The Miseducation of Cameron Post (filmomtale)

Jeg så The Miseducation of Cameron Post på kino her om dagen (var tre andre i salen), og det var en ganske bra film. Jeg så den mest fordi den hadde fått så god omtale under Biff, jeg rakk ikke å se den da, men fikk muligheten igjen siden den ble satt opp på ordinær kino.

Den mest fremtredende tanken er at filmen nok hadde gjort mye sterkere inntrykk på meg om jeg så den i tenårene. Nå har hørt lignende historier såpass mange ganger, dvs. historier om unge mennesker som presses av dumme voksne til å bli noe de ikke har lyst til å være. Men det betyr ikke at historien er mindre sann. Det betyr vel heller at det er en type historie som stadig trengs å fortelles om igjen. Det kommer stadig nye mennesker til verden, og de trenger sånne historier.

Filmens hovedperson, Cameron, bor i en liten by preget av en kristendom strengt knyttet opp til bibelen (i hvert fall deler av den). Hun er hemmelig kjæreste med ei jente fra bibelbgruppa si, og offisielt kjæreste med en gutt. Det blir oppdaget at hun liker jenter, så hun blir tvangssendt til et evangelisk terapisenter som spesialiserer seg på å kurere «same sex attraction», eller SSA, som er begrepet de bruker der.

Dette gjøres ved bønn, lovsang, håndarbeid og en terapiform hvor de skal finne hva som ligger bak synden. De ser ikke på SSA som en legning, men som en manifestasjon av en synd som ligger i hjertet, og de må derfor pløye dypt inn i sårbare unge sinn for å få fjernet bakgrunnen for synden. Rimelig heavy for en tenåring å bli utsatt for, altså.

Filmen er godt laget. Skuespillerne er gode. Musikk og foto er flott. Ikke all verdens mest originale historie, men den virker ekte og troverdig. Dette var jo ting som faktisk skjedde, og som fortsatt foregår (filmen er lagt til 1993).

Filmen får et stort pluss fordi den ikke framstiller de evangeliske terapeutene som ensidige tullinger. De er gode mennesker som oppriktig vil hjelpe ungdommene. De har bare ikke peiling, og aner ikke hvor risikabel terapiformen de bruker er. Det kommer etter hvert fram at de har null terapeutisk bakgrunn. Det er et generelt problem som finnes i mye hjelpearbeid av ulikt slag; at det gjøres av folk som vil så vel, men som mangler kompetanse. Her kunne filmen ha utbrodert mer, men da hadde det sikkert blitt en lengre og kjedeligere film.

KANSKJE LITT SPOILERS mest på tematikk

For nå er det en ganske morsom film. Nesten litt feelgood, selv om den handler om unge, sårbare mennesker som får høre at kjærligheten de føler er synd mot Gud. Cameron er en flott filmkarakter, glitrende spilt, og det er lett å bli glad i henne. Hun er ikke en sint og opprørsk ungdom, bare en som (med rette) stiller noen betimelig spørsmål til de vedtatte sannheter. Det er en nydelig sårbar scene, hvor hun begynner å lure på om kanskje terapeutene har rett, kanskje hun vil få et bedre liv om hun klarer å bekjempe sin SSA. Igjen er dette et punkt filmen godt kunne ha utbrodert videre, denne tvilen som det er naturlig at ungdom føler nå terapeuter med makt over dem forteller dem at det de føler er synd.

Det forblir litt uklart i filmen hvor kristen Cameron er. Hun er jo med i en bibelgruppe, men hun er også en som tviler, som tillater seg å stille spørsmål til det som står i Bibelen (denne tvilen blir ikke vel mottatt i miljøet hennes). Likevel blir det uklart hvorvidt hun egentlig tror, eller om hun bare virker som kristen fordi alle rundt henne er det og alt av sosialt liv er knyttet til kristne aktiviteter. Her kunne filmen vært modigere, og latt henne tydeligere fremstå som kristen. Det hadde dog blitt en vanskeligere historie å selge.

På terapisenteret er det for eksempel flere ungdommer som virkelig tror på opplegget, som prøver så godt de kan å bli kvitt sin SSA fordi de er overbevist om at da får de et bedre forhold til Gud og et bedre liv. Ei av jentene sier at hennes største ønske er å synge lovsang for å glede Gud, men det kan hun ikke gjøre så lenge hun har synd i hjertet (altså SSA). Hvor sårt er ikke det?

