10 viktige plater

Jeg fikk sånn utfordring om å velge ut 10 plater fra oppveksten som jeg fortsatt hører på.

Oppvekst er et vidt begrep, jeg valgte å ta til og med ungdomsskolen. Jeg har alltid hørt mye på musikk. På barneskolen og før det var det litt styrt av hva storesøsknene mine hadde (Gasolin, Kim Larsen, Manfred Mann, Genesis, Nazareth. Jerusalem var band jeg hørte mye på. Og Vissvass).

På ungdomsskolen begynte musikk å bli mer personlig viktig, som en del av hvem jeg var. Jeg begynte å kjøpe musikk selv, og byttelånte med venner for å spare penger.

Det er dessverre en del band som ikke blir med her. Jeg kjøpte alle de offisielle utgivelsene til AC/DC, men hører strengt tatt ikke så mye på dem lenger. Litt fordi jeg kjøpte det på kassett, jeg elsket å høre på walkman mens jeg syklet, men nå har jeg ikke kassettspiller.

Jeg har kun tatt med plater som jeg hørte mye på da, og som jeg aldri har sluttet å høre på. Disse platene har aldri blitt lagt bort for så å dukke opp igjen etter noen år, de har vært med hele tiden. Dette er ikke nødvendigvis artistenes beste plater, men det er plater som har vært (og er) viktige for meg.

Jeg har bare tatt med en plate av hvert band/artist, bortsett fra mitt sedvanlige juks med å ta med en av Frank Zappa og en med The Mothers. Til mitt forsvar så jukser jeg bare når jeg vil.

Bruce Springsteen – Live 75-85

Live 1975-1985 [3 CD]

Denne kjøpte jeg mens jeg ennå gikk på barneskolen. Må være noe av det første jeg kjøpte for egne penger. Det var tre kassetter og en flott booklet, og jeg sparte i en «evighet» for å få råd. Det var en stor dag da jeg kjøpte den. Springsteen var det første artisten der jeg begynte å høre etter tekstene. Ofte leste jeg tekstene mens musikken sto på, og slo opp i ordbøker og spurte storesøsken og lærere om betydningen av ord. EN kjekk måte å lære litt engelsk på. Det var også mitt første møte med et litt annet USA: Fortsatt patriotisk, men med blikk for de som ikke helt lykkes med den amerikanske drømmen.

The Sex Pistols – Never mind the bollocks

Related imagePartyplate. Hadde aldri hørt noen synge så stygt, og likevel få det til å funke. Noe av moroa med punk/rock/metall er at det er så mange ulike syngestiler man kan få til å fungere. Dessuten var jeg veldig opptatt av politikk i musikk, særlig punk (hørte mye på Exploited og diverse Blitzband). Punk var også en inngang til å lære litt om det engelske samfunnet på 70/80-tallet, og mer generelt om motkultur og protest. Rene samfunnsfagstimen. Var for eksempel gjennom ei Exploited-plate jeg først hørte om koppskatten (poll tax) de hadde i England, og spurte læreren mer om det.

Megadeth – Rust in peace

Related image

Mange ville hatt Slayer eller Metallica som representanter for thrashbevegelsen som virkelig lagde mye bra på siste halvdel av 80-tallet og litt utpå 90-tallet. Det er gode band, for all del, men dette er den viktigste plata for med fra den æraen. Den mest tekniske thrashen, med intrikat låtoppbygging, gode tekster, og det skjer så mye at man ikke helt legger merke til at vokalen til Mustaine ikke er verdens beste.

Nuclear Assault – Handle with care

Related image

En motsats til Megadeth. Langt mindre teknisk., og mer punkinspirert og smårølpete thrash, i et forrykende tempo, og med samfunnsengasjerte tekster. Og et hjemmelaga preg på omslaget. Denne plata har alt.

Equinox – the way to go

Related imageSiden vi er inne på thrash: Equinox fra Fredrikstad ga ut det jeg tror er den første norske thrash-plata (Auf Wiedersehen). The way to og er andreplata, og den har jeg hørt vanvittig mye på. Dette var den første jeg kjøpte på vinyl, etter at jeg brukte konfirmasjonspenger på å kjøpe platespiller.

The Mothers of Invention – Freak Out

Image result for The Mothers of Invention – Freak Out

Jeg bestilte Frank Zappa fra en postordrekatalog, og trodde først jeg hadde fått feil. Det sto jo ikke Zappa på covceret, og musikken hørte helt annerledes ut enn alt det andre jeg hadde hørt av Zappa. Sånn er det gjerne med Zappa, og hver gang noen spør meg om hvor de skal begynne for å bli kjent med musikken hans, så ender jeg opp med å nevne minst 10 plater. Bitende satiriske tekster, fine melodier, og mye som rett og slett var veldig rart. En flott plate.

Frank Zappa – Broadway the hard way

Image result for Frank Zappa – Broadway the hard wayI dag vil jeg nok rangere en del andre Zappa-plater foran denne, men denne hørte jeg mye på på ungdomsskolen, som var kriteriet her. Jeg liker messingblåsere, så storbandarrangemetene her er noe jeg kan digge. En stund var det denne og Freak Out jeg hadde av Zappas musikk, og det var noe forvirrende at samme mann hadde laget disse to platene. Senere har skjønt hvordan det henger naturlig sammen. Begge er f. eks. sterkt satiriske plater, både i tekstene og i det musikalske uttrykket.

The Doors – Waiting for the sun

Image result for the doors – waiting for the sunThe Doors hadde en veldig revial da jeg gikk på ungdomsskolen (før filmen til Oliver Stone kom, selv om den nok hjalp). Diverse 60- og 70-tallsband ble gjenoppdaget da jeg gikk på ungdomsskolen, i litt tilfeldig rekkefølge, og dette ble en av platene jeg hørte mest på. Var ofte en plate jeg hørte på om kvelden når jeg skulle sove.

Primus – Sailing the seas of cheese

Related imageDenne oppdaget jeg mens jeg bladde gjennom vinylen på platebutikken, noe jeg likte å gjøre. Jeg ble stående lenge og se på coveret, det var så rart og fargerikt, det mest jeg hørte på da gikk i mørkere farger. Jeg måtte høre på den flere ganger på platebutikken før jeg endelig bestemte meg for at den var verdt mine surt oppsparte midler. Og det er en fantastisk plate. Man legger så klart først merke til den usedvanlige basspillet til Les Claypool, og trommingen til Timmy Alexander. Etter hvert legger man merke til at gitaristen gjør mer enn å lage rare lyder. Larry Lalonde er nok litt undervurdert, han blir litt glemt, men gitarsoloen på American Life er noe av det mest poetiske jeg har hørt av gitarspill.

Jokke og Valentinerne – III

Image result for Jokke og Valentinerne – IIIJeg hadde lenge for meg at det ikke fantes god musikk på norsk, og Jokke motbeviste det til gangs (og Raga Rockers, for den del). I starten var dette en rølpete partyplate, allsang på vors, men så hører man etter og finner dobbeltbunnen som er i alle tekstene til Jokke. Gutta, for eksempel. Et allsangvennlig refreng, og mye humor i teksten – men den er også veldig sørgelig, om en gjeng som en gang var unge, sinte, engasjerte og livslystne, men som nå er numne, livstrøtte og totalt uinteressert i hva livet kan ha å by på.

 

 

Advertisements

Volden og underholdningen

Jeg liker film, og jeg liker metal, og jeg liker filmer om metal.

En favoritt er dokumentaren Metal: A headbangers Journey (Canada 2005. Dir: Dunn, McFayden, Wise).

Filmen er Sam Dunns personlig beretning om fremveksten av heavy metal, om noen av de ulike sjangrene, om metalfolket, om metalkulturen, om kontroversene osv..

