Heat (1995, Michael Mann)

Som søndagsmatine valgte jeg Heat.

En stilig laget film om kjempeflinke ranere og politiet som jakter på dem. Men dævven så lang den er, uten å si så mye mer enn at ranerne raner og spanerne spaner.

Bilderesultat for heat movie pics

TO – 2 – skuespillere i SAMME FILM

Jeg gadd ikke se den da den gikk på kino, litt fordi alle anmelderne fappet så innmari over at De Niro og Pacino var med I SAMME FILM. DÆVEN DØTTE FITTEGURI FOR EN GENIAL IDE Å HA TO KJENTE SKUESPILLERE I SAMME FILMEN. Jeg syntes det virket som et billig triks, og dessuten så foretrakk jeg Arnold for my action pleasure.

Bilderesultat for heat movie pics

Men for all del: Det er en knallsterk bukett med skuespillere her, og alle overspiller sånn akkurat avdempet, slik man skal i ransfilmer der alle er helproffe bortsett fra han ene idioten som kløner til alt sammen. Funksjonen hans er vel å understreke at ingenting av det som går galt ikke er De Niros feil, for han er egentlig snill.

Ikke tidløs. Bare ubestemmelig.

Det sies om Michael Mann at han har en evne til å lage filmer som ser hypermoderne ut når de kommer, og så fem år etterpå ser de håpløst gammeldagse ut (jeg husker ikke hvem som har sagt det, kanskje det var meg). I dag ser Heat hverken moderne eller gammeldags ut. Den ser ut som om den foregår i en egen dimensjon, i en verden som ligner litt på vår, men som er rensket for all personlighet og tidskoloritt. Før jeg sjekket årstallet, var det faktisk litt vanskelig å gjette når det er meningen at filmen skal foregå. De har en del moderne utstyr her, stål og glass interiør, men ting er fortsatt klumpete og mekanisk. Filmen forholder seg ikke til noe tidsbilde, ingenting presenteres som cutting edge teknologi i sin samtid.

Bilderesultat for heat movie pics

Alt av design i filmen er gjennomført upersonlig og anonymt. Alt av møbler, klær og slikt ser ut som om det kommer rett fra en mellomdyr designerbutikk som alle har hørt om, men som ingen husker hvor ligger. Alt er rent. Det er ikke et støvkorn noe sted, ikke en gang i de mørke barene der de tvilsomme karene vanker. Dette fungerer ganske bra med filmen, det gjør ranerne så anonyme som de forsøker å være.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er ingenting som røper noe som helst om karakterenes personlighet. Det er like greit, for det er jævlig mange karakterer med i filmen, så om vi skulle begynne å bry oss om personlighetene deres i tillegg, ville det rett og slett bli for mye. Da er det bedre med lett gjenkjennelige filmkarakterer. Dette blir dog en svakhet etter hvert. Vi blir jo ikke kjent med dem heller.

Streit story, lang film

Selve storyen er streit ransfilm. En superproff ransgjeng blir jaget av de beste etterforskerne i verden. Det står om liv og død, likevel virket de underlig…detached eller distant, ville jeg sagt på engelsk. Hva sier man på norsk? Avsondret? Distansierte? De er liksom ikke helt til stede, men er opptatt av å betrakte. Dramaet som foregår, går ikke inn på dem for fem flate øre. Al Pacino tygger tyggis mens han trøster den desperat sørgende moren til et drapsoffer.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er en behagelig film å se på. Bildet er hele tiden soft, og det er masse flotte utsnitt. Særlig oversiktsbildene over et mørkt Los Angeles er flotte. Tempoet er perfekt; det skjer hele tiden noe, uten at det blir masete. Det er alltid noe interessant å se på, uten at det blir for mye informasjon å holde styr på.

God ransfilm i to timer. Kjedelig som “epos”

Svakhetene kommer til syne et par timer uti. Filmen er lang, og når Michael Mann skal lage et epos ut av et enkelt politi og røver-manus, så blir det en svakhet at karakterene er så endimensjonale, for jeg driter litt i hvordan det går med dem.

