I am not a serial killer (2016)

I am not a serial killer valgte jeg ut fordi Christopher Lloyd er med. Så mye annet visste jeg ikke om filmen. Lloyd er en nydelig skuespiller som har vært Fester Addams og en av gærningene i Gjøkeredet. Han var gammel allerede da han var Doc i Back to the future. Han må ha levd i 200 år.

Opptakt:

Filmen starter drastisk og med subtil gore, da et drap har skjedd i den søvnige småbyen. Hovedpersonen John hjelper mamma med balsameringen på begravelsesbyrået de driver. John ser ut til å være litt for glad i jobben, litt for fascinert av lik.

Tenåringen John er bekymret for at han skal ende opp som seriemorder. Han vet mye om seriemordere, og vet også at han deler mange personlighetstrekk med dem. Som at han liker å spionere på fine damer. Og at terapeuten har diagnostisert ham som sosiopat. For å unngå å drepe har han gitt seg selv en del regler, som å si noe hyggelig til folk han får lyst til på drepe. Det blir mange festlige replikkvekslinger ut av dette. Opptakten av filmen er i det hele tatt veldig bra.

Det skjer en rekke drap i småbyen, og John legger det på seg selv å finne ut av dette. Mest for sin egen del, riktignok.

Uhygge

På sitt beste klarer filmen å bygge opp spenning og uhygge. Men filmen er litt ujevn, og ofte er det uklart hva de vil. Det er mye psykologisering i filmen, men det virker likevel som den ikke har noe egentlig budskap. Så da ser jeg ikke helt vitsen.

Det blir også litt mange personer å forholde seg til. For eksempel nevnes plutselig faren til John, men gjør de det for å etablere et savn etter faren? Vi får ikke vite noe som helt om faren, annet enn at han ikke er til stede. Har han stukket av? Er han i fengsel? Er han død? Hvilket forhold hadde John til faren, og hvor ung var han sist han så faren? Vi får ikke vite noe mer om det, og da blir det underlig å trekke inn faren i det hele tatt. Og plutselig kommer det en storesøster på besøk, og hun gjør absolutt ingen forskjell til eller fra. Så hvorfor er hun med da? Det er også en venninne/kollega av moren som kommer innom av og til, uten at det gjør noen forskjell. De hadde tjent på å kutte ut alle karakterene som ikke har noe med storyen å gjøre. Personene var sikkert viktige i boka som filmen er basert på, men i filmen blir de overflødige.

I sum er det likevel en vellykket film. Tempo er bra, uten at de forhaster seg. Filmen ser bra ut. Kamera er ofte plassert litt lavt, noe som gir utsnitt som er nesten normale, men likevel litt merkelige. En fiffig og underspilt effekt. Det er gode replikker. Filmen starter med en intellektuell spenning, som går over i mer sitrende spenning. Det likte jeg godt.

Skuespillerne er gode over hele fjøla, og samtlige unngår fristelsen som det må ha vært å overspille karakterene sine. Lloyd er fabelaktig, så klart, men også 19-åringen Max Records (gutten fra Huttetuenes land) gjør en imponerende innsats som gutten som forsøker å ikke bli seriemorder.

Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

The Signal (2007)

The Signal (2007) hadde passert under radaren min (det er det mange filmer som gjør, så det trenger ikke å bety så mye), men denne var ikke så dum.

Exploitation i starten

Teaseren i starten er ren exploitation. Ei ung dame er bundet fast til et tre i skogen. En mann slår henne. Inne i hytta er flere unge kvinner lenket fast. De er halvnakne og fulle av sår og størknet blod. De har tydeligvis vært der en stund. De forsøker å flykte.

Teaseren har ingenting å gjøre med de folkene vi møter i hovedstoryen, men den henger etter hvert sammen med plotet.

Perfekte mennesker (ikke helt)

Vi møter et vellykket ungt par som hygger seg. Hun er riktignok gift med en annen mann, men bortsett fra det er de perfekte. De snakker om å reise vekk sammen.
Bilderesultat for the signal 2007 picsNår hun kommer hjem til ektemannen sin, er han særdeles sjalu. Han virker generelt som en kjip fyr, selv om sjalusien er til å forstå (i og med at hun faktisk er utro). Han blir i hvert fall hissig, og det eskalerer i en retning jeg ikke helt forventet.

