Mandy (2018)

Mandy var siste film jeg fikk sett på Biff. Filmen startet 22.30, jeg var trøtt og skulle tidlig på jobb dagen etterpå. Jeg vurderte å gå hjem og legg meg i stedet, men jeg hadde fått filmen varmt anbefalt, så jeg valgte å se filmen. Og det er jeg glad for.

For dette var en fest. En snål fest, og meget voldelig, men fy faen så bra. Twin Peaks på syre, men et rablende gal Nicholas Cage som jager Jesus-freaks.

Nicolas Cage in Mandy (2018)

Regissør Panos Cosmatos har tidligere laget den nifst nydelige Beyond the Black Rainbow, en nydelig filmet sci-fi greie med klare farger og store, upersonlige flater. Og hvor det ikke forklares noen ting, og det er litt diffust hvem som er hvem. Flott film.

Mandy er mer skitten. Det er også nydelig filmet, men mer mørk skog og skitne hus. Mandy er også lettere å forstå. Dvs, det er en noen rare figurer her også, og det er noen scener som ikke forklares. Men det grunnleggende plotet er lett å følge. Litt b-filmaktig story, med en slags sekt, en slags motorsykkelgjeng og en hevnmotiv.

Mandy (2018)

Nicholas Cage er tømmerhugger og bor i skogen med sin leseglade kone. Så vil lederen i en slags sekt ha henne, så de kidnapper henne med hjelp av noen psyko bikere. Så blir det hevn og tjo-bing og tjohei og fire skaller deler seg og så sier Cage: dette er beste filmen jeg har vært med i siden Wild at Heart.

Advertisements

Make/Remake: The Wolf Man

Make/remake er kveldens tema. The Wolfman fra 1941 og 2010. Jeg har ikke sett noen av dem, og jeg gleder meg.

41-versjonen går jo for å være en klassiker, med med bl. a. Bela Lugosi.

2010-versjonen er delvis utskjelt. Jeg håper det er fordi forventningene var så høye. Med de knallnavnene som er med, forventer man seg jo mye. Men den fikk hard medfart. Den har dog fått en Oscar og noen andre priser, stort sett for make up, så det kan jo være noe å se her. Uansett har jeg fenalår og mørkt øl, så kvelden blir bra.

1941 The Wolf Man

The Wolf Man (1941) er stilig å se på. Flotte, tunge møbler, og en slags psykologigreie om lykantropien. Stilig når de går inn i de historiske mytene, som at Rødhette og ulven er enn omskriving av en varulvhistorie. Utescenen er dødsstilige. De foregår i studio så klart, med sjarmerende romklang på stemmene, men jeg mener: Svart-hvitt, tunge, store trær og masse tåke. Dette er dødsstilig.

Her er også sigøynere som durer i vei om riter og magi og amuletter, skikkelig politisk ukorrekt, og sikkert historisk ukorrekt også, men det funker som bare det.

Filmen handler jo om en mann som blir til en varulv, no spoiler det da, og det er godt skildret hvordan han observerer forvandlingen hos seg selv, hvordan han mister eierskapet over seg selv. Han er et uvesen vi kan få sympati med.

Det er ikke verdens mest avanserte story, men hvor avansert trenger en varulvfilm å være? Storyen er godt fortalt, med gode skuespillere og replikker, spennende henblikk på psykologi og myter, og en gripende skildring om mannen som mister seg selv. Og som nevnt: Filmen er nydelig å se på. Perfekt å se når du er i humør til noe i svart-hvitt.

2010 The Wolfman

2010-versjonen starter ganske bra. Jeg aner uråd med den teite poesien de lirer av seg helt i starten, men det går fort over. Siden det er en moderne film, må det jo være et teaser-drap i starten, greit nok, men litt generisk med knurr og vræl.

Vi er i stilige barokke engelske herskapshus på 1800-tallet, og hager med store figurer i buskene. Det er en miks av barokk, gotisk og fantasy. Funker fint. Svartkledde folk og tåke i skogen. En aldeles nydelig scene ved en elv med et lite fossefall.

Her også er det sigøynere og hestekjerrer, og ikke minst: et aldeles nydelig dystert hus. Og ruiner i skogen, det kan vi like.

Glimtene av skyer som flyter forbi månen er litt mer…meh.

Det er så klart en mann som blir bitt, og han går over til å bli varulv. Transformasjonen her er litt mer at han ligger i senger og trenger en varm klut på pannen, det er ikke like gripende, selv med en så briljant skuespiller som Benicio Del Toro. Han gjør jobben sin, men regissøren må ha bedt ham om å se ut som en dopa britpoper. Disse greiene er ikke så bra. Hugo Weaving er helt bortkastet i denne filmen, og Antony Hopkins vet ikke hva filmen handler om.

Skjønt: det er mye som er flott her, men fakler og stearinlys, dunkle kjellere, tunge møbler og slikt. Det ser iblant ut som om de ville lage en versjon av Coppolas Dracula, bare med en varulv i stedet. Det irriterer meg med uvesenfilmer når de ikke vil forplikte seg hundre prosent til hva slags uvesen det er de bruker.

Varulvscenene er kjedelige. Det er litt knurring, skrekkslagne menn som blir drept, og noen blinkende nærbilder av varulvansiktet. Og så er det noen spiderman-scener der han jumper rundt på hustakene. Kan varulven vennligst være litt mer varulv? De kunne gjort filmen mer gritty. Mindre CGi, mer make up. More cowbell.

Originalen er veldig kort, så i 2010 bruker de mye av originalstoryen, men spinner litt videre på den, og legger til en twist som ikke var så alt for spennende.

Den fremste svakheten til 2010 målt opp mot 1941, er at 2010 kommer til kort når det gjelder å skildre en mann som opplever å miste seg selv og å skape sympati med uvesenet. I stedet blir noe greier med en slags lege som er et rasshøl fordi han er et rasshøl.

Det er mye fint å se på i filmen her. Mye flott 1800-tallsgreier, og natur. Rett som det er kommer det noen idiotiske glimt av skyer som glir forbi månen, og det ser bare teit ut. Det kunne vært en bagatell, men det er et symptom på et større problem: Filmskapere som ikke har het grepet på sin egen historie.  Historien er ikke så engasjerende, og jeg bryr meg ikke så mye om hva som skjer med karakterene. Selv om det er en del fint å se på, så er hovedproblemet at historiefortellingen er for dårlig, og uvesenet blir ufokusert og uinteressant.

Teen Wolf var mye bedre.

 

NB: Jeg fant etterpå ut at regissøren fikk sparken etter noen uker, og de ga jobben til karen som lagde Jumanji. Og det var en haug med manusforfattere involvert. Sikkert derfor filmen mangler enhet (skal studioene lære?)

Takk til Skrekruttskolens trofaste meningsytere og bloggere

It’s a portable video unit

Jepp. Ser du gammel sci-fi horror så får du høre sånne setninger. Riktig snasent. Å se han søte, lille advokaten fra ”L.A. Law” i alt blodstyret er også gøy.

”The Thing” var en av de filmene som virkelig klarte å skremme vannet av meg i mine glade ungdomsår. John Carpenters film er fra 1982, men jeg så den første gang mens jeg var glad og ubekymret fjortis (og det var jeg på slutten av 80-tallet. Eller kanskje det var 1990?).

Filmen handler om en gruppe amerikanske forskere i Antarktis som møter et mystisk romvesen som kan innta formen til personene den dreper. Dette gir rom for mange festlige mutasjoner og kreativt blodsøl. Filmen representerer noe av de beste innen monstersminke fra sin tid, og det var mye kul monstersminke på 80-tallet (Re-Animator, Pet Sematary, The Fly og diverse zombiefilmer).

Jeg husker med gru (feil type gru) skrekkfilmene fra tidlig 90-tall, hvor alle hadde funnet ut at datagrafikk er tingen. Og ingenting er så trist som billig datagrafikk. Og så, etter ”Seven” og ”Fight Club”, skulle alle nifse filmer ha grønn lyssetting.

Greit at jeg ikke ble like redd nå som for hundre år siden, men jeg synes at filmen holder seg godt. En viktig grunn til det er at personen i filmen ikke er stokk dumme.

Akkurat som i ”Alien” er folkene i ”The Thing” smarte. De analyserer situasjonen og velger løsninger som ut i fra ressurstilgangen er logiske, men sørgelig inadekvate i møtet med trusselen. Skuespillerne og replikkvekslingene er gode. Det bygges effektivt opp en uhyggelig stemning der ingen stoler på hverandre, og alle går mer eller mindre på veggen av frykt.

Grunnen til at jeg så igjen ”The Thing” var en diskusjon på Facebook, hvor vi ikke var helt sikre på om vi egentlig gledet oss til nyinnspillingen med et godt knippe norske skuespillere i Hollywood (eller et sted som ligner på Hollywood, jeg gidder ikke sjekke).

