The Winter (2016)

Kosmorama 2017

Film 3: The Winter

Argentinske The Winter (2016) visste jeg lite om på forhånd. Noen hadde sagt at det var en slags western lagt til vår tid. Det var ikke så dumt sagt. Men ikke den type western med beintøffe revolvermenn og livlige salooner. Mer i retning lutfattige og nedtrampede arbeidere ute i hutiheita oppi fjellet.

Vi er på en sauefarm oppe i fjellet. En gjeng sesongarbeidere er der for å klippe sauer. De jobber i de samme klærne som de ellers går i, eneste klærne de har. Jorda er skrinn. Hestene er skrantne og har dårlig pels. Arbeidsmennene sover i en rekke på gulvet i fjøset, som ikke har all verdens vegger til å beskytte mot kulda.

I starten er dette en veldig bra film. Det er en avromantisert framstilling av folk som ikke gjør annet enn å jobbe og sove, og iblant drikker de. Det er flott foto, og flotte stemningsbilder av mektig fjellnatur og beinhardt arbeidsmiljø.

Hovedpersonen er en ung mann som etter hvert får i oppdrag å passe på farmen om vinteren, når alle andre har dratt.  Og det blir vakre vinterbilder.

Alene på farmen er vinteren utrygg. Det er banditter omkring. Han hører dem om natta, og ser restene av deres ugjerninger på dagtid. Det bygges opp en litt gyselig stemning.

Filmen taper på at det ikke er så mye karakterutvikling å snakke om. Den gamle gubben som hadde jobben hans før, drar ned og besøker dattera si, uten at vi får vite noe mer om det forholdet, og plutselig er dattera ute av storyen uansett. Vår mann har plutselig en gravis dame og en liten gutt på kjøkkenet sitt, og like plutselig er de også ute av storyen.

Filmen har en flott opptakt, den er nydelig å se på, men storyen er rett og slett ikke særlig interessant.

Drifting Clouds

Film 2 på Kosmorama 2017 var Drifting Clouds.

Dette er en perle av en film. Aki Kaurismäki er en av mine favorittregissører, men Drifting Clouds fra 1996 har jeg ikke sett før. Etter at Matti Pellonpää døde i 1995, tok det litt tid før jeg klarte å se Aki-film igjen. Ikke før den briljante Mannen uten minne i 2002.

Nuvel. Kati Outinen er fortsatt med oss, og i Drifting Clouds gjør hun en fantastisk rolle (det gjør hun også i Mannen uten minne). Og en annen Aki-gjenganger, Kari Väänänen, gjør en flott jobb i rollen som var tiltenkt Matti (filmen er dedikert til Matti).

Bilderesultat for drifting clouds pics

De spiller et ektepar i Finland. Begge har jobb, men tjener ganske lite; hun på en restaurant som var stilig en gang i tiden, han er trikkefører. Jeg er litt usikker på når filmen er ment å foregå. Alt ser gammelt og klumpete ut, men det skal også understreke hvordan de har det. Han kjøper for eksempel en TV på avbetaling – de synes det er stas med fjernkontroll og farge-TV. Men det er også tydelig at de er blant de siste som får seg farge-TV. Er vi på et nedslitt 80-tall? Eller sent 70? Mulig det kom noen tidsangivelser som jeg ikke fikk med meg.

Bilderesultat for drifting clouds pics

Begge mister jobben, og etter det blir det nedtur på nedtur. Det er så brutalt å se på, en sakte ulykke, som du og karakterene vet vil inntreffe, men de bare venter og mottar slagene når de kommer. Det er så briljant mistrøstig og tragikomisk. Krydret med fabelaktige replikkvekslinger som gjør absurd komikk ut av hverdagsnederlagene.

Bilderesultat for drifting clouds pics

Noen på bakerste rad klarte å hviske noe om «finsk fjernsynsteater», sånn passe høyt slik at alle i salen hørte det. Jeg vet ikke om de syntes de var skikkelig glupe som klarte å komme på den originale replikken… På filmfestivaler kan det faktisk hende at folk går på en 20 år gammel Aki Kaurismäki-film uten å ha den minste anelse om hva de går til. Men de var de eneste. Resten av salen visste nøyaktig hvor skapet sto.

Bilderesultat for drifting clouds pics

Drifting Clouds er blant Akis beste, og jeg er vanvittig glad for at jeg endelig fikk anledning til å se den, i en fullsatt sal med folk som visste å sette pris på den (bortsett fra nepa med den morsomme kommentaren, men nå er jeg sikkert veldig elitistisk her).

Dogs (2016)

Rumenske Dogs var første filmen jeg fikk sett på Kosmorama 2017 (etter å ha hilst på Stig, Kim og Frida, som jeg alltid treffer på under Kosmorama).

Filmen starter med at en sko med innhold blir funnet. Den lokale lensmann bruker middagsbestikket sitt for å undersøke skoen og foten. Dette er en bra scene, med stillferdig morbiditet.

Dogs foregår ute på landet et sted. Alt er nedslitt, jorda er skrinn. Er ung mann fra byen har arvet en eiendom etter sin far, og en hund som heter Police. Han har tenkt å selge. De lokale liker ikke endringer, noe han skal få merke.

Det hviler en arvesynd over stedet: Faren hans har gjort noe fælt en gang i tiden. Og det foregår noe lysskye greier om natta.

Han undrer på hva som er hensikten med gjerdene som virker litt umotivert stat opp her og der, men aner etter hvert at det er en grunn til at faren mente det var tryggest å ha minst mulig vegetasjon på eiendommen.

Filmen har blitt sammenlignet med No country for old men. Det er en sammenligning som gir mening. Lensmannen vet om alt som skjer, men vet også at han ikke kan gjøre noe med det. Som han sier til den unge mannen: «If you’re smart, don’t be stupid».

Sheriffen i No country er jo også en som stort sett observerer ondskapen som foregår, men ås vidt jeg husker så utfører han ikke en eneste handling som får noen som helst innvirkning for de andre karakterene i filmen.

I Dogs og er det en ondskap som bare er der. Spesielt på landet, fordi der er alle idioter i tillegg.

I starten ble plotet sakte og spennende lagt ut. Men filmen blir etter hvert litt kjedelig. Historien er ikke veldig original. Hovedpersonen sier nesten ingenting. Og plutselig dukker det opp ei dame som bare maser. Og han er mutt. Det er muligens ment som en slags forholdsgreie, men det var særdeles uinteressant. Og så noe om at en mann må gjøre det en mann må gjøre.

Siden filmen er rumensk er det sikkert noen politiske undertoner her som jeg ikke fikk med meg.

Bullet to the head

Gjensynet med Stallone og 80-tall i Cobra var vellykket. Jeg satser i kveld på en nyere film med Stallone, laget av en regissør som vel også hadde sine beste stunder på fra sent 70-tall og 80-tall: Walter Hill. Hvordan ser en Stallone/Hill-film ut i 2013?

Bilderesultat for bullet to the head pics

Bullet to the head starter bra. Det er mørke og dystre bymiljø. Slemme folk. Bråkete bar.

Stallone er banditt i denne filmen. En uvanlig vri for ham. En slags leiemorder. Men han er ikke slem – han dreper ikke den nakne hora i dusjen. Så snill er han. Stallone funker jo best i de filmene der han er en underspilt snill og litt knotete fyr, som i Rocky, Cop Land og First Blood (hen er vel ikke så knotete i First Blood, men sosialt utilpass så det holder).

Voice overen til Stallone er veldig…Stallone. Han grynter og grufler så stapphardt at det nesten er parodisk.

Filmer er grei. Storyen er noe generisk. Stallone, som er en skurk som egentlig er grei, må hevne seg på noen som drepte en kompis av ham. Han samarbeider med en purkelurk for å få til dette. Purkelurken forholder seg til regler, og aner lite om den barske virkeligheten som Stallone lever i. Og rasisme er helt greit så lenge det er rettet mot asiater.

Bilderesultat for bullet to the head pics

Men filmen har sine sider. Den er mørk. Det er gode skuespillere over hele fjøla. Den er smukt laget med flott musikkbruk og mye bra sånne dærre kameragreier. Det blir nesten litt artsy iblant. I hvertfall Walter Hill-artsy.

Ikke noe for filmklubben, men funker bra når du ikke gidder å se en bra film.

Cobra

Jeg har vært en tur på byen med folk som går og legger seg nå, så det blir Cobra. Jeg har et par nyere filmer med The Sly liggende, skal ta dem de neste dagene.

Btw; Visste dere at det fantes et eget tv-program som handler om å redde treningssentre fra konkurs? Jeg aner at TV2 Zebra ikke har så innmari mye å fare med …

Call the cobra!

Cobra er Sylvester. Han har en tannpirker i kjeften, solbriller og en kompis som går med sixpence.

Bilderesultat for cobra movie pics

I starten hamler han opp med en gisseltager. Gisseltageren er ikke så flink til å ta gisler. Han står for det meste og roper. Men vi trenger noen til å ta hånd om de dårlige skurkene også. Et viktig poeng i Cobra er at det ikke hjelper at politiet er bevæpnet. Skurkene dreper dem uansett.

I starten får Cobra masse kritikk av byråkrater og mediefjols fordi han dreper skurker og redder uskyldige.

Bilderesultat for cobra movie pics

Det handler altså om en rekke drap. Det viser seg at det ikke bare er en morder, men en gruppe. Og de dreper folk som de mener er for svake til å videreføre menneskeheten i den nye verdensordenen. Så de dreper kvinnfolk og ellers liberale fjols.

Cobra svarer på dette ved å drepe dem. Sånn sett er han..litt som dem, egentlig. Akkurat som Batman hevder i filmen om Batman og Superman. Og som The Joker hevder i den andre Batman-filmen.

Det var mye pastell og hurra på 80-tallet. Men det slår meg at mange av filmene og mye av musikken som har overlevd, er av det dystre slaget.  Så også med Cobra. Det er dystre og mørke bybilder, hvor ingen er trygge. Alle alt right-folk burde se Cobra. Men det har de kanskje gjort allerede.

Bilderesultat for cobra movie pics

 

Escape Plan: Sly & Arnie

Jeg fortsetter med min 90-talls revival av 80-tallshelter, eller 2010-revival av…ja, whatever.

I den futuristiske fengselsfilmen Escape Plan er Stallie OG Arni Schwarzti med…. Og en av dem skal rømme fra et fengsel (det er derfor filmen heter….nevermind).

Bilderesultat for escape plan pic

Da jeg var yngre, likte jeg egentlig ikke Stallone noe særlig. Han har jo vært med i del teit, så for meg var det et høydepunkt å se den pinlige driten der Dolly Parton skal lære ham å synge…fyren kan j knapt å snakke. Men filmen var underholdende på et vis. Det er noe jeg skal gi Sly: Filmene han er med i, er ofte underholdende.

Senere her jeg moret meg med å gi ham litt kred. Rocky er en effektiv askepotthistorie, hvor helten er en veldig snill og litt fomlete fyr som ikke helt får det til som pengeinnkrever. Eller som bokser. Men han liker hun dama i dyrebutikken (som ikke er så veldig sjarmerende at det gjør noe).

First Blood er en overraskende bra actionfilm. Jeg kjente Rambo først og fremst som den høyreideologiske enmannshæren som han er i oppfølgeren, men i førstefilmen er han en plaget krigsveteran som ikke finner sin plass i samfunnet. Med gryntete underspill (det er det han kan).

Arnold var helten min. Jeg elsket filmene hans. Red Heat. Predator. Terminator. Total Recall. Last actio hero. Jeg likte til og med Twins og Kindergarten Cop.  (Jeg har sett Conan også, men den var teit).

Bilderesultat for escape plan pic

Så disse to i en og samme film? Blir det like bra som is og sjokolade i samme skål?

Arnie er ferdig med å være folkekjær. I denne filmen sier han ting som «His fat ass reminds me of my first girlfriend».

Bilderesultat for escape plan pic

Escape Plan var ganske bra. En Ganske typisk fengselsfilm. Sly er en fyr som jobber med å rømme fra fengsel, men så blir han plassert i et fengsel de ikke vil at han skal rømme fra, because of reasons. Der må han samarbeide med Arnold, som er the man i fengselet, det er han som vet på hvilken måte du skal få juling for å få de som du vil. Samspillet mellom de to fungerer aldeles utmerket. Fengselsdirektøren er så klart en skikkelig kødd som ikke fortjener en eneste julegave, ja, så kraftig vil jeg si det.

Filmen er godt laget. Godt gjennomført, dog etter enkleste formel. Det er nada karakterutvikling, ingen fjonge utsnitt eller vinkler, alt er laget etter boka. Men likevel med en viss snert.

Vinny Jones gjør et poeng ut av at han er med, men ingen andre ser ut til å bry seg. Her er han smågutt. Og ser litt blubbete ut sammenlignet med kroppsfantomene Arnie og Sly.

Og arnie sier æs-håål.

The Wind that shakes the barley (2006)

Fytterakkern så sint det går an å bli av å se en film. Engelskmenn bør bruke resten av evigheten på å gå rundt og si unnskyld til alle de har vært drittsekk mot over hele verden. Bra film.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

The Wind That Shakes the Barley er Ken Loach’s epos om den irske uavhengighetskrigen. Den ble skamrost av massene, men samtidig skammelig nok heftig kritisert av psykopatiske rasshøl i britisk presse som i god drittsekkånd nekter ta innover seg overgrepene til det britiske imperiet.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Som dere skjønner på språkbruken min ovenfor har Loach laget en provoserende effektiv fortelling. Man blir sittende og hytte med neven. Hans realistiske stil av typen “rett-fram-uten-å-pakke-inn-bildene-i-melodrama” tjener historien godt.

Her får vi se mye om engelske soldaters brutale framferd mot irsk sivilbefolkning. Soldatene var mer vandt med krig enn fred.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Irene gjør ulike former for motstand, gerilja, de forsøker å gå rettslig vei. Motstandsfolkene er helle ikke enig innad om hva som er beste vei å gå, hvilke metoder som vil fungere best, og om de skal holde fast på idealismen eller finne mer pragmatiske løsninger.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Halvveis inn i filmen får man lyst til å avlyse alle fremtidige ferieturer til London eller eventuelt sprenge det britiske Parlamentet i lufta, alternativt kaste opp på statuer av den feite grisen Churchill – som man i andre filmer får lyst til å kysse – før man så får lyst til og bare sparke inn ballene på halve Irland og gråte over bror-mot-bror-konfliktene som etter hvert utviklet seg… men nok om det. STERK FILM! (men greit å se med norsk eller engelsk tekst, for de som ikke er stødig i irsk).

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Land and Freedom (1995)

De flest krigsfilmene jeg har sett har handlet om 2. verdenskrig eller vietnamkrigen, med diverse arabiske land på tredjeplass.

Den spanske borgerkrigen har jeg ikke sett så mange filmer om.

Land and Freedom av Ken Loach forteller raskt om hvordan sosialistene vant valgt i 1936, og gjennomførte en rekke sosiale reformer. Så kuppet Franco kuppet, og drepte folk som var medlem av fagforeningene.

Bilderesultat for land and freedom pics

Filmens hovedperson er en arbeidsledig engelskmann som drar til Spania for å delta i motstandskampen. Han kan ikke spansk, men bli tatt varmt imot av sine nye kamerater.

I starten er det nesten litt Robin Hood over dette, med muntre menn (og noen kvinnfolk) ute i skogen med mat og skravling og vitser.

Det blir så klart mer dramatisk.

Bilderesultat for land and freedom pics

Det er mange gode scener her, og en spennende historie. De ulike motstandskjemperne er ikke alltid helt enige om hvor dogmatiske de skal være. Og de ideologiske dilemmaene vies mye tid.

Dette er relativt lavmælt krigsrealisme. En meget bra film.

Mad Max 1-4

Jeg har ferie, det regner, og jeg har allerede vært på Rockheim. Kan man bruke tiden bedre enn å se Mad Max-trilogien?

Lista er:

Mad Max – 1979

Mad Max 2: The Road Warrior 1981 – Norsk tittel: Landeveiens kriger.

Mad Max beyond Thunderdome (1985)

Og Mad Max: Fury Road (2015)

For meg har det alltid vært nr 2 som ER Mad Max. Litt fordi jeg ikke visste at førstefilmen eksisterte. Jeg leide «Landeveiens kriger», som den het på norsk, på videosjappa på Levanger, og det sto ikke noe på coveret om at det var en oppfølger. Og filmen fungerer godt på egne ben, man trenger ikke å kjenne forhistorien. Det tok lang tid før jeg oppdaget at det fantes en førstefilm. Så vidt jeg husker var den gøyal nok, en artig b-film. Så vi får se.