Signal som påvirker hjernen

Det er et mystisk signal som går gjennom mobiltelefoner og TV som påvirker hjernen til folk, og som får folk til å oppføre seg irrasjonelt, og iblant voldelig. Mange filmer har blitt laget med lignende plot, med ulike varianter av hva som er opphavet til den rare oppførselen. Body Snatchers, anyone? At de her bruker mobilsignaler er jo sånn passe inn i tiden.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

En artig greie her er at de forteller den samme historien tre ganger, men med tre ulike personer i fokus. Okay, det har også vært gjort før. Poenget er at både plot og fortellergrep funker.

Lavmælt apokalypse

Filmen er relativt lavmælt. Trass i mange drap, noen av dem meget grafiske, er det ikke heseblesende action her. Musikken er lavmælt, elektronisk plunking. Filmskaperne har hatt det gøy med kameravinkler og farger som ser nesten normale ut, men som likevel er litt off. Det gir en eerie stemning som holdes gjennom det meste av filmen.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Vi er tidlig i apokalypsen. Tomme gater. De få menneskene som er ute, ser normale ut, men det er umulig å vite hvem du kan stole på (inkludert deg selv).

Karakterene vi følger, jobber hardt med å overbevise seg selv om at de ikke er blitt gale. Men sannheten er at de ikke har den minste anelse.

Karakterene virker fjerne, som om de er på dop eller dypt inne i et TV-program og ikke får med seg hva som skjer rundt dem.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Jeg tipper at filmskaperne liker filmene til Hal Hartley. Det apatiske skuespillet minner veldig om skuespillet i filmene hans (eller May, om du vi ha en horrorreferanse. Eller Body Snatchers).  Jeg ser at noen horrorfans på IMDB klager på at filmen er for artsy. Hvis The Signal er for artsy for deg, er det du som har et problem. Littegran må da filmskaperne få lov til å utfolde seg, også de som ikke har store budsjett.

Bilderesultat for the signal 2007 pics

Bra, men kunne vært bedre

En mer relevant innvending er at vi ikke får vite så mye om hva dette signalet egentlig er. Det kunne vært bedre bygd ut hva dette egentlig er. Hvis det er ment som en samfunnskritikk, kunne de like gjerne gjort det ordentlig. De kommer litt inn på at det er gjengen med tinnfoliehatter som har hatt rett hele tiden, men de tør liksom ikke å ta den helt ut i den retningen heller. Det kunne blitt riktig gøy.

 

Ramaskrik 2016 oppsummert

Det var et sterkt filmprogram på Ramaskrik i år. Man blir litt rar i nervene av å se så mange skrekkfilmer på kort tid. Jeg skvatt for eksempel hver gang jeg kom inn på hotellrommet og oppdaget at det hadde vært noen der (de som rydder og vasker), og jeg turte ikke å lukke døra før jeg var helt sikker på at lyset var på (iblant blir man usikker på slikt, nemlig).

Jeg har gitt en liten omtale av alle filmene jeg så, og her er en slags rangering. Her ligger det også linker til hver omtale.

Seierspallen

The Autopsy of Jane Doe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-autopsy-of-jane-doe-2016/

The Greasy strangler

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-greasy-strangler/

Train to Busan

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/train-to-busan-2016/

Under the shadow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/under-the-shadow-2016/

Honeymoon

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/honeymoon-2015-mexico/

Den andre seierspallen

The Similars

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/the-similars-2015/

Follow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/follow-2015/

Pet

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/pet-2016/

The Windmill Massacre

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/the-windmill-massacre-2016/

Don’t Breathe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/dont-breathe/

Den tredje seierspallen

Scare Campaign

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/scare-campaign-2016/

Howl

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/howl-2015/

Ouija – Origin of evil

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/ouija-origin-of-evil-2016/

Bodom

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/bodom-2016/

Utenfor pallen

Seoul Station

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/seoul-station-2016/

Night of the living Deb

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/night-of-the-living-deb/

Blair Witch

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/blair-witch-2016/

Red Christmas

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/red-christmas/

Egen klasse

Kortfilmene

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/kortfilmene-pa-ramaskrik/

Follow (2015)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se Follow på Ramaskrik, men det ble litt endringer i mitt eget hode, så jeg hev meg på. Det er jeg glad for.

