Nowhere to hide (dokumentar, 2016)

 

Kosmorama har alltid et eget dokumentarfilmprogram, og der er det ofte mye bra. Nowhere to hide så jeg på Kosmorama-17, og det var en svært bra dokumentar.

Sykepleier i Irak

Vi er i Irak. Noen gir et kamera til sykepleieren Nori, og ber ham filme livet sitt over en lengre periode. Slik får vi se litt om hvordan det er å leve i en særdeles utrygg del av Irak, med krig og terror på alle kanter.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori jobber på et sykehus, og er vant med å se en del skader. Han forteller informativt og faglig om hvordan skadene endret seg etter at amerikanerne kom.

Vi får også se ham hjemme, et sted han kaller sin oase, med noen livlige og skjønne barn. «My life is good», sier han tidlig i filmen. Han snakker også om hvor deilig det er å leve i et uavhengig land (filmingen starter rett etter at amerikanerne har trukket seg ut av Irak).

Ingen gjemmesteder

Men de er ingen steder å gjemme seg. Skadene fra konflikten henger tydelig ved. Det er amputerte lemmer, kulehull, sykdom og fattigdom. En av pasientene viser hvor han ble skutt av Al Quaida. Han er nå arbeidsufør, og viser bilder fra tiden han drev et lite kranbilfirma. Nå strever han med å brødfø familien sin.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

En annen forteller om de to sønnene til naboen som ble kidnappet av ISIS. De fant bare hodene.

På flukt fra ISIS

Landsbyen blir tatt over av ISIS. Nori velger å flykte med familien, men krigen følger etter. Det blir bare verre og verre. Det er smertelig å se noen som prøver å holde familielivet ved like, manøvrere barna sine utenom rekkevidden til snikskytterne.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori vender kamera mot seg selv. Han er sliten. Ansiktet er dradd. Han drar tilbake til sykehuset han jobbet på før, men alt er smadret. Likene til de to irakiske soldatene han ikke rakk å begrave før han flyktet, ligger i full oppløsning.

Lavmælt og grufull

Filmen er gripende, sakte, lavmælt. Uten å ty til sjokkeffekter. Fortellingen er skrekkelig nok uansett.

Jeg blir sittende å undre på hvorfor akkurat dette stedet, Diyalaprovinsen, ble så krigsdominert. Jeg kan ikke så mye om geografien i Irak, men det vi får se i filmen er bare ørkenområder og noen små landsbyer. Hva er vitsen med å krige så innmari hardt her? Filmen gir ingen svar om hvorfor folk kriger, men viser de grufulle resultatene.

Hatten av for Nori. En god mann med Gud i hjertet (eller Allah). Til helvete med ISIS.

Advertisements

The Wind that shakes the barley (2006)

Fytterakkern så sint det går an å bli av å se en film. Engelskmenn bør bruke resten av evigheten på å gå rundt og si unnskyld til alle de har vært drittsekk mot over hele verden. Bra film.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

The Wind That Shakes the Barley er Ken Loach’s epos om den irske uavhengighetskrigen. Den ble skamrost av massene, men samtidig skammelig nok heftig kritisert av psykopatiske rasshøl i britisk presse som i god drittsekkånd nekter ta innover seg overgrepene til det britiske imperiet.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Som dere skjønner på språkbruken min ovenfor har Loach laget en provoserende effektiv fortelling. Man blir sittende og hytte med neven. Hans realistiske stil av typen “rett-fram-uten-å-pakke-inn-bildene-i-melodrama” tjener historien godt.

Her får vi se mye om engelske soldaters brutale framferd mot irsk sivilbefolkning. Soldatene var mer vandt med krig enn fred.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Irene gjør ulike former for motstand, gerilja, de forsøker å gå rettslig vei. Motstandsfolkene er helle ikke enig innad om hva som er beste vei å gå, hvilke metoder som vil fungere best, og om de skal holde fast på idealismen eller finne mer pragmatiske løsninger.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Halvveis inn i filmen får man lyst til å avlyse alle fremtidige ferieturer til London eller eventuelt sprenge det britiske Parlamentet i lufta, alternativt kaste opp på statuer av den feite grisen Churchill – som man i andre filmer får lyst til å kysse – før man så får lyst til og bare sparke inn ballene på halve Irland og gråte over bror-mot-bror-konfliktene som etter hvert utviklet seg… men nok om det. STERK FILM! (men greit å se med norsk eller engelsk tekst, for de som ikke er stødig i irsk).