Jeg pleide å bruke den i undervisningen på NTNU, spesielt kapittelet «Death and Violence», fordi filmen berører mange medierelaterte tema som det har vært mye debatt om, og som er svært relevante for mediestudier. Teksten tar hovedsakelig utgangspunkt i denne delen av filmen, som ligger her: https://www.youtube.com/watch?v=jtaAYRuUeBQ&list=PL23882FD25548C054&index=14

Moralsk panikk

Klippet starter med den moralske panikken som showet til Alice Cooper vakte på 70-tallet, da folk trodde han drap babyer på scenen. Hvor vidt folk faktisk trodde dette, er vanskelig å verifisere, men mange var i hvert fall redde. Sånne overdrivelser er et vanlig kjennetegn ved moralske panikker, gjerne blant folk som enten ikke har sett showet i det hele tatt, eller som ikke skjønner sjangeren (den groteske kabareten).

Som Alice sier selv: det er en visuell fremstilling av et mareritt, og mareritt må nødvendigvis se litt fæle ut.

Den moralske panikken førte flere ganger til at showet hans ble forsøkt sensurert og stoppet, og i blant lyktes man i å stoppe det også. Uten at man kunne vise til noen konkret grunn til at man skulle stoppe det. Man kunne ikke vise til nakenhet eller bannskap. Man kunne heller ikke vise til noen dokumenterte skadelige effekter. Så det var en sensur basert på moralsk grunnlag, og hvem skal da bestemme hvilke medieuttrykk som skal ha livets rett?

Høykultur mot lavkultur

Alice Cooper sier; se på Macbeth, det er mer blod i Macbeth enn i showet mitt, og det er pensum på skolen.

Det er et populært argument blant mange; å sette det opp om mot kanoniserte kulturuttrykk. Se på Macbeth, se på Det Gamle Testamentet. Se hvor voldelige de er. Og det er et poeng: Skillet mellom høykultur og lavkultur blir tydelig her, og vi ser ofte at det som anses som lavkultur letter blir sensurert enn det som oppfattes som høykultur. Hvorfor er det greit med blod i Macbeth men ikke på konsertene til Alice Cooper? Hva med torturscenene i The Passion of Christ holdt opp mot torturen i Saw-filmene?

Økonomisk sensur

Mahyem ble nektet å spille i Malaysia. Det er det for så vidt ganske mange som blir, men litt mer uvanlig er det at Mayhem i 1997 ble nektet å spille i Oslo under Oslo Rock Festival. Kulturpersoner og politikere som ikke likte Mayhem truet festivalen med å miste fremtidig støtte. Så økonomiske trusler kan også påtvinge sensur.

mayhem sandnes26

Mayhem, fra en konsert i Sandnes. Da med Maniac som vokalist.

De tre første platene til Cannibal Corpse er forbudt i Tyskland og New Zealand. Jeg vet ikke hvorfor.

Men finnes det overhodet noen grunn til å sensurere media, eller regulere hva folk eksponeres for?

Voldelig underholdning

I filmen intervjues Rose Dyson. Hun peker på det enorme voldsinnslaget i underholdningskulturen. Det er det massivt. Vi bevitner en enorm mengde drap, lemlestelser, tortur – mest fiksjon, men også virkelige, gjennom nyhetssendinger. Og hva gjør det med oss? Gjør det at vi ser på verden som mer voldelig enn hva den egentlig er? Og i så fall skaper det frykt? Og kan den frykten igjen få politiske konsekvenser?

cannibal corpse eaten

Forbudt i Tyskland og New Zealand.

Ulike voldelige medieuttrykk virker inn forskjellig på oss, ut etter hvilken relevans vi mener volden har for vår egen virkelighet, og etter hvordan vi kjenner sjangeren. Jeg blir for eksempel ikke redd av å se coverkunsten til Cannibal Corpse. Dette er ikke ting som kommer til å skje i virkeligheten, kun i fantasien. Dette bildet er altså coveret på Eaten back to life, som er forbudt i bl.a. Tyskland og New Zealand. Og hva enn det er som foregår her, så er jeg ikke redd for at det skal hende meg. Det har ingen relevans overfor den virkeligheten jeg lever i, og det er således lettere å ha en distanse til det.

