Film: Night of the virgin (2016)

The Night of the virgin så jeg på Kosmorama i 2017, hvor den var en del av Ramaskrik-programmet.

Dette er spansk horror med humoristisk tilsnitt, til tider hypnotisk stemming, store mengder kroppsvæsker – og alt for lang.

Det er nyttårsaften, og filmen starter med en laang sekvens med en sånt cheesy TV-program der to stykker står og tørrpreiker om det nye året. Har dere sett de greiene NRK sender på lillejulaften? Litt sånn. Dårlige vitser og flau stemning. Parodien er godt gjennomført, det er bare det at de holder på så jææææææææææævlig lenge. Det skal vise seg å være det største minuset med filmen, som ellers har mye å by på.

Bilderesultat for the night of the virgin movie pics

Det klippes over til en klubb hvor menn i fjonge dresser og teite papirhatter prøver å finne seg en dame. En fyr med stygge tenner ignoreres så grundig av de andre festdeltakerne at han kan stjele drinkene deres i fred og ro. Når han endelig ser ut til å få sjanse på ei fin dame, han blir i hvert fall ikke kontant avvis med en gang, viser det seg at hun bare trenger noen å lene seg mot mens hun spyr på skoene hans.

Godt laget

Nattklubbscenene er kule. Han med tenna er helt utenfor den populære gjengen. Foto og lydspor filmes som om det observeres utenifra, men på nært hold, om dere skjønner. Som en som står midt i folkemengden, men som likevel ser alt fra utsiden. Dette holder de også på med ganske lenge. Filmskaperne burde lære seg at vi ikke trenger så innmari lang tid på å bli forklart eget enkle sammenhenger.

Han med tenna får etter hvert sjans på ei noe eldre dame. De drar hjem til den rare og skitne leiligheten hennes, og her får vi en lang sekvens der en hypnotisk og mystisk stemning bygges opp. Og her brukes de faktisk ikke for lang tid. Her er det helt greit at det varer lenge. Dette er kult.

Det er også mye komikk her, uten at det blir påtrengende.

Body horror – dvs kroppsvæsker…

Filmen blir mer og mer hæslig. Dette er body horror – eller rettere sagt: Kroppsvæskehorror. Etter en meget eksplisitt onaniscene, får vi ting i fullt monn: Sæd, menstruasjonsblod, spy, forstervann, morkake, mer blod, mer spy, brukte kondomer, slim og generell gugge. Det er noen fabelaktig motbydelige scener her.

Klippe litt?

Filmen er god lenge, eller god innimellom. Det er mange flotte scener her. Noen er spennende, andre er fortreffelig gyselig, flere er vellykkede komiske. Men nesten samtlige scener er alt for lange. Filmen blir rett og slett langdryg, hovedsakelig fordi det er så mange enkeltscener og sekvenser som blir langdryge.  To timer er alt for langt. Det er for mange scener som tværes ut. Det burde laget den ca en halvtime kortere.

Advertisements

Film: Layla M

 

Layla M er en sånn viktig film, om ei muslimsk jente i Amsterdam som blir radikalisert. Den var ganske bra.

Energi og sinne

Layla bor i Amsterdam, går med hijab, er politisk aktiv og har masse ungdommelig sinne og energi. Filmen starter med at hun er linjedommer under en fotballkamp, og begynner å krangle med hoveddommeren. Den type sinne. Lett gjenkjennelig. Og godt skildret.

Videre er det gode skildringer av hvordan hun observerer hatet mot muslimer på nett, og opplever det som noe personlig og direkte. Dette pares med en ungdommelig energi og trass.

Protest

Når et burkaforbud kommer, begynner hun og noen venninner med burka i protest (eller niqab, er det vel). Når de ikke får lov til å samle seg for å protestere, arrangerer de en fotballkamp for å kamuflere protesten.

I starten av filmen er det mye som en lett kan kjenne seg igjen i, alle som har vært unge og (litt) sinte en gang.  Også måten hun med stor overbevisning siterer suraer fra Koranen, mens faren sukker oppgitt og sier at hun må slutte med tilfeldige sitater og heller se Koranen som en helhet.

Radikalisering

Hun treffer en kjekk jihadistfyr på nett. De gifter seg, og stikker av til midtøsten (fikk ikke med meg hvilket land).