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Land and Freedom (1995)

De flest krigsfilmene jeg har sett har handlet om 2. verdenskrig eller vietnamkrigen, med diverse arabiske land på tredjeplass.

Den spanske borgerkrigen har jeg ikke sett så mange filmer om.

Land and Freedom av Ken Loach forteller raskt om hvordan sosialistene vant valgt i 1936, og gjennomførte en rekke sosiale reformer. Så kuppet Franco kuppet, og drepte folk som var medlem av fagforeningene.

Bilderesultat for land and freedom pics

Filmens hovedperson er en arbeidsledig engelskmann som drar til Spania for å delta i motstandskampen. Han kan ikke spansk, men bli tatt varmt imot av sine nye kamerater.

I starten er det nesten litt Robin Hood over dette, med muntre menn (og noen kvinnfolk) ute i skogen med mat og skravling og vitser.

Det blir så klart mer dramatisk.

Bilderesultat for land and freedom pics

Det er mange gode scener her, og en spennende historie. De ulike motstandskjemperne er ikke alltid helt enige om hvor dogmatiske de skal være. Og de ideologiske dilemmaene vies mye tid.

Dette er relativt lavmælt krigsrealisme. En meget bra film.

Krigsfilm: Into the white

 

Har hatt ferie en stund nå. Dagens filmmatine er Into the white, om tre tyske og to britiske flyvere som er strandet i den same jakthytta I den norske fjellheimen under 2. verdenskrig.

Begynnelsen er kald og fin. Det er flotte bilder av en øde fjellheim med masse vind og snø. Man kan nesten kjenne hvor kaldt det er. Dette er filmen god på.

Vi møter de tre tyskerne først, ved det krasjlandede flyet deres. De tar med seg de de kan, og stabber bortover det øde fjellet i forhåpentligvis riktig retning.  De finner en liten jakthytte, og rekker så vidt å installere seg før to britiske flyvere kommer. Og kammerspillet inni den lille hytta er i gang.

Aller først tenker hele gjengen at her handler det om å overleve. Men stolte offiserer begynner med en gang å krangle, her gjelder det å sette seg i respekt ved å være sta på de aller minste detaljer. Det blir til at tyskerne tar engelskmennene som fanger, og det blir en litt rar ordning i den lille hytta.

Rupert Grint (Ron Weasley) er med som munnrapp skytter som får ordre fra offiseren sin om å terge tyskerne på alle måter han kan. Noen av dialogene det medfører, er festlige.

Btw: det er basert på en sann historie, filmen virker å ligge ganske tett opp til de faktiske begivenhetene.

En av karakterene ligger begravet på krigskirkegården i Trondheim.

Krigsfilmer del 2

Etter at første del av krigsfilmraptusen min var unnagjort med Come and see og Ivans Barndom, spurte jeg mine filmnerdevenner om krigsfilmtips. Jeg nevnte at jeg tidligere har sett og likt filmer som Paths of Glory, Full Metal Jacket, M.A.S.H., The Thin Red Line, Platoon (ikke min favoritt egentlig, men representerte et brudd med helteopplegget som dominerte i amerikansk krigsfilm), Livet er herlig, Good Morning Vietnam, Stalingrad og Apocalyose Now. Jeg fikk tips deretter.

Disskleimer: Dette er ikke filmanmeldelser. Bare babbel. Noe av det er teit. Lev med det.

