10 viktige plater

Jeg fikk sånn utfordring om å velge ut 10 plater fra oppveksten som jeg fortsatt hører på.

Oppvekst er et vidt begrep, jeg valgte å ta til og med ungdomsskolen. Jeg har alltid hørt mye på musikk. På barneskolen og før det var det litt styrt av hva storesøsknene mine hadde (Gasolin, Kim Larsen, Manfred Mann, Genesis, Nazareth. Jerusalem var band jeg hørte mye på. Og Vissvass).

På ungdomsskolen begynte musikk å bli mer personlig viktig, som en del av hvem jeg var. Jeg begynte å kjøpe musikk selv, og byttelånte med venner for å spare penger.

Det er dessverre en del band som ikke blir med her. Jeg kjøpte alle de offisielle utgivelsene til AC/DC, men hører strengt tatt ikke så mye på dem lenger. Litt fordi jeg kjøpte det på kassett, jeg elsket å høre på walkman mens jeg syklet, men nå har jeg ikke kassettspiller.

Jeg har kun tatt med plater som jeg hørte mye på da, og som jeg aldri har sluttet å høre på. Disse platene har aldri blitt lagt bort for så å dukke opp igjen etter noen år, de har vært med hele tiden. Dette er ikke nødvendigvis artistenes beste plater, men det er plater som har vært (og er) viktige for meg.

Jeg har bare tatt med en plate av hvert band/artist, bortsett fra mitt sedvanlige juks med å ta med en av Frank Zappa og en med The Mothers. Til mitt forsvar så jukser jeg bare når jeg vil.

Bruce Springsteen – Live 75-85

Live 1975-1985 [3 CD]

Denne kjøpte jeg mens jeg ennå gikk på barneskolen. Må være noe av det første jeg kjøpte for egne penger. Det var tre kassetter og en flott booklet, og jeg sparte i en «evighet» for å få råd. Det var en stor dag da jeg kjøpte den. Springsteen var det første artisten der jeg begynte å høre etter tekstene. Ofte leste jeg tekstene mens musikken sto på, og slo opp i ordbøker og spurte storesøsken og lærere om betydningen av ord. EN kjekk måte å lære litt engelsk på. Det var også mitt første møte med et litt annet USA: Fortsatt patriotisk, men med blikk for de som ikke helt lykkes med den amerikanske drømmen.

The Sex Pistols – Never mind the bollocks

Related imagePartyplate. Hadde aldri hørt noen synge så stygt, og likevel få det til å funke. Noe av moroa med punk/rock/metall er at det er så mange ulike syngestiler man kan få til å fungere. Dessuten var jeg veldig opptatt av politikk i musikk, særlig punk (hørte mye på Exploited og diverse Blitzband). Punk var også en inngang til å lære litt om det engelske samfunnet på 70/80-tallet, og mer generelt om motkultur og protest. Rene samfunnsfagstimen. Var for eksempel gjennom ei Exploited-plate jeg først hørte om koppskatten (poll tax) de hadde i England, og spurte læreren mer om det.

Megadeth – Rust in peace

Related image

Mange ville hatt Slayer eller Metallica som representanter for thrashbevegelsen som virkelig lagde mye bra på siste halvdel av 80-tallet og litt utpå 90-tallet. Det er gode band, for all del, men dette er den viktigste plata for med fra den æraen. Den mest tekniske thrashen, med intrikat låtoppbygging, gode tekster, og det skjer så mye at man ikke helt legger merke til at vokalen til Mustaine ikke er verdens beste.

Nuclear Assault – Handle with care

Related image

En motsats til Megadeth. Langt mindre teknisk., og mer punkinspirert og smårølpete thrash, i et forrykende tempo, og med samfunnsengasjerte tekster. Og et hjemmelaga preg på omslaget. Denne plata har alt.

Equinox – the way to go

Related imageSiden vi er inne på thrash: Equinox fra Fredrikstad ga ut det jeg tror er den første norske thrash-plata (Auf Wiedersehen). The way to og er andreplata, og den har jeg hørt vanvittig mye på. Dette var den første jeg kjøpte på vinyl, etter at jeg brukte konfirmasjonspenger på å kjøpe platespiller.

