Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.

 

 

 

Wolf and sheep (2016)

Wolf and sheep handler om en gjeng unger i Afghanistan og deres jobb som gjetere. Den fikk avslutte Kosmorama-17  for min del, og dette var en fin film. Spesielt hvis du setter pris på flotte naturbilder og fabelaktig banning, og ikke er alt for avhengig av at alle filmer må forklare hva de handler om.’

Vi er i et skrint fjellområde. Det meste av tiden følger vi en gjeng barn som har som jobb å gjete sauer og geiter oppe i fjellene. De leker, prater skit, bader i elva, øver seg på å kaste med slynge, krangler og banner. Og hele tiden må de passe seg for ulven, som både er en mytisk og en reell størrelse på en gang.

Bilderesultat for wolf and sheep movie pics

Det er et vanvittig språk på ungene. Noen eksempler:

«I piss on your dry cheese».

“Your mother’s pussy begs for my cock”.

Relatert bilde

Det er ingen historie som fortelles her. Det er passiv observasjon av dagliglivet, krydret med myter om en farlig ulv som går på to ben, og noen sekvenser med en slags magisk realisme. Det hele er nydelig filmet, der naturen får mye plass. Det er en fascinerende film å se på.

The hippopotamus (2017)

The hippopotamus var en av filmene jeg gledet meg mest til på Kosmorama-17, mye fordi manus er basert på en roman av Stephen Fry. Og det er virkelig a little bit of Fry her. Vel, ganske mye, egentlig: Veltalende utskjellinger, flust med litterære referanser, herskapelige omgivelser, nerdete vitenskapsreferanser, noen groviser og masse whisky.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Whisky og fis i badekaret

Hovedpersonen Ted var en gang en aktet poet. Nå er han en fordrukken journalist, som gjerne tar seg et karbad med like deler whisky og fising. Han ivaretar en loslitt eleganse i en skrukkete dress. Han er belest, veltalende, bitter, arrogant og nedlatende, og meget opptatt av at han alltid er den smarteste personen i rommet.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

På oppdrag som teateranmelder kan han replikkene bedre enn skuespillerne, og ender opp med å skjelle ut skuespillerne med nedlatende og grov eleganse. Dermed får han sparken, og får i stedet et mystisk oppdrag om å undersøke et mirakel. En bekjent har blir mirakuløst frisk fra kreft etter et opphold på herskapsgods, og sender vår mann på oppdrag for å finne ut hva mirakelet består i.

Erkebritisk

Deretter er det bare å kose seg i de erkebritiske kulissene på herskapsgodset, hvor han strør om deg med replikker som «I bet you never had a wank that wasn’t focus grouped».

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Det er replikkene, skuespillerne og omgivelsene som gjør filmen til en nytelse. Historien er ikke veldig avansert, men den funker. Og lykkes å si noe fornuftig om alternativ medisin og vitenskap, mirakler og håndverk, inspirasjon og målrettet arbeid.

Absolutt å anbefale.

Men det er en fordel om du liker Stephen Fry-aktige greier.

The Wind that shakes the barley (2006)

Fytterakkern så sint det går an å bli av å se en film. Engelskmenn bør bruke resten av evigheten på å gå rundt og si unnskyld til alle de har vært drittsekk mot over hele verden. Bra film.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

The Wind That Shakes the Barley er Ken Loach’s epos om den irske uavhengighetskrigen. Den ble skamrost av massene, men samtidig skammelig nok heftig kritisert av psykopatiske rasshøl i britisk presse som i god drittsekkånd nekter ta innover seg overgrepene til det britiske imperiet.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Som dere skjønner på språkbruken min ovenfor har Loach laget en provoserende effektiv fortelling. Man blir sittende og hytte med neven. Hans realistiske stil av typen “rett-fram-uten-å-pakke-inn-bildene-i-melodrama” tjener historien godt.