Førstefilm ut ble et gjensyn med Das Boot, i en eller annen superluxeditionutgavecut. Filmen er lang, men det passer godt så er det leggetid når den er over. To ting pleier å skje når jeg ser den: Jeg hylnynner celloriffet med stor patos, og et par timer uti begynner jeg å si bootbott boooot botiboti booooooot. Jeg har flere gode favorittscener i Das Boot, som når de synger Tipperary-sangen og når de dykker ned for å teste hva ubåten tåler. Og den smått absurde scenen når de er om bord i den fine båten og drikker seg dritings i jula.

Tipperary-scenen fant jeg bare dubbet til engelsk i farten, men på et vis passer det bra, for da jeg satte på DVD-en så startet den dubbede versjonen automatisk, og det tok litt tid før jeg begynt å lure på om ikke noe var litt rart her. Er vel så vant med krigsfilmer der folk snakker engelsk med tysk aksent.

Videre er det mange sånne barske ubåt-replikker.

– Han er så anspent at han kan knekke nøtter med rompa.

I det hele tatt mye rumpehumor, og litt fitte, og masse æsjete kroppsgreier, og de kjeder seg noe grundig. Utover i filmen blir replikkene rarere og rarere, i takt med at mannskapet begynner å bli koko.

– Har du hår i nesa?

– Hvordan det?

– Jeg har noen i rompa. Vi kan binde dem sammen.

Var human centipede egentlig et hemmelig nazivåpen?

Senere så jeg Pianisten (2002) av barnepuleren Roman Polanski. Om en jødisk pianist og komponist i Warsawa som må gjemme seg for folk som ikke liker folk som ham.

Åpningsscenen er nifst fin: Pianisten Wladek Szpilman sitter i et radiostudio og spiller piano, men blir avbrutt av bomber som kommer stadig nærmere. Senere er det velstående familiehygge med deilig mat når de feirer at England erklærer krig mot Nazi-Tyskland, men det går stadig nedover med flere restriksjoner, stadig flere ting som jødene ikke får lov til, kafeer og parker de nektes adgang til. Denne snikende utviklingen er godt skildret. Hvordan den jødiske familien diskuterer hvordan de skal håndtere de nye reglene. Gamlingen i huset som mener de må gjemme pengene i bordbenet som under forrige krig. Alle ydmykelsene som også barn og gamle koner må finne seg i. Soldater som herjer med gamle gubber. Polske ikke-jøder som i nødens stund benytter anledningen til å krafse til seg det som jødene ikke lenger har lov til å eie.

Vår venn er optimistisk så lenge han klarer, men det holder ikke lenger når han ser en liten gutt bli slått i hjel fordi han prøver å smugle mat inn i ghettoen. Og så blir det bare enda verre. Selv om det er fælt nok det som foregår av drap og voldelige overgrep, er filmens styrke skildringen av hvordan den menneskelige sjelen forminskes, i takt med hvordan byen Warsawa forvandles til ruiner. Med en gang filmen var ferdig, hørte jeg igjen verket «Kristallnacht» av John Zorn.

Så kom jeg til Rhapsody in August (Kurosawa), en fin film om en eldre frue i Nagasaki som minnes atombomben, 44 år senere, og benytter anledningen til å fortelle barnebarna sine litt om hvordan bestefaren deres døde.

Som Akira Kurosawas filmer gjerne er, er denne nydelig filmet i flotte farger og klare skygger. Mange fine scener her, som når ungene skvetter vann på et minnesmerke, fordi alle tryglet om vann mens de døde. Og kveldsmåltidet der bestemor forteller en fengslende historie om et dobbelt selvmord. Det er plass til humor her og, som for eksempel at de til stadighet spiller startsatsen fra Beethovens 5. symfoni på tramporgel.

«Burnt trees keep standing forever, because they won`t rot” (jeg så filmen med engelsk tekst, fant den ikke med norsk tekst i farten) sier en av ungene på tur i skogen, og dette gjelder så klart minnene til bestemor også. Akira Kurosawa er et morsomt navn å synge i dusjen. Mange ange, fine vokaler som gir fritt utløp for bassen min. Jeg håper jeg får en Kurosawa-fase etter hvert, jeg har ikke sett så mye av ham, men han har laget en del staselige greier. Jeg husker samuraien som hugger ved i De syv samuraier. Den var flott.