Som mann i 40-årene og storkonsument av film er det en del temaer her jeg gjerne skulle sett bli utforsket dypere. Men for all del: Filmen er bra, og de valgene filmskaperne har gjort, er lett å forstå. Hadde jeg sett den for 20-25 år siden, hadde den sikkert gjort et mye større inntrykk.

Mandy (2018)

Mandy var siste film jeg fikk sett på Biff. Filmen startet 22.30, jeg var trøtt og skulle tidlig på jobb dagen etterpå. Jeg vurderte å gå hjem og legg meg i stedet, men jeg hadde fått filmen varmt anbefalt, så jeg valgte å se filmen. Og det er jeg glad for.

For dette var en fest. En snål fest, og meget voldelig, men fy faen så bra. Twin Peaks på syre, men et rablende gal Nicholas Cage som jager Jesus-freaks.

Regissør Panos Cosmatos har tidligere laget den nifst nydelige Beyond the Black Rainbow, en nydelig filmet sci-fi greie med klare farger og store, upersonlige flater. Og hvor det ikke forklares noen ting, og det er litt diffust hvem som er hvem. Flott film.

Mandy er mer skitten. Det er også nydelig filmet, men mer mørk skog og skitne hus. Mandy er også lettere å forstå. Dvs, det er en noen rare figurer her også, og det er noen scener som ikke forklares. Men det grunnleggende plotet er lett å følge. Litt b-filmaktig story, med en slags sekt, en slags motorsykkelgjeng og en hevnmotiv.

Nicholas Cage er tømmerhugger og bor i skogen med sin leseglade kone. Så vil lederen i en slags sekt ha henne, så de kidnapper henne med hjelp av noen psyko bikere. Så blir det hevn og tjo-bing og tjohei og fire skaller deler seg og så sier Cage: dette er beste filmen jeg har vært med i siden Wild at Heart.

American Animals (2018)

NB en liten SPOILER nederst i teksten.

American Animals så jeg på Biff, litt fordi det var lenge å vente til neste film jeg skulle se. Visste ikke så mye om filmen annet enn at det var en ransfilm. Men dette var en fornøyelig ransfilm.

Filmen forteller en sann historie om fire studenter som ville rane sjeldne bøker fra biblioteket på universitetet. Den fortelles som spillefilm med dokumentariske innslag. Blant annet med intervju med de ekte personene, som kryssklippes med iscenesettelser av det de forteller. Noen scener bli fortalt i flere versjoner, ettersom de involverte husker ting litt ulikt.

Dette fungerer godt, og er veldig vittig. Et eksempel: En samtale som den ene mener foregikk på en veranda, men den andre mener den foregikk i bilen; vel, der er samtalen iscenesatt vekselsvis i en bil og på en veranda.

Det første timen går unna i en fei, mens deretter blir det noen tempoproblemer, den andre timen kunne sikkert vært strammere redigert.

Ingen av de involverte klarer helt å forklare hvorfor de bestemte seg for å utføre ranet. De hadde lyst til å gjøre seg bemerket, være spesielle, men bortsett fra det vet de ikke helt hvordan dette utviklet seg fra løst prat over en øl/joint til å bli en reell plan. Dette er noe ved filmen jeg synes funket godt.

SPOILER
Og bibliotekaren får siste ord. Meget kloke ord. Bibliotekarer er helter.

Det ser dessverre ikke ut til at American Animals blir satt opp på vanlig kino i Norge. Det er synd. Jeg kan for så vidt skjønne det, det er ikke en veldig profilert film, men jeg tror mange ville likt den.

 

 

10 viktige plater

Jeg fikk sånn utfordring om å velge ut 10 plater fra oppveksten som jeg fortsatt hører på.

Oppvekst er et vidt begrep, jeg valgte å ta til og med ungdomsskolen. Jeg har alltid hørt mye på musikk. På barneskolen og før det var det litt styrt av hva storesøsknene mine hadde (Gasolin, Kim Larsen, Manfred Mann, Genesis, Nazareth. Jerusalem var band jeg hørte mye på. Og Vissvass).

På ungdomsskolen begynte musikk å bli mer personlig viktig, som en del av hvem jeg var. Jeg begynte å kjøpe musikk selv, og byttelånte med venner for å spare penger.