Bilderesultat for mad max the road warrior pics

Dette kommer så klart fordi jeg så Fury Road på kino med bruttern, og vi storkoste oss. Samme regissør, George Miller, og selv om Mad Max ikke er så viktig i Fury Road, så er filmen en festlig effektfilm med flott kombo av kulisser, stunt og CGI. Og en ildsprutende elgitar. Jeg gjentar: En ildsprutende elgitar. Hvis du ikke liker ildsprutende elgitarer, er du muligens litt teit.

Mad Max – 1979

Men for å starte med den offisielle starten: Mad Max.

Fortekstene er i 80-tallsbit-gøyale, så sånn sett er filmen forut for sin tid (er fra 1979).

Her er det rett på med masse bilkjøring og dreping. Ingen vits å gjøre det komplisert. Så er det en sekvens der Mad Max lever det økologiske liv med kone og barn, skikkelig landidyll. Og så er det mer kjøring og dreping, men med motorsykler denne gangen, for variasjonens skyld.

Bilderesultat for mad max 1979 pics

Skurkene er hysteriske. Det er lær og hjelm og krom og dingeldangel i alle retninger. De må ha hatt det gøy når de designet dette. Og det er vel gjennomgangstonen i alle Mad Max-filmene. Jeg har ikke sett Heldiggrisen Babe av samme regissør, så jeg kan ikke si om det samme gjelder der.

Relatert bilde

Og ja; Pluss at de har tatt vekk alle de kjedelige greiene imellom, og bare har med de greiene som er gøy. Unntatt den økologiidyllen i starten, men det bærer vi over med.

Oversetteren bidrar også til underholdningen: chickenshit = kyllingdritt.

You scumsucking trash – ditt søppelsugende krek.

Dette er dritbra. Jeg elsker sånne oversettere.

Mad Max 2: The Road Warrior (1981)

Her har det skjedd mye siden sist. Her er det ørken og sand, og ellers mangel på alt.

Det var et hevnmotiv i Mad Max, de drepte ungen og kona, og han tok hevn. I Mad Max 2 er det mangel på drivstoff som er problemet. Det er noe babbel i starten om hvilken plaget mann Max er, før vi kommer i gang med hva dette virkelig handler om: En fyr som kjører langs en øde vei i Australia, forfulgt av en gjeng med hurra-meg-rundt lær-og-bensin-banditter.

Bilderesultat for mad max the road warrior pics

Her er vi i det Mad Max som jeg kjenner og digger: Sand, mangel på bensin, og han tullingen i gule strømpebukser og Petter Smart-flyet (som jeg en stund trodde var Tom Waits, men det er det altså ikke).

Det er mange biroller som er bra i Mad Max 2. Allerede nevnt er han fjompen i gule strømpebukser, du vet, han som sier «L-O-W». Ellers har vi det mannlige kjæresteparet som hater Mad Max, han idioten som får kappet av seg fingrene, han som sier «O-KAY» og selvfølgelig ulveungen med hyenelatteren.

Bilderesultat for mad max the road warrior pics

Jeg har sikkert glemt noen. Det er uansett biljakt som teller her. Og filmen ser flott ut.

Mad Max beyond Thunderdome (1985)

I den tredje filmen er ørkentemaet videreført. Han fjolla i gyrokopteret raner en kamelkaravane, uvisst hvorfor, men han er en moralsk uangripelig mann fordi han har med seg sønnen sin overalt, og han har fått mye finere tenner siden sist.

Bilderesultat for mad max beyond thunderdome pics

Mad Max er fortsatt helt ute å kjøre. Han blir fanget, og må høre på at en fyr spiller på saksofon Jeg tuller ikke. Det sitter en fyr og spiller på saksofon.

Bilderesultat for mad max beyond thunderdome pics

Her er det post-apokalyptiske temaet tatt videre, og vi befinner oss i en slags by. Og Mel Gibson har større hår enn Tina Turner. Og en gjeng unger sitter i en hule og messer noe blabla.

Bilderesultat for mad max beyond thunderdome pics

Mad Max3 er ikke like gøyal som de to første filmene. Den engasjerte meg ikke all verden.

Mad Max Fury Road

Mer Max i monitor. Her er det tilbake til hurra-meg-rundt action.

Her har de stjålet underplotet om pingvinene i Madagaskar. Du vet, de som kaprer et skip og seiler til Antarktis. Der finner de ut at de suger, så de stikker igjen med en gang.

Sånn er det i Fury Road også: «Kom, vi stikker til et myyye bedre sted. Nei, forresten, dette stedet var noe dritt, vi drar tilbake».

Bilderesultat for mad max fury road pics

Her er Mad Max fortsatt ensom, fortsatt i ørkenen – bare at han er tatt til fange av en gjeng bleike gærninger som bor inne i fjellet. Her har de laget sitt eget brutale samfunn, styrt av en totalitær leder som ser helt latterlig flott ut, og som babler i vei om Valhall. Han heter Joe (fnis). Han er en krigsherre, som iblant deler ut litt av mangelvaren vann til sine hundsete undersåtter. Han har en bunt med avlskvinner, og når disse stikker av, sender han sine beste soldater etter dem: og en gjeng som er mest opptatt av å dø på flottest mulig måte.

Den pinlige saksofonen i Thunderdome er her erstattet med herlige krigstrommer og en ildsprutende gitar. Og det er ikke en prop, ei heller CGI. Det henger en fyr i seler og spiller på en gitar med innebygd flammekaster. Steike fyrstekake, noe så stilig.

Relatert bilde

Det er litt stilig det kammerspillet, selv om de er ute i det fri da, men at de ikke aldri vet om de kan stole på hverandre, eller hvem det lønner seg å samarbeide med.

«you rely on the gratitude of a very bad man». Ja, sånn kan man si det.

Filmen er stort sett en lang biljakt, med masse flotte stunts, steampunk og en deilig blanding av kulisser og CGI.

Relatert bilde

Det er litt lite Mad Max i filmen. Han er bundet fast i store deler av filmen.

Og når han kommer seg fri, handler det vel så mye om hun tøffe dama og utviklingen til han gale soldaten.

Men en strålende underholdende tullballfilm.

Bilderesultat for mad max fury road pics

Hobbiten og Smaug

Jeg fikk plutselig lyst til å se Hobbit-trilogien om igjen. Har ikke sett dem siden de gikk på kino. Ringenes Herre-trilogien er et fast adventsrituale (for Tolkien var katolikk, nemlig), og det er en fabelaktig trilogi. Hobbit-filmene er litt mer barnslig, det er jo en barnebok. Ringenes Herre er mer dyster, hele veden er jo i ferd med å gå ad undas.

Det er en god stund siden jeg leste boka, men en venn av meg med nærmere kjennskap til Hobbiten mente at det er elementene fra selve hovedboka som funker best i filmen, mens alle elementene som de har tatt med fra diverse tillegg og slikt, ikke fungerer like bra. Det kan godt være.  Det er i hvert fall en ujevn trilogi, hvor en bok på 300 sider skal tværes ut til å bli tre filmer. To filmer som konsentrerer seg om selve hovedverket ville nok blitt bedre, eventuelt tre filmer på to timer. Boka er ikke så intrikat at de trengs ni timer for å fortelle hva som skjer, men griskheten til studioet matcher jo dvergene godt.

Dverg vs alv

I starten får vi litt mer om bakgrunnen for hvorfor dvergene og alvene hater hverandre. I Ringenes Herre blir ikke dette skikkelig utbygd, det bare «er sånn», og særlig Gimli virker som en arvelig belastet rasist, mens Legolas er småarrogant og overbærende med ham. Men med innledningen i Hobbiten gir det mer mening. Og det får stor betydning senere i filmen.

Bilderesultat for The hobbit pics

Nydelig Hobsyssel

Hobsyssel ser fortsatt nydelig ut, og ordkløveriet til Gandalv er kostelig. «God morgen, hva mener du med det?» Martin Freeman gjør en god jobb som Bilbo; en forsiktig, konservativ landsbyboer som kan styre sin begeistring for folk flest, og som får det koselige hjemmet sitt invadert av en gjeng sultne dverger. Det går litt i surr for meg hvem som er hvem av dvergene, men det spiller ikke så stor rolle. Det er stort sett Thorin og Balin vi trenger å vite om i starten.

