Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

The Signal (2007)

The Signal (2007) hadde passert under radaren min (det er det mange filmer som gjør, så det trenger ikke å bety så mye), men denne var ikke så dum.

Exploitation i starten

Teaseren i starten er ren exploitation. Ei ung dame er bundet fast til et tre i skogen. En mann slår henne. Inne i hytta er flere unge kvinner lenket fast. De er halvnakne og fulle av sår og størknet blod. De har tydeligvis vært der en stund. De forsøker å flykte.

Teaseren har ingenting å gjøre med de folkene vi møter i hovedstoryen, men den henger etter hvert sammen med plotet.

Perfekte mennesker (ikke helt)

Vi møter et vellykket ungt par som hygger seg. Hun er riktignok gift med en annen mann, men bortsett fra det er de perfekte. De snakker om å reise vekk sammen.
Bilderesultat for the signal 2007 picsNår hun kommer hjem til ektemannen sin, er han særdeles sjalu. Han virker generelt som en kjip fyr, selv om sjalusien er til å forstå (i og med at hun faktisk er utro). Han blir i hvert fall hissig, og det eskalerer i en retning jeg ikke helt forventet.

Signal som påvirker hjernen

Det er et mystisk signal som går gjennom mobiltelefoner og TV som påvirker hjernen til folk, og som får folk til å oppføre seg irrasjonelt, og iblant voldelig. Mange filmer har blitt laget med lignende plot, med ulike varianter av hva som er opphavet til den rare oppførselen. Body Snatchers, anyone? At de her bruker mobilsignaler er jo sånn passe inn i tiden.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

En artig greie her er at de forteller den samme historien tre ganger, men med tre ulike personer i fokus. Okay, det har også vært gjort før. Poenget er at både plot og fortellergrep funker.

Lavmælt apokalypse

Filmen er relativt lavmælt. Trass i mange drap, noen av dem meget grafiske, er det ikke heseblesende action her. Musikken er lavmælt, elektronisk plunking. Filmskaperne har hatt det gøy med kameravinkler og farger som ser nesten normale ut, men som likevel er litt off. Det gir en eerie stemning som holdes gjennom det meste av filmen.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Vi er tidlig i apokalypsen. Tomme gater. De få menneskene som er ute, ser normale ut, men det er umulig å vite hvem du kan stole på (inkludert deg selv).

Karakterene vi følger, jobber hardt med å overbevise seg selv om at de ikke er blitt gale. Men sannheten er at de ikke har den minste anelse.

Karakterene virker fjerne, som om de er på dop eller dypt inne i et TV-program og ikke får med seg hva som skjer rundt dem.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Jeg tipper at filmskaperne liker filmene til Hal Hartley. Det apatiske skuespillet minner veldig om skuespillet i filmene hans (eller May, om du vi ha en horrorreferanse. Eller Body Snatchers).  Jeg ser at noen horrorfans på IMDB klager på at filmen er for artsy. Hvis The Signal er for artsy for deg, er det du som har et problem. Littegran må da filmskaperne få lov til å utfolde seg, også de som ikke har store budsjett.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Bra, men kunne vært bedre

En mer relevant innvending er at vi ikke får vite så mye om hva dette signalet egentlig er. Det kunne vært bedre bygd ut hva dette egentlig er. Hvis det er ment som en samfunnskritikk, kunne de like gjerne gjort det ordentlig. De kommer litt inn på at det er gjengen med tinnfoliehatter som har hatt rett hele tiden, men de tør liksom ikke å ta den helt ut i den retningen heller. Det kunne blitt riktig gøy.

 

Ramaskrik 2016 oppsummert

Det var et sterkt filmprogram på Ramaskrik i år. Man blir litt rar i nervene av å se så mange skrekkfilmer på kort tid. Jeg skvatt for eksempel hver gang jeg kom inn på hotellrommet og oppdaget at det hadde vært noen der (de som rydder og vasker), og jeg turte ikke å lukke døra før jeg var helt sikker på at lyset var på (iblant blir man usikker på slikt, nemlig).

Jeg har gitt en liten omtale av alle filmene jeg så, og her er en slags rangering. Her ligger det også linker til hver omtale.

Seierspallen

The Autopsy of Jane Doe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-autopsy-of-jane-doe-2016/

The Greasy strangler

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-greasy-strangler/

Train to Busan

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/train-to-busan-2016/

Under the shadow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/under-the-shadow-2016/

Honeymoon

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/honeymoon-2015-mexico/

Den andre seierspallen

The Similars

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/the-similars-2015/

Follow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/follow-2015/

Pet

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/pet-2016/

The Windmill Massacre

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/the-windmill-massacre-2016/

Don’t Breathe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/dont-breathe/

Den tredje seierspallen

Scare Campaign

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/scare-campaign-2016/

Howl

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/howl-2015/

Ouija – Origin of evil

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/ouija-origin-of-evil-2016/

Bodom

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/bodom-2016/

Utenfor pallen

Seoul Station

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/seoul-station-2016/

Night of the living Deb

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/night-of-the-living-deb/

Blair Witch

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/blair-witch-2016/

Red Christmas

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/red-christmas/

Egen klasse

Kortfilmene

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/kortfilmene-pa-ramaskrik/

Winter’s Bone: Barn mot voksne.