The Mothers of Invention – Freak Out

Image result for The Mothers of Invention – Freak Out

Jeg bestilte Frank Zappa fra en postordrekatalog, og trodde først jeg hadde fått feil. Det sto jo ikke Zappa på covceret, og musikken hørte helt annerledes ut enn alt det andre jeg hadde hørt av Zappa. Sånn er det gjerne med Zappa, og hver gang noen spør meg om hvor de skal begynne for å bli kjent med musikken hans, så ender jeg opp med å nevne minst 10 plater. Bitende satiriske tekster, fine melodier, og mye som rett og slett var veldig rart. En flott plate.

Frank Zappa – Broadway the hard way

Image result for Frank Zappa – Broadway the hard wayI dag vil jeg nok rangere en del andre Zappa-plater foran denne, men denne hørte jeg mye på på ungdomsskolen, som var kriteriet her. Jeg liker messingblåsere, så storbandarrangemetene her er noe jeg kan digge. En stund var det denne og Freak Out jeg hadde av Zappas musikk, og det var noe forvirrende at samme mann hadde laget disse to platene. Senere har skjønt hvordan det henger naturlig sammen. Begge er f. eks. sterkt satiriske plater, både i tekstene og i det musikalske uttrykket.

The Doors – Waiting for the sun

Image result for the doors – waiting for the sunThe Doors hadde en veldig revial da jeg gikk på ungdomsskolen (før filmen til Oliver Stone kom, selv om den nok hjalp). Diverse 60- og 70-tallsband ble gjenoppdaget da jeg gikk på ungdomsskolen, i litt tilfeldig rekkefølge, og dette ble en av platene jeg hørte mest på. Var ofte en plate jeg hørte på om kvelden når jeg skulle sove.

Primus – Sailing the seas of cheese

Related imageDenne oppdaget jeg mens jeg bladde gjennom vinylen på platebutikken, noe jeg likte å gjøre. Jeg ble stående lenge og se på coveret, det var så rart og fargerikt, det mest jeg hørte på da gikk i mørkere farger. Jeg måtte høre på den flere ganger på platebutikken før jeg endelig bestemte meg for at den var verdt mine surt oppsparte midler. Og det er en fantastisk plate. Man legger så klart først merke til den usedvanlige basspillet til Les Claypool, og trommingen til Timmy Alexander. Etter hvert legger man merke til at gitaristen gjør mer enn å lage rare lyder. Larry Lalonde er nok litt undervurdert, han blir litt glemt, men gitarsoloen på American Life er noe av det mest poetiske jeg har hørt av gitarspill.

Jokke og Valentinerne – III

Image result for Jokke og Valentinerne – IIIJeg hadde lenge for meg at det ikke fantes god musikk på norsk, og Jokke motbeviste det til gangs (og Raga Rockers, for den del). I starten var dette en rølpete partyplate, allsang på vors, men så hører man etter og finner dobbeltbunnen som er i alle tekstene til Jokke. Gutta, for eksempel. Et allsangvennlig refreng, og mye humor i teksten – men den er også veldig sørgelig, om en gjeng som en gang var unge, sinte, engasjerte og livslystne, men som nå er numne, livstrøtte og totalt uinteressert i hva livet kan ha å by på.

 

 

Advertisements

Heisann, Kongen

 

Tjenare Kungen er en feelgoodfilm som er lett å like for musikkfans, både pga det flotte soundtracket og fordi den handler om et band. Storyen er ganske enkel, og ikke innmari original, men filmen er morsom og til å bli i godt humør av. Og det tregs etter at man har stått løypevakt og lært litt om sure og ufyselige noen mennesker klarer å bli fordi de må gå en omvei på 100 meter. Spesielt når omveien skyldes et arrangement som de selv har kommet for å se på.

Image result for tjenare kungen

Hovedpersonen er ei svensk tenåringsjente som blir lei av den lille drittplassen hun er fra og drar inn til storbyen (eller et sted litt i nærheten av storbyen) for å bli punkstjerne. Hun er herlig kompromissløs, så til de grader at hun dumper en fyr fordi han hører på Ulf Lundell, og hun mister jobben på fabrikken fordi hun nekter å ta imot ordre fra han streite besteborgertosken som er sjef der. Hun er også sterk motstander av synth i punkband, men går med på å la synthjenta fra middelklassen bli med i bandet likevel, fordi faren hennes har bil og kan kjøre utstyr for dem og slikt. Og hun hater fjollete byråkrater, bortsett fra når de kan gi bandet hennes økonomisk støtte under kulturmidler.