Bilderesultat for The hobbit pics

Et stort pluss med Hobbiten er sangene. Da jeg leste Ringenes Herre likte jeg sangene veldig godt, og hadde håpet at de var med i filmen. Jeg kan godt skjønne at de ble tatt vekk, sikkert av hensyn til fremdriften i historien, filmen kunne jo blitt førti timer lang. Men; sangen om tåkefjellene som er tidlig i Hobbiten er flott.

En skikkelig Radagast

Radagast den brune er fornøyelig der han bestreber seg for å redde et pinnsvin. Skogen hans ser flott ut, jeg liker trær. Og kaninsleden hans er en fest. Han er en godhjertet og litt skvetten fyr. Gandalv ber ham røyke pipe for å roe nervene…

Bilderesultat for The hobbit pics radagast

Tolkien likte godt å røyke pipe selv, men jeg tror mange av hans fans liker å se for seg at Radagasts pipe inneholder mer enn bare vanlig tobakk. Tolkien var i det hele tatt svært ulik mange av sine fans.

Klassisk eventyrhelt

Tolkien kunne sine greier. Bilbo er en klassisk eventyrhelt – en ordinær, anonym fyr som blir innblandet i omstendigheter han ikke er herre over. Han blir stadig undervurdert og underkjent, både av fiender og av venner. Dvergene ser ned på ham fordi han ikke er sterk, og mangler erfaring. Men han viser gang på gang at han duger; han er smart, og klarer å tenke i flere trekk fremover. Dvergene er fryktløse i kamp, mens Bilbo er skjelvende modig i møte med fare. Og han sutrer ikke – han handler.

Jeg liker også nå det pekes fra mot Ringenes Herre. Gandalv sier til Bilbo at ekte mot handler ikke om å vite når man skal ta liv, men når man skal spare liv. Dette har stor betydning for Frodo og Gollum i Ringenes Herre. Også musikken brukes til å koble de to filmseriene sammen. Det synes jeg er gjort på en god måte. Liker det godt.

Gollum

Sekvensene med Gollum var det aller beste med førstefilmen. I Ringenes Herre legges det mye vekt på hans plagede sjel (med rette). Her er han beint frem brutal og ond. Og han bedriver en slags kannibalisme (usikker på hvor grensen går ved kannibalisme her, med så mange ulike skapninger).

Bilderesultat for The hobbit pics gollum

Han er en barnslig psykopat som tvinger Bilbo til å være med på den teite gjetteleken under trussel om juling og drap. Han virker snodig gjenkjennelig, som den bortskjemte drittungen som ingen vil besøke fordi han insisterer på og alltid ha konkurranser hvor han bestemmer alle reglene selv. Så klart Bilbo må jukse for å vinne.

Langtekkelig action

Actionscenene er av litt blandet kvalitet. Jeg storkoser meg med hele sekvensen hos Deres Onskapsfullhet Tussekongen, både hvor teit og hovmodig han er, og de kvikke slagvekslingene. Mot slutten av filmen blir følget vårt angrepet av orker og ulvebeist, og de må klatre opp i noen trær. På kino satt jeg bare og ventet på at de skulle bli ferdige. Det samme skjedde nå. Det er en langdryg og dritkjedelig kampsekvens.

Hobbiten er en morsom, men ikke det samme kicket som LOTR. Storyen er enklere og mer barnslig, det er jo en barnebok, så Hobbiten er mye mer av en komedie. Den blir også overtydelig iblant, spesielt de sentimentale delene, og det er noen sekvenser som er sånn “se, nå stiller jeg meg opp på merket mitt og sier en kjempeviktig replikk”. Men det var og mye snadder her. Skogen til Radagast. Fjellhallene til dvergene.

Orkene er litt kjedelige. De ligner litt for mye på han med den teite nesa i Harry Potter. Greit at rollen deres er å være onde, men må de være så umælende? I Ringenes Herre er det jo i hvert fall noen av dem som får et snev av egen personlighet, og også de onde karakterene blir mer interessante da. Her er det jo de onde trollene som er mest sammensatte (den sekvensen var bra, «gi meg fileteringskniven»).

SMAUG

Siden jeg er en lean green washing machine og jeg er forkjøla på en fredagskveld, går jeg Bilderesultat for peter jackson eating carrot desolation of smaugrett på film nummer 2: Smaugs Ødemark. Vi er i Bree hvor det ALLTID regner, og alle er på vertshus (bortsett fra han fulle fyren som vagger rundt i gata og spiser gulrot. En snedig cameo av Peter Jackson Jeg lo godt av den).

 

Her får vi se noen flotte alvesaler. Og noen temmelig arrogante alver. Det kommer enda tydeligere fram at dvergenes forakt for alver en gjensidig. Alvene ser foraktfullt på dvergene som grådige, og mener de selv er skyld i sin misere.

Hun alven er utrolig vakker. Tolkien er jo veldig opptatt av konger og slikt. Sterke ledere, bestemt av blodlinje, er i hans fortellerunivers avgjørende for et samfunn. Og vi kommer dermed inn på temaet om kvinner skal gifte seg av kjærlighet eller av politikk. Dette er vi inne på i Ringenes Herre også. Et klassisk eventyrtema.

Bilderesultat for The hobbit pics smaug

Dvergene er litt klønete, de blir tatt til fange hele tiden. Og orken var litt Harry Potter-ish. Men en flott film. Elveflukten var digg, og det var kule huler og sånne greier. Og krangelen mellom Bilbo og Smaug er fin. Og Stephen Fry var makeløs.

Femhærslaget

Da jeg så Femhærerslaget på kino ble jeg muligens grepet av litt Hobbit-fatigue. Filmen var dog kul. Og jeg sa til de to snørrungene som satt ved siden av meg og skravlet: “Kan dere tie stille, dere er slitsomme å høre på”, og da mumlet de noe om “mumlmulm fyr da..”, og så ble de jaggu stille på seg.

Filmen er litt uvanlig oppbygd i starten: De dreper dragen med en gang, så man får litt følelse a at nå er det orden, dvergene har fått tilbake fjellet sitt og landsbyen er trygg. Mei nei. Det er fortsatt onde krefter som samler seg til krig. Og alver og dverger er fiender. Og det er mange innviklinger om grådighet og materielt begjær; hos dverger og mennesker, og jaggu meg hos ene alven også.

Bilderesultat for five army battle city

Den mistrøstige landsbyen er flott. Det er lett å se den grådige karakteren til Stephen Fry og den feige hjelperen hans som klisjeer. Jeg ser dem heller som klassiske eventyrkarakterer. Eventyr og sang skal alltid dypest sett handle om hvilke personlige egenskaper som verdsettes, og de tjener som motsetningene til heltenes dygd: Dumme, feige, løgnaktige, griske.

Dvergene er mer sammensatte. Bilbo oppsummerer: de er sta, forstokkede, mistroiske og har elendige manerer. Men de er også modige, snille og lojale. Litt som nordmenn? Eller folk generelt… Jeg er sikker på at hvis Ringenes Herre hadde blitt dubbet til norsk, så hadde Gimli snakket trøndersk.

Staheten til dvergene blir også et problem. Thorin blir tatt av havesyke, og endrer karakter inne i fjellet. Han blir syk av å eie så mye, og mistror vennene sine. Han er også for stolt til å gå inn en avtale med alvene. Han vil heller ha krig. Det virker som hærføreren til alvene også helst vil ha krig, for gammelt og nedarvet hats skyld.

Bilderesultat for five army battle the hobbit

Femhærslaget var den filmen som engasjerte meg minst av de tre. Jeg strevde jeg litt med å holde styr på hvem de fem hærene egentlig var. Akkurat det er ikke så nøye. De store slagscenen er ikke så bra her, ikke like bra som i LOTR i hvert fall, litt for my CGI i monitor. Men det er mange gode detaljscener og enkeltkamper og sånt. Visuelt er det fortsatt en del flotte vinterfjell og fjellsaler. Men der jeg synes at Ringenes Herre lagde en perfekt miks av kulisser og CGI, så blir iblant litt preget av CGI i Hobbit-trilogien.