Det snør for mye til at jeg akter å gå ut i dag, så jeg ser Winter’s Bone isteden.

Det er om noen fattige på landet i Missouri. Ikkeno koselig småbygdgreier her, bare falleferdige gårdshus, rot, og barn i slitte klær. En troverdig skildring av fattigdommen. De faller ikke for fristelsen til å overdrive, hverken i retning elendighet eller i at de begynner å synge om at penger ikke spiller noen rolle så lenge de har hverandre.

Forholdet menneskene imellom er saklig og fint skildret, samt det manglende håpet om å komme noen vei. På skolen lærer de å holde babyer og å marsjere med gevær. Et klart hint om hva som er den mest sannsynlige framtiden for elevene: Enten som unge foreldre og/eller som soldater.

Spenningsmomentet starter raskt: Faren til hovedpersonen Ree har stukket av fra kausjon, og satt huset som sikkerhet. Så de er i fare for å miste det lille de har. Ree drar ut for å finne faren sin.

Ree spilles av Jennifer Lawrence. Hun er i skogen denne gangen også. Den uspektakulære skogen. Den som aldri får være med i naturfilmer. Skrinne høsttrær og skrot som ligger og ruster.

– This is dad’s squirrel gun.

Bare en av replikkene som festet seg. Den virket absurd først, men handler om at å skyte ekorn er en del av matauken for dem.

Hvis man leser omtalene/diskusjonene under filmen på IMdB, så ansees filmen å være dypt mannehatende, fordi alle menn i filmen fremstilles som svin… For min egen del synes jeg det var mange fine, hyperrealistiske menneskeportretter. Og det var da noen skikkelig jævlige kvinnfolk der også, men for så vidt typisk at noen reagerer sånn.

Jeg ser ikke filmen som en historie om kvinner mot menn. Jeg ser det heller som en historie om barn og ungdom mot voksne. Barn som ikke har rukket å bli støpt inn i de voksnes dumskap ennå, men som likevel blir straffet for denne dumskapen.

Som barn har de en naiv energi og trass som de setter inn for å gjøre det riktige, men for å få til det må de ut i de voksnes verden, og må lære seg å håndtere de voksnes dumskap, og å vite når de kan stole på de voksne og når de ikke kan. Sånn sett likt det barna i Roald Dahl-bøkene må jobbe med , og Harry Potter, for den del.

Menneskeportrettene er realistiske, der de voksne ikke er kun onde eller kun snille. Og det gjør barnas navigering i voksenverdenen mer krevende. De må finne ut hvem de kan stole og, og når de kan stole på dem.

 

Takk til KK-Olsen for innspill.

The Hunger. Og David Bowie.

Det har vært mye om David Bowie etter at han døde. Jeg oppdaget at jeg har The Hunger liggende i bunken med usette filmer. En ren tilfeldighet at jeg har den i det hele tatt, har knapt hørt om den. Men egyptiske vampyrer fra 1983 høres da bra ut? Cathrine Deneuve og Susan Sarandon er med i tillegg til David Bowie, så det borger bra.

Tony Scott er en litt for glætt regissør etter min smak, men filmene hans pleier å ha bra tempo, og han har da laget en del severdige greier. Hvis jeg leser IMBD riktig, så var dette den første ordentlige spillefilmen han regisserte, hadde bare regissert noen kortfilmer og noe tv-greier før. Dette kan bli interessant.

Og dommer er: Hurra hurra. Den filmen var bra. Hurra (parafrasert fra en drikkevise)

Dette er ikke det neonfargede åttitallet, men det 80-tallet som lå i et konstant halvmørke, denne gangen i duse rødtoner, og der elementer fra temmelig outrerte artsy-fartsy-greier blir hentet opp og får fungere i en mainstream-setting.

David Bowie er stilig. Han og resten av skuespillerne gjør en god jobb, men det er ikke en skuespillerdrevet film. Å la skuespillerne utfolde seg har aldri vært Tony Scotts sterke side. De er props.

Han er sterkere på å lage flotte utsnitt, flotte farger, lyssettingen er prima, han bruker alle symbolene han kan. Filmen er knallfin å se på, og lydsporet er fantastisk. Jeg nøt den.