Image result for tjenare kungen

Så det handler litt om en ung, sint idealist som etter hvert blir litt modnere og ser verden litt mer nyansert. Men det gjøres på en fin og nostalgisk måte, uten å rakke ned på hovedpersonene. Den heier på de unyanserte idealistene, for livstrøtte kynikere kan vi jo alltids bli senere.

BTW: Sangen som bandet spiller, er skrevet av Joakim Thåstrøm

BTW2: Takk til Camilla G. som minte meg på den flotte replikken: « Njaaa … den ska va en spark til etablissemangen, lixom».

Image result for tjenare kungen

Frikjent for heksebrenning

Medlemmer av den trøndersk-ortodokse rølpemenigheten Bonsai-Bødler ble i Rotvoll Tingrett i dag frikjent for forsøk på heksebrenning.

Relatert bilde

Det var natt til 16. mai ifjor ved studentbyen på Moholt at medlemmer av den ytterliggående traktorbanden hev superbaben Queen mAudun på det tradisjonelle bålet. Medlemmene forklarte at det hele skyldtes en misforståelse.

– Vi fikk høre at bålet var en tradisjon, og hva er vel mer tradisjonelt enn heksebrenning? uttalte gruppen, som var på Moholt for å forkynne Bonsais budskap.

Queen mAudun hevder på sin side at han hev seg på bålet selv, da han ble skremt av tamburinen. Sorenskriver Trond Birger mener brenningen var til pass, og frikjente gruppen.

A field in England (Ben Wheatley)

Da jeg så den litt merkelige Kill List demret det for meg at det var noe kjent med regissørnavnet Ben Wheatley.

Han lagde den merkelige og gode filmen A field in England, som jeg ved en tilfeldighet så på Filmklubben/Cinemateket i Trondheim en gang.

A Field in England (2013)

A Field in England kan kanskje kalles en krigsfilm, skjønt det er ingen slag her, og heller ingen skildringer av hvordan krigen påvirker soldatene eller samfunnet. I stedet er et noen karer som vandrer rundt på et jorde etter et slag en gang på 1600-tallet.

Jeg så den fordi jeg liker skrekkfilmer, og det er vel mer en slags mytisk horror med et slag som bakteppe enn noen ren krigsfilm. Det handler også om hvordan de forholder seg til krigen. Dvs: De forholder seg egentlig ikke til selve krigen: De vet lite om konflikten, hva den nå enn går ut på, og kjemper for den som betaler, og prøver ellers å overleve.

A Field in England (2013)

Det er en psykedelisk og mystisk forestilling. Djevelen er for eksempel en reell størrelse som de forholder seg til.

På ulike måter minte den meg både om En reise til nattens ende av Celine, og til Generation Kill, selv om de ikke ligner i det hele tatt.

A Field in England (2013)

Kill List (Ben Wheatley)

Kill List overrasket meg litt. Jeg trodde det skulle være litt mer hurra-meg-rundt skyting med litt sånn macho-emo-greier…Men jeg hadde oversett at den er regissert av Ben Wheatley…

Kill List (2011)

Kill List er en film som mange sikkert hater, men som mange digger. Jeg likte A field in England, og selv om den er i svart-hvitt og foregår på et jorde etter et slag i en borgerkrig på 1700-tallet, er det lett å se at de er laget av samme regissør. Jeg har ikke sett Sightseers, men den står på lista.

Neil Maskell and MyAnna Buring in Kill List (2011)

 

Kill List starter som et sosialrealistisk samlivsdrama. Et ektepar krangler om økonomi. Han har ikke jobbet på 8 måneder, og nå er både feriepengene og pengene de hadde spart opp til boblebad brukt opp. Han mener han trenger boblebad fordi han har vondt i ryggen. Skikkelig middelklassekrangling.  Hun ringer til mor og gråter. Han forsøker å trøste ungen. Ganske standard – bare at det er noe som er helt off. En helt ordinær gjeng, bare at ingenting stemmer.

Neil Maskell and Michael Smiley in Kill List (2011)

De får et vennepar på middagsbesøk. Han blir sur når hun serverer sausen i en kolbe, når de har et kjempefint sausenebb. Det er anspent under middagen. Gjestene forsøker å late som om de ikke merker noe. Men det blir mer krangling.  Og drikking. Og gode stunder. Det er ikke en norsk film, så de er faktisk glade i hverandre.

