Heisann, Kongen

 

Tjenare Kungen er en feelgoodfilm som er lett å like for musikkfans, både pga det flotte soundtracket og fordi den handler om et band. Storyen er ganske enkel, og ikke innmari original, men filmen er morsom og til å bli i godt humør av. Og det tregs etter at man har stått løypevakt og lært litt om sure og ufyselige noen mennesker klarer å bli fordi de må gå en omvei på 100 meter. Spesielt når omveien skyldes et arrangement som de selv har kommet for å se på.

Image result for tjenare kungen

Hovedpersonen er ei svensk tenåringsjente som blir lei av den lille drittplassen hun er fra og drar inn til storbyen (eller et sted litt i nærheten av storbyen) for å bli punkstjerne. Hun er herlig kompromissløs, så til de grader at hun dumper en fyr fordi han hører på Ulf Lundell, og hun mister jobben på fabrikken fordi hun nekter å ta imot ordre fra han streite besteborgertosken som er sjef der. Hun er også sterk motstander av synth i punkband, men går med på å la synthjenta fra middelklassen bli med i bandet likevel, fordi faren hennes har bil og kan kjøre utstyr for dem og slikt. Og hun hater fjollete byråkrater, bortsett fra når de kan gi bandet hennes økonomisk støtte under kulturmidler.

Image result for tjenare kungen

Så det handler litt om en ung, sint idealist som etter hvert blir litt modnere og ser verden litt mer nyansert. Men det gjøres på en fin og nostalgisk måte, uten å rakke ned på hovedpersonene. Den heier på de unyanserte idealistene, for livstrøtte kynikere kan vi jo alltids bli senere.

BTW: Sangen som bandet spiller, er skrevet av Joakim Thåstrøm

BTW2: Takk til Camilla G. som minte meg på den flotte replikken: « Njaaa … den ska va en spark til etablissemangen, lixom».

Image result for tjenare kungen

Advertisements

Byfis på landet: The Grand Seduction (med**SPOILERS**)

Jeg driver og ser en del feelgod og lettbeint action for tiden. Fordi jeg vil. The Grand Seduction er nok en film der en byfis må lære seg å like livet på landet.

***SPOLOLOLOILER*** følger lenger ned.

Bilderesultat for the grand seduction movie

En lege må mot sin vilje jobbe i en måned i en forblåst havnebygd på ei lita øy, med cirka 2-300 fastboende, alle arbeidsledige. Noen luringer på øya jobber for å få et selskap til å legge en fabrikk hit, men da trenger de en fastboende lege, så de lager masse planer for å «forføre» legen så han skal bestemme seg for å bli for da løses alle problemene. De gjør masse research på ham, avlytter telefonen osv., for å skreddersy øya for hans preferanser. De lærer seg å lage maten han liker, de lider seg gjennom cricket-kamper for å få ham til på tro at de liker cricket, de prøver å få ei fin dame til å bli forelsket i ham på sånn sjarmerende bygdehallikvis, osv..

Relatert bilde

Joda, dette er ganske så generisk, med en god bukett klisjeer, men også en del genuint lune og hjertevarmende scener. Man lurer iblant på hvor lettlurt denne legen er, men pytt. Det er en enkel film, men som feelgood er dette en film som funker. The Guardian kalte filmen ” a soppy waste of Brendan Gleeson’s talent”, men pytt. Jeg ble i godt humør av å se den (og jeg vet egentlig ikke hvem Brendan Gleeson er, uansett).

Relatert bilde

***SPOLOILER***

Dette er egentlig ikke spoiler. Vi vet hvordan sånne filmer ender, ikke sant? Han blir så glad i folka på bygda, de er så mye bedre enn de falske byfolka som bare lyver hele tiden. Så finner han så klart ut alle på øya har løyet for ham hele tiden. Så han bestemmer seg for å dra. Men blir han likevel? Hva skjer nå? Det var litt interessant hvordan de valgte å gjøre det på slutten. De gadd ikke lage noen spesiell forklaring på hvorfor han velger å bli. Han simpelthen bare velger å bli på øya, fordi det er sånn slike filmer slutter, det vet vi jo alle.

Enkelt og greit.

Bilderesultat for the grand seduction movie

Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

Gjensyn med Robin Williams

Jeg har alltid likt Robin Williams, selv om jeg dreit på leggen som skrev Robbie Williams i et diskusjonsforum en gang. Det var flaut. Men jeg hadde et gledelig gjensyn med den gode skuespilleren i går, i filmen The Big White.

Robin Williams spiller en forsagt og nervøs fjomp med pengeproblemer. Pengeproblemene skyldes delvis uflaks, delvis at han er en kløne, og delvis at han er en sånn fyr som har uflaks. Robin spiller fyren med varme og hjertegodhet, så vi får sympati for ham.  Det er dog ikke en film hvor Robin Williams briljerer, han er mer på det jevne, men det skyldes at det er et stort og meget godt skuespillerensemble i filmen, i små og store roller. Det er mange karakterer her med som deler broderlig på skjermtiden. Et godt knippe dyktige skuespillere, som gjør jobben uten å forsøke å stjele scenen. Bortsett fra Woody Harrelson, som overspiller når han får sjansen til det. Holly Hunter er flott.

Filmen foregår i Alaska, og det er mye snø. I begynnelsen er det noen flotte naturbilder. Dette følges ikke helt opp, men foto er bra. Litt pga all snøen, en forsikringssvindel, klønete skurker, sort humor og fiffig dialog har mange sammenlignet denne filmen med Fargo. Det er en relevant sammenligning, men The Big White er ikke helt der oppe, men vel verdt å se. Den hadde passert helt under radaren min, men er en ok film når du vil ha en passe god story uten, sort humor og frisk bannskap at det er deprimerende.

Foruten skuespillerne og god foto, er det noen flotte replikker som gjør filmen verdt å se. Noen eksempler:

Ei synsk dame med telefontjeneste hjelper en mann med å finne fjernkontrollen til TV-en.

– I see…sofa cushions. Do you have a sofa?

– Yeah!

Mann og kone diskuterer:

– Why is there a lock on the refrigerator?

– Opossum.

– Wet pussy.

Wild Tales (2014)

Jeg opplevde noe rart: Å sitte i den største kinosalen i Trondheim og se en argentinsk film. Og salen var stappfull!

Wild Tales fikk publikumsprisen under Kosmorama, og det er vel fortjent. Dette er den morsomste filmen jeg har sett på lange. Den er også meget bra laget; skuespillere, foto, klipping, musikkbruk: alt er på plass i denne perlen av en film. Får du sjanse til å se den: GJØR DET!

Det er seks historier her som ikke har noe med hverandre å gjøre, det er ikke noe finurlig sammenveving her, men alle historiene handler om hevn. Noen av hevnaksjonene er utspekulerte og godt planlagte, andre skjer i affekt. For noen fungerer hevnen til å rette opp en krenkelse, for andre gjør hevnlysten at de bare spreller seg dypere ned i gjørma. For andre har hevnen totalt uforutsigbare konsekvenser.  Det hele fortalt med en morbid humor som en største selvfølgelighet, som du bare får det i filmer fra katolske land.