Tony Scott viser sin fremste evne: Å hente elementer fra folk som er mer kreative og originale enn ham selv, og få det til å funke i en filmstudiovennlig setting. Og det er på et vis en kompliment. Jeg skjønner godt at han fikk noen gode tilbud etter denne filmen. Han kan bli litt vel skoleflink; han følger alle reglene, og mangler f. eks. David Lynch sin evne til å følge de samme reglene og samtidig bryte dem når han får lyst.

Volden og underholdningen

Jeg liker film, og jeg liker metal, og jeg liker filmer om metal.

En favoritt er dokumentaren Metal: A headbangers Journey (Canada 2005. Dir: Dunn, McFayden, Wise).

Filmen er Sam Dunns personlig beretning om fremveksten av heavy metal, om noen av de ulike sjangrene, om metalfolket, om metalkulturen, om kontroversene osv..

Jeg pleide å bruke den i undervisningen på NTNU, spesielt kapittelet «Death and Violence», fordi filmen berører mange medierelaterte tema som det har vært mye debatt om, og som er svært relevante for mediestudier. Teksten tar hovedsakelig utgangspunkt i denne delen av filmen, som ligger her: https://www.youtube.com/watch?v=jtaAYRuUeBQ&list=PL23882FD25548C054&index=14

Moralsk panikk

Klippet starter med den moralske panikken som showet til Alice Cooper vakte på 70-tallet, da folk trodde han drap babyer på scenen. Hvor vidt folk faktisk trodde dette, er vanskelig å verifisere, men mange var i hvert fall redde. Sånne overdrivelser er et vanlig kjennetegn ved moralske panikker, gjerne blant folk som enten ikke har sett showet i det hele tatt, eller som ikke skjønner sjangeren (den groteske kabareten).

Som Alice sier selv: det er en visuell fremstilling av et mareritt, og mareritt må nødvendigvis se litt fæle ut.

Den moralske panikken førte flere ganger til at showet hans ble forsøkt sensurert og stoppet, og i blant lyktes man i å stoppe det også. Uten at man kunne vise til noen konkret grunn til at man skulle stoppe det. Man kunne ikke vise til nakenhet eller bannskap. Man kunne heller ikke vise til noen dokumenterte skadelige effekter. Så det var en sensur basert på moralsk grunnlag, og hvem skal da bestemme hvilke medieuttrykk som skal ha livets rett?

Høykultur mot lavkultur

Alice Cooper sier; se på Macbeth, det er mer blod i Macbeth enn i showet mitt, og det er pensum på skolen.

Det er et populært argument blant mange; å sette det opp om mot kanoniserte kulturuttrykk. Se på Macbeth, se på Det Gamle Testamentet. Se hvor voldelige de er. Og det er et poeng: Skillet mellom høykultur og lavkultur blir tydelig her, og vi ser ofte at det som anses som lavkultur letter blir sensurert enn det som oppfattes som høykultur. Hvorfor er det greit med blod i Macbeth men ikke på konsertene til Alice Cooper? Hva med torturscenene i The Passion of Christ holdt opp mot torturen i Saw-filmene?

Økonomisk sensur

Mahyem ble nektet å spille i Malaysia. Det er det for så vidt ganske mange som blir, men litt mer uvanlig er det at Mayhem i 1997 ble nektet å spille i Oslo under Oslo Rock Festival. Kulturpersoner og politikere som ikke likte Mayhem truet festivalen med å miste fremtidig støtte. Så økonomiske trusler kan også påtvinge sensur.

mayhem sandnes26

Mayhem, fra en konsert i Sandnes. Da med Maniac som vokalist.

De tre første platene til Cannibal Corpse er forbudt i Tyskland og New Zealand. Jeg vet ikke hvorfor.

Men finnes det overhodet noen grunn til å sensurere media, eller regulere hva folk eksponeres for?

Voldelig underholdning

I filmen intervjues Rose Dyson. Hun peker på det enorme voldsinnslaget i underholdningskulturen. Det er det massivt. Vi bevitner en enorm mengde drap, lemlestelser, tortur – mest fiksjon, men også virkelige, gjennom nyhetssendinger. Og hva gjør det med oss? Gjør det at vi ser på verden som mer voldelig enn hva den egentlig er? Og i så fall skaper det frykt? Og kan den frykten igjen få politiske konsekvenser?

cannibal corpse eaten

Forbudt i Tyskland og New Zealand.

Ulike voldelige medieuttrykk virker inn forskjellig på oss, ut etter hvilken relevans vi mener volden har for vår egen virkelighet, og etter hvordan vi kjenner sjangeren. Jeg blir for eksempel ikke redd av å se coverkunsten til Cannibal Corpse. Dette er ikke ting som kommer til å skje i virkeligheten, kun i fantasien. Dette bildet er altså coveret på Eaten back to life, som er forbudt i bl.a. Tyskland og New Zealand. Og hva enn det er som foregår her, så er jeg ikke redd for at det skal hende meg. Det har ingen relevans overfor den virkeligheten jeg lever i, og det er således lettere å ha en distanse til det.