Det er dessverre en del band som ikke blir med her. Jeg kjøpte alle de offisielle utgivelsene til AC/DC, men hører strengt tatt ikke så mye på dem lenger. Litt fordi jeg kjøpte det på kassett, jeg elsket å høre på walkman mens jeg syklet, men nå har jeg ikke kassettspiller.

Jeg har kun tatt med plater som jeg hørte mye på da, og som jeg aldri har sluttet å høre på. Disse platene har aldri blitt lagt bort for så å dukke opp igjen etter noen år, de har vært med hele tiden. Dette er ikke nødvendigvis artistenes beste plater, men det er plater som har vært (og er) viktige for meg.

Jeg har bare tatt med en plate av hvert band/artist, bortsett fra mitt sedvanlige juks med å ta med en av Frank Zappa og en med The Mothers. Til mitt forsvar så jukser jeg bare når jeg vil.

Bruce Springsteen – Live 75-85

Denne kjøpte jeg mens jeg ennå gikk på barneskolen. Må være noe av det første jeg kjøpte for egne penger. Det var tre kassetter og en flott booklet, og jeg sparte i en «evighet» for å få råd. Det var en stor dag da jeg kjøpte den. Springsteen var det første artisten der jeg begynte å høre etter tekstene. Ofte leste jeg tekstene mens musikken sto på, og slo opp i ordbøker og spurte storesøsken og lærere om betydningen av ord. EN kjekk måte å lære litt engelsk på. Det var også mitt første møte med et litt annet USA: Fortsatt patriotisk, men med blikk for de som ikke helt lykkes med den amerikanske drømmen.

The Sex Pistols – Never mind the bollocks

Partyplate. Hadde aldri hørt noen synge så stygt, og likevel få det til å funke. Noe av moroa med punk/rock/metall er at det er så mange ulike syngestiler man kan få til å fungere. Dessuten var jeg veldig opptatt av politikk i musikk, særlig punk (hørte mye på Exploited og diverse Blitzband). Punk var også en inngang til å lære litt om det engelske samfunnet på 70/80-tallet, og mer generelt om motkultur og protest. Rene samfunnsfagstimen. Var for eksempel gjennom ei Exploited-plate jeg først hørte om koppskatten (poll tax) de hadde i England, og spurte læreren mer om det.

Megadeth – Rust in peace

Mange ville hatt Slayer eller Metallica som representanter for thrashbevegelsen som virkelig lagde mye bra på siste halvdel av 80-tallet og litt utpå 90-tallet. Det er gode band, for all del, men dette er den viktigste plata for med fra den æraen. Den mest tekniske thrashen, med intrikat låtoppbygging, gode tekster, og det skjer så mye at man ikke helt legger merke til at vokalen til Mustaine ikke er verdens beste.

Nuclear Assault – Handle with care

En motsats til Megadeth. Langt mindre teknisk., og mer punkinspirert og smårølpete thrash, i et forrykende tempo, og med samfunnsengasjerte tekster. Og et hjemmelaga preg på omslaget. Denne plata har alt.

Equinox – the way to go

Siden vi er inne på thrash: Equinox fra Fredrikstad ga ut det jeg tror er den første norske thrash-plata (Auf Wiedersehen). The way to og er andreplata, og den har jeg hørt vanvittig mye på. Dette var den første jeg kjøpte på vinyl, etter at jeg brukte konfirmasjonspenger på å kjøpe platespiller.

The Mothers of Invention – Freak Out

Jeg bestilte Frank Zappa fra en postordrekatalog, og trodde først jeg hadde fått feil. Det sto jo ikke Zappa på covceret, og musikken hørte helt annerledes ut enn alt det andre jeg hadde hørt av Zappa. Sånn er det gjerne med Zappa, og hver gang noen spør meg om hvor de skal begynne for å bli kjent med musikken hans, så ender jeg opp med å nevne minst 10 plater. Bitende satiriske tekster, fine melodier, og mye som rett og slett var veldig rart. En flott plate.

Frank Zappa – Broadway the hard way

I dag vil jeg nok rangere en del andre Zappa-plater foran denne, men denne hørte jeg mye på på ungdomsskolen, som var kriteriet her. Jeg liker messingblåsere, så storbandarrangemetene her er noe jeg kan digge. En stund var det denne og Freak Out jeg hadde av Zappas musikk, og det var noe forvirrende at samme mann hadde laget disse to platene. Senere har skjønt hvordan det henger naturlig sammen. Begge er f. eks. sterkt satiriske plater, både i tekstene og i det musikalske uttrykket.