Rose Dyson reagerer, som mange andre, på at dette blir markedsført som harmløs underholdning overfor tenåringer som mangler kunnskap om voldens plassering i historien, og sitter igjen med glamoriseringen av vold som den ultimate problemløser. Særlig innen actionfilmen så er det jo gjennom voldsbruk at helten redder verden. Gjør det at vi lettere vil godta vold i det virkelige liv, så lenge det er good guys, en av oss, som gjør det?

Et annet spørsmål er: Hvorfor er vi så interessert i voldelig underholdning? Det er en veldig fascinasjon for død og hva som kan skje med kroppen, og samtidig en frykt for det.

Kan hende det er en sammenheng mellom hvor kjent vi er med vår egen dødelighet og i hvilken grad vi ønsker å se fremstillinger av det? Døden er litt fjernet fra resten av livet. Vi har egne venterom for de som venter på å dø, gjemt bort for resten av samfunnet.

Gir det en katarsis, altså en renselse for spenning som vi har i kroppen og som må ut på en eller annen måte?

Konkurranse i fælhet

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen til regissør Sam Dunn om å lete opp brutale tekster. Jeg hadde det litt sånn med skrekkfilmer. Det gjaldt å se de fæleste skrekkfilmene, både for å få det frydefulle gys og også for å tøffe seg litt. Jeg husker det gikk rykter om at flere folk i Stavanger hadde besvimt under Pet Semetary! Det var sikkert bare tull, men vi syntes det var dritkult.

Syndebukk

Dee Snider fra Twisted Sister snakker om at hver gang en eller annen som har drept noen, hver gang det viser seg at han hørt på metal, blir det brukt til å forklare hvorfor han gjorde dette. Som i massakren ved Columbine High School, der to unge gutter skjøt og drepte flere av sine medelever, før de begikk selvmord. Og disse likte musikken til Marilyn Manson.

childs play 3

Filmer benyttes også som syndebukk. Den mest kjente saken er de to tiåringene som drepte to år gamle James Bulger i England. De hadde sett filmen Childs Play III – og dette ble da brukt til å forklare hvordan to unger kunne gjøre noe så uforklarlig brutalt.

Det impliserer en tro på at media har enorm makt – at en sang eller en film kan få noen til å bli mordere.

Spiller sjanger noen rolle her? Childs Play III har undertittelen “Look who`s stalking”, et ordpsill på filmen Look Who`s talking. Den svenske versjonen jeg har heter “se hvem døljaren er”, eller noe sånt. Det er et hint om at ikke alle er klar over at Childs Play er en horrorkomedie. Og den sjangerforvirringen kan ofte føre til misforståelser. Men den har mye å si for vår opplevelse. Childs Play er uansett ikke ment for 10-åringer. Ansvarlige foreldre er som regel i stand til å finne filmer som er bedre egnet, men disse to guttene manglet dette, og det er nok noen slike faktorer i guttenes oppvekstmiljø som hadde større betydning enn filmen.

Sjanger meg her og sjanger meg der

Vi reagerer ulikt på ulike voldsfilmer, selv om den overfladiske beskrivelsen av volden i filmene kan være ganske lik. Når vi ler av volden i Pulp Fiction, så er ikke det fordi vi er blottet for empatiske evner eller at vi er følelsesmessig avstumpet, men fordi sjangeren tillater oss det. Vi ser den ikke som et skremmende bilde av organisert kriminalitet, men som en lek med filmatiske stereotyper.

Så kan vi gå over til en evig diskusjon: Betyr sjangerkunnskap at man media ikke har noen påvirkning? Derom krangles det videre.

Videre lesning

Dette er tema som jeg har vært inne på før, og sikkert kommer tilbake til senere. Noen bloggposter kan du finne her:

Hvorfor horror.