Etter alle de seriøse og tunge krigsfilmene var det nesten litt godt å se en film med masse dreping og heroisk patriotisme. Budskapet i Saving Private Ryan er at det er best å sende alle ungene dine i krigen, før da øker du sjansen for at i hvert fall en av dem kommer hjem i live. Bare at han vil ikke, han synes det er mye bedre å passe på en eller annen bro enn å dra hjem til de jævla kjøttkakene til mamma. Uncle Sam Wants YOU!

Det er en slags variant av lignelsen Jesus forteller om gjeteren som har hundre sauer: Når han oppdager at det mangler ett lam, går han på leting helt til han finner lammet, for det ene lammet er like viktig som hele flokken. Varianten her er at resten av saueflokken må gjerne bli massakrert, så lenge det ene lammet berger. Tom Hanks spiller Hansomerflinkestialt i denne grimme krigen der nazistene er kanonføde og vi har Gud på vår side. Slagscenene er effektiv action, skikkelig horrorshow. Dette er spielbergrealisme med fioliner og basuner, han trykker på alle emosjonsknappene samtidig, og i scenen med bondekona fungerer det på meg. Og Edith Piaf-scenen er litt fin, da. Det er for øvrig første gang jeg ble klar over at Vin Diesel og Paul Giamatti er med, og han rundbrenneren fra Cheers. Og omtrent to timer uti ligner Saving Private Ryan på opplegget i Aliens.

Så kom turen til Flammen og Citronen. Filmen foregår i 1944, Danmark er okkupert av Nazze Nazi og det er ikke særlig populært. De to hovedpersonene med, tilnavn Flammen og Citronen, er med i en motstandsgruppe som har hjelpende hender i politiet, blant ambulansefolkene, på bilverksteder. «Alle som tør, hjelper til».

Jeg liker stemningen filmen slår an i starten, først med svart-hvitt bilder av 9. juli og en desillusjonert voice over, før vi får se våre menn i aksjon. De er en anelse kjepphøye, fulle av forakt for dansker i naziuniform, men også konstant nervøse.

Våre menn liker best å skyte forhatte nazier, men det er uenigheter innad i gruppen om hva som den mest taktiske framgangsmåten i motstandskampen. Noen har vikarierende motiver, og det viser seg at i en krig så kan du faen ikke stole på fienden en gang. Den paranoide og litt virkelighetsfjerne stemningen i filmen fungerer bra. Jeg får litt mark i avtrekkerfingeren når det blir veldig krimintrigivistisk, men så er jeg litt lat når det kommer til intriger (jeg aner ikke hvem som er venn og fiende i Game of Thrones, jeg bare ser på hestene og borgene og sverdene og puppene og alt det der).

Filmen er gjennomført flott laget. Klær og møbler og utendørsscener ser veldig 1944 ut, og hun dama er vanvittig fin. Kan forresten slenge på at i Israel er de veldig begeistret for danskene, for når de fikk beskjed fra nazzene om å sende jødene «til oss, så kan vi passe på dem», så sa danskene nei. Guiden kom inn på dette flere ganger, og på Holocaust-museet i Jerusalem hang en kopi av brevet som danskekongen sendte, der han forklarte at de danske jødene også var hans borgere, så dem får du ikke lov til å drepe sånn uten videre din teite nazifis (gjengitt etter kreativ hukommelse). Danskene klarte å få sendt ut en god bukett jøder uten at naziene fikk tak i dem, så kudos til Danmark.

Nå er  jeg litt ferdig med krigsfilmer på en stund, men om lysten kommer over meg igjen så er disse på lista:

Grave of the Fireflies (1988) http://m.imdb.com/title/tt0095327/

The Winter War (1989) http://m.imdb.com/title/tt0098437/

Patton

Charlotte Gray

Enigma

Ice cold in Alex

The odd angry shot

12 o’clock high

Kampen om Algerie

I fiendens nærhet (L’ennemi intime)

Beaufort

Harrison’s flowers

Ambush (Rukojärven tie)

Land and freedom, Framom främsta linjen

A bridge too far

A bright shining lie,

Vals med Bashir (denne har jeg sett på NRK, men sovnet innimellom)

Merry Christmas Mr Lawrence

From Here To Eternity

“The beast of war”

Kurosawa: Kagemusha og Ran.

Av Tv-serier så likte jeg Generation Kill og Band of Brothers. Jeg har The Pacific liggende, og skal få sett den etter hvert. Men først skal jeg se ferdig Sopranos og jeg skal se Star Wars-trilogiene igjen, og snart er det advent så da må jeg se Ringenes Herre. Detta travle livet.

Takk til Jo le Taxi, renneløkka, Jah-Jah, Miss Jackson, Kat K.O.,  Bjørka and The Føkking.

Flere krigsfilmer her: https://videowold.wordpress.com/2015/03/23/krigsfilmer-come-and-see-og-ivans-barndom/

Krigsfilmer: Come and See og Ivans Barndom

Iblant får jeg en raptus der jeg bare ser én type filmer. I blant er det krigsfilmer. Så her er noen av de jeg så sist gang jeg fikk ens slik raptus (delt opp i to bloggposter).

Come and see

Come and See (Idri i smotri, 1985), en usedvanlig deprimerende og sterk film. Hovedpersonen er en alt for ung partisan som blir vitne til naziherjingene i Belarus (Hviterussland).  Nazistene går fra landsby til landsby og dreper og hoier til stor ompa og forlystelse. De feide gjennom over 600 landsbyer i Belarus på denne måten, og jeg har sjeldent vært så sint når jeg har sett film.

Det er lenge uklart hvor mye den unge hovedpersonen forstår av det han er vitne til. Traileren under starter med klipp fra tidlig i filmen, der gutten mister hørselen under et bombeangrep. Under flukten snur jenta seg og ser likhaugen bak huset. Gutten snur seg ikke, han ser ikke likene og tror fortsatt at hans mor og to småsøstre er i live.  Han skal imidlertid bli opplyst, og ansiktet hans eldes dramatisk i løpet av filmen.

Filmen er flott filmet, det tekniske holder høyt nivå.  Lydbildet preges av den skadede hørselen til hovedpersonen, så alt blir litt fjernt. Det er ingen heltegreier her, ingen trøst, bare dævelskap. Blant de beste krigsfilmene jeg har sett.

Ivans Barndom

Dette følges greit opp med «Ivans Barndom» av Tarkovskij (1962). Er 12-åring jobber som spion ved østfronten. Meget praktisk, ettersom han kan komme seg inn små steder som voksne ingen klarer, samt at ingen vil mistenke en så søt gutt. Det grufulle han opplever stilles opp mot drømmene han har om moren og søsteren sin, som begge ble drept i en konsentrasjonsleir.

Han er krigersk og hissig, og også en barnslig unge. Denne satt godt i meg. Nydelig filmet. Se i klippet under hvor vakker skogen er.

Come and See er åpenbart inspirert at Ivans Barndom, men det var en annen Tarkovskij-film jeg kom til å tenke på. Stalker. Delvis pga. skogen og foto, men og på grunn av lydbildet og vandringen ut i geografiske og etiske ingenmannsland hvor ingen vanlige regler gjelder, og alt bare er håpløst.

Night and Fog

Kortfilmen Night and Fog gjør depresjonen fullkommen.

Hvis du er lærer eller foreldre til noen i ca puberteten/ungdomsskolealder, så er det bare et tidsspørsmål før de dumper innom en nettside eller folk som påstår at holocaust aldri fant sted og at nazistene egentlig var kjempesnille (jeg er ikke sikker på om de oppfatter okkupasjonen av Norge som en okkupasjon, kanskje de bare ville låne en kopp sukker). MEN da kan du vise dem bloggposten her, som også inneholder gode lenker for videre info om temaet:

http://sorworld.tumblr.com/post/62983646578/holocaust-har-aldri-hendt