Filmens moneyshot, der Al Pacino møter De Niro, fikk anmelderne til å gå bananas. PACINO OG DE NIRO ER MED I SAMME FILM OG DE ER MED I SAMME SCENE OG ER PÅ SKJERMEN SAMTIDIG ÅHÆRREGUTTAMEDHVÆÆ.

Relatert bilde

I dag fremstår scenen bare som et billig triks, for den er så uinteressant. De drikker kaffe og snakker om at det er jaggu ikke lett å ha et privatliv. Hensikten er så klart at den hardbarka etterforskeren Pacino får en slags forståelse og respekt for ransmannen De Niro, at de liksom er litt av samme alen, bare på hver sin side av loven. Det virker bare så innmari ulogisk når De Niro er skyldig i drap på flere politifolk.

Relatert bilde

De Niro får seg også en kjæreste, en søt og litt nerdete designer og bokorm som heldigvis ikke har noen venner. Hun blir forskrekket  når hun finner ut at De Niro tjener pengene sine på ran og drap, men finner ut at han er da ganske søt allikevel.

Det er noen sånne logiske brister som gjør det ikke henger helt på grep når filmen skal ta steget fra en streit og vellaget politi og røver-film, til et epos.

Men absolutt en fin film for en søndagsmatine.

Advertisements

Hit IT

Jeg har nettopp sett den nye IT på kino, og er glad jeg så den på kino, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde orket å se den på TV.

For å si det kort: Filmen irriterte med i starten, det gikk så tregt, men filmen kom seg betraktelig underveis, og ble til slutt ganske bra.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg har selvfølgelig tenkt å sammenligne den med 1990-versjonen. Den var heller ikke er noe mesterverk, men var særlig god på to ting: Å skildre vennskapet mellom outsiderungene, og klovnen Pennywise.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Goonies var bra.

Det er jo særlig delen med ungene som er bra i 1990-versjonen, mens delen der de er voksne, er litt langdryg. Pennywise er gøy så lenge han er Pennywise, men mot avslutningen av filmen blir det litt teit. Der er nyversjonen faktisk bedre.

For å ta det jeg ikke likte med filmen først:

Ungene er kjedelige og stereotypiske. Jeg ble ikke imponert over skuespillerprestasjonene, og karakterene er pappfigurer. Ikke sånn at det ødela filmen, men det irriterte meg.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Alle ungene som pleier å være med i film, er med her.

Klovnen Pennywise minner om en tilbakestående påskehare. Greit at de ikke vil kopiere den kreative hedonisten til Tim Curry, men å gjøre ham til en lallende åndspygme ble bare teit. Skummel er han heller ikke. Han har bare det knurretrikset og det trikset med de hylende tennene.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg kan knytte skolissene mine selv.

Og så det jeg likte:

Pennywise forbedrer seg utover filmen. Vi får se mer av ham som klovn etter hvert, og det fungerer bedre. Han forblir riktignok et skuffende uinteressant monster, men avslutningen av filmen er ikke så verst (en stor forbedring fra 1990-versjonen).

Tempoet i filmen er bra. De tar seg sånn passe tid, så selv om karakterene er litt uinteressante, så blir det en grei historie. Filmen varer i 2 timer og 15 min, uten å bli langdryg. Det er godt gjort.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg husker ikke alt fra 1990-versjonen, men jeg synes at det videre temaet kommer tydeligere fram i nyversjonen, uten at de mater det inn med teskje. Det tok f. eks. en stund før jeg koblet at alle ungene på ulike vis ble holdt unna samfunnet; noen av sine egne foreldre, som prøvde å holde dem innendørs på ulike måter, andre av samfunnet selv (en av dem hadde ingen venner, en annen ble holdt utenfor pga rasisme). Er dette fordi foreldrene selv har gjort koblingen som ene ungen har, om at mange unger forsvinner i sykluser på 27 år?

Bilderesultat for IT 2017 movie

Vi må bare gjette nøyaktig hvor mye de voksne i samfunnet vet om dette. Det er uansett en kunnskap de vil holde unna ungene, og som de ikke har tenkt å gjøre noe med.

De voksnes motvilje mot å gripe inn er et viktig tema. Det blir tydelig i ene mobbesekvensen, hvor den ene gutten blir mishandlet på åpen gate av tre større ungdommer. En bil kjører sakte forbi, de to voksne i bilen ser og skjønner hva som foregår, men kjører videre. De voksne er ubrukelige, så ungene må ordne opp selv.

Så da må de møte sin frykt, på samme måte som samfunnet nekter å ta et oppgjør med det de selv frykter. Dette funket bra.

Bilderesultat for IT 2017 movie

PS: Om skuespillet i filmen ikke er all verden, så er castingen bra. De 15 år gamle bøllene ser faktisk ut som de er 15 år gamle. Jeg har sett nok filmer der elevene på ungdomsskolen ser ut som om de er i 20-åra et sted, men her bruker de folk som er cirka på samme alder som karakteren de skal spille.

Byfis på landet: The Grand Seduction (med**SPOILERS**)

Jeg driver og ser en del feelgod og lettbeint action for tiden. Fordi jeg vil. The Grand Seduction er nok en film der en byfis må lære seg å like livet på landet.

***SPOLOLOLOILER*** følger lenger ned.

Bilderesultat for the grand seduction movie

En lege må mot sin vilje jobbe i en måned i en forblåst havnebygd på ei lita øy, med cirka 2-300 fastboende, alle arbeidsledige. Noen luringer på øya jobber for å få et selskap til å legge en fabrikk hit, men da trenger de en fastboende lege, så de lager masse planer for å «forføre» legen så han skal bestemme seg for å bli for da løses alle problemene. De gjør masse research på ham, avlytter telefonen osv., for å skreddersy øya for hans preferanser. De lærer seg å lage maten han liker, de lider seg gjennom cricket-kamper for å få ham til på tro at de liker cricket, de prøver å få ei fin dame til å bli forelsket i ham på sånn sjarmerende bygdehallikvis, osv..

Relatert bilde

Joda, dette er ganske så generisk, med en god bukett klisjeer, men også en del genuint lune og hjertevarmende scener. Man lurer iblant på hvor lettlurt denne legen er, men pytt. Det er en enkel film, men som feelgood er dette en film som funker. The Guardian kalte filmen ” a soppy waste of Brendan Gleeson’s talent”, men pytt. Jeg ble i godt humør av å se den (og jeg vet egentlig ikke hvem Brendan Gleeson er, uansett).

Relatert bilde

***SPOLOILER***

Dette er egentlig ikke spoiler. Vi vet hvordan sånne filmer ender, ikke sant? Han blir så glad i folka på bygda, de er så mye bedre enn de falske byfolka som bare lyver hele tiden. Så finner han så klart ut alle på øya har løyet for ham hele tiden. Så han bestemmer seg for å dra. Men blir han likevel? Hva skjer nå? Det var litt interessant hvordan de valgte å gjøre det på slutten. De gadd ikke lage noen spesiell forklaring på hvorfor han velger å bli. Han simpelthen bare velger å bli på øya, fordi det er sånn slike filmer slutter, det vet vi jo alle.

Enkelt og greit.

Bilderesultat for the grand seduction movie

Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.

 

 

 

Wolf and sheep (2016)

Wolf and sheep handler om en gjeng unger i Afghanistan og deres jobb som gjetere. Den fikk avslutte Kosmorama-17  for min del, og dette var en fin film. Spesielt hvis du setter pris på flotte naturbilder og fabelaktig banning, og ikke er alt for avhengig av at alle filmer må forklare hva de handler om.’

Vi er i et skrint fjellområde. Det meste av tiden følger vi en gjeng barn som har som jobb å gjete sauer og geiter oppe i fjellene. De leker, prater skit, bader i elva, øver seg på å kaste med slynge, krangler og banner. Og hele tiden må de passe seg for ulven, som både er en mytisk og en reell størrelse på en gang.

Bilderesultat for wolf and sheep movie pics

Det er et vanvittig språk på ungene. Noen eksempler:

«I piss on your dry cheese».

“Your mother’s pussy begs for my cock”.

