Heisann, Kongen

 

Tjenare Kungen er en feelgoodfilm som er lett å like for musikkfans, både pga det flotte soundtracket og fordi den handler om et band. Storyen er ganske enkel, og ikke innmari original, men filmen er morsom og til å bli i godt humør av. Og det tregs etter at man har stått løypevakt og lært litt om sure og ufyselige noen mennesker klarer å bli fordi de må gå en omvei på 100 meter. Spesielt når omveien skyldes et arrangement som de selv har kommet for å se på.

Image result for tjenare kungen

Hovedpersonen er ei svensk tenåringsjente som blir lei av den lille drittplassen hun er fra og drar inn til storbyen (eller et sted litt i nærheten av storbyen) for å bli punkstjerne. Hun er herlig kompromissløs, så til de grader at hun dumper en fyr fordi han hører på Ulf Lundell, og hun mister jobben på fabrikken fordi hun nekter å ta imot ordre fra han streite besteborgertosken som er sjef der. Hun er også sterk motstander av synth i punkband, men går med på å la synthjenta fra middelklassen bli med i bandet likevel, fordi faren hennes har bil og kan kjøre utstyr for dem og slikt. Og hun hater fjollete byråkrater, bortsett fra når de kan gi bandet hennes økonomisk støtte under kulturmidler.

Image result for tjenare kungen

Så det handler litt om en ung, sint idealist som etter hvert blir litt modnere og ser verden litt mer nyansert. Men det gjøres på en fin og nostalgisk måte, uten å rakke ned på hovedpersonene. Den heier på de unyanserte idealistene, for livstrøtte kynikere kan vi jo alltids bli senere.

BTW: Sangen som bandet spiller, er skrevet av Joakim Thåstrøm

BTW2: Takk til Camilla G. som minte meg på den flotte replikken: « Njaaa … den ska va en spark til etablissemangen, lixom».

Image result for tjenare kungen

Advertisements

A field in England (Ben Wheatley)

Da jeg så den litt merkelige Kill List demret det for meg at det var noe kjent med regissørnavnet Ben Wheatley.

Han lagde den merkelige og gode filmen A field in England, som jeg ved en tilfeldighet så på Filmklubben/Cinemateket i Trondheim en gang.

A Field in England (2013)

A Field in England kan kanskje kalles en krigsfilm, skjønt det er ingen slag her, og heller ingen skildringer av hvordan krigen påvirker soldatene eller samfunnet. I stedet er et noen karer som vandrer rundt på et jorde etter et slag en gang på 1600-tallet.

Jeg så den fordi jeg liker skrekkfilmer, og det er vel mer en slags mytisk horror med et slag som bakteppe enn noen ren krigsfilm. Det handler også om hvordan de forholder seg til krigen. Dvs: De forholder seg egentlig ikke til selve krigen: De vet lite om konflikten, hva den nå enn går ut på, og kjemper for den som betaler, og prøver ellers å overleve.

A Field in England (2013)

Det er en psykedelisk og mystisk forestilling. Djevelen er for eksempel en reell størrelse som de forholder seg til.

På ulike måter minte den meg både om En reise til nattens ende av Celine, og til Generation Kill, selv om de ikke ligner i det hele tatt.

A Field in England (2013)

Kill List (Ben Wheatley)

Kill List overrasket meg litt. Jeg trodde det skulle være litt mer hurra-meg-rundt skyting med litt sånn macho-emo-greier…Men jeg hadde oversett at den er regissert av Ben Wheatley…

Kill List (2011)

Kill List er en film som mange sikkert hater, men som mange digger. Jeg likte A field in England, og selv om den er i svart-hvitt og foregår på et jorde etter et slag i en borgerkrig på 1700-tallet, er det lett å se at de er laget av samme regissør. Jeg har ikke sett Sightseers, men den står på lista.

Neil Maskell and MyAnna Buring in Kill List (2011)

 

Kill List starter som et sosialrealistisk samlivsdrama. Et ektepar krangler om økonomi. Han har ikke jobbet på 8 måneder, og nå er både feriepengene og pengene de hadde spart opp til boblebad brukt opp. Han mener han trenger boblebad fordi han har vondt i ryggen. Skikkelig middelklassekrangling.  Hun ringer til mor og gråter. Han forsøker å trøste ungen. Ganske standard – bare at det er noe som er helt off. En helt ordinær gjeng, bare at ingenting stemmer.

Neil Maskell and Michael Smiley in Kill List (2011)

De får et vennepar på middagsbesøk. Han blir sur når hun serverer sausen i en kolbe, når de har et kjempefint sausenebb. Det er anspent under middagen. Gjestene forsøker å late som om de ikke merker noe. Men det blir mer krangling.  Og drikking. Og gode stunder. Det er ikke en norsk film, så de er faktisk glade i hverandre.

Det er i det hele tatt en haug med hverdagslige ting som er litt…off. Den kvinnelige gjesten risser inn et mystisk tegn på baksiden av speilet på badet. Hvorfor gjør hun det Musikken er illevarslende. En lav, metallisk rumling, som inne i et rør. Han er visst ikke selger likevel…

Hovedpersonen jobber som leiemorder.  Men han og kompiser er kollegaer, og nå skal de ut på jobb igjen. Han har ikke jobbet på lenge, for det gikk ikke så bra sist. Han mottar et oppdrag som først virker greit nok, men som bare knoter seg mer og mer til.

Ute på jobb både ser de ut som og oppfører seg som arrogante forretningsreisende.

Det blir iblant litt vrient å holde rede på hva som foregår, men jeg synes det var en bra film. Det er lenge usikkert hvordan hovedpersonen forstår sein egen rolle som leiemorder og ektemann, og hvor mye de rundt ham vet om hva som foregår.

Det er en uhyggelig film. Noe av uhyggen skapes ved snodige utsnitt – det ser greit ut, men er liksom litt på skeiva, en blanding av sylskarpt og uklart. Nydelig filmet. Utsnittene og kameravinklene er alltid litt merkelige, som gjør at dagligdagse scener hele tiden virker litt off. Det er også noen ufyselige scener som får selv en garvet skrekkrutt til å holde for ørene ( ja, ørene).

En blanding av realisme og mystikk og det okkulte, som gjerne er en greie i filmene til Ben Wheatley.

Kill List (2011)

Heat (1995, Michael Mann)

Som søndagsmatine valgte jeg Heat.

En stilig laget film om kjempeflinke ranere og politiet som jakter på dem. Men dævven så lang den er, uten å si så mye mer enn at ranerne raner og spanerne spaner.

Bilderesultat for heat movie pics

TO – 2 – skuespillere i SAMME FILM

Jeg gadd ikke se den da den gikk på kino, litt fordi alle anmelderne fappet så innmari over at De Niro og Pacino var med I SAMME FILM. DÆVEN DØTTE FITTEGURI FOR EN GENIAL IDE Å HA TO KJENTE SKUESPILLERE I SAMME FILMEN. Jeg syntes det virket som et billig triks, og dessuten så foretrakk jeg Arnold for my action pleasure.

Bilderesultat for heat movie pics

Men for all del: Det er en knallsterk bukett med skuespillere her, og alle overspiller sånn akkurat avdempet, slik man skal i ransfilmer der alle er helproffe bortsett fra han ene idioten som kløner til alt sammen. Funksjonen hans er vel å understreke at ingenting av det som går galt ikke er De Niros feil, for han er egentlig snill.

Ikke tidløs. Bare ubestemmelig.

Det sies om Michael Mann at han har en evne til å lage filmer som ser hypermoderne ut når de kommer, og så fem år etterpå ser de håpløst gammeldagse ut (jeg husker ikke hvem som har sagt det, kanskje det var meg). I dag ser Heat hverken moderne eller gammeldags ut. Den ser ut som om den foregår i en egen dimensjon, i en verden som ligner litt på vår, men som er rensket for all personlighet og tidskoloritt. Før jeg sjekket årstallet, var det faktisk litt vanskelig å gjette når det er meningen at filmen skal foregå. De har en del moderne utstyr her, stål og glass interiør, men ting er fortsatt klumpete og mekanisk. Filmen forholder seg ikke til noe tidsbilde, ingenting presenteres som cutting edge teknologi i sin samtid.

Bilderesultat for heat movie pics

Alt av design i filmen er gjennomført upersonlig og anonymt. Alt av møbler, klær og slikt ser ut som om det kommer rett fra en mellomdyr designerbutikk som alle har hørt om, men som ingen husker hvor ligger. Alt er rent. Det er ikke et støvkorn noe sted, ikke en gang i de mørke barene der de tvilsomme karene vanker. Dette fungerer ganske bra med filmen, det gjør ranerne så anonyme som de forsøker å være.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er ingenting som røper noe som helst om karakterenes personlighet. Det er like greit, for det er jævlig mange karakterer med i filmen, så om vi skulle begynne å bry oss om personlighetene deres i tillegg, ville det rett og slett bli for mye. Da er det bedre med lett gjenkjennelige filmkarakterer. Dette blir dog en svakhet etter hvert. Vi blir jo ikke kjent med dem heller.