Rose Dyson reagerer, som mange andre, på at dette blir markedsført som harmløs underholdning overfor tenåringer som mangler kunnskap om voldens plassering i historien, og sitter igjen med glamoriseringen av vold som den ultimate problemløser. Særlig innen actionfilmen så er det jo gjennom voldsbruk at helten redder verden. Gjør det at vi lettere vil godta vold i det virkelige liv, så lenge det er good guys, en av oss, som gjør det?

Et annet spørsmål er: Hvorfor er vi så interessert i voldelig underholdning? Det er en veldig fascinasjon for død og hva som kan skje med kroppen, og samtidig en frykt for det.

Kan hende det er en sammenheng mellom hvor kjent vi er med vår egen dødelighet og i hvilken grad vi ønsker å se fremstillinger av det? Døden er litt fjernet fra resten av livet. Vi har egne venterom for de som venter på å dø, gjemt bort for resten av samfunnet.

Gir det en katarsis, altså en renselse for spenning som vi har i kroppen og som må ut på en eller annen måte?

Konkurranse i fælhet

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen til regissør Sam Dunn om å lete opp brutale tekster. Jeg hadde det litt sånn med skrekkfilmer. Det gjaldt å se de fæleste skrekkfilmene, både for å få det frydefulle gys og også for å tøffe seg litt. Jeg husker det gikk rykter om at flere folk i Stavanger hadde besvimt under Pet Semetary! Det var sikkert bare tull, men vi syntes det var dritkult.

Syndebukk

Dee Snider fra Twisted Sister snakker om at hver gang en eller annen som har drept noen, hver gang det viser seg at han hørt på metal, blir det brukt til å forklare hvorfor han gjorde dette. Som i massakren ved Columbine High School, der to unge gutter skjøt og drepte flere av sine medelever, før de begikk selvmord. Og disse likte musikken til Marilyn Manson.

childs play 3

Filmer benyttes også som syndebukk. Den mest kjente saken er de to tiåringene som drepte to år gamle James Bulger i England. De hadde sett filmen Childs Play III – og dette ble da brukt til å forklare hvordan to unger kunne gjøre noe så uforklarlig brutalt.

Det impliserer en tro på at media har enorm makt – at en sang eller en film kan få noen til å bli mordere.

Spiller sjanger noen rolle her? Childs Play III har undertittelen “Look who`s stalking”, et ordpsill på filmen Look Who`s talking. Den svenske versjonen jeg har heter “se hvem døljaren er”, eller noe sånt. Det er et hint om at ikke alle er klar over at Childs Play er en horrorkomedie. Og den sjangerforvirringen kan ofte føre til misforståelser. Men den har mye å si for vår opplevelse. Childs Play er uansett ikke ment for 10-åringer. Ansvarlige foreldre er som regel i stand til å finne filmer som er bedre egnet, men disse to guttene manglet dette, og det er nok noen slike faktorer i guttenes oppvekstmiljø som hadde større betydning enn filmen.

Sjanger meg her og sjanger meg der

Vi reagerer ulikt på ulike voldsfilmer, selv om den overfladiske beskrivelsen av volden i filmene kan være ganske lik. Når vi ler av volden i Pulp Fiction, så er ikke det fordi vi er blottet for empatiske evner eller at vi er følelsesmessig avstumpet, men fordi sjangeren tillater oss det. Vi ser den ikke som et skremmende bilde av organisert kriminalitet, men som en lek med filmatiske stereotyper.

Så kan vi gå over til en evig diskusjon: Betyr sjangerkunnskap at man media ikke har noen påvirkning? Derom krangles det videre.

Videre lesning

Dette er tema som jeg har vært inne på før, og sikkert kommer tilbake til senere. Noen bloggposter kan du finne her:

Hvorfor horror.

Medievold

PMS Halloween

Det er alltid noen som begynner å krangle om hvordan man skal feire Halloween, og hvorvidt man burde feire dette tøvet i det hele tatt. Jeg har aldri skjønt de kranglene. Det er jo bare å se noen skrekkfilmer, og så er man ferdig med det. Og det er jo mye det jeg hadde kommet til å gjøre uansett, så hva er forskjellen?

Siden jeg starter julefeiringa tidlig måtte også Halloween dyttes litt fram i tid, så den feiret jeg forige helg. Jeg har ikke noe personlig forhold til halloween, så samma det. Jeg skal lese 168 studentoppgaver, det er angst nok.