Dette er en skikkelig B-film. B-FILM. I love it.

Opptakt

En litt taperaktig kunsterfyr har ei kjempefin og litt sprø samboer. Han jobber i en bar, hvor ei kjempefin dame gjør alt hun kan for å sjekke ham opp. En dag våkner han opp med en pistol i hånda. Og samboeren han er blitt skutt.

Follow

Her blir det puling og blod og drap og vold.

Det gir ingen mening i å skulle beskrive handlingen. Vår mann prøver stort sett å dekke over tabbene sine, men gjør bare nye tabber i prosessen. Stadig avbrutt av diverse uønskede besøk, og en tilbakestående gutt som står utenfor huset og synger julesanger.

Filmen er befriende blottet for symbolikk og psykoanalyse. Det handler bare om en kis som har en sprø kjæreste, og som etter hvert begynner å bli skikkelig usikker på hva som er virkelighet og hva som er innbilning.

Follow

Follow er en film for folk som liker voldelig b-film. Jeg likte den. Den er også deilig kort.

 

The Idol – Kosmorama

Det eneste som gikk etter planen i dag, var at jeg fikk sett den palestinske filmen The Idol. Om en gutt fra Palestina som vinner Arab Idol 2013. Den er basert på, eller inspirert av, en sann historie, med litt dikting attåt.

Mye av det som skjer i filmen er kjent og fjernt på en gang. I starten er det nesten som et feelgood-drama fra amerikansk suburbia, der fire barndomsvenner sykler rundt og drømmer om å starte band.  Ruiner og piggtråd minner om alt ikke er helt som vi er vant med. Samt deres bestrebelser med å få tak i ekte musikkinstrumenter, som iblant medfører livsfare. Etter litt miksing og triksing klarer de å skrape sammen noe som ligner på instrumenter. De er komisk dårlig til å spille, men finner en som er interessert i å lære dem. De øver hardt og gjør framskritt. Særlig vokalisten.

Det er flere kjente og ukjente elementer her. Vennskapet mellom barna er fint skildret. Jenta i venneflokken får stadig høre at hun ikke er jentete nok. Ene gutten vil slutte i bandet fordi imamen har sagt at det er synd. De får noen komiske bryllupsjobber. Hele tide med Gaza som et dramatisk bakteppe som gjør ungene bråvoksne.

Filmer har to deler: En der de er barn, og en der de har blitt unge voksne. Her har de gått litt sine egne veier, men det eksisterer fortsatt et slags bånd mellom dem. I håpløsheten og ruinene har hovedpersonen gitt opp å synge, og dessuten er det umulig å få tillatelse til å reise til Ramallah der første runde i Idol holdes.

Iblant ser man såkalt viktige filmer for å føle seg litt grei. Litt av årsaken til at jeg valgte denne filmen, er så klart at den er fra Palestina. Det er ikke ofte jeg får sett filmer derfra på kino (eller andre steder), og det var så visst fint å se en slik film med Gaza som bakteppe. Idolkonkurransen er ikke så interessant i seg selv, men det var interessant å se hvordan en konkurranse jeg vanligvis ser på som litt tøvete, kan få en helt annen betydning i en annen kontekst.

Filmen er godt fortalt, skuespillerne gjør en god jobb, og det er en humoristisk tome gjennom filmen som hjelper med å fordøye tragediene vi blir vitne til. En del klisjeer er det, men de er fortalt på et sånt vis at det ikke spiller noen rolle.

We need to talk about Kevin

Føler meg i form for litt heavy shit nå, så jeg se We need to talk about Kevin. Dette er åpenbart en film man ikke bør se om man er langt nede.

Huttetu, denne filmen krever sitt.

Det enkle først: Flott filming og klipp, gode skuespillere. Filmen er lang, men med stram regi: Det er ingen overflødig informasjon i utsnittene eller scenene. Filmen fortelles i en blanding av nåtid og tilbakeblikk. Det er litt jobb å følge med på, men alt nøstes opp.