Relatert bilde

Det er ingen historie som fortelles her. Det er passiv observasjon av dagliglivet, krydret med myter om en farlig ulv som går på to ben, og noen sekvenser med en slags magisk realisme. Det hele er nydelig filmet, der naturen får mye plass. Det er en fascinerende film å se på.

I am not a serial killer (2016)

I am not a serial killer valgte jeg ut fordi Christopher Lloyd er med. Så mye annet visste jeg ikke om filmen. Lloyd er en nydelig skuespiller som har vært Fester Addams og en av gærningene i Gjøkeredet. Han var gammel allerede da han var Doc i Back to the future. Han må ha levd i 200 år.

Opptakt:

Filmen starter drastisk og med subtil gore, da et drap har skjedd i den søvnige småbyen. Hovedpersonen John hjelper mamma med balsameringen på begravelsesbyrået de driver. John ser ut til å være litt for glad i jobben, litt for fascinert av lik.

Tenåringen John er bekymret for at han skal ende opp som seriemorder. Han vet mye om seriemordere, og vet også at han deler mange personlighetstrekk med dem. Som at han liker å spionere på fine damer. Og at terapeuten har diagnostisert ham som sosiopat. For å unngå å drepe har han gitt seg selv en del regler, som å si noe hyggelig til folk han får lyst til på drepe. Det blir mange festlige replikkvekslinger ut av dette. Opptakten av filmen er i det hele tatt veldig bra.

Det skjer en rekke drap i småbyen, og John legger det på seg selv å finne ut av dette. Mest for sin egen del, riktignok.

Uhygge

På sitt beste klarer filmen å bygge opp spenning og uhygge. Men filmen er litt ujevn, og ofte er det uklart hva de vil. Det er mye psykologisering i filmen, men det virker likevel som den ikke har noe egentlig budskap. Så da ser jeg ikke helt vitsen.

Det blir også litt mange personer å forholde seg til. For eksempel nevnes plutselig faren til John, men gjør de det for å etablere et savn etter faren? Vi får ikke vite noe som helt om faren, annet enn at han ikke er til stede. Har han stukket av? Er han i fengsel? Er han død? Hvilket forhold hadde John til faren, og hvor ung var han sist han så faren? Vi får ikke vite noe mer om det, og da blir det underlig å trekke inn faren i det hele tatt. Og plutselig kommer det en storesøster på besøk, og hun gjør absolutt ingen forskjell til eller fra. Så hvorfor er hun med da? Det er også en venninne/kollega av moren som kommer innom av og til, uten at det gjør noen forskjell. De hadde tjent på å kutte ut alle karakterene som ikke har noe med storyen å gjøre. Personene var sikkert viktige i boka som filmen er basert på, men i filmen blir de overflødige.

I sum er det likevel en vellykket film. Tempo er bra, uten at de forhaster seg. Filmen ser bra ut. Kamera er ofte plassert litt lavt, noe som gir utsnitt som er nesten normale, men likevel litt merkelige. En fiffig og underspilt effekt. Det er gode replikker. Filmen starter med en intellektuell spenning, som går over i mer sitrende spenning. Det likte jeg godt.

Skuespillerne er gode over hele fjøla, og samtlige unngår fristelsen som det må ha vært å overspille karakterene sine. Lloyd er fabelaktig, så klart, men også 19-åringen Max Records (gutten fra Huttetuenes land) gjør en imponerende innsats som gutten som forsøker å ikke bli seriemorder.

As you are (2016)

As you are så jeg under Kosmorama-17.

Dette er en slags coming of age-film, satt til 90-tallet og grøngen. De har rutete flanellskjorter og lange pannelugger som henger foran øyene, fordi at grunsj. Jeg liker ikke begrepet grunsgjh, men jeg gikk på videregående skole på den tiden, og likte noe av musikken som de såkalte grønschjherne lagde, og jeg oppdaget en del band som var nye for meg. Snart kommer hipsterne til å oppdage grungjscg, men de kommer til å kalle de Chegruenschja og det er bare på minidisc.