Her får vi se mye om engelske soldaters brutale framferd mot irsk sivilbefolkning. Soldatene var mer vandt med krig enn fred.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Irene gjør ulike former for motstand, gerilja, de forsøker å gå rettslig vei. Motstandsfolkene er helle ikke enig innad om hva som er beste vei å gå, hvilke metoder som vil fungere best, og om de skal holde fast på idealismen eller finne mer pragmatiske løsninger.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Halvveis inn i filmen får man lyst til å avlyse alle fremtidige ferieturer til London eller eventuelt sprenge det britiske Parlamentet i lufta, alternativt kaste opp på statuer av den feite grisen Churchill – som man i andre filmer får lyst til å kysse – før man så får lyst til og bare sparke inn ballene på halve Irland og gråte over bror-mot-bror-konfliktene som etter hvert utviklet seg… men nok om det. STERK FILM! (men greit å se med norsk eller engelsk tekst, for de som ikke er stødig i irsk).

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Land and Freedom (1995)

De flest krigsfilmene jeg har sett har handlet om 2. verdenskrig eller vietnamkrigen, med diverse arabiske land på tredjeplass.

Den spanske borgerkrigen har jeg ikke sett så mange filmer om.

Land and Freedom av Ken Loach forteller raskt om hvordan sosialistene vant valgt i 1936, og gjennomførte en rekke sosiale reformer. Så kuppet Franco kuppet, og drepte folk som var medlem av fagforeningene.

Bilderesultat for land and freedom pics

Filmens hovedperson er en arbeidsledig engelskmann som drar til Spania for å delta i motstandskampen. Han kan ikke spansk, men bli tatt varmt imot av sine nye kamerater.

I starten er det nesten litt Robin Hood over dette, med muntre menn (og noen kvinnfolk) ute i skogen med mat og skravling og vitser.

Det blir så klart mer dramatisk.

Bilderesultat for land and freedom pics

Det er mange gode scener her, og en spennende historie. De ulike motstandskjemperne er ikke alltid helt enige om hvor dogmatiske de skal være. Og de ideologiske dilemmaene vies mye tid.

Dette er relativt lavmælt krigsrealisme. En meget bra film.

The Signal (2007)

The Signal (2007) hadde passert under radaren min (det er det mange filmer som gjør, så det trenger ikke å bety så mye), men denne var ikke så dum.

Exploitation i starten

Teaseren i starten er ren exploitation. Ei ung dame er bundet fast til et tre i skogen. En mann slår henne. Inne i hytta er flere unge kvinner lenket fast. De er halvnakne og fulle av sår og størknet blod. De har tydeligvis vært der en stund. De forsøker å flykte.

Teaseren har ingenting å gjøre med de folkene vi møter i hovedstoryen, men den henger etter hvert sammen med plotet.

Perfekte mennesker (ikke helt)

Vi møter et vellykket ungt par som hygger seg. Hun er riktignok gift med en annen mann, men bortsett fra det er de perfekte. De snakker om å reise vekk sammen.
Bilderesultat for the signal 2007 picsNår hun kommer hjem til ektemannen sin, er han særdeles sjalu. Han virker generelt som en kjip fyr, selv om sjalusien er til å forstå (i og med at hun faktisk er utro). Han blir i hvert fall hissig, og det eskalerer i en retning jeg ikke helt forventet.

Signal som påvirker hjernen

Det er et mystisk signal som går gjennom mobiltelefoner og TV som påvirker hjernen til folk, og som får folk til å oppføre seg irrasjonelt, og iblant voldelig. Mange filmer har blitt laget med lignende plot, med ulike varianter av hva som er opphavet til den rare oppførselen. Body Snatchers, anyone? At de her bruker mobilsignaler er jo sånn passe inn i tiden.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

En artig greie her er at de forteller den samme historien tre ganger, men med tre ulike personer i fokus. Okay, det har også vært gjort før. Poenget er at både plot og fortellergrep funker.

Lavmælt apokalypse

Filmen er relativt lavmælt. Trass i mange drap, noen av dem meget grafiske, er det ikke heseblesende action her. Musikken er lavmælt, elektronisk plunking. Filmskaperne har hatt det gøy med kameravinkler og farger som ser nesten normale ut, men som likevel er litt off. Det gir en eerie stemning som holdes gjennom det meste av filmen.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Vi er tidlig i apokalypsen. Tomme gater. De få menneskene som er ute, ser normale ut, men det er umulig å vite hvem du kan stole på (inkludert deg selv).

Karakterene vi følger, jobber hardt med å overbevise seg selv om at de ikke er blitt gale. Men sannheten er at de ikke har den minste anelse.