Jeg føler meg jo forpliktet til å se 2011-versjonen av ”The Thing”. Carpenters film fra 1982 starter med at et norsk helikopter jager en hund bort til den amerikanske forskningsbasen. Nordmennene dør på klønete vis og med rar dialekt uten at de rekker å fortelle amerikanerne hva som har skjedd.

Så 2011-versjonen forteller historien om hva som skjedde på den norske forskningsbasen da de fant et romskip begravd i isen.

Sånn sett ligner det mer på en remake av ”The Thing from Another World” fra 1951. Remake meg her og prequel meg der. I blant er det godt å se en helt original film. En av de nifseste filmene av nyere dato jeg har sett, er for øvrig er den finske filmen ”Sauna” – fattig på effekter, men rik på surrealistisk og nitrist ødemark. Anbefales.

I ettertid har jeg også sett Thingen med de norske skuespillerne. Jeg likte den ganske godt, selv om den ikke får samme klassikerstatus som Carpenters dings.

Bedre musikk i Smokey and the Bandit enn i Idol

Etter å ha vasket badet fikk jeg innmari lyst til å se Smokey and the Bandit. Den var sagnomsust da jeg gikk på barneskolen, en film det var om å gjøre å ha sett.

Jeg har så klart sett den før, for lenge siden, og likte bilkjøringen og vitsene. Med dagens øyne framstår humoren som mye lunere enn jeg kan huske, med amerikanere som parodierer seg selv litt, og med en del fine replikker. Som Bandit sier, om sin motivasjon for å inngå et veddemål om bilkjøring:

«For the good old American life: For the money, for the glory, and for the fun… mostly for the money.”

Carrie følger opp med denne flotte onelineren:

«I got the metal to the petal and the… thing to the floor!”

Noe av banningen er ren jazz, som i den nydelige scenen med det falske gravfølget:

“If they’d a cremated the sum-bitch. I could be kickin’ that Mr. Bandit’s ass around the moon by now.”

“You som’bitches couldn’t close an umbrella!”

Jeg lurer på om salige Smokey Bear, selveste Sheriff Buford T. Justice er en av inspirasjonskildene til Cartman. “She disrespected my authority”

Det er så klart en slags respect mellom politi og røver her. Smokey sier det best: “Well, thank you, Mr. Bandit. And as the pursuer, may I say you’re the goddamnedest pursuee I’ve ever pursued. Now that the mutual bullshit is over, WHERE ARE YOU, YOU SOMBITCH?2

Kosefilm. Og musikken er bedre enn i Melodi Grand Prix.

Den røde cadillacen på slutten av filmen minner meg om at jeg tror jeg har sett oppfølgeren også, skal gi den også et gjensyn snart. Treer`n tror jeg ikke at jeg har sett, men den er uten Burt og Sally Field, så jeg tror det lar det være.

Stand By Your Burt, sier jeg bare. Cause everybody knows that the Burt is the word. Han blir til og med namedroppa i sangen “Cadillach Ranch” av Bruce Springsteen:

James Dean in that Mercury `49
Junior Johnson runnin’ through the woods of Caroline
Even Burt Reynolds in that black Trans Am
All gonna meet down at the Cadillac Ranch

Og banjotrallalaen i Smokey er klart å foretrekke framfor det meste i Melodi Grand Prix. Så jeg er ganske fornøyd med kveldens valg.

(takk til Latoya og Miriam)

Zombier på youtube

Dawn of the dead (1978)

Dette er en fornøyelig zombieklassiker som en stund lå gratis tilgjengelig på Youtube, men er nå fjernet pga copyright. Mulig noen legger den ut igjen (for øyeblikket ligger det en slags versjon her:, en versjon som er to og en halv time lang).

I filmen er de vi følger innestengt i et bygg på klassisk vis, omringet av zombier, hvor folk som ikke liker hverandre må samarbeide. Kammerspillet mellom dem fungerte sånn passe, og skuespillerne var bra.

Zombiene var litt blanding – stort sett trege,som de skal, men kunne bevege seg raskt også, noe som åpnet for noen fine nærkampscener. Jeg likte at zombiene virket desperate og ulykkelige, skal liksom være litt synd i dem. En aldeles flott scene i filmen var da en kar står på et biltak (teller dette som SPOILER?) og hugger i vei med en machete.

En god dæsj humor trekker opp. Hare krishna-zombie, for eksempel, og vittig lydspor. Kakesekvensen er det nesten litt Benny Hill over.

Jeg er for øvrig litt usikker på om det er director`s cut jeg har sett, eller hva det innebærer. Det er visst flere versjoner som sirkulerer rundt som såkalt director`s cut, og jeg har ingen oversikt over hva som er hva.