The Doors – Waiting for the sun

The Doors hadde en veldig revial da jeg gikk på ungdomsskolen (før filmen til Oliver Stone kom, selv om den nok hjalp). Diverse 60- og 70-tallsband ble gjenoppdaget da jeg gikk på ungdomsskolen, i litt tilfeldig rekkefølge, og dette ble en av platene jeg hørte mest på. Var ofte en plate jeg hørte på om kvelden når jeg skulle sove.

Primus – Sailing the seas of cheese

Denne oppdaget jeg mens jeg bladde gjennom vinylen på platebutikken, noe jeg likte å gjøre. Jeg ble stående lenge og se på coveret, det var så rart og fargerikt, det mest jeg hørte på da gikk i mørkere farger. Jeg måtte høre på den flere ganger på platebutikken før jeg endelig bestemte meg for at den var verdt mine surt oppsparte midler. Og det er en fantastisk plate. Man legger så klart først merke til den usedvanlige basspillet til Les Claypool, og trommingen til Timmy Alexander. Etter hvert legger man merke til at gitaristen gjør mer enn å lage rare lyder. Larry Lalonde er nok litt undervurdert, han blir litt glemt, men gitarsoloen på American Life er noe av det mest poetiske jeg har hørt av gitarspill.

Jokke og Valentinerne – III

Jeg hadde lenge for meg at det ikke fantes god musikk på norsk, og Jokke motbeviste det til gangs (og Raga Rockers, for den del). I starten var dette en rølpete partyplate, allsang på vors, men så hører man etter og finner dobbeltbunnen som er i alle tekstene til Jokke. Gutta, for eksempel. Et allsangvennlig refreng, og mye humor i teksten – men den er også veldig sørgelig, om en gjeng som en gang var unge, sinte, engasjerte og livslystne, men som nå er numne, livstrøtte og totalt uinteressert i hva livet kan ha å by på.

 

 

Heisann, Kongen

 

Tjenare Kungen er en feelgoodfilm som er lett å like for musikkfans, både pga det flotte soundtracket og fordi den handler om et band. Storyen er ganske enkel, og ikke innmari original, men filmen er morsom og til å bli i godt humør av. Og det tregs etter at man har stått løypevakt og lært litt om sure og ufyselige noen mennesker klarer å bli fordi de må gå en omvei på 100 meter. Spesielt når omveien skyldes et arrangement som de selv har kommet for å se på.

Hovedpersonen er ei svensk tenåringsjente som blir lei av den lille drittplassen hun er fra og drar inn til storbyen (eller et sted litt i nærheten av storbyen) for å bli punkstjerne. Hun er herlig kompromissløs, så til de grader at hun dumper en fyr fordi han hører på Ulf Lundell, og hun mister jobben på fabrikken fordi hun nekter å ta imot ordre fra han streite besteborgertosken som er sjef der. Hun er også sterk motstander av synth i punkband, men går med på å la synthjenta fra middelklassen bli med i bandet likevel, fordi faren hennes har bil og kan kjøre utstyr for dem og slikt. Og hun hater fjollete byråkrater, bortsett fra når de kan gi bandet hennes økonomisk støtte under kulturmidler.

Så det handler litt om en ung, sint idealist som etter hvert blir litt modnere og ser verden litt mer nyansert. Men det gjøres på en fin og nostalgisk måte, uten å rakke ned på hovedpersonene. Den heier på de unyanserte idealistene, for livstrøtte kynikere kan vi jo alltids bli senere.

BTW: Sangen som bandet spiller, er skrevet av Joakim Thåstrøm

BTW2: Takk til Camilla G. som minte meg på den flotte replikken: « Njaaa … den ska va en spark til etablissemangen, lixom».

Frikjent for heksebrenning

Medlemmer av den trøndersk-ortodokse rølpemenigheten Bonsai-Bødler ble i Rotvoll Tingrett i dag frikjent for forsøk på heksebrenning.

Det var natt til 16. mai ifjor ved studentbyen på Moholt at medlemmer av den ytterliggående traktorbanden hev superbaben Queen mAudun på det tradisjonelle bålet. Medlemmene forklarte at det hele skyldtes en misforståelse.

– Vi fikk høre at bålet var en tradisjon, og hva er vel mer tradisjonelt enn heksebrenning? uttalte gruppen, som var på Moholt for å forkynne Bonsais budskap.