Medievold

Trondheim Metal Fest

Fullstendig utslitt etter to dager med Trondheim Metal Fest med medskyldig kompis Ketil. Skulle tro jeg var i bedre form etter fire dager med Brutal Assault i Tsjekkia, men men.

Det er litt snålt med metallfestival på hotell, Den minste scenen var i et bortgjemt møtelokale med masse RBK-greier på veggene. Færøyiske Hamferd virket litt forbauset der de sto, og litt sure på lydmannen, men etter hvert ble det en fantastisk konsert, og et hyggelig bekjentskap med det for meg nytt band. En doom metalversjon av Petter Dass-salmen Herre Gud ditt dyre navn og ære? Ja takk!

Andre høydepunkt på fredagskvelden var teknisk thrash med Evile, rølpete punkstemning med Khold, og et sporty Triosphere som steppet inn på kort varsel når «Between the buried and me» fant ut at det er veldig langt fra Køln til Trondheim. De har hatt noen gode gigs i det siste, og var i storform. Litt teknisk trøbbe i starten av konserten affiserte dem ikke i det hele tatt. Arnt fra Kaleesin kom innom scenen og hjalp til med det gitartekniske, og ser ser fram til konsertene med dem og Vreid i november. Triopshere spilte mye fra Heart of the matter, en plate jeg liker godt, hører ofte på den på jobb. Rotting Christ fikk avslutte kvelden for min del, fyttikatta de var bra. Jeg har en dobbel live CD med dem som jeg hører mye på, og det var mye gjenkjennelig derfra. Jeg rakk så vidt å titte litt på tanksen til Sabaton, de virker som trivelige folk, men jeg liker ikke musikken de lager. Dessuten; selv med hotellpriser på øl; 90 for en halvliter, og 120 for en velsmakende Austmann, så glemmer men fort slikt, og etter hvert må man bare ta heisen opp til rommet og be om en tilgivende morgendag. Som jeg ikke fikk. Uæærk, skal man noengang lære?

Lørdagen startet med nostalgitripp. Det er intet nytt i glasset til Tankard, bare gammaldags thrash, men du verden så moro. De spilte The Morning After, og hele lørdagen føltes som det. Glargh. Aura Noir ga et rutinert sett med black thrash, men Primordial eide lørdagen. For en scenefremtoning. Det virket som om vokalisten skulle ta hevn på hele verden fordi festivalen hadde feilstavet bandnavnet på plakaten. Jeg plukket også opp noen rykter om konserter som Terratur skal arrangere, det gledes. Anaal Nathrakh (anal nattdrakt, fnis) hadde laget egen t-skjorte for gigen, den var velig fin, med Nidarosdomen og gode greier. Jeg ble vennlig overtalt inn i moshen av en diger brite som nærmest innkapslet meg og sa «it’s safe, we’ll look after each other». Vennlig juling til alle som vil. Det var ikke plass til noe circle mosh, så det ble jævlig kaotisk. Litt i overkant egentlig, men godt å få rørt beina litt.

Det var flere band der, jeg bryr meg ikke om å nevne alle. Jeg hørte litt på Korpiklaani, men når Ketil sa Terje Tysland ble det enda umuligere å ta dem på alvor. Ble mye fliring, da. Litt synd at maten var så dårlig. Dette er for faen et hotell. Greit nok at hipstere liker pølser, men 40 spenn for en lunken wiener er bare tøys. Og 135 for en elendig burger er bare pinlig. Du får bedre mat på 2.divisjonskamper i fotball.

Hotellferie i egen by er dessuten å anbefale. Litt ekstravagant kanskje, men digg å slippe reisestresset på søndagen. Bare å jumpe på buss 66 over Moholt, så er man hjemme og klar til å skrive forelesning. Ferdig med ferie. Tilbake til kverna. Men jeg har Hamferd på repeat på wimp. Jeg overlever.