Det er i det hele tatt en haug med hverdagslige ting som er litt…off. Den kvinnelige gjesten risser inn et mystisk tegn på baksiden av speilet på badet. Hvorfor gjør hun det Musikken er illevarslende. En lav, metallisk rumling, som inne i et rør. Han er visst ikke selger likevel…

Hovedpersonen jobber som leiemorder.  Men han og kompiser er kollegaer, og nå skal de ut på jobb igjen. Han har ikke jobbet på lenge, for det gikk ikke så bra sist. Han mottar et oppdrag som først virker greit nok, men som bare knoter seg mer og mer til.

Ute på jobb både ser de ut som og oppfører seg som arrogante forretningsreisende.

Det blir iblant litt vrient å holde rede på hva som foregår, men jeg synes det var en bra film. Det er lenge usikkert hvordan hovedpersonen forstår sein egen rolle som leiemorder og ektemann, og hvor mye de rundt ham vet om hva som foregår.

Det er en uhyggelig film. Noe av uhyggen skapes ved snodige utsnitt – det ser greit ut, men er liksom litt på skeiva, en blanding av sylskarpt og uklart. Nydelig filmet. Utsnittene og kameravinklene er alltid litt merkelige, som gjør at dagligdagse scener hele tiden virker litt off. Det er også noen ufyselige scener som får selv en garvet skrekkrutt til å holde for ørene ( ja, ørene).

En blanding av realisme og mystikk og det okkulte, som gjerne er en greie i filmene til Ben Wheatley.

Kill List (2011)

Heat (1995, Michael Mann)

Som søndagsmatine valgte jeg Heat.

En stilig laget film om kjempeflinke ranere og politiet som jakter på dem. Men dævven så lang den er, uten å si så mye mer enn at ranerne raner og spanerne spaner.

Bilderesultat for heat movie pics

TO – 2 – skuespillere i SAMME FILM

Jeg gadd ikke se den da den gikk på kino, litt fordi alle anmelderne fappet så innmari over at De Niro og Pacino var med I SAMME FILM. DÆVEN DØTTE FITTEGURI FOR EN GENIAL IDE Å HA TO KJENTE SKUESPILLERE I SAMME FILMEN. Jeg syntes det virket som et billig triks, og dessuten så foretrakk jeg Arnold for my action pleasure.

Bilderesultat for heat movie pics

Men for all del: Det er en knallsterk bukett med skuespillere her, og alle overspiller sånn akkurat avdempet, slik man skal i ransfilmer der alle er helproffe bortsett fra han ene idioten som kløner til alt sammen. Funksjonen hans er vel å understreke at ingenting av det som går galt ikke er De Niros feil, for han er egentlig snill.

Ikke tidløs. Bare ubestemmelig.

Det sies om Michael Mann at han har en evne til å lage filmer som ser hypermoderne ut når de kommer, og så fem år etterpå ser de håpløst gammeldagse ut (jeg husker ikke hvem som har sagt det, kanskje det var meg). I dag ser Heat hverken moderne eller gammeldags ut. Den ser ut som om den foregår i en egen dimensjon, i en verden som ligner litt på vår, men som er rensket for all personlighet og tidskoloritt. Før jeg sjekket årstallet, var det faktisk litt vanskelig å gjette når det er meningen at filmen skal foregå. De har en del moderne utstyr her, stål og glass interiør, men ting er fortsatt klumpete og mekanisk. Filmen forholder seg ikke til noe tidsbilde, ingenting presenteres som cutting edge teknologi i sin samtid.

Bilderesultat for heat movie pics

Alt av design i filmen er gjennomført upersonlig og anonymt. Alt av møbler, klær og slikt ser ut som om det kommer rett fra en mellomdyr designerbutikk som alle har hørt om, men som ingen husker hvor ligger. Alt er rent. Det er ikke et støvkorn noe sted, ikke en gang i de mørke barene der de tvilsomme karene vanker. Dette fungerer ganske bra med filmen, det gjør ranerne så anonyme som de forsøker å være.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er ingenting som røper noe som helst om karakterenes personlighet. Det er like greit, for det er jævlig mange karakterer med i filmen, så om vi skulle begynne å bry oss om personlighetene deres i tillegg, ville det rett og slett bli for mye. Da er det bedre med lett gjenkjennelige filmkarakterer. Dette blir dog en svakhet etter hvert. Vi blir jo ikke kjent med dem heller.

Streit story, lang film

Selve storyen er streit ransfilm. En superproff ransgjeng blir jaget av de beste etterforskerne i verden. Det står om liv og død, likevel virket de underlig…detached eller distant, ville jeg sagt på engelsk. Hva sier man på norsk? Avsondret? Distansierte? De er liksom ikke helt til stede, men er opptatt av å betrakte. Dramaet som foregår, går ikke inn på dem for fem flate øre. Al Pacino tygger tyggis mens han trøster den desperat sørgende moren til et drapsoffer.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er en behagelig film å se på. Bildet er hele tiden soft, og det er masse flotte utsnitt. Særlig oversiktsbildene over et mørkt Los Angeles er flotte. Tempoet er perfekt; det skjer hele tiden noe, uten at det blir masete. Det er alltid noe interessant å se på, uten at det blir for mye informasjon å holde styr på.

God ransfilm i to timer. Kjedelig som “epos”

Svakhetene kommer til syne et par timer uti. Filmen er lang, og når Michael Mann skal lage et epos ut av et enkelt politi og røver-manus, så blir det en svakhet at karakterene er så endimensjonale, for jeg driter litt i hvordan det går med dem.

Filmens moneyshot, der Al Pacino møter De Niro, fikk anmelderne til å gå bananas. PACINO OG DE NIRO ER MED I SAMME FILM OG DE ER MED I SAMME SCENE OG ER PÅ SKJERMEN SAMTIDIG ÅHÆRREGUTTAMEDHVÆÆ.

Relatert bilde

I dag fremstår scenen bare som et billig triks, for den er så uinteressant. De drikker kaffe og snakker om at det er jaggu ikke lett å ha et privatliv. Hensikten er så klart at den hardbarka etterforskeren Pacino får en slags forståelse og respekt for ransmannen De Niro, at de liksom er litt av samme alen, bare på hver sin side av loven. Det virker bare så innmari ulogisk når De Niro er skyldig i drap på flere politifolk.

Relatert bilde

De Niro får seg også en kjæreste, en søt og litt nerdete designer og bokorm som heldigvis ikke har noen venner. Hun blir forskrekket  når hun finner ut at De Niro tjener pengene sine på ran og drap, men finner ut at han er da ganske søt allikevel.

Det er noen sånne logiske brister som gjør det ikke henger helt på grep når filmen skal ta steget fra en streit og vellaget politi og røver-film, til et epos.

Men absolutt en fin film for en søndagsmatine.

Hit IT

Jeg har nettopp sett den nye IT på kino, og er glad jeg så den på kino, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde orket å se den på TV.

For å si det kort: Filmen irriterte med i starten, det gikk så tregt, men filmen kom seg betraktelig underveis, og ble til slutt ganske bra.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg har selvfølgelig tenkt å sammenligne den med 1990-versjonen. Den var heller ikke er noe mesterverk, men var særlig god på to ting: Å skildre vennskapet mellom outsiderungene, og klovnen Pennywise.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Goonies var bra.

Det er jo særlig delen med ungene som er bra i 1990-versjonen, mens delen der de er voksne, er litt langdryg. Pennywise er gøy så lenge han er Pennywise, men mot avslutningen av filmen blir det litt teit. Der er nyversjonen faktisk bedre.

For å ta det jeg ikke likte med filmen først:

Ungene er kjedelige og stereotypiske. Jeg ble ikke imponert over skuespillerprestasjonene, og karakterene er pappfigurer. Ikke sånn at det ødela filmen, men det irriterte meg.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Alle ungene som pleier å være med i film, er med her.

Klovnen Pennywise minner om en tilbakestående påskehare. Greit at de ikke vil kopiere den kreative hedonisten til Tim Curry, men å gjøre ham til en lallende åndspygme ble bare teit. Skummel er han heller ikke. Han har bare det knurretrikset og det trikset med de hylende tennene.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg kan knytte skolissene mine selv.

Og så det jeg likte:

Pennywise forbedrer seg utover filmen. Vi får se mer av ham som klovn etter hvert, og det fungerer bedre. Han forblir riktignok et skuffende uinteressant monster, men avslutningen av filmen er ikke så verst (en stor forbedring fra 1990-versjonen).

Tempoet i filmen er bra. De tar seg sånn passe tid, så selv om karakterene er litt uinteressante, så blir det en grei historie. Filmen varer i 2 timer og 15 min, uten å bli langdryg. Det er godt gjort.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg husker ikke alt fra 1990-versjonen, men jeg synes at det videre temaet kommer tydeligere fram i nyversjonen, uten at de mater det inn med teskje. Det tok f. eks. en stund før jeg koblet at alle ungene på ulike vis ble holdt unna samfunnet; noen av sine egne foreldre, som prøvde å holde dem innendørs på ulike måter, andre av samfunnet selv (en av dem hadde ingen venner, en annen ble holdt utenfor pga rasisme). Er dette fordi foreldrene selv har gjort koblingen som ene ungen har, om at mange unger forsvinner i sykluser på 27 år?

Bilderesultat for IT 2017 movie

Vi må bare gjette nøyaktig hvor mye de voksne i samfunnet vet om dette. Det er uansett en kunnskap de vil holde unna ungene, og som de ikke har tenkt å gjøre noe med.

De voksnes motvilje mot å gripe inn er et viktig tema. Det blir tydelig i ene mobbesekvensen, hvor den ene gutten blir mishandlet på åpen gate av tre større ungdommer. En bil kjører sakte forbi, de to voksne i bilen ser og skjønner hva som foregår, men kjører videre. De voksne er ubrukelige, så ungene må ordne opp selv.

Så da må de møte sin frykt, på samme måte som samfunnet nekter å ta et oppgjør med det de selv frykter. Dette funket bra.

Bilderesultat for IT 2017 movie

PS: Om skuespillet i filmen ikke er all verden, så er castingen bra. De 15 år gamle bøllene ser faktisk ut som de er 15 år gamle. Jeg har sett nok filmer der elevene på ungdomsskolen ser ut som om de er i 20-åra et sted, men her bruker de folk som er cirka på samme alder som karakteren de skal spille.

The Allins (dokumentar, 2017)

Skulle du ha sett, Bergen har også en filmfestival, og den heter BIFF. Vedder på at alle andre filmfestivaler er misunnelige på det navnet, og prøver å komme på et navn som kan forkortes til BACON.

Jeg så The Allins, en dokumentar som handler om noen som heter Allin til etternavn. Lillebroren i familien, Kevin Michael, aka Jesus Christ, aka GG. Allin, er muligens den mest sjokkerende skapningen som har besøkt planeten vår. Jeg (og mange andre) kjenner ham best fra dokumentaren «Hated: GG Allin and the Murder Junkies « fra 1993, av Todd Philips (Road Trip, Hangover 2 og 3).

Bilderesultat for the allins documentary

«Hated» er mer av en sjokkumentar, der det leges vekt på slåssing, bæsj, piss, shit eating osv. Jeg tror Todd Philips er sånn passe kynisk.

The Allins er mer nyansert. Dvs, det mangler ikke på sjokkerende scener her heller, men de blir brukt mer for å fortelle en historie, ikke for sjokkeffekten i seg selv. Scener av folk som bæsjer på gravstøtta til GG Allin er jo sjokkerende nok i seg selv, så filmskaperne bryr seg ikke om å hyle opp om hvor sjokkerende dette er.

GG Allin døde i 1993, og i The Allins er det fokus på storebroren hans, Merle, som spilte i band med broren sin (The Murder Junkies), og som nå linværer seg på å selge CDer, klær og kjøleskapsmagneter med navnet til lillebroren på. Huset hans er en frydefull studie i punk og bad taste merch. Visuet sett er filmen en fest.

Bilderesultat for the allins documentary

GG Allin har nemlig fortsatt en fanatisk fanskare, og det betaler dyrt for en t-skjorte som GG har hatt på seg. Filmen tar for seg hvordan det er for storebroren og moren å leve med ettermælet til en så sjokkerende person, med så hengivne fans. Merle har gjort butikk på det, selger merch, og spiller fortsatt konserter med The Murder Junkies. Moren er mer opptatt av å fortelle at GG også var en god gutt. Vi får også litt mer forståelse for GGs hensikt med det han gjorde.