Vi aner ut i fra nåtidsbildene at ting har gått skikkelig ille, men vi vet ikke hva som har skjedd.

I tilbakeblikkene får vi se at hovedpersonen Eva får en sønn sammen med sin kjærlige mann. Det er starten på helvetet, for dette er en skikkelig djevelunge som terroriserer moren. En film som får deg til å tenke at du aldri vil ha barn.

Hvor tidlig kan man si at et menneske er ondt?

Det er ikke uvanlig at barn har små tilfeller av powertrip overfor foreldrene sine, at de utøver makt over foreldrene for å sjekke om de kan det (jeg er ikke barnepsykolog, altså). Som regel er dette uskyldig, og handler kanskje om å vokse opp, utvikle seg, finne ut av grensene for egen autonomi osv..

Det er ikke noe av dette Kevin driver med. Det er ren terrorisering av moren. Han er grei med faren sin, med det resultat at faren ikke tror på moren når hun sier det er noe i veien med Kevin. Faren avfeier det med at barn har ulike utviklingsprogresjon (som at Kevin ikke snakker før han er tre, og at han bruker bleie til han er 6 eller noe sånt, og ser med triumf på moren som må skifte de gyselige bleiene hans).

For oss som ser på, er det ikke mulig å avfeie noe som helst. Vi ser at det Kevin driver med, ikke kan sammenlignes med guttestreker eller med uttesting av grenser. Det er onde handlinger, ren maktutøvelse overfor moren, og psykopati i måten han setter moren og faren opp mot hverandre (psykopati brukes ikke som diagnose lenger, men dere skjønner sikkert hva jeg mener).

Så nå kan man si at et menneske er ondt?

Moren i filmen prøver å si ifra om at det er noe i veien med Kevin, men kommer ingen vei. Faren er mest opptatt av å være kompis med sønnen, og sønnen stiller villig opp på de greiene. Faren aner ingenting om faenskapet som foregår når han er borte, og får seg heller ikke til å tro på hva moren sier, ettersom Kevin alltid er så grei med ham.  Hun kommer heller ingen vei med helsepersonellet som er inne i bildet. Alle avfeier det som variasjoner innenfor moralen.

En nifs, tung og veldig bra film.

Winter’s Bone: Barn mot voksne.

Det snør for mye til at jeg akter å gå ut i dag, så jeg ser Winter’s Bone isteden.

Det er om noen fattige på landet i Missouri. Ikkeno koselig småbygdgreier her, bare falleferdige gårdshus, rot, og barn i slitte klær. En troverdig skildring av fattigdommen. De faller ikke for fristelsen til å overdrive, hverken i retning elendighet eller i at de begynner å synge om at penger ikke spiller noen rolle så lenge de har hverandre.

Forholdet menneskene imellom er saklig og fint skildret, samt det manglende håpet om å komme noen vei. På skolen lærer de å holde babyer og å marsjere med gevær. Et klart hint om hva som er den mest sannsynlige framtiden for elevene: Enten som unge foreldre og/eller som soldater.

Spenningsmomentet starter raskt: Faren til hovedpersonen Ree har stukket av fra kausjon, og satt huset som sikkerhet. Så de er i fare for å miste det lille de har. Ree drar ut for å finne faren sin.

Ree spilles av Jennifer Lawrence. Hun er i skogen denne gangen også. Den uspektakulære skogen. Den som aldri får være med i naturfilmer. Skrinne høsttrær og skrot som ligger og ruster.

– This is dad’s squirrel gun.

Bare en av replikkene som festet seg. Den virket absurd først, men handler om at å skyte ekorn er en del av matauken for dem.

Hvis man leser omtalene/diskusjonene under filmen på IMdB, så ansees filmen å være dypt mannehatende, fordi alle menn i filmen fremstilles som svin… For min egen del synes jeg det var mange fine, hyperrealistiske menneskeportretter. Og det var da noen skikkelig jævlige kvinnfolk der også, men for så vidt typisk at noen reagerer sånn.

Jeg ser ikke filmen som en historie om kvinner mot menn. Jeg ser det heller som en historie om barn og ungdom mot voksne. Barn som ikke har rukket å bli støpt inn i de voksnes dumskap ennå, men som likevel blir straffet for denne dumskapen.

Som barn har de en naiv energi og trass som de setter inn for å gjøre det riktige, men for å få til det må de ut i de voksnes verden, og må lære seg å håndtere de voksnes dumskap, og å vite når de kan stole på de voksne og når de ikke kan. Sånn sett likt det barna i Roald Dahl-bøkene må jobbe med , og Harry Potter, for den del.

Menneskeportrettene er realistiske, der de voksne ikke er kun onde eller kun snille. Og det gjør barnas navigering i voksenverdenen mer krevende. De må finne ut hvem de kan stole og, og når de kan stole på dem.

 

Takk til KK-Olsen for innspill.

The Hunger. Og David Bowie.

Det har vært mye om David Bowie etter at han døde. Jeg oppdaget at jeg har The Hunger liggende i bunken med usette filmer. En ren tilfeldighet at jeg har den i det hele tatt, har knapt hørt om den. Men egyptiske vampyrer fra 1983 høres da bra ut? Cathrine Deneuve og Susan Sarandon er med i tillegg til David Bowie, så det borger bra.

Tony Scott er en litt for glætt regissør etter min smak, men filmene hans pleier å ha bra tempo, og han har da laget en del severdige greier. Hvis jeg leser IMBD riktig, så var dette den første ordentlige spillefilmen han regisserte, hadde bare regissert noen kortfilmer og noe tv-greier før. Dette kan bli interessant.

Og dommer er: Hurra hurra. Den filmen var bra. Hurra (parafrasert fra en drikkevise)

Dette er ikke det neonfargede åttitallet, men det 80-tallet som lå i et konstant halvmørke, denne gangen i duse rødtoner, og der elementer fra temmelig outrerte artsy-fartsy-greier blir hentet opp og får fungere i en mainstream-setting.

David Bowie er stilig. Han og resten av skuespillerne gjør en god jobb, men det er ikke en skuespillerdrevet film. Å la skuespillerne utfolde seg har aldri vært Tony Scotts sterke side. De er props.

Han er sterkere på å lage flotte utsnitt, flotte farger, lyssettingen er prima, han bruker alle symbolene han kan. Filmen er knallfin å se på, og lydsporet er fantastisk. Jeg nøt den.

Tony Scott viser sin fremste evne: Å hente elementer fra folk som er mer kreative og originale enn ham selv, og få det til å funke i en filmstudiovennlig setting. Og det er på et vis en kompliment. Jeg skjønner godt at han fikk noen gode tilbud etter denne filmen. Han kan bli litt vel skoleflink; han følger alle reglene, og mangler f. eks. David Lynch sin evne til å følge de samme reglene og samtidig bryte dem når han får lyst.

Krigsfilm: Into the white

 

Har hatt ferie en stund nå. Dagens filmmatine er Into the white, om tre tyske og to britiske flyvere som er strandet i den same jakthytta I den norske fjellheimen under 2. verdenskrig.

Begynnelsen er kald og fin. Det er flotte bilder av en øde fjellheim med masse vind og snø. Man kan nesten kjenne hvor kaldt det er. Dette er filmen god på.

Vi møter de tre tyskerne først, ved det krasjlandede flyet deres. De tar med seg de de kan, og stabber bortover det øde fjellet i forhåpentligvis riktig retning.  De finner en liten jakthytte, og rekker så vidt å installere seg før to britiske flyvere kommer. Og kammerspillet inni den lille hytta er i gang.

Aller først tenker hele gjengen at her handler det om å overleve. Men stolte offiserer begynner med en gang å krangle, her gjelder det å sette seg i respekt ved å være sta på de aller minste detaljer. Det blir til at tyskerne tar engelskmennene som fanger, og det blir en litt rar ordning i den lille hytta.

Rupert Grint (Ron Weasley) er med som munnrapp skytter som får ordre fra offiseren sin om å terge tyskerne på alle måter han kan. Noen av dialogene det medfører, er festlige.

Btw: det er basert på en sann historie, filmen virker å ligge ganske tett opp til de faktiske begivenhetene.

En av karakterene ligger begravet på krigskirkegården i Trondheim.