Hovedpersonen Jack ser egentlig ut til å ha det ganske greit. Han kjeder riktignok rævva av seg. Han er skingrende blottet for entusiasme, og er generelt litt uttafor, men ingenting dramatisk. Han får en ny venn, Mark, som er mer utadvendt, sjarmerende og rampete. Så Jack blir mer opptatt av å like «riktig» musikk, for å tekkes Mark- Mark tør jo å gjøre mye gøyere ting enn det Jack egentlig tør selv.

Så kommer det en laaang del av filmen der det skjer det som skjer i sånne filmer. De skulker skolen, røyker pot, får bank av noen bøller, bader, ser på skyene, prater skit, osv. Det er ikke dårlig laget, det er bare ikke så voldsomt engasjerende. Hørt det før. Videre er det noe med utforsking av seksualitet og undertrykking av seksualitet, som var ganske bra.

Hele filmen er fortalt som flashback, klippet inn med noen avhørssituasjoner som virker illevarslende. Det er i hovedsak disse som bygger opp en spenning om at det skal skje noe.

Filmen er ikke dårlig, det er bare at jeg har sett lignende filmer være gjort mye bedre.

Fine skogsbilder.

The hippopotamus (2017)

The hippopotamus var en av filmene jeg gledet meg mest til på Kosmorama-17, mye fordi manus er basert på en roman av Stephen Fry. Og det er virkelig a little bit of Fry her. Vel, ganske mye, egentlig: Veltalende utskjellinger, flust med litterære referanser, herskapelige omgivelser, nerdete vitenskapsreferanser, noen groviser og masse whisky.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Whisky og fis i badekaret

Hovedpersonen Ted var en gang en aktet poet. Nå er han en fordrukken journalist, som gjerne tar seg et karbad med like deler whisky og fising. Han ivaretar en loslitt eleganse i en skrukkete dress. Han er belest, veltalende, bitter, arrogant og nedlatende, og meget opptatt av at han alltid er den smarteste personen i rommet.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

På oppdrag som teateranmelder kan han replikkene bedre enn skuespillerne, og ender opp med å skjelle ut skuespillerne med nedlatende og grov eleganse. Dermed får han sparken, og får i stedet et mystisk oppdrag om å undersøke et mirakel. En bekjent har blir mirakuløst frisk fra kreft etter et opphold på herskapsgods, og sender vår mann på oppdrag for å finne ut hva mirakelet består i.

Erkebritisk

Deretter er det bare å kose seg i de erkebritiske kulissene på herskapsgodset, hvor han strør om deg med replikker som «I bet you never had a wank that wasn’t focus grouped».

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Det er replikkene, skuespillerne og omgivelsene som gjør filmen til en nytelse. Historien er ikke veldig avansert, men den funker. Og lykkes å si noe fornuftig om alternativ medisin og vitenskap, mirakler og håndverk, inspirasjon og målrettet arbeid.

Absolutt å anbefale.

Men det er en fordel om du liker Stephen Fry-aktige greier.

My father die

Dette er en flott tittel: My father die. Bare si den et par ganger. Flott. Tittelen var en viktig årsak til at jeg tok en titt på den under Kosmorama-17.

Relatert bilde

Filmen handler om en fyr som vil at faren skal dø. Og det har han god grunn til, skjønner vi. Faren er ikke bare en kødd, med direkte farlig.

White trash, poesi og vold

Filmen starter småpoetisk med to brødre i et sumpete white thrash-land.

Relatert bilde

Hovedpersonen blir i ung alder offer for vonde voldsscener i familien, og vitne til enda verre voldsscener når faren dreper storebroren hans. Derav ønsket om fadermord.

Bilderesultat for my father die film pics

Filmen veksler hele tiden mellom å være poetisk og grotesk og voldelig, men klarer ikke helt å sjonglere det så elegant som den vil. Man får nesten litt Winter’s Bone-vibber i starten, før det beveger seg mer i retning The Devil’s Rejects. Den er mer pretensiøs enn sistnevnte, og det er jo greit nok, men det er litt for mye som skal inn.

Bilderesultat for my father die film picsFor her skal alt med. Svovelpredikanter, innavla hillbillies, politimenn med rare barter, feit white thrash-dame som aldri forlater senga, horer, bikere, skaphomser. Det blir svært mange karakterer, de fleste har du sett før, og de har vært bedre og mer interessant fremstilt før. Ingen scene-stealers her.Bilderesultat for my father die film pics

Tidvis bra, men ujevnt

Filmen har da sitt å by på. Det er noen fortellergrep som funker. F. eks. når de viser en samtale og det som skjer etter samtalen samtidig med parallellklipping (vet ikke om forklaringen min gir mening). Det er flere slike scener der filmen lykkes godt med å skape litt spenning og uhygge.

Bilderesultat for my father die film pics

Men som nevnt er det for mye som skal inn, og for mange karakterer som ikke er så interessante. Vi blir ikke kjent med noen av dem. Og storyen er ikke sååå interessant. På film er det ikke all verdens originalt at far og sønn hater hverandre. Sett mange varianter av det før. Og når faren er en slem jævel simpelthen fordi han er en slem jævel, så engasjerer det ikke all verden.

Bilderesultat for my father die film pics

Filmen er for øvrig regissert av sønnen til Pierce Brosnan. Jeg tok meg litt i å lure på om det er derfor han fikk bruke såpass mye penger på å lage en pretensiøs og småpoetisk film av noe som egentlig er en thrashy b-film. Som thrashy b-film kunne dette vært riktig artig.

Nowhere to hide (dokumentar, 2016)

 

Kosmorama har alltid et eget dokumentarfilmprogram, og der er det ofte mye bra. Nowhere to hide så jeg på Kosmorama-17, og det var en svært bra dokumentar.

Sykepleier i Irak

Vi er i Irak. Noen gir et kamera til sykepleieren Nori, og ber ham filme livet sitt over en lengre periode. Slik får vi se litt om hvordan det er å leve i en særdeles utrygg del av Irak, med krig og terror på alle kanter.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori jobber på et sykehus, og er vant med å se en del skader. Han forteller informativt og faglig om hvordan skadene endret seg etter at amerikanerne kom.

Vi får også se ham hjemme, et sted han kaller sin oase, med noen livlige og skjønne barn. «My life is good», sier han tidlig i filmen. Han snakker også om hvor deilig det er å leve i et uavhengig land (filmingen starter rett etter at amerikanerne har trukket seg ut av Irak).

Ingen gjemmesteder

Men de er ingen steder å gjemme seg. Skadene fra konflikten henger tydelig ved. Det er amputerte lemmer, kulehull, sykdom og fattigdom. En av pasientene viser hvor han ble skutt av Al Quaida. Han er nå arbeidsufør, og viser bilder fra tiden han drev et lite kranbilfirma. Nå strever han med å brødfø familien sin.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

En annen forteller om de to sønnene til naboen som ble kidnappet av ISIS. De fant bare hodene.

På flukt fra ISIS

Landsbyen blir tatt over av ISIS. Nori velger å flykte med familien, men krigen følger etter. Det blir bare verre og verre. Det er smertelig å se noen som prøver å holde familielivet ved like, manøvrere barna sine utenom rekkevidden til snikskytterne.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori vender kamera mot seg selv. Han er sliten. Ansiktet er dradd. Han drar tilbake til sykehuset han jobbet på før, men alt er smadret. Likene til de to irakiske soldatene han ikke rakk å begrave før han flyktet, ligger i full oppløsning.

Lavmælt og grufull

Filmen er gripende, sakte, lavmælt. Uten å ty til sjokkeffekter. Fortellingen er skrekkelig nok uansett.

Jeg blir sittende å undre på hvorfor akkurat dette stedet, Diyalaprovinsen, ble så krigsdominert. Jeg kan ikke så mye om geografien i Irak, men det vi får se i filmen er bare ørkenområder og noen små landsbyer. Hva er vitsen med å krige så innmari hardt her? Filmen gir ingen svar om hvorfor folk kriger, men viser de grufulle resultatene.

Hatten av for Nori. En god mann med Gud i hjertet (eller Allah). Til helvete med ISIS.