Jeg sovnet litt underveis, jeg hadde nettopp fått doktorgradsdiplomet mitt og tatt noen drammer. Men filmen kommer etter hvert inn på at for en ung dame som er sint fordi hun ikke blir hørt, så hjelper det ikke nødvendigvis å flytte til et islamsk land. Der blir hun i hvert fall ikke hørt.

Forklarer bare litt

Filmen er ganske bra men… Det er vrient å forklare hvorfor ungdom i europeiske land velger å dra til land i midtøsten for å drive hellig krig. Denne filmen klarer det ikke helt.

Filmen beskriver godt hvordan hun har et engasjement som ikke bifalles i samfunnet, og at det utvikler seg til et ønske om å forplikte seg 100 % for noe. Men det er fortsatt et stykke til å gjøre noe såpass ekstremt som å gifte seg uten at foreldrene vet det, og stikke av til midtøsten og slutte seg til hellige krigere. Samt å tro at unge kvinners posisjon skal være noe bedre der.

Layla vil forresten ikke drive krig, hun vil bare hjelpe folk, for eksempel i flyktningeleirer og sånt, det er han kjekkasen som er mest ivrig på krige. Og når hun plutselig oppdager at når han sier krig, så mener han krig, så liker hun det ikke. Men hva hadde hun forventet? Her blir jeg litt…jeg vet ikke. Jeg skjønner behovet for å ha en hovedperson som det går an å forholde seg til, så hun blir den snille jihadisten, men samtidig blir hun til en person som så lett ble forledet at en karismatisk kjekkas. Virkelig? Er dette forklaringen på radikalisering de tilbyr? Et enhver engasjert og ungdommelig sinnatagg kan radikaliseres til såpass ekstreme valg som å rømme fra sin stabile og trygge familie, gifte seg uten deres viten og flykte til midtøsten? Så enhver kan bli jihadist? Blir det konklusjonen?

Jeg aner ikke hvorfor europeere blir islamister, så jeg kan ikke klandre filmen for at de helle ikke skjønner det. Men jeg synes ikke at forslagene deres til forklaring var særlig gode. Men filmen lyktes med å få meg til å tenke litt.

Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

The Winter (2016)

Kosmorama 2017

Film 3: The Winter

Argentinske The Winter (2016) visste jeg lite om på forhånd. Noen hadde sagt at det var en slags western lagt til vår tid. Det var ikke så dumt sagt. Men ikke den type western med beintøffe revolvermenn og livlige salooner. Mer i retning lutfattige og nedtrampede arbeidere ute i hutiheita oppi fjellet.

Vi er på en sauefarm oppe i fjellet. En gjeng sesongarbeidere er der for å klippe sauer. De jobber i de samme klærne som de ellers går i, eneste klærne de har. Jorda er skrinn. Hestene er skrantne og har dårlig pels. Arbeidsmennene sover i en rekke på gulvet i fjøset, som ikke har all verdens vegger til å beskytte mot kulda.

I starten er dette en veldig bra film. Det er en avromantisert framstilling av folk som ikke gjør annet enn å jobbe og sove, og iblant drikker de. Det er flott foto, og flotte stemningsbilder av mektig fjellnatur og beinhardt arbeidsmiljø.

Hovedpersonen er en ung mann som etter hvert får i oppdrag å passe på farmen om vinteren, når alle andre har dratt.  Og det blir vakre vinterbilder.

Alene på farmen er vinteren utrygg. Det er banditter omkring. Han hører dem om natta, og ser restene av deres ugjerninger på dagtid. Det bygges opp en litt gyselig stemning.

Filmen taper på at det ikke er så mye karakterutvikling å snakke om. Den gamle gubben som hadde jobben hans før, drar ned og besøker dattera si, uten at vi får vite noe mer om det forholdet, og plutselig er dattera ute av storyen uansett. Vår mann har plutselig en gravis dame og en liten gutt på kjøkkenet sitt, og like plutselig er de også ute av storyen.

Filmen har en flott opptakt, den er nydelig å se på, men storyen er rett og slett ikke særlig interessant.

Drifting Clouds

Film 2 på Kosmorama 2017 var Drifting Clouds.