Karakterene virker fjerne, som om de er på dop eller dypt inne i et TV-program og ikke får med seg hva som skjer rundt dem.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Jeg tipper at filmskaperne liker filmene til Hal Hartley. Det apatiske skuespillet minner veldig om skuespillet i filmene hans (eller May, om du vi ha en horrorreferanse. Eller Body Snatchers).  Jeg ser at noen horrorfans på IMDB klager på at filmen er for artsy. Hvis The Signal er for artsy for deg, er det du som har et problem. Littegran må da filmskaperne få lov til å utfolde seg, også de som ikke har store budsjett.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Bra, men kunne vært bedre

En mer relevant innvending er at vi ikke får vite så mye om hva dette signalet egentlig er. Det kunne vært bedre bygd ut hva dette egentlig er. Hvis det er ment som en samfunnskritikk, kunne de like gjerne gjort det ordentlig. De kommer litt inn på at det er gjengen med tinnfoliehatter som har hatt rett hele tiden, men de tør liksom ikke å ta den helt ut i den retningen heller. Det kunne blitt riktig gøy.

 

Hellboy 2

Damelaget jeg er trener for spilte åttendedelsfinale i cupen i dag. Det ble tap 1-3 mot elitelaget Koll (vi er i førstedivisjon). Nå er jeg litt utkjørt, så det passer å ta Hellboy 2. Førstefilmen var et herlig kinderegg, så jeg har gode forhåpninger til oppfølgeren.

Let the skitpreik commence.

Hellboy sjarmerte meg i førstefilmen. I starten på oppfølgeren møter vi ham som en usikker unge med rare tenner og horn (ett er brukket), og han har stor sans for historier med underlige vesener.

Bilderesultat for hellboy 2 pics

Jeg er litt slurvete med å få med meg alle detaljer i plotet, men det er ikke alle historiene som er oppdiktede. I hvert fall er en slag arrete albinofyr ute etter en mektig krone, og han har med et beist som medhjelper.

Dumme verden

I nåtid har Hellboy blitt voksen og jobber i en kjempehemmelig tjeneste med andre rare vesener, så det er litt til ulempe at han er så glad i oppmerksomhet. Han fremstår som like rølpete og uvøren som i førstefilmen, Dette lover bra.

Bilderesultat for hellboy 2 pics

Albinofyren har lyst til å ta over verden, den har blitt så teit med kjøpesentre og dritt uansett. De andre i mytologiverdenen er ikke helt enig, så det blir en diskusjon. Mytologiverdenen ser flott ut, inspirert fra middelalder og østlige borger, rent og fjongt og staselig. En flott kontrast til den slitte betongen og stålrørene i lokalene Hellboy jobber i.

Bilderesultat for hellboy 2 pics

Abraham Sapien (Abe), han fiskefyren, har en større rolle her. Det funker utmerket. Han minner litt om C-3PO i uttalen og at han er litt nerdete, men han er ikke like nervøs.

Flott å se på

Dette er en film jeg kan tenk meg å se på kino. Det er så mye fint å se på her. Både de fabelaktige fantasygreiene med masse farger, og de steampunk-aktige sakene.

Bilderesultat for hellboy 2 pics

Hellboy

Kveldens greie er Hellboy.

Da Hellboy kom, gadd jeg ikke å se den for jeg syntes han så teit ut. De to filmene har gått på diverse kanaler her og der, så jeg har sett bruddstykker. Jeg så lange utdrag av Hellboy 2 en gang, og synets det var bra. Så nå tar jeg begge, så får vi se hva som skjer.

TV-kanalene vet hvordan jeg fungerer: Sender de noe i reprise ofte nok, så blir det til slutt til at jeg ser det. Som en unge som maser til de får det som de vil.

Filmen starter med noe verdenskriging, og soldatene oppdager en liten…gutt. Som de kaller Hellboy, for han ser litt rar ut. Hellboy the kid. Nesten like søt som Gizmo.

Så er det noen som er i et isgreier og finner en fjolsefyr som bader i blod. Han er sikkert slem.

Så kommer vi til selve storyen. Vi møter Hellboy som gjemmer seg i en kjeller der han pumper jern mens han røyker sigar. Tror jeg kan like humoren her.

Dette var et kinderegg av en film.