Streit story, lang film

Selve storyen er streit ransfilm. En superproff ransgjeng blir jaget av de beste etterforskerne i verden. Det står om liv og død, likevel virket de underlig…detached eller distant, ville jeg sagt på engelsk. Hva sier man på norsk? Avsondret? Distansierte? De er liksom ikke helt til stede, men er opptatt av å betrakte. Dramaet som foregår, går ikke inn på dem for fem flate øre. Al Pacino tygger tyggis mens han trøster den desperat sørgende moren til et drapsoffer.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er en behagelig film å se på. Bildet er hele tiden soft, og det er masse flotte utsnitt. Særlig oversiktsbildene over et mørkt Los Angeles er flotte. Tempoet er perfekt; det skjer hele tiden noe, uten at det blir masete. Det er alltid noe interessant å se på, uten at det blir for mye informasjon å holde styr på.

God ransfilm i to timer. Kjedelig som “epos”

Svakhetene kommer til syne et par timer uti. Filmen er lang, og når Michael Mann skal lage et epos ut av et enkelt politi og røver-manus, så blir det en svakhet at karakterene er så endimensjonale, for jeg driter litt i hvordan det går med dem.

Filmens moneyshot, der Al Pacino møter De Niro, fikk anmelderne til å gå bananas. PACINO OG DE NIRO ER MED I SAMME FILM OG DE ER MED I SAMME SCENE OG ER PÅ SKJERMEN SAMTIDIG ÅHÆRREGUTTAMEDHVÆÆ.

Relatert bilde

I dag fremstår scenen bare som et billig triks, for den er så uinteressant. De drikker kaffe og snakker om at det er jaggu ikke lett å ha et privatliv. Hensikten er så klart at den hardbarka etterforskeren Pacino får en slags forståelse og respekt for ransmannen De Niro, at de liksom er litt av samme alen, bare på hver sin side av loven. Det virker bare så innmari ulogisk når De Niro er skyldig i drap på flere politifolk.

Relatert bilde

De Niro får seg også en kjæreste, en søt og litt nerdete designer og bokorm som heldigvis ikke har noen venner. Hun blir forskrekket  når hun finner ut at De Niro tjener pengene sine på ran og drap, men finner ut at han er da ganske søt allikevel.

Det er noen sånne logiske brister som gjør det ikke henger helt på grep når filmen skal ta steget fra en streit og vellaget politi og røver-film, til et epos.

Men absolutt en fin film for en søndagsmatine.

The Allins (dokumentar, 2017)

Skulle du ha sett, Bergen har også en filmfestival, og den heter BIFF. Vedder på at alle andre filmfestivaler er misunnelige på det navnet, og prøver å komme på et navn som kan forkortes til BACON.

Jeg så The Allins, en dokumentar som handler om noen som heter Allin til etternavn. Lillebroren i familien, Kevin Michael, aka Jesus Christ, aka GG. Allin, er muligens den mest sjokkerende skapningen som har besøkt planeten vår. Jeg (og mange andre) kjenner ham best fra dokumentaren «Hated: GG Allin and the Murder Junkies « fra 1993, av Todd Philips (Road Trip, Hangover 2 og 3).

Bilderesultat for the allins documentary

«Hated» er mer av en sjokkumentar, der det leges vekt på slåssing, bæsj, piss, shit eating osv. Jeg tror Todd Philips er sånn passe kynisk.

The Allins er mer nyansert. Dvs, det mangler ikke på sjokkerende scener her heller, men de blir brukt mer for å fortelle en historie, ikke for sjokkeffekten i seg selv. Scener av folk som bæsjer på gravstøtta til GG Allin er jo sjokkerende nok i seg selv, så filmskaperne bryr seg ikke om å hyle opp om hvor sjokkerende dette er.

GG Allin døde i 1993, og i The Allins er det fokus på storebroren hans, Merle, som spilte i band med broren sin (The Murder Junkies), og som nå linværer seg på å selge CDer, klær og kjøleskapsmagneter med navnet til lillebroren på. Huset hans er en frydefull studie i punk og bad taste merch. Visuet sett er filmen en fest.

Bilderesultat for the allins documentary

GG Allin har nemlig fortsatt en fanatisk fanskare, og det betaler dyrt for en t-skjorte som GG har hatt på seg. Filmen tar for seg hvordan det er for storebroren og moren å leve med ettermælet til en så sjokkerende person, med så hengivne fans. Merle har gjort butikk på det, selger merch, og spiller fortsatt konserter med The Murder Junkies. Moren er mer opptatt av å fortelle at GG også var en god gutt. Vi får også litt mer forståelse for GGs hensikt med det han gjorde.

Bilderesultat for the allins documentary

I The Allins får vi vite litt mer om familien og bakgrunnen. At de i de ti første årene bodde i en skogshytte uten vann og elektrisitet, at faren var en jævel som moren endelig klarte å stikke av i fra (altså: han døpte sønnen sin Jesus Christ…og det var langt fra det verste han gjorde).

Merle er en rolig kar, bortsett fra når han knuser en gitar i hodet på en som har pisset på grava til GG, og har funnet seg et rimelig greit liv. Vi møter også moren, en elskelig eldre dame som snakker om at GG og Merle «are good boys». Hobbyen hennes er kunstmaling, og Merle selger maleriene på nett.

Det er noen fine scener med mor og sønn, blant annen en hvor hun undrer seg over hvordan akkurat guttene hennes kunne bli så rare. Merle mener hun bør være stolt: Det er ikke mange som har klart å oppdra to gutter som oss, sier han nesten i triumf. Nei, takke meg faen, svarer mor (sånn cirka).

Bilderesultat for the allins documentary

Det er et varmt forhold mellom moren og hennes voksne sønn Merle, med mye humor. Hun er veldig opptatt av at folk også skal gå se at GG var et varmt menneske, godgutten hennes, og ikke bare en galning. Hun lykkes bare sånn delvis med det da, men bidrar i hvert fall sterkt til at «The Allins» blir en langt mer nyansert og reflekterende dokumentar enn «Hated».

Bilderesultat for the allins documentary

Som nevnt mangler det uansett ikke på scener som… skiller seg litt ut. Vi får se noen konsertopptak fra gamle dager. Og Merle er fortsatt aktiv med Murder Junkies. Når de drar på turne, møter vi igjen trommisen Dino Sex, som fortsatt sitter kliss naken bak trommesettet.

Bilderesultat for the allins documentary

Og etter en vellykket trommesolo får han hjelp av servitrisen til å stikke trommstikkene oppi rompa. Og Merle selger dem på nett. Lurer på om Gene Simmons har sett filmen?

Trailer, med dansk tekst Continue reading

Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.

 

 

 

Wolf and sheep (2016)

Wolf and sheep handler om en gjeng unger i Afghanistan og deres jobb som gjetere. Den fikk avslutte Kosmorama-17  for min del, og dette var en fin film. Spesielt hvis du setter pris på flotte naturbilder og fabelaktig banning, og ikke er alt for avhengig av at alle filmer må forklare hva de handler om.’

Vi er i et skrint fjellområde. Det meste av tiden følger vi en gjeng barn som har som jobb å gjete sauer og geiter oppe i fjellene. De leker, prater skit, bader i elva, øver seg på å kaste med slynge, krangler og banner. Og hele tiden må de passe seg for ulven, som både er en mytisk og en reell størrelse på en gang.

Bilderesultat for wolf and sheep movie pics

Det er et vanvittig språk på ungene. Noen eksempler:

«I piss on your dry cheese».

“Your mother’s pussy begs for my cock”.

Relatert bilde

Det er ingen historie som fortelles her. Det er passiv observasjon av dagliglivet, krydret med myter om en farlig ulv som går på to ben, og noen sekvenser med en slags magisk realisme. Det hele er nydelig filmet, der naturen får mye plass. Det er en fascinerende film å se på.

The hippopotamus (2017)

The hippopotamus var en av filmene jeg gledet meg mest til på Kosmorama-17, mye fordi manus er basert på en roman av Stephen Fry. Og det er virkelig a little bit of Fry her. Vel, ganske mye, egentlig: Veltalende utskjellinger, flust med litterære referanser, herskapelige omgivelser, nerdete vitenskapsreferanser, noen groviser og masse whisky.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Whisky og fis i badekaret

Hovedpersonen Ted var en gang en aktet poet. Nå er han en fordrukken journalist, som gjerne tar seg et karbad med like deler whisky og fising. Han ivaretar en loslitt eleganse i en skrukkete dress. Han er belest, veltalende, bitter, arrogant og nedlatende, og meget opptatt av at han alltid er den smarteste personen i rommet.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

På oppdrag som teateranmelder kan han replikkene bedre enn skuespillerne, og ender opp med å skjelle ut skuespillerne med nedlatende og grov eleganse. Dermed får han sparken, og får i stedet et mystisk oppdrag om å undersøke et mirakel. En bekjent har blir mirakuløst frisk fra kreft etter et opphold på herskapsgods, og sender vår mann på oppdrag for å finne ut hva mirakelet består i.

Erkebritisk

Deretter er det bare å kose seg i de erkebritiske kulissene på herskapsgodset, hvor han strør om deg med replikker som «I bet you never had a wank that wasn’t focus grouped».

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Det er replikkene, skuespillerne og omgivelsene som gjør filmen til en nytelse. Historien er ikke veldig avansert, men den funker. Og lykkes å si noe fornuftig om alternativ medisin og vitenskap, mirakler og håndverk, inspirasjon og målrettet arbeid.

Absolutt å anbefale.

Men det er en fordel om du liker Stephen Fry-aktige greier.

The Wind that shakes the barley (2006)

Fytterakkern så sint det går an å bli av å se en film. Engelskmenn bør bruke resten av evigheten på å gå rundt og si unnskyld til alle de har vært drittsekk mot over hele verden. Bra film.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

The Wind That Shakes the Barley er Ken Loach’s epos om den irske uavhengighetskrigen. Den ble skamrost av massene, men samtidig skammelig nok heftig kritisert av psykopatiske rasshøl i britisk presse som i god drittsekkånd nekter ta innover seg overgrepene til det britiske imperiet.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Som dere skjønner på språkbruken min ovenfor har Loach laget en provoserende effektiv fortelling. Man blir sittende og hytte med neven. Hans realistiske stil av typen “rett-fram-uten-å-pakke-inn-bildene-i-melodrama” tjener historien godt.

Her får vi se mye om engelske soldaters brutale framferd mot irsk sivilbefolkning. Soldatene var mer vandt med krig enn fred.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Irene gjør ulike former for motstand, gerilja, de forsøker å gå rettslig vei. Motstandsfolkene er helle ikke enig innad om hva som er beste vei å gå, hvilke metoder som vil fungere best, og om de skal holde fast på idealismen eller finne mer pragmatiske løsninger.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Halvveis inn i filmen får man lyst til å avlyse alle fremtidige ferieturer til London eller eventuelt sprenge det britiske Parlamentet i lufta, alternativt kaste opp på statuer av den feite grisen Churchill – som man i andre filmer får lyst til å kysse – før man så får lyst til og bare sparke inn ballene på halve Irland og gråte over bror-mot-bror-konfliktene som etter hvert utviklet seg… men nok om det. STERK FILM! (men greit å se med norsk eller engelsk tekst, for de som ikke er stødig i irsk).

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Land and Freedom (1995)

De flest krigsfilmene jeg har sett har handlet om 2. verdenskrig eller vietnamkrigen, med diverse arabiske land på tredjeplass.

Den spanske borgerkrigen har jeg ikke sett så mange filmer om.

Land and Freedom av Ken Loach forteller raskt om hvordan sosialistene vant valgt i 1936, og gjennomførte en rekke sosiale reformer. Så kuppet Franco kuppet, og drepte folk som var medlem av fagforeningene.

Bilderesultat for land and freedom pics

Filmens hovedperson er en arbeidsledig engelskmann som drar til Spania for å delta i motstandskampen. Han kan ikke spansk, men bli tatt varmt imot av sine nye kamerater.

I starten er det nesten litt Robin Hood over dette, med muntre menn (og noen kvinnfolk) ute i skogen med mat og skravling og vitser.

Det blir så klart mer dramatisk.

Bilderesultat for land and freedom pics

Det er mange gode scener her, og en spennende historie. De ulike motstandskjemperne er ikke alltid helt enige om hvor dogmatiske de skal være. Og de ideologiske dilemmaene vies mye tid.

Dette er relativt lavmælt krigsrealisme. En meget bra film.