Dette er en perle av en film. Aki Kaurismäki er en av mine favorittregissører, men Drifting Clouds fra 1996 har jeg ikke sett før. Etter at Matti Pellonpää døde i 1995, tok det litt tid før jeg klarte å se Aki-film igjen. Ikke før den briljante Mannen uten minne i 2002.

Nuvel. Kati Outinen er fortsatt med oss, og i Drifting Clouds gjør hun en fantastisk rolle (det gjør hun også i Mannen uten minne). Og en annen Aki-gjenganger, Kari Väänänen, gjør en flott jobb i rollen som var tiltenkt Matti (filmen er dedikert til Matti).

Bilderesultat for drifting clouds pics

De spiller et ektepar i Finland. Begge har jobb, men tjener ganske lite; hun på en restaurant som var stilig en gang i tiden, han er trikkefører. Jeg er litt usikker på når filmen er ment å foregå. Alt ser gammelt og klumpete ut, men det skal også understreke hvordan de har det. Han kjøper for eksempel en TV på avbetaling – de synes det er stas med fjernkontroll og farge-TV. Men det er også tydelig at de er blant de siste som får seg farge-TV. Er vi på et nedslitt 80-tall? Eller sent 70? Mulig det kom noen tidsangivelser som jeg ikke fikk med meg.

Bilderesultat for drifting clouds pics

Begge mister jobben, og etter det blir det nedtur på nedtur. Det er så brutalt å se på, en sakte ulykke, som du og karakterene vet vil inntreffe, men de bare venter og mottar slagene når de kommer. Det er så briljant mistrøstig og tragikomisk. Krydret med fabelaktige replikkvekslinger som gjør absurd komikk ut av hverdagsnederlagene.

Bilderesultat for drifting clouds pics

Noen på bakerste rad klarte å hviske noe om «finsk fjernsynsteater», sånn passe høyt slik at alle i salen hørte det. Jeg vet ikke om de syntes de var skikkelig glupe som klarte å komme på den originale replikken… På filmfestivaler kan det faktisk hende at folk går på en 20 år gammel Aki Kaurismäki-film uten å ha den minste anelse om hva de går til. Men de var de eneste. Resten av salen visste nøyaktig hvor skapet sto.

Bilderesultat for drifting clouds pics

Drifting Clouds er blant Akis beste, og jeg er vanvittig glad for at jeg endelig fikk anledning til å se den, i en fullsatt sal med folk som visste å sette pris på den (bortsett fra nepa med den morsomme kommentaren, men nå er jeg sikkert veldig elitistisk her).

Dogs (2016)

Rumenske Dogs var første filmen jeg fikk sett på Kosmorama 2017 (etter å ha hilst på Stig, Kim og Frida, som jeg alltid treffer på under Kosmorama).

Filmen starter med at en sko med innhold blir funnet. Den lokale lensmann bruker middagsbestikket sitt for å undersøke skoen og foten. Dette er en bra scene, med stillferdig morbiditet.

Dogs foregår ute på landet et sted. Alt er nedslitt, jorda er skrinn. Er ung mann fra byen har arvet en eiendom etter sin far, og en hund som heter Police. Han har tenkt å selge. De lokale liker ikke endringer, noe han skal få merke.

Det hviler en arvesynd over stedet: Faren hans har gjort noe fælt en gang i tiden. Og det foregår noe lysskye greier om natta.

Han undrer på hva som er hensikten med gjerdene som virker litt umotivert stat opp her og der, men aner etter hvert at det er en grunn til at faren mente det var tryggest å ha minst mulig vegetasjon på eiendommen.

Filmen har blitt sammenlignet med No country for old men. Det er en sammenligning som gir mening. Lensmannen vet om alt som skjer, men vet også at han ikke kan gjøre noe med det. Som han sier til den unge mannen: «If you’re smart, don’t be stupid».

Sheriffen i No country er jo også en som stort sett observerer ondskapen som foregår, men ås vidt jeg husker så utfører han ikke en eneste handling som får noen som helst innvirkning for de andre karakterene i filmen.

I Dogs og er det en ondskap som bare er der. Spesielt på landet, fordi der er alle idioter i tillegg.

I starten ble plotet sakte og spennende lagt ut. Men filmen blir etter hvert litt kjedelig. Historien er ikke veldig original. Hovedpersonen sier nesten ingenting. Og plutselig dukker det opp ei dame som bare maser. Og han er mutt. Det er muligens ment som en slags forholdsgreie, men det var særdeles uinteressant. Og så noe om at en mann må gjøre det en mann må gjøre.

Siden filmen er rumensk er det sikkert noen politiske undertoner her som jeg ikke fikk med meg.

Bullet to the head

Gjensynet med Stallone og 80-tall i Cobra var vellykket. Jeg satser i kveld på en nyere film med Stallone, laget av en regissør som vel også hadde sine beste stunder på fra sent 70-tall og 80-tall: Walter Hill. Hvordan ser en Stallone/Hill-film ut i 2013?

Bilderesultat for bullet to the head pics

Bullet to the head starter bra. Det er mørke og dystre bymiljø. Slemme folk. Bråkete bar.

Stallone er banditt i denne filmen. En uvanlig vri for ham. En slags leiemorder. Men han er ikke slem – han dreper ikke den nakne hora i dusjen. Så snill er han. Stallone funker jo best i de filmene der han er en underspilt snill og litt knotete fyr, som i Rocky, Cop Land og First Blood (hen er vel ikke så knotete i First Blood, men sosialt utilpass så det holder).

Voice overen til Stallone er veldig…Stallone. Han grynter og grufler så stapphardt at det nesten er parodisk.

Filmer er grei. Storyen er noe generisk. Stallone, som er en skurk som egentlig er grei, må hevne seg på noen som drepte en kompis av ham. Han samarbeider med en purkelurk for å få til dette. Purkelurken forholder seg til regler, og aner lite om den barske virkeligheten som Stallone lever i. Og rasisme er helt greit så lenge det er rettet mot asiater.

Bilderesultat for bullet to the head pics

Men filmen har sine sider. Den er mørk. Det er gode skuespillere over hele fjøla. Den er smukt laget med flott musikkbruk og mye bra sånne dærre kameragreier. Det blir nesten litt artsy iblant. I hvertfall Walter Hill-artsy.

Ikke noe for filmklubben, men funker bra når du ikke gidder å se en bra film.

Cobra

Jeg har vært en tur på byen med folk som går og legger seg nå, så det blir Cobra. Jeg har et par nyere filmer med The Sly liggende, skal ta dem de neste dagene.

Btw; Visste dere at det fantes et eget tv-program som handler om å redde treningssentre fra konkurs? Jeg aner at TV2 Zebra ikke har så innmari mye å fare med …

Call the cobra!

Cobra er Sylvester. Han har en tannpirker i kjeften, solbriller og en kompis som går med sixpence.

Bilderesultat for cobra movie pics

I starten hamler han opp med en gisseltager. Gisseltageren er ikke så flink til å ta gisler. Han står for det meste og roper. Men vi trenger noen til å ta hånd om de dårlige skurkene også. Et viktig poeng i Cobra er at det ikke hjelper at politiet er bevæpnet. Skurkene dreper dem uansett.

I starten får Cobra masse kritikk av byråkrater og mediefjols fordi han dreper skurker og redder uskyldige.

Bilderesultat for cobra movie pics

Det handler altså om en rekke drap. Det viser seg at det ikke bare er en morder, men en gruppe. Og de dreper folk som de mener er for svake til å videreføre menneskeheten i den nye verdensordenen. Så de dreper kvinnfolk og ellers liberale fjols.

Cobra svarer på dette ved å drepe dem. Sånn sett er han..litt som dem, egentlig. Akkurat som Batman hevder i filmen om Batman og Superman. Og som The Joker hevder i den andre Batman-filmen.

Det var mye pastell og hurra på 80-tallet. Men det slår meg at mange av filmene og mye av musikken som har overlevd, er av det dystre slaget.  Så også med Cobra. Det er dystre og mørke bybilder, hvor ingen er trygge. Alle alt right-folk burde se Cobra. Men det har de kanskje gjort allerede.

Bilderesultat for cobra movie pics

 

Escape Plan: Sly & Arnie

Jeg fortsetter med min 90-talls revival av 80-tallshelter, eller 2010-revival av…ja, whatever.

I den futuristiske fengselsfilmen Escape Plan er Stallie OG Arni Schwarzti med…. Og en av dem skal rømme fra et fengsel (det er derfor filmen heter….nevermind).