Queen mAudun hevder på sin side at han hev seg på bålet selv, da han ble skremt av tamburinen. Sorenskriver Trond Birger mener brenningen var til pass, og frikjente gruppen.

A field in England (Ben Wheatley)

Da jeg så den litt merkelige Kill List demret det for meg at det var noe kjent med regissørnavnet Ben Wheatley.

Han lagde den merkelige og gode filmen A field in England, som jeg ved en tilfeldighet så på Filmklubben/Cinemateket i Trondheim en gang.

A Field in England kan kanskje kalles en krigsfilm, skjønt det er ingen slag her, og heller ingen skildringer av hvordan krigen påvirker soldatene eller samfunnet. I stedet er et noen karer som vandrer rundt på et jorde etter et slag en gang på 1600-tallet.

Jeg så den fordi jeg liker skrekkfilmer, og det er vel mer en slags mytisk horror med et slag som bakteppe enn noen ren krigsfilm. Det handler også om hvordan de forholder seg til krigen. Dvs: De forholder seg egentlig ikke til selve krigen: De vet lite om konflikten, hva den nå enn går ut på, og kjemper for den som betaler, og prøver ellers å overleve.

Det er en psykedelisk og mystisk forestilling. Djevelen er for eksempel en reell størrelse som de forholder seg til.

På ulike måter minte den meg både om En reise til nattens ende av Celine, og til Generation Kill, selv om de ikke ligner i det hele tatt.

Kill List (Ben Wheatley)

Kill List overrasket meg litt. Jeg trodde det skulle være litt mer hurra-meg-rundt skyting med litt sånn macho-emo-greier…Men jeg hadde oversett at den er regissert av Ben Wheatley…

Kill List er en film som mange sikkert hater, men som mange digger. Jeg likte A field in England, og selv om den er i svart-hvitt og foregår på et jorde etter et slag i en borgerkrig på 1700-tallet, er det lett å se at de er laget av samme regissør. Jeg har ikke sett Sightseers, men den står på lista.

 

Kill List starter som et sosialrealistisk samlivsdrama. Et ektepar krangler om økonomi. Han har ikke jobbet på 8 måneder, og nå er både feriepengene og pengene de hadde spart opp til boblebad brukt opp. Han mener han trenger boblebad fordi han har vondt i ryggen. Skikkelig middelklassekrangling.  Hun ringer til mor og gråter. Han forsøker å trøste ungen. Ganske standard – bare at det er noe som er helt off. En helt ordinær gjeng, bare at ingenting stemmer.

De får et vennepar på middagsbesøk. Han blir sur når hun serverer sausen i en kolbe, når de har et kjempefint sausenebb. Det er anspent under middagen. Gjestene forsøker å late som om de ikke merker noe. Men det blir mer krangling.  Og drikking. Og gode stunder. Det er ikke en norsk film, så de er faktisk glade i hverandre.

Det er i det hele tatt en haug med hverdagslige ting som er litt…off. Den kvinnelige gjesten risser inn et mystisk tegn på baksiden av speilet på badet. Hvorfor gjør hun det Musikken er illevarslende. En lav, metallisk rumling, som inne i et rør. Han er visst ikke selger likevel…

Hovedpersonen jobber som leiemorder.  Men han og kompiser er kollegaer, og nå skal de ut på jobb igjen. Han har ikke jobbet på lenge, for det gikk ikke så bra sist. Han mottar et oppdrag som først virker greit nok, men som bare knoter seg mer og mer til.

Ute på jobb både ser de ut som og oppfører seg som arrogante forretningsreisende.

Det blir iblant litt vrient å holde rede på hva som foregår, men jeg synes det var en bra film. Det er lenge usikkert hvordan hovedpersonen forstår sein egen rolle som leiemorder og ektemann, og hvor mye de rundt ham vet om hva som foregår.

Det er en uhyggelig film. Noe av uhyggen skapes ved snodige utsnitt – det ser greit ut, men er liksom litt på skeiva, en blanding av sylskarpt og uklart. Nydelig filmet. Utsnittene og kameravinklene er alltid litt merkelige, som gjør at dagligdagse scener hele tiden virker litt off. Det er også noen ufyselige scener som får selv en garvet skrekkrutt til å holde for ørene ( ja, ørene).

En blanding av realisme og mystikk og det okkulte, som gjerne er en greie i filmene til Ben Wheatley.

Heat (1995, Michael Mann)

Som søndagsmatine valgte jeg Heat.

En stilig laget film om kjempeflinke ranere og politiet som jakter på dem. Men dævven så lang den er, uten å si så mye mer enn at ranerne raner og spanerne spaner.

TO – 2 – skuespillere i SAMME FILM

Jeg gadd ikke se den da den gikk på kino, litt fordi alle anmelderne fappet så innmari over at De Niro og Pacino var med I SAMME FILM. DÆVEN DØTTE FITTEGURI FOR EN GENIAL IDE Å HA TO KJENTE SKUESPILLERE I SAMME FILMEN. Jeg syntes det virket som et billig triks, og dessuten så foretrakk jeg Arnold for my action pleasure.

Men for all del: Det er en knallsterk bukett med skuespillere her, og alle overspiller sånn akkurat avdempet, slik man skal i ransfilmer der alle er helproffe bortsett fra han ene idioten som kløner til alt sammen. Funksjonen hans er vel å understreke at ingenting av det som går galt ikke er De Niros feil, for han er egentlig snill.

Ikke tidløs. Bare ubestemmelig.

Det sies om Michael Mann at han har en evne til å lage filmer som ser hypermoderne ut når de kommer, og så fem år etterpå ser de håpløst gammeldagse ut (jeg husker ikke hvem som har sagt det, kanskje det var meg). I dag ser Heat hverken moderne eller gammeldags ut. Den ser ut som om den foregår i en egen dimensjon, i en verden som ligner litt på vår, men som er rensket for all personlighet og tidskoloritt. Før jeg sjekket årstallet, var det faktisk litt vanskelig å gjette når det er meningen at filmen skal foregå. De har en del moderne utstyr her, stål og glass interiør, men ting er fortsatt klumpete og mekanisk. Filmen forholder seg ikke til noe tidsbilde, ingenting presenteres som cutting edge teknologi i sin samtid.

Alt av design i filmen er gjennomført upersonlig og anonymt. Alt av møbler, klær og slikt ser ut som om det kommer rett fra en mellomdyr designerbutikk som alle har hørt om, men som ingen husker hvor ligger. Alt er rent. Det er ikke et støvkorn noe sted, ikke en gang i de mørke barene der de tvilsomme karene vanker. Dette fungerer ganske bra med filmen, det gjør ranerne så anonyme som de forsøker å være.

Det er ingenting som røper noe som helst om karakterenes personlighet. Det er like greit, for det er jævlig mange karakterer med i filmen, så om vi skulle begynne å bry oss om personlighetene deres i tillegg, ville det rett og slett bli for mye. Da er det bedre med lett gjenkjennelige filmkarakterer. Dette blir dog en svakhet etter hvert. Vi blir jo ikke kjent med dem heller.

Streit story, lang film

Selve storyen er streit ransfilm. En superproff ransgjeng blir jaget av de beste etterforskerne i verden. Det står om liv og død, likevel virket de underlig…detached eller distant, ville jeg sagt på engelsk. Hva sier man på norsk? Avsondret? Distansierte? De er liksom ikke helt til stede, men er opptatt av å betrakte. Dramaet som foregår, går ikke inn på dem for fem flate øre. Al Pacino tygger tyggis mens han trøster den desperat sørgende moren til et drapsoffer.

Det er en behagelig film å se på. Bildet er hele tiden soft, og det er masse flotte utsnitt. Særlig oversiktsbildene over et mørkt Los Angeles er flotte. Tempoet er perfekt; det skjer hele tiden noe, uten at det blir masete. Det er alltid noe interessant å se på, uten at det blir for mye informasjon å holde styr på.

God ransfilm i to timer. Kjedelig som “epos”

Svakhetene kommer til syne et par timer uti. Filmen er lang, og når Michael Mann skal lage et epos ut av et enkelt politi og røver-manus, så blir det en svakhet at karakterene er så endimensjonale, for jeg driter litt i hvordan det går med dem.

Filmens moneyshot, der Al Pacino møter De Niro, fikk anmelderne til å gå bananas. PACINO OG DE NIRO ER MED I SAMME FILM OG DE ER MED I SAMME SCENE OG ER PÅ SKJERMEN SAMTIDIG ÅHÆRREGUTTAMEDHVÆÆ.

I dag fremstår scenen bare som et billig triks, for den er så uinteressant. De drikker kaffe og snakker om at det er jaggu ikke lett å ha et privatliv. Hensikten er så klart at den hardbarka etterforskeren Pacino får en slags forståelse og respekt for ransmannen De Niro, at de liksom er litt av samme alen, bare på hver sin side av loven. Det virker bare så innmari ulogisk når De Niro er skyldig i drap på flere politifolk.

De Niro får seg også en kjæreste, en søt og litt nerdete designer og bokorm som heldigvis ikke har noen venner. Hun blir forskrekket  når hun finner ut at De Niro tjener pengene sine på ran og drap, men finner ut at han er da ganske søt allikevel.

Det er noen sånne logiske brister som gjør det ikke henger helt på grep når filmen skal ta steget fra en streit og vellaget politi og røver-film, til et epos.

Men absolutt en fin film for en søndagsmatine.

Hit IT

Jeg har nettopp sett den nye IT på kino, og er glad jeg så den på kino, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde orket å se den på TV.

For å si det kort: Filmen irriterte med i starten, det gikk så tregt, men filmen kom seg betraktelig underveis, og ble til slutt ganske bra.

Jeg har selvfølgelig tenkt å sammenligne den med 1990-versjonen. Den var heller ikke er noe mesterverk, men var særlig god på to ting: Å skildre vennskapet mellom outsiderungene, og klovnen Pennywise.

Goonies var bra.

Det er jo særlig delen med ungene som er bra i 1990-versjonen, mens delen der de er voksne, er litt langdryg. Pennywise er gøy så lenge han er Pennywise, men mot avslutningen av filmen blir det litt teit. Der er nyversjonen faktisk bedre.

For å ta det jeg ikke likte med filmen først:

Ungene er kjedelige og stereotypiske. Jeg ble ikke imponert over skuespillerprestasjonene, og karakterene er pappfigurer. Ikke sånn at det ødela filmen, men det irriterte meg.

Alle ungene som pleier å være med i film, er med her.

Klovnen Pennywise minner om en tilbakestående påskehare. Greit at de ikke vil kopiere den kreative hedonisten til Tim Curry, men å gjøre ham til en lallende åndspygme ble bare teit. Skummel er han heller ikke. Han har bare det knurretrikset og det trikset med de hylende tennene.

Jeg kan knytte skolissene mine selv.

Og så det jeg likte:

Pennywise forbedrer seg utover filmen. Vi får se mer av ham som klovn etter hvert, og det fungerer bedre. Han forblir riktignok et skuffende uinteressant monster, men avslutningen av filmen er ikke så verst (en stor forbedring fra 1990-versjonen).

Tempoet i filmen er bra. De tar seg sånn passe tid, så selv om karakterene er litt uinteressante, så blir det en grei historie. Filmen varer i 2 timer og 15 min, uten å bli langdryg. Det er godt gjort.

Jeg husker ikke alt fra 1990-versjonen, men jeg synes at det videre temaet kommer tydeligere fram i nyversjonen, uten at de mater det inn med teskje. Det tok f. eks. en stund før jeg koblet at alle ungene på ulike vis ble holdt unna samfunnet; noen av sine egne foreldre, som prøvde å holde dem innendørs på ulike måter, andre av samfunnet selv (en av dem hadde ingen venner, en annen ble holdt utenfor pga rasisme). Er dette fordi foreldrene selv har gjort koblingen som ene ungen har, om at mange unger forsvinner i sykluser på 27 år?

Vi må bare gjette nøyaktig hvor mye de voksne i samfunnet vet om dette. Det er uansett en kunnskap de vil holde unna ungene, og som de ikke har tenkt å gjøre noe med.

De voksnes motvilje mot å gripe inn er et viktig tema. Det blir tydelig i ene mobbesekvensen, hvor den ene gutten blir mishandlet på åpen gate av tre større ungdommer. En bil kjører sakte forbi, de to voksne i bilen ser og skjønner hva som foregår, men kjører videre. De voksne er ubrukelige, så ungene må ordne opp selv.

Så da må de møte sin frykt, på samme måte som samfunnet nekter å ta et oppgjør med det de selv frykter. Dette funket bra.

PS: Om skuespillet i filmen ikke er all verden, så er castingen bra. De 15 år gamle bøllene ser faktisk ut som de er 15 år gamle. Jeg har sett nok filmer der elevene på ungdomsskolen ser ut som om de er i 20-åra et sted, men her bruker de folk som er cirka på samme alder som karakteren de skal spille.