Bilderesultat for the allins documentary

I The Allins får vi vite litt mer om familien og bakgrunnen. At de i de ti første årene bodde i en skogshytte uten vann og elektrisitet, at faren var en jævel som moren endelig klarte å stikke av i fra (altså: han døpte sønnen sin Jesus Christ…og det var langt fra det verste han gjorde).

Merle er en rolig kar, bortsett fra når han knuser en gitar i hodet på en som har pisset på grava til GG, og har funnet seg et rimelig greit liv. Vi møter også moren, en elskelig eldre dame som snakker om at GG og Merle «are good boys». Hobbyen hennes er kunstmaling, og Merle selger maleriene på nett.

Det er noen fine scener med mor og sønn, blant annen en hvor hun undrer seg over hvordan akkurat guttene hennes kunne bli så rare. Merle mener hun bør være stolt: Det er ikke mange som har klart å oppdra to gutter som oss, sier han nesten i triumf. Nei, takke meg faen, svarer mor (sånn cirka).

Bilderesultat for the allins documentary

Det er et varmt forhold mellom moren og hennes voksne sønn Merle, med mye humor. Hun er veldig opptatt av at folk også skal gå se at GG var et varmt menneske, godgutten hennes, og ikke bare en galning. Hun lykkes bare sånn delvis med det da, men bidrar i hvert fall sterkt til at «The Allins» blir en langt mer nyansert og reflekterende dokumentar enn «Hated».

Bilderesultat for the allins documentary

Som nevnt mangler det uansett ikke på scener som… skiller seg litt ut. Vi får se noen konsertopptak fra gamle dager. Og Merle er fortsatt aktiv med Murder Junkies. Når de drar på turne, møter vi igjen trommisen Dino Sex, som fortsatt sitter kliss naken bak trommesettet.

Bilderesultat for the allins documentary

Og etter en vellykket trommesolo får han hjelp av servitrisen til å stikke trommstikkene oppi rompa. Og Merle selger dem på nett. Lurer på om Gene Simmons har sett filmen?

Trailer, med dansk tekst Continue reading

Byfis på landet: The Grand Seduction (med**SPOILERS**)

Jeg driver og ser en del feelgod og lettbeint action for tiden. Fordi jeg vil. The Grand Seduction er nok en film der en byfis må lære seg å like livet på landet.

***SPOLOLOLOILER*** følger lenger ned.

Bilderesultat for the grand seduction movie

En lege må mot sin vilje jobbe i en måned i en forblåst havnebygd på ei lita øy, med cirka 2-300 fastboende, alle arbeidsledige. Noen luringer på øya jobber for å få et selskap til å legge en fabrikk hit, men da trenger de en fastboende lege, så de lager masse planer for å «forføre» legen så han skal bestemme seg for å bli for da løses alle problemene. De gjør masse research på ham, avlytter telefonen osv., for å skreddersy øya for hans preferanser. De lærer seg å lage maten han liker, de lider seg gjennom cricket-kamper for å få ham til på tro at de liker cricket, de prøver å få ei fin dame til å bli forelsket i ham på sånn sjarmerende bygdehallikvis, osv..

Relatert bilde

Joda, dette er ganske så generisk, med en god bukett klisjeer, men også en del genuint lune og hjertevarmende scener. Man lurer iblant på hvor lettlurt denne legen er, men pytt. Det er en enkel film, men som feelgood er dette en film som funker. The Guardian kalte filmen ” a soppy waste of Brendan Gleeson’s talent”, men pytt. Jeg ble i godt humør av å se den (og jeg vet egentlig ikke hvem Brendan Gleeson er, uansett).

Relatert bilde

***SPOLOILER***

Dette er egentlig ikke spoiler. Vi vet hvordan sånne filmer ender, ikke sant? Han blir så glad i folka på bygda, de er så mye bedre enn de falske byfolka som bare lyver hele tiden. Så finner han så klart ut alle på øya har løyet for ham hele tiden. Så han bestemmer seg for å dra. Men blir han likevel? Hva skjer nå? Det var litt interessant hvordan de valgte å gjøre det på slutten. De gadd ikke lage noen spesiell forklaring på hvorfor han velger å bli. Han simpelthen bare velger å bli på øya, fordi det er sånn slike filmer slutter, det vet vi jo alle.

Enkelt og greit.

Bilderesultat for the grand seduction movie

Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.