Det er ikke alltid lett å velge ut film, så jeg tok bilde av de usette filmene jeg hadde på fysisk format, og lot medlemmene i Skrekkruttskolen bestemme.

Etter litt skitpreik om hvilke filmer som bør brennes og hvilke som aldri burde eksistert, endte jeg opp med denne listen:

Shutter Island:
May:
The Faculty:
The Children:
Midnight Meat Train:
Jeepers Creepers:
The last house on the left:
The descent 2:
Buried:
Chucky:
The Breed:
Open Water:
The Hunger:
The last exorcism:
The wolfman:

Jeg la filmene i bunke etter antall stemmer, så det er bare glo ivei. Der filmene fikk samme antall stemmer, blir rekkefølgen litt tilfeldig etter humøret. Jeg skal nok se de som ikke fikk noen stemmer også, jeg er jo sosialdemokrat, men Nightmare-remaken blir nok på crap day. Men først må jeg spille en volleyballkamp.

May

Etter en overbevisende 3-0 seier lokalderbyet på Dragvoll gikk jeg hjem for å se May. Ette bare noen få minutter hatet jeg allerede mora. Og alle de andre ungene.

Hovedpersonen May jobber på en dyreklinikk. En av kundene er misfornøyd:

– When I left for vacation, my dog had four legs.

May er et underlig skue. På sett og vise en grå mus, bortsett fra at hun er sprøyte gal. Hun flørter med en fyr, og forteller en artig anekdote om livet på en dyreklinikk…og der lærte vi vel litt om å ikke utfordre folk som jobber på et sted hvor de kutter opp levende kropper om å fortelle noe guffent..

Filmingen er helt nydelig. Skuespillet er delikat awkward. Dette er folka som aldri ble elevrådsrepresentanter.

Whatcha reading about?

Amputation

For work?

For fun.

The Faculty er nummer to.

Fortekstene og de første minuttene minner meg om Nuke ‘em High. En high school hvor alle enten er superstreite eller over the top utfrika, og det er slåssing overalt. Dette ser ut som god thrash.

Frodo får mistanke om at noe spooky foregår på skolen. Lærerne drikker ikke kaffe. Sier jo seg selv at det er noe som ikke stemmer! Frodo er for øvrig klønete til å løpe. Han snubler i hver eneste sving.

The Faculty var en fin-fin øvelse i Body Snatchers-landskapet, godt laget, med gode skuespillere over hele linja og regi og sånt. Robert Rodriguez kan greia si. Artig at han gjør skolen de går på så over the top kaotisk og ufyselig. Spenningsekvensene er …vel, spennende, om noe oppskriftsmessig, godt driv i filmen. Og noen gøyale b-film-aktige monstereffekter, knegg knegg. Piper Laurie er med i en liten rolle og greier, hun kjente jeg ikke igjen.

Jeg satt en stund og irriterte meg over mangelen på nudity, men så plutselig kom det en naken dame. Først ikkeno frontal, men så: very frontal Such nudity.

Jeg lærte noen nye ord også. “Gnage pels”, den hadde jeg ikke hørt før (om å være lesbisk). På filmen sa de “muff diving”, har ikke hørt den før heller. Synes det var en god oversettelse. Renneløkka lurer på om jeg har hørt om carpet muncher, men det får meg bare til å tenke på brødsmuler.

Siste film som jeg husker var The Children.

Mange vil sikkert synes at det er litt tidlig med julefilmer, men jeg har feiret jul i flere uker allerede, Jeg har julemarsipan og juleøl (lagret fra i fjor), så jeg er klar. Starten er veldig sånn Alene Hjemme-aktig, med en diger familie i et digert hus med masse amerikanske julelys. Bare at musikken er litt mer eerie. Dette lover bra.

I’m so sorry i could fart. Der har vi den familietrøtte tenåringen! Vidunderlig replikk.

Bra oppbygging, der helt dagligdagse greier blir litt spooky. Jeg får litt Omen-vibber av dette. Fy faen, barn kan være nifse.

Dette er en heavy historie om barnetyranner. Manna for oss som er glaad for at vi ikke har disse skapningene rundt oss hele tiden.

Kan forstå at en del ikke liker The Children, for her er det jævla mye gufne ting som skjer uten så mye forklaring.

Filmer har kule utsnitt, flott lyd, fin vinterskog, bra gore-effekter, og  barn som bruker all sin uskyld til å lage helvete på jord

Takk til Robert, Miriam, Renneløkka og andre skrekkrutter.

Hjemmeskrik

Det ble ikke Ramaskrik på meg i år, ettersom volleyballaget mitt skal spille turnering denne helga. I sympati arrangerer jeg min egen Hjemmeskrikfestival, som går ut på å se en bukett skrekkfilmer i løpet av torsdag, fredag, lørdag og søndag, når jeg ikke er opptatt med andre ting (jeg har et par avspaseringsdager).