Bilderesultat for escape plan pic

Da jeg var yngre, likte jeg egentlig ikke Stallone noe særlig. Han har jo vært med i del teit, så for meg var det et høydepunkt å se den pinlige driten der Dolly Parton skal lære ham å synge…fyren kan j knapt å snakke. Men filmen var underholdende på et vis. Det er noe jeg skal gi Sly: Filmene han er med i, er ofte underholdende.

Senere her jeg moret meg med å gi ham litt kred. Rocky er en effektiv askepotthistorie, hvor helten er en veldig snill og litt fomlete fyr som ikke helt får det til som pengeinnkrever. Eller som bokser. Men han liker hun dama i dyrebutikken (som ikke er så veldig sjarmerende at det gjør noe).

First Blood er en overraskende bra actionfilm. Jeg kjente Rambo først og fremst som den høyreideologiske enmannshæren som han er i oppfølgeren, men i førstefilmen er han en plaget krigsveteran som ikke finner sin plass i samfunnet. Med gryntete underspill (det er det han kan).

Arnold var helten min. Jeg elsket filmene hans. Red Heat. Predator. Terminator. Total Recall. Last actio hero. Jeg likte til og med Twins og Kindergarten Cop.  (Jeg har sett Conan også, men den var teit).

Bilderesultat for escape plan pic

Så disse to i en og samme film? Blir det like bra som is og sjokolade i samme skål?

Arnie er ferdig med å være folkekjær. I denne filmen sier han ting som «His fat ass reminds me of my first girlfriend».

Bilderesultat for escape plan pic

Escape Plan var ganske bra. En Ganske typisk fengselsfilm. Sly er en fyr som jobber med å rømme fra fengsel, men så blir han plassert i et fengsel de ikke vil at han skal rømme fra, because of reasons. Der må han samarbeide med Arnold, som er the man i fengselet, det er han som vet på hvilken måte du skal få juling for å få de som du vil. Samspillet mellom de to fungerer aldeles utmerket. Fengselsdirektøren er så klart en skikkelig kødd som ikke fortjener en eneste julegave, ja, så kraftig vil jeg si det.

Filmen er godt laget. Godt gjennomført, dog etter enkleste formel. Det er nada karakterutvikling, ingen fjonge utsnitt eller vinkler, alt er laget etter boka. Men likevel med en viss snert.

Vinny Jones gjør et poeng ut av at han er med, men ingen andre ser ut til å bry seg. Her er han smågutt. Og ser litt blubbete ut sammenlignet med kroppsfantomene Arnie og Sly.

Og arnie sier æs-håål.

The Wind that shakes the barley (2006)

Fytterakkern så sint det går an å bli av å se en film. Engelskmenn bør bruke resten av evigheten på å gå rundt og si unnskyld til alle de har vært drittsekk mot over hele verden. Bra film.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

The Wind That Shakes the Barley er Ken Loach’s epos om den irske uavhengighetskrigen. Den ble skamrost av massene, men samtidig skammelig nok heftig kritisert av psykopatiske rasshøl i britisk presse som i god drittsekkånd nekter ta innover seg overgrepene til det britiske imperiet.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Som dere skjønner på språkbruken min ovenfor har Loach laget en provoserende effektiv fortelling. Man blir sittende og hytte med neven. Hans realistiske stil av typen “rett-fram-uten-å-pakke-inn-bildene-i-melodrama” tjener historien godt.

Her får vi se mye om engelske soldaters brutale framferd mot irsk sivilbefolkning. Soldatene var mer vandt med krig enn fred.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Irene gjør ulike former for motstand, gerilja, de forsøker å gå rettslig vei. Motstandsfolkene er helle ikke enig innad om hva som er beste vei å gå, hvilke metoder som vil fungere best, og om de skal holde fast på idealismen eller finne mer pragmatiske løsninger.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Halvveis inn i filmen får man lyst til å avlyse alle fremtidige ferieturer til London eller eventuelt sprenge det britiske Parlamentet i lufta, alternativt kaste opp på statuer av den feite grisen Churchill – som man i andre filmer får lyst til å kysse – før man så får lyst til og bare sparke inn ballene på halve Irland og gråte over bror-mot-bror-konfliktene som etter hvert utviklet seg… men nok om det. STERK FILM! (men greit å se med norsk eller engelsk tekst, for de som ikke er stødig i irsk).

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics