Mandy (2018)

Mandy var siste film jeg fikk sett på Biff. Filmen startet 22.30, jeg var trøtt og skulle tidlig på jobb dagen etterpå. Jeg vurderte å gå hjem og legg meg i stedet, men jeg hadde fått filmen varmt anbefalt, så jeg valgte å se filmen. Og det er jeg glad for.

For dette var en fest. En snål fest, og meget voldelig, men fy faen så bra. Twin Peaks på syre, men et rablende gal Nicholas Cage som jager Jesus-freaks.

Nicolas Cage in Mandy (2018)

Regissør Panos Cosmatos har tidligere laget den nifst nydelige Beyond the Black Rainbow, en nydelig filmet sci-fi greie med klare farger og store, upersonlige flater. Og hvor det ikke forklares noen ting, og det er litt diffust hvem som er hvem. Flott film.

Mandy er mer skitten. Det er også nydelig filmet, men mer mørk skog og skitne hus. Mandy er også lettere å forstå. Dvs, det er en noen rare figurer her også, og det er noen scener som ikke forklares. Men det grunnleggende plotet er lett å følge. Litt b-filmaktig story, med en slags sekt, en slags motorsykkelgjeng og en hevnmotiv.

Mandy (2018)

Nicholas Cage er tømmerhugger og bor i skogen med sin leseglade kone. Så vil lederen i en slags sekt ha henne, så de kidnapper henne med hjelp av noen psyko bikere. Så blir det hevn og tjo-bing og tjohei og fire skaller deler seg og så sier Cage: dette er beste filmen jeg har vært med i siden Wild at Heart.

Advertisements

American Animals (2018)

NB en liten SPOILER nederst i teksten.

American Animals så jeg på Biff, litt fordi det var lenge å vente til neste film jeg skulle se. Visste ikke så mye om filmen annet enn at det var en ransfilm. Men dette var en fornøyelig ransfilm.

Bilderesultat for american animals movie

Filmen forteller en sann historie om fire studenter som ville rane sjeldne bøker fra biblioteket på universitetet. Den fortelles som spillefilm med dokumentariske innslag. Blant annet med intervju med de ekte personene, som kryssklippes med iscenesettelser av det de forteller. Noen scener bli fortalt i flere versjoner, ettersom de involverte husker ting litt ulikt.

Dette fungerer godt, og er veldig vittig. Et eksempel: En samtale som den ene mener foregikk på en veranda, men den andre mener den foregikk i bilen; vel, der er samtalen iscenesatt vekselsvis i en bil og på en veranda.

Det første timen går unna i en fei, mens deretter blir det noen tempoproblemer, den andre timen kunne sikkert vært strammere redigert.

Ingen av de involverte klarer helt å forklare hvorfor de bestemte seg for å utføre ranet. De hadde lyst til å gjøre seg bemerket, være spesielle, men bortsett fra det vet de ikke helt hvordan dette utviklet seg fra løst prat over en øl/joint til å bli en reell plan. Dette er noe ved filmen jeg synes funket godt.

Bilderesultat for american animals movie

SPOILER
Og bibliotekaren får siste ord. Meget kloke ord. Bibliotekarer er helter.

Det ser dessverre ikke ut til at American Animals blir satt opp på vanlig kino i Norge. Det er synd. Jeg kan for så vidt skjønne det, det er ikke en veldig profilert film, men jeg tror mange ville likt den.

 

 

Heisann, Kongen

 

Tjenare Kungen er en feelgoodfilm som er lett å like for musikkfans, både pga det flotte soundtracket og fordi den handler om et band. Storyen er ganske enkel, og ikke innmari original, men filmen er morsom og til å bli i godt humør av. Og det tregs etter at man har stått løypevakt og lært litt om sure og ufyselige noen mennesker klarer å bli fordi de må gå en omvei på 100 meter. Spesielt når omveien skyldes et arrangement som de selv har kommet for å se på.

Image result for tjenare kungen

Hovedpersonen er ei svensk tenåringsjente som blir lei av den lille drittplassen hun er fra og drar inn til storbyen (eller et sted litt i nærheten av storbyen) for å bli punkstjerne. Hun er herlig kompromissløs, så til de grader at hun dumper en fyr fordi han hører på Ulf Lundell, og hun mister jobben på fabrikken fordi hun nekter å ta imot ordre fra han streite besteborgertosken som er sjef der. Hun er også sterk motstander av synth i punkband, men går med på å la synthjenta fra middelklassen bli med i bandet likevel, fordi faren hennes har bil og kan kjøre utstyr for dem og slikt. Og hun hater fjollete byråkrater, bortsett fra når de kan gi bandet hennes økonomisk støtte under kulturmidler.

Image result for tjenare kungen

Så det handler litt om en ung, sint idealist som etter hvert blir litt modnere og ser verden litt mer nyansert. Men det gjøres på en fin og nostalgisk måte, uten å rakke ned på hovedpersonene. Den heier på de unyanserte idealistene, for livstrøtte kynikere kan vi jo alltids bli senere.

BTW: Sangen som bandet spiller, er skrevet av Joakim Thåstrøm

BTW2: Takk til Camilla G. som minte meg på den flotte replikken: « Njaaa … den ska va en spark til etablissemangen, lixom».

Image result for tjenare kungen

Kill List (Ben Wheatley)

Kill List overrasket meg litt. Jeg trodde det skulle være litt mer hurra-meg-rundt skyting med litt sånn macho-emo-greier…Men jeg hadde oversett at den er regissert av Ben Wheatley…

Kill List (2011)

Kill List er en film som mange sikkert hater, men som mange digger. Jeg likte A field in England, og selv om den er i svart-hvitt og foregår på et jorde etter et slag i en borgerkrig på 1700-tallet, er det lett å se at de er laget av samme regissør. Jeg har ikke sett Sightseers, men den står på lista.

Neil Maskell and MyAnna Buring in Kill List (2011)

 

Kill List starter som et sosialrealistisk samlivsdrama. Et ektepar krangler om økonomi. Han har ikke jobbet på 8 måneder, og nå er både feriepengene og pengene de hadde spart opp til boblebad brukt opp. Han mener han trenger boblebad fordi han har vondt i ryggen. Skikkelig middelklassekrangling.  Hun ringer til mor og gråter. Han forsøker å trøste ungen. Ganske standard – bare at det er noe som er helt off. En helt ordinær gjeng, bare at ingenting stemmer.

Neil Maskell and Michael Smiley in Kill List (2011)

De får et vennepar på middagsbesøk. Han blir sur når hun serverer sausen i en kolbe, når de har et kjempefint sausenebb. Det er anspent under middagen. Gjestene forsøker å late som om de ikke merker noe. Men det blir mer krangling.  Og drikking. Og gode stunder. Det er ikke en norsk film, så de er faktisk glade i hverandre.

Det er i det hele tatt en haug med hverdagslige ting som er litt…off. Den kvinnelige gjesten risser inn et mystisk tegn på baksiden av speilet på badet. Hvorfor gjør hun det Musikken er illevarslende. En lav, metallisk rumling, som inne i et rør. Han er visst ikke selger likevel…

Hovedpersonen jobber som leiemorder.  Men han og kompiser er kollegaer, og nå skal de ut på jobb igjen. Han har ikke jobbet på lenge, for det gikk ikke så bra sist. Han mottar et oppdrag som først virker greit nok, men som bare knoter seg mer og mer til.

Ute på jobb både ser de ut som og oppfører seg som arrogante forretningsreisende.

Det blir iblant litt vrient å holde rede på hva som foregår, men jeg synes det var en bra film. Det er lenge usikkert hvordan hovedpersonen forstår sein egen rolle som leiemorder og ektemann, og hvor mye de rundt ham vet om hva som foregår.

Det er en uhyggelig film. Noe av uhyggen skapes ved snodige utsnitt – det ser greit ut, men er liksom litt på skeiva, en blanding av sylskarpt og uklart. Nydelig filmet. Utsnittene og kameravinklene er alltid litt merkelige, som gjør at dagligdagse scener hele tiden virker litt off. Det er også noen ufyselige scener som får selv en garvet skrekkrutt til å holde for ørene ( ja, ørene).

En blanding av realisme og mystikk og det okkulte, som gjerne er en greie i filmene til Ben Wheatley.

Kill List (2011)

I am not a serial killer (2016)

I am not a serial killer valgte jeg ut fordi Christopher Lloyd er med. Så mye annet visste jeg ikke om filmen. Lloyd er en nydelig skuespiller som har vært Fester Addams og en av gærningene i Gjøkeredet. Han var gammel allerede da han var Doc i Back to the future. Han må ha levd i 200 år.

Opptakt:

Filmen starter drastisk og med subtil gore, da et drap har skjedd i den søvnige småbyen. Hovedpersonen John hjelper mamma med balsameringen på begravelsesbyrået de driver. John ser ut til å være litt for glad i jobben, litt for fascinert av lik.

Tenåringen John er bekymret for at han skal ende opp som seriemorder. Han vet mye om seriemordere, og vet også at han deler mange personlighetstrekk med dem. Som at han liker å spionere på fine damer. Og at terapeuten har diagnostisert ham som sosiopat. For å unngå å drepe har han gitt seg selv en del regler, som å si noe hyggelig til folk han får lyst til på drepe. Det blir mange festlige replikkvekslinger ut av dette. Opptakten av filmen er i det hele tatt veldig bra.

Det skjer en rekke drap i småbyen, og John legger det på seg selv å finne ut av dette. Mest for sin egen del, riktignok.

Uhygge

På sitt beste klarer filmen å bygge opp spenning og uhygge. Men filmen er litt ujevn, og ofte er det uklart hva de vil. Det er mye psykologisering i filmen, men det virker likevel som den ikke har noe egentlig budskap. Så da ser jeg ikke helt vitsen.

Det blir også litt mange personer å forholde seg til. For eksempel nevnes plutselig faren til John, men gjør de det for å etablere et savn etter faren? Vi får ikke vite noe som helt om faren, annet enn at han ikke er til stede. Har han stukket av? Er han i fengsel? Er han død? Hvilket forhold hadde John til faren, og hvor ung var han sist han så faren? Vi får ikke vite noe mer om det, og da blir det underlig å trekke inn faren i det hele tatt. Og plutselig kommer det en storesøster på besøk, og hun gjør absolutt ingen forskjell til eller fra. Så hvorfor er hun med da? Det er også en venninne/kollega av moren som kommer innom av og til, uten at det gjør noen forskjell. De hadde tjent på å kutte ut alle karakterene som ikke har noe med storyen å gjøre. Personene var sikkert viktige i boka som filmen er basert på, men i filmen blir de overflødige.

I sum er det likevel en vellykket film. Tempo er bra, uten at de forhaster seg. Filmen ser bra ut. Kamera er ofte plassert litt lavt, noe som gir utsnitt som er nesten normale, men likevel litt merkelige. En fiffig og underspilt effekt. Det er gode replikker. Filmen starter med en intellektuell spenning, som går over i mer sitrende spenning. Det likte jeg godt.

Skuespillerne er gode over hele fjøla, og samtlige unngår fristelsen som det må ha vært å overspille karakterene sine. Lloyd er fabelaktig, så klart, men også 19-åringen Max Records (gutten fra Huttetuenes land) gjør en imponerende innsats som gutten som forsøker å ikke bli seriemorder.

Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

The Signal (2007)

The Signal (2007) hadde passert under radaren min (det er det mange filmer som gjør, så det trenger ikke å bety så mye), men denne var ikke så dum.

Exploitation i starten

Teaseren i starten er ren exploitation. Ei ung dame er bundet fast til et tre i skogen. En mann slår henne. Inne i hytta er flere unge kvinner lenket fast. De er halvnakne og fulle av sår og størknet blod. De har tydeligvis vært der en stund. De forsøker å flykte.

Teaseren har ingenting å gjøre med de folkene vi møter i hovedstoryen, men den henger etter hvert sammen med plotet.

Perfekte mennesker (ikke helt)

Vi møter et vellykket ungt par som hygger seg. Hun er riktignok gift med en annen mann, men bortsett fra det er de perfekte. De snakker om å reise vekk sammen.
Bilderesultat for the signal 2007 picsNår hun kommer hjem til ektemannen sin, er han særdeles sjalu. Han virker generelt som en kjip fyr, selv om sjalusien er til å forstå (i og med at hun faktisk er utro). Han blir i hvert fall hissig, og det eskalerer i en retning jeg ikke helt forventet.

Signal som påvirker hjernen

Det er et mystisk signal som går gjennom mobiltelefoner og TV som påvirker hjernen til folk, og som får folk til å oppføre seg irrasjonelt, og iblant voldelig. Mange filmer har blitt laget med lignende plot, med ulike varianter av hva som er opphavet til den rare oppførselen. Body Snatchers, anyone? At de her bruker mobilsignaler er jo sånn passe inn i tiden.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

En artig greie her er at de forteller den samme historien tre ganger, men med tre ulike personer i fokus. Okay, det har også vært gjort før. Poenget er at både plot og fortellergrep funker.

Lavmælt apokalypse

Filmen er relativt lavmælt. Trass i mange drap, noen av dem meget grafiske, er det ikke heseblesende action her. Musikken er lavmælt, elektronisk plunking. Filmskaperne har hatt det gøy med kameravinkler og farger som ser nesten normale ut, men som likevel er litt off. Det gir en eerie stemning som holdes gjennom det meste av filmen.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Vi er tidlig i apokalypsen. Tomme gater. De få menneskene som er ute, ser normale ut, men det er umulig å vite hvem du kan stole på (inkludert deg selv).

Karakterene vi følger, jobber hardt med å overbevise seg selv om at de ikke er blitt gale. Men sannheten er at de ikke har den minste anelse.

Karakterene virker fjerne, som om de er på dop eller dypt inne i et TV-program og ikke får med seg hva som skjer rundt dem.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Jeg tipper at filmskaperne liker filmene til Hal Hartley. Det apatiske skuespillet minner veldig om skuespillet i filmene hans (eller May, om du vi ha en horrorreferanse. Eller Body Snatchers).  Jeg ser at noen horrorfans på IMDB klager på at filmen er for artsy. Hvis The Signal er for artsy for deg, er det du som har et problem. Littegran må da filmskaperne få lov til å utfolde seg, også de som ikke har store budsjett.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Bra, men kunne vært bedre

En mer relevant innvending er at vi ikke får vite så mye om hva dette signalet egentlig er. Det kunne vært bedre bygd ut hva dette egentlig er. Hvis det er ment som en samfunnskritikk, kunne de like gjerne gjort det ordentlig. De kommer litt inn på at det er gjengen med tinnfoliehatter som har hatt rett hele tiden, men de tør liksom ikke å ta den helt ut i den retningen heller. Det kunne blitt riktig gøy.

 

Ramaskrik 2016 oppsummert

Det var et sterkt filmprogram på Ramaskrik i år. Man blir litt rar i nervene av å se så mange skrekkfilmer på kort tid. Jeg skvatt for eksempel hver gang jeg kom inn på hotellrommet og oppdaget at det hadde vært noen der (de som rydder og vasker), og jeg turte ikke å lukke døra før jeg var helt sikker på at lyset var på (iblant blir man usikker på slikt, nemlig).

Jeg har gitt en liten omtale av alle filmene jeg så, og her er en slags rangering. Her ligger det også linker til hver omtale.

Seierspallen

The Autopsy of Jane Doe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-autopsy-of-jane-doe-2016/

The Greasy strangler

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-greasy-strangler/

Train to Busan

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/train-to-busan-2016/

Under the shadow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/under-the-shadow-2016/

Honeymoon

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/honeymoon-2015-mexico/

Den andre seierspallen

The Similars

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/the-similars-2015/

Follow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/follow-2015/

Pet

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/pet-2016/

The Windmill Massacre

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/the-windmill-massacre-2016/

Don’t Breathe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/dont-breathe/

Den tredje seierspallen

Scare Campaign

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/scare-campaign-2016/

Howl

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/howl-2015/

Ouija – Origin of evil

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/ouija-origin-of-evil-2016/

Bodom

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/bodom-2016/

Utenfor pallen

Seoul Station

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/seoul-station-2016/

Night of the living Deb

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/night-of-the-living-deb/

Blair Witch

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/blair-witch-2016/

Red Christmas

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/red-christmas/

Egen klasse

Kortfilmene

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/kortfilmene-pa-ramaskrik/

Follow (2015)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se Follow på Ramaskrik, men det ble litt endringer i mitt eget hode, så jeg hev meg på. Det er jeg glad for.

Dette er en skikkelig B-film. B-FILM. I love it.

Opptakt

En litt taperaktig kunsterfyr har ei kjempefin og litt sprø samboer. Han jobber i en bar, hvor ei kjempefin dame gjør alt hun kan for å sjekke ham opp. En dag våkner han opp med en pistol i hånda. Og samboeren han er blitt skutt.

Follow

Her blir det puling og blod og drap og vold.

Det gir ingen mening i å skulle beskrive handlingen. Vår mann prøver stort sett å dekke over tabbene sine, men gjør bare nye tabber i prosessen. Stadig avbrutt av diverse uønskede besøk, og en tilbakestående gutt som står utenfor huset og synger julesanger.

Filmen er befriende blottet for symbolikk og psykoanalyse. Det handler bare om en kis som har en sprø kjæreste, og som etter hvert begynner å bli skikkelig usikker på hva som er virkelighet og hva som er innbilning.

Follow

Follow er en film for folk som liker voldelig b-film. Jeg likte den. Den er også deilig kort.

 

The Idol – Kosmorama

Det eneste som gikk etter planen i dag, var at jeg fikk sett den palestinske filmen The Idol. Om en gutt fra Palestina som vinner Arab Idol 2013. Den er basert på, eller inspirert av, en sann historie, med litt dikting attåt.

Mye av det som skjer i filmen er kjent og fjernt på en gang. I starten er det nesten som et feelgood-drama fra amerikansk suburbia, der fire barndomsvenner sykler rundt og drømmer om å starte band.  Ruiner og piggtråd minner om alt ikke er helt som vi er vant med. Samt deres bestrebelser med å få tak i ekte musikkinstrumenter, som iblant medfører livsfare. Etter litt miksing og triksing klarer de å skrape sammen noe som ligner på instrumenter. De er komisk dårlig til å spille, men finner en som er interessert i å lære dem. De øver hardt og gjør framskritt. Særlig vokalisten.

Det er flere kjente og ukjente elementer her. Vennskapet mellom barna er fint skildret. Jenta i venneflokken får stadig høre at hun ikke er jentete nok. Ene gutten vil slutte i bandet fordi imamen har sagt at det er synd. De får noen komiske bryllupsjobber. Hele tide med Gaza som et dramatisk bakteppe som gjør ungene bråvoksne.

Filmer har to deler: En der de er barn, og en der de har blitt unge voksne. Her har de gått litt sine egne veier, men det eksisterer fortsatt et slags bånd mellom dem. I håpløsheten og ruinene har hovedpersonen gitt opp å synge, og dessuten er det umulig å få tillatelse til å reise til Ramallah der første runde i Idol holdes.

Iblant ser man såkalt viktige filmer for å føle seg litt grei. Litt av årsaken til at jeg valgte denne filmen, er så klart at den er fra Palestina. Det er ikke ofte jeg får sett filmer derfra på kino (eller andre steder), og det var så visst fint å se en slik film med Gaza som bakteppe. Idolkonkurransen er ikke så interessant i seg selv, men det var interessant å se hvordan en konkurranse jeg vanligvis ser på som litt tøvete, kan få en helt annen betydning i en annen kontekst.

Filmen er godt fortalt, skuespillerne gjør en god jobb, og det er en humoristisk tome gjennom filmen som hjelper med å fordøye tragediene vi blir vitne til. En del klisjeer er det, men de er fortalt på et sånt vis at det ikke spiller noen rolle.