I forkant ja jeg opp dette programmet, med forbehold om endringer og innfall:

The Woman var en hit på Ramaskrik for noen år siden. Ramaskrik har holdt på akkurat lenge nok til at man kan tillate seg en ønskereprise.

Videre blir det The Brood av Cronenberg, en av mesterens filmer jeg ikke har sett. Jeg gleder meg.

The Fall blir festivalens poetiske eller artsy-fartsy horror. Jeg begynte så vidt å se den en gang, og tenkte at jeg må være i et annet humør for å se den, nytter ikke med øl og popcorn til den. På festival er man jo mer mottagelig for slikt.

Battle Royale blir festivalens japanske innslag, det hører med.

Litt morofilm må også med, så jeg har et eget tem med haifilmer: Avalanche Sharks, Shark Night og Bait.

Jeg skal muligens se The Wave også, hvis jeg gidder. Kanskje jeg tar litt Walking Dead i stedet. Vi fpr se hva jeg rekker/orker.

Jeg vurderer å sette på to filmer samtidig, en på TV-en i stua og en på PC-en, så jeg kan gå glipp av noen filmer. Det er også en del av festivalopplevelsen.

Dag 1:

Starten på festivalen ble litt uplanlagt. Jeg våknet kl 4 om natta med tannpine, så da kunne jeg like godt stå opp og se Vargtimmen.  Jeg  har alltid hatt lyst til å se den, men humøret må stemme. Jeg tror det er en slags horror, ikke grafisk, men med menneskesinnets indre demoner, laget av Ingmar Bergman, og med Trondheims egen Liv Ullmann i ene hovedrollen. Jeg har møtt Liv Ullmann en gang. Jeg var frilansjournalist og intervjuet henne i forbindelse med at hun ble utnevnt til æresdoktor ved NTNU. Hun var et aldeles nydelig og raust menneske å snakke med. De hadde et symposium til ære for henne, hvor de viste klipp fra filmer hun har vært med i, og hun pratet om disse klippene sammen med Stig Kulset, en svært entusiastisk førsteamanuensis ved Institutt for kunst og medievitenskap. En person jeg setter stor pris på. Max von Sydow har den andre hovedrollen. Sven Nykvist står for foto. Dette er et mestermøte.

Vargtimmen betegner timen mellom natt og daggry, som er da folk flest dør. Det er også da marerittene er på sitt mest intense. Det er ikke så rart, siden det gjerne er da man sover. Men som karakteren til von Sydow sier: «Om en time er det dag. Da kan jeg sove»

Passer godt å se Vargtimmen i selve ulvetimen. Får håpe tannpinen holder meg våken til filmen er ferdig.

Vargtimmen var skummel på en litt annen måte en mange andre filmer. Lurer på om noen festival har kommet på å vise Vargtimmen i vargtimmen før. Det er jo så pop med sånne konseptvisninger.

The Woman

The Woman var like forstyrrende nå som første gang jeg så den (selv om jeg la litt mer merke til at skuespillerne ikke var heelt toppers, men greit nok). Første gang jeg så den var forresten på TV 8. mars et år. Jeg lurer fortsatt på om det er tilfeldig at en kanal sendte den på 8. mars. Jeg ser for meg hvordan det gikk til:

«8. mars, det er sånne kvinnegreier. Har vi noe som passer til det?»

«Vi har en film som heter The Woman. Det betyr kvinne».

«That’ll do».

Neste film er The Brood, 1979, David Cronenberg.

Helt i starten: En mann (Frank) bader jentungen sin, og finner noen stygge sår på ryggen hennes. Frank mener det er gjort av den ustabile moren hennes, som har samværsrett i helgene. Han tar det opp med psykiateren som behandler moren med noen eksperimentelle metoder. Terapienstundene hans er intenst teater.

«30 second after you’re born you have a past, and 60 seconds after you start lying to yourself about it.”

Jentas alkoholiserte mormor forteller jentungen litt om livets misantropi, og litt om hvorfor moren til jenta var så mye på sykehus når hun var lita.

Jeg liker det meste som David Cronenberg har laget. Denne også. Det syke sinnet og kroppslige deformiteter eller endringer går igjen her også, som i mange av Cronenberg sine filmer.

Battle Royale

Har sett den før, men husket ikke at Kitano er den brutale instruktøren.

Utgangspunktet er corny: En ramdom skoleklasse blir valgt ut til ed dødsspill: Da blir plassert på en liten øy, med halsbånd som kontrollerer hvor de er og som kan sprenges ved fjernkontroll. Der skal de bli til alle unntatt en er død. Går det mer enn tre dager, eksploderer alle halsbåndene. Så her må de sloss. Dette funker til å bli en spennende og blodig film.

Hunger Games er en barnevennlig versjon av det samme, med mindre blod, og med mer vinklet mot reality-show..

Jeg har lest boken Battle Royale også, den kan også anbefales. Der er det så vidt jeg husker mer rettet mot et slags militært eksperiment, som muligens hadde gått over til å bli et skalkesjul. Husker ikke helt.

Neste er Avalanche Shark, en del av festivalens program med dustete haifilmer med dårlig CGI.

Her starter det med skiboms som dør, fine jenter damer med den irriterende knirkingen i stemmen, prompe-CGI og generisk synthmusikk ala rett på video-filmene fra 90-tallet. Jeg har mine tvil på at denne blir like gøyal som Sharktopus. En del av disse haifilmene virker litt generiske, litt planlagt kalkun, og da forsvinner sjarmen litt.

Det er spring break, det er derfor jentene kjører ski i bikini. Egentlig en tabbe å legge en haifilm til høyfjellet, vanskelig å få med like mye bikinier da. Men de prøver. Det skal være bikinikonkurranse kl. 14. Det er mulig filmen er like skamløs som Sharktopus. Det lover i hvert fall godt. Selv om CGI-en er mye verre.

Bildet er mye bedre enn effektene i filmen.

Jeg har lyst til å spille den gamle gubben som hyler i vei med hysteriske advarsler. Det ser ut som en morsom jobb.Sånn generelt: Til å være en drittfilm er ikke skuespillerne så aller verst. Bare sånn halvveis ræva.

Drapene er ganske kjedelige. Det er bare et hyl og et glefs, og så ferdig med det. Det er også litt teit at de ikke finner ut av hva som er trygt og ikke. Som i Marksommer, f. eks, der lot de karakterene finne litt ut om hvor det var trygt og bevege seg og slikt. Så det går an å lage spennende filmer med corny utgangspunkt. Filmen er dårlig på en kjedelig måte. Når ikke Sharktopus og Sharknado til haifinnene. Og det ble aldri noe av bikinikonkurransen.

Etter det tøyset blir det et lite taktomslag med The Fall fra 2006, regissert av Tarsem Singh.. Den er vel mer poetisk , tror jeg, jeg liker fortekstene i hvert fall. Jeg har forventninger til denne.

Vi er på et sykehus på 1920-tallet. Veldig stilig interiør og foto. Og flott samspill mellom den vesle jenta med den rare aksenten og den skadede stuntmannen som forteller historier. Historiene og forholdet mellom de to veves inn i hverandre.

Fyttikatta det var en nydelig film. Vet ikke helt hvordan den havnet på Hjemmeskrik-programmet, det er ikke en skrekkfilm, men et eventyr som inneholder en del elementer som horrorfans sikkert kan forholde seg til.

Det visuelle er nifst nydelig, filmen er vakker å se på. Historien som fortelles er med magi, ondskap og spenning, og blander sammen myter, mystikk, Zorro og litt av hvert, alt ettersom hva stuntmannen kommer på. Han dikter op etter hvert, og henter litt herfra og derfra. Den lille jenta får vi vite lite om, bare at «angry men burned our house down», og at faren hennes døde der. Mulig hun tilhører et folkeslag som ikke var så godt likt. Hun har sin ballast i hvert fall, og trenger en god historie, og blir desperat når historien ikke utvikler seg slik hun ønsker.

Skal ikke spoile noe, bare si at oppbyggingen ble intens, siste halvtimen hadde filmen er godt grep om hjerterota mi. Anbefales.

okay, får balle meg opp til det som sikkert blir kveldens siste: Shark Night fra 2011. Den er tatt opp fra Max, der de kaller den for Shark Night 3D. Vet ikke hvorfor, det er jo ikke 3D, men det hjelper på kalkunfaktoren. Skuespillerne er bedre enn I Avalanche Sharks i hvert fall. I det hele tatt er det tekniske sett et par hakk over Avalanche Sharks, uten at det sier så mye. Det starter som et standardopplegg der en gjeng smekre collegeungdommer drar for å feste og hoppe rundt i badetøy, og så blir de drept.

Opptakten er faktisk ganske bra. Ungdommene er ikke helt kørka. Ved det første haiangrepet er det forvirring om hva som skjedde, de lurer på om noen kjørte over ham med båt. De krangler, men får samtidig til å gi stakkaren førstehjelp og forbinde sårene. Jeg syne det er et pluss i sånne filmer når karakterene ikke er totalt idioter. De og lurer på hva en hai har å gjøre i en innsjø. Saltvannsinnsjø riktignok, men likevel.

I tillegg til haimonsteret må de hanskes med noen innavla bondeknøler. CGI-en er…nesten noenlunde forseggjort. Og det er noen ganske bra drap. Shark night har til og med et plot det går an å følge med på, med en småfrekt snuffgreie på gang.

Les om dag 2 og 3 her

Home: En film som får deg til å hate biler

Home av Ursula Meier er en intens isolasjonsfilm. Dette er ikke horror, men mange horrorfans vil nok sette pris på den innestengte stemningen og klamme desperasjonen som utvikles.

Vi møter en familie som lever i sus og boller og brus slik bare franske filmfamilier kan. De bor på landet, langt vekk fra alle andre folk. Rett ved huset er det en motorvei som ikke er i bruk. Dette gir familien stor plass, de boltrer seg og lever livets glade dager, men en falsk bevissthet i bakhodet om at det sikkert blir kjempelenge til før motorveien åpnes.

Så åpner motorveien, og alt endrer seg. Først er det ikke så ille, de klarer tolerere trafikken som passerer huset. Men det blir verre. Og verre. Familien blir beleiret av konstant trafikk.

Trafikken øker. De får en intens og vedvarende trafikkstøy rundt seg hele tiden, også om kvelden og natten. Bevegelsesrommet deres blir innskrenket, både fysisk og mentalt. Flere av deres favorittsteder blir gjort vanskelig tilgjengelig av en brølende motorvei. For eksempel: To av ungene har vært og badet, og i en ydmykende sekvens må de krype gjennom et skittent rør under veien for å komme seg hjem igjen.

Mentalt blir de isolert ved at hele tilværelsen deres nå handler om dette brølende monsteret, uten at de kan gjøre noe med det. Jeg kjenner det litt igjen fra skrekkfilmer; det er noe i utgangspunktet hverdagslig som utvikler seg til å bli et ødeleggende monster, og det er akk så lite de kan gjøre med trusselen. De kan bare forsøke å gjemme seg. Så de begynner å isolere huset, og blir en slags fanger i sitt eget hus. I den klamme isolasjonen går de på veggene, og blir sprøere og sprøere.

Home gjorde stort inntrykk på meg da jeg så den på Kosmorama (har glemt hvilket år det var).

The Poughkeepsie Tapes

The Pougkeepsie Taper er herved sett og likt. Filmen er en miks av mockumentary og found footage, og er en av de bedre innen sjangeren. Det er om jakten på en oppdiktet seriemorder, laget som om det var en dokumentar.

Kort fortalt: De finner rundt 800 videoer med makabert innhold i en bod, og noen lik i bakgården. Nå begynner jakten på en seriemorder som lenge har holdt seg under radaren ved å hele tiden bytte framgangsmåte og lokalitet. Det er dermed en hel haug med forsvinninger og drap som ikke har blitt knyttet til en og samme seriemorder. Inntil nå. Vi får innblikk i noen av videoene, som blant annet inneholder tortur, masker, kostymer og ballonger.

Poughkeepsie tapes post.jpg

Filmen klarer å være ekkel selv om den er relativt lavmælt, om man kan si det sånn. De klarer på behendig vis å gape over ganske mye uten at det blir ufokusert. Her er det mye horror som vi ikke helt får se, noe som bare gjør det enda eklere. Anbefales. Ikke popcornhorror akkurat, så jeg skjønner at den ikke er like lett å selge som de filmene med halvnakne tenåringer, men dette er godt gjennomført med passe kornete found footage, godt skuespill og bra filmmusikk.

Filmen har ikke har blitt utgitt på verken DVD eller Blu-Ray, til tross for at den ble hypet opp i produksjonsåret 2007. Det går stadig vekk rykter om at den skal få en offisiell release, men jeg tør ikke spå om det virkelig kommer til å skje.

Jeg fant den i sin helhet på Youtube, i en oppløsning som er bra nok til at det funket fint å se den på passe stor skjerm. Jeg legger ved link til det her, men det er mulig den blir fjernet. Det har i hvert fall skjedd før; at den blir lagt ut på youtube, for så å bli tatt vekk igjen, osv. Så om linken ikke funker, får du søke på youtube og håpe du er heldig.

Her: https://www.youtube.com/watch?v=NzzPr2Jo3Nc ligger hele filmen ute, men stemmene er pitchet opp, så de høres rare ut.

Her https://www.youtube.com/watch?v=X4CcEobtu_E ligger filmen ute med normale stemmer, men det mangler de første og siste minuttene. Så du kan jo sette sammen selv; se starten og slutten med de rare pipestemmene, og midten med normale stemmer. Eller se om du finner filmen annet sted.

Takk til Miriam som stadig lar meg stjele noe av det smarte hun skriver på FB og bruke det i bloggen. Ikke at jeg har spurt, men vi har tidligere stadfestet at jeg er en skikkelig bædbåi, så da så. Takk også til Jardar, som uten å vite det bidro med noen faktaopplysninger.