Rølpete og ensom

Hellboy går rundt og gjør heltedåder som de lager tegneserier om, men allmennheten vet ikke at han finnes på ordentlig, bare en professor med bustete år og noen underlige skapninger. Pluss hun jenta som han liker.

Bilderesultat for hellboy 1 pics

Det er en nydelig scene med de to i en park. Hun har også uvanlige evner, som hun har hatt en del trøbbel med, men hun lærer seg å kontrollere dem. Og hun ser vanlig ut, og har dermed en sjanse til å bevege seg ut i den vanlige verden, ikke som Hellboy, som er dømt til å leve bortgjemt fra samfunnet.

Bilderesultat for hellboy 1 pics

Denne sårheten over å være på utsiden av en verden som han ønsker å vøre en del av, gjør Hellboy til en interessant karakter. Samtidig er kolossen smått uærbødig og rølpete, på en humoristisk måte som funker godt (han stjeler f. eks. en six pack øl fra noen i parken rett før den dype samtalen).

Save my kittens!

Det er en lakonisk humortone i filmen, og et uærbødig forhold tik superheltklisjeer. Som når Hellboy slåss mot en skapning på en t-banestasjon, og ei dame roper «save my kittens». For på perrongen står det nemlig en eske med kattunger som Hellboy må redde fra monsteret.

Bilderesultat for hellboy 1 pics

Bildet er ikke fra filmen. Jeg bare likte det.

Og når Hellboy sitter på et hustak og drukner sin kjærlighetssorg med kjeks og melk sammen med en 9 år gammel gutt.

Filmen ser flott ut. Fin blanding av futurisme og gammel mekanikk. Masse tannhjul og damp og gamle underjordiske ganger. Litt steampunk. Vinterscenen på kirkegården i Russland er nydelig.

Storyen er også spennende, og kombinerer religion og sagn med mer typiske superskurk-greier. Veldig stilig.

Ramaskrik 2016 oppsummert

Det var et sterkt filmprogram på Ramaskrik i år. Man blir litt rar i nervene av å se så mange skrekkfilmer på kort tid. Jeg skvatt for eksempel hver gang jeg kom inn på hotellrommet og oppdaget at det hadde vært noen der (de som rydder og vasker), og jeg turte ikke å lukke døra før jeg var helt sikker på at lyset var på (iblant blir man usikker på slikt, nemlig).

Jeg har gitt en liten omtale av alle filmene jeg så, og her er en slags rangering. Her ligger det også linker til hver omtale.

Seierspallen

The Autopsy of Jane Doe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-autopsy-of-jane-doe-2016/

The Greasy strangler

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-greasy-strangler/

Train to Busan

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/train-to-busan-2016/

Under the shadow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/under-the-shadow-2016/

Honeymoon

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/honeymoon-2015-mexico/

Den andre seierspallen

The Similars

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/the-similars-2015/

Follow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/follow-2015/

Pet

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/pet-2016/

The Windmill Massacre

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/the-windmill-massacre-2016/

Don’t Breathe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/dont-breathe/

Den tredje seierspallen

Scare Campaign

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/scare-campaign-2016/

Howl

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/howl-2015/

Ouija – Origin of evil

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/ouija-origin-of-evil-2016/

Bodom

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/bodom-2016/

Utenfor pallen

Seoul Station

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/seoul-station-2016/

Night of the living Deb

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/night-of-the-living-deb/

Blair Witch

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/blair-witch-2016/

Red Christmas

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/red-christmas/

Egen klasse

Kortfilmene

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/kortfilmene-pa-ramaskrik/

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Ramaskrik hadde førpremiere på The Autopsy of Jane Doe. Den får norsk kinopremiere i januar 2017.

Dette var en av filmene jeg virkelig gledet meg til. Jeg likte Trolljegeren godt, så jeg hadde store forhåpninger til regissør Andre Øvredal, men samtidig visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente. Jeg ble ikke skuffet!

Denne visningen ble innledet av regissøren selv, Andre Øvredal. Han sa at han ville lage noe helt annet enn Trolljegeren, og det klarte han.

Opptakt

Allerede under fortekstene er Jane Doe en vakker film å se på. Det er bare grus og løv som blåser i en mørk vind, men jaggu så fint det kan være å se på.

Filmen starter i et familiedrevet likhus og krematorium, hvor far og sønn holder på med obduksjon av et lik. Likhuset ser helt fantastisk ut. Det har vært i familien i generasjoner, uten å ha vært særlig fornyet. Det er hold i stand og er rent, men tydelig slitt. Kulissene er nydelige. Det er mye rød-og bruntoner i fargene, en fin avveksling fra grønntonene som slike filmer ofte er holdt i (den trenden er muligens litt over nå?).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Far-sønn-forholdet etableres godt, og spiller en viktig rolle gjennom hele filmen. Det jumper innom en kjæreste også, hun har mindre å si for storyen, men gir oss en heftig jump scare, slik at vi ikke skal gå lei før vi kommer i gang med selveste saken.

Sent på kvelden kommer det en politimann, venn av faren, med et lik av en ukjent kvinne, en såkalt Jane Doe (dette burde ha skjedd litt raskere, men pytt. Alle de fine bildene av likhuset var vel kanskje verdt det. Dessuten var det en del elementer som fikk ny betydning senere i filmen. Filmen som helhet føles ikke for lang, selv om den er 99 min).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Mye av filmen skal så klart handle om obduksjonen av denne kvinnen. Dødsfallet er et mysterium. Politimannen vil gjerne ha noe å si til pressen om morgenen, så det er derfor våre to menn obduserer lik så sent på kvelden og utover natten.

Obduksjonen

Dødsårsaken til Jane Doe er et mysterium. Utad ser kroppen helt fin ut. Ingen synlige sår på kroppen. Men jo mer de leter, jo verre spor finner de etter helt forferdelige ting som har blitt gjort med kvinnen før hun avled med døden. Her bygges historien opp riktig bra, og ut over i obduksjonen får vi hele tiden vite nye elementer, som endrer betydningen av det vi trodde vi visste fra før.

Effekter og publikums fantasi

Filmen bruker en blanding av gyselige effekter og det du kan forestille deg selv. Det syntes jeg var bra med filmen. Selv om det er gode obduksjonseffekter her, så lener de seg ikke bare på dem, men spiller også på at fantasien din (i hvert fall min) er sykere er hva de klarer å feste på film uansett.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

En stund ser dette nesten ut som et klassiske britisk krimdrama, hvor obdusentene undersøker liket og leker detektiver på samme tid (britisk krim kan jo fleske til med noen rimelig grafiske obduksjonsscener, utført med knusktørr understatement. Det får vi også litt av her). Det er bare det at her blir de ikke klokere. De forferdelige indre skadene er ikke forenlig med likets uplettede ytre.

De oppdager også tegn som tyder på at noe mer enn vanlig kriminalitet har foregått. Noe rituelt.

Nervene mine

Dette bygges så ut, og det er så bra. La gå at nervene mine er litt her og der når jeg ser min femte skrekkfilm på rappen (jeg har vært shaky helt siden Honeymoon som jeg startet dagen med), men dette er spennende. Jeg satt nesten på nåler. Det er noen forutsigbareligheter her og der, men i sum er dette originalt så det holder. Og det er meget godt laget i alle ledd; regi, manus, skuespillere, effekter, kulisser, foto. Jeg vil ikke si så mye mer om hva som skjer, for da blir det spoilers.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Jeg skvatt noe innmari da jeg ble var to skikkelser i der grønne lysskinnet ved døra. Jeg holdt på å rope DET STÅR NOEN VED DØRA, men så var det bare en funksjonær som skulle ut en tur. Jeg levde meg inn i filmen, kan du si.

Skuespiller, proteser og digitalt etterarbeid

Etter filmen pratet regissør Andre Øvredal med publikum igjen. Han bekreftet min mistanke om at liket er en skuespiller som har som jobb å røre seg minst mulig. Dvs, i noen scener er det en dukke, men stort sett er det en skuespiller som ligger der og dominerer filmen, trass i at hun ikke rører seg. De hadde masse etterarbeid med å fjerne muskelrykninger og slikt – ting som er umulig å stoppe i en kropp, samme hvor stille man ligger, men som synes jævlig godt på nærbilder på et digert kinolerret.

Andre Øvredal har nå regissert to filmer som jeg liker godt. Det er to ulike filmer, men begge har masse originalitet. Jane Doe får etter det jeg skjønner premiere på norske kinoer i januar 2017. Se den.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics