Byfis på landet: The Grand Seduction (med**SPOILERS**)

Jeg driver og ser en del feelgod og lettbeint action for tiden. Fordi jeg vil. The Grand Seduction er nok en film der en byfis må lære seg å like livet på landet.

***SPOLOLOLOILER*** følger lenger ned.

Bilderesultat for the grand seduction movie

En lege må mot sin vilje jobbe i en måned i en forblåst havnebygd på ei lita øy, med cirka 2-300 fastboende, alle arbeidsledige. Noen luringer på øya jobber for å få et selskap til å legge en fabrikk hit, men da trenger de en fastboende lege, så de lager masse planer for å «forføre» legen så han skal bestemme seg for å bli for da løses alle problemene. De gjør masse research på ham, avlytter telefonen osv., for å skreddersy øya for hans preferanser. De lærer seg å lage maten han liker, de lider seg gjennom cricket-kamper for å få ham til på tro at de liker cricket, de prøver å få ei fin dame til å bli forelsket i ham på sånn sjarmerende bygdehallikvis, osv..

Relatert bilde

Joda, dette er ganske så generisk, med en god bukett klisjeer, men også en del genuint lune og hjertevarmende scener. Man lurer iblant på hvor lettlurt denne legen er, men pytt. Det er en enkel film, men som feelgood er dette en film som funker. The Guardian kalte filmen ” a soppy waste of Brendan Gleeson’s talent”, men pytt. Jeg ble i godt humør av å se den (og jeg vet egentlig ikke hvem Brendan Gleeson er, uansett).

Relatert bilde

***SPOLOILER***

Dette er egentlig ikke spoiler. Vi vet hvordan sånne filmer ender, ikke sant? Han blir så glad i folka på bygda, de er så mye bedre enn de falske byfolka som bare lyver hele tiden. Så finner han så klart ut alle på øya har løyet for ham hele tiden. Så han bestemmer seg for å dra. Men blir han likevel? Hva skjer nå? Det var litt interessant hvordan de valgte å gjøre det på slutten. De gadd ikke lage noen spesiell forklaring på hvorfor han velger å bli. Han simpelthen bare velger å bli på øya, fordi det er sånn slike filmer slutter, det vet vi jo alle.

Enkelt og greit.

Bilderesultat for the grand seduction movie

Advertisements

Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.

 

 

 

Wolf and sheep (2016)

Wolf and sheep handler om en gjeng unger i Afghanistan og deres jobb som gjetere. Den fikk avslutte Kosmorama-17  for min del, og dette var en fin film. Spesielt hvis du setter pris på flotte naturbilder og fabelaktig banning, og ikke er alt for avhengig av at alle filmer må forklare hva de handler om.’

Vi er i et skrint fjellområde. Det meste av tiden følger vi en gjeng barn som har som jobb å gjete sauer og geiter oppe i fjellene. De leker, prater skit, bader i elva, øver seg på å kaste med slynge, krangler og banner. Og hele tiden må de passe seg for ulven, som både er en mytisk og en reell størrelse på en gang.

Bilderesultat for wolf and sheep movie pics

Det er et vanvittig språk på ungene. Noen eksempler:

«I piss on your dry cheese».

“Your mother’s pussy begs for my cock”.

Relatert bilde

Det er ingen historie som fortelles her. Det er passiv observasjon av dagliglivet, krydret med myter om en farlig ulv som går på to ben, og noen sekvenser med en slags magisk realisme. Det hele er nydelig filmet, der naturen får mye plass. Det er en fascinerende film å se på.

As you are (2016)

As you are så jeg under Kosmorama-17.

Dette er en slags coming of age-film, satt til 90-tallet og grøngen. De har rutete flanellskjorter og lange pannelugger som henger foran øyene, fordi at grunsj. Jeg liker ikke begrepet grunsgjh, men jeg gikk på videregående skole på den tiden, og likte noe av musikken som de såkalte grønschjherne lagde, og jeg oppdaget en del band som var nye for meg. Snart kommer hipsterne til å oppdage grungjscg, men de kommer til å kalle de Chegruenschja og det er bare på minidisc.

Hovedpersonen Jack ser egentlig ut til å ha det ganske greit. Han kjeder riktignok rævva av seg. Han er skingrende blottet for entusiasme, og er generelt litt uttafor, men ingenting dramatisk. Han får en ny venn, Mark, som er mer utadvendt, sjarmerende og rampete. Så Jack blir mer opptatt av å like «riktig» musikk, for å tekkes Mark- Mark tør jo å gjøre mye gøyere ting enn det Jack egentlig tør selv.

Så kommer det en laaang del av filmen der det skjer det som skjer i sånne filmer. De skulker skolen, røyker pot, får bank av noen bøller, bader, ser på skyene, prater skit, osv. Det er ikke dårlig laget, det er bare ikke så voldsomt engasjerende. Hørt det før. Videre er det noe med utforsking av seksualitet og undertrykking av seksualitet, som var ganske bra.

Hele filmen er fortalt som flashback, klippet inn med noen avhørssituasjoner som virker illevarslende. Det er i hovedsak disse som bygger opp en spenning om at det skal skje noe.

Filmen er ikke dårlig, det er bare at jeg har sett lignende filmer være gjort mye bedre.

Fine skogsbilder.

Film: Layla M

 

Layla M er en sånn viktig film, om ei muslimsk jente i Amsterdam som blir radikalisert. Den var ganske bra.

Energi og sinne

Layla bor i Amsterdam, går med hijab, er politisk aktiv og har masse ungdommelig sinne og energi. Filmen starter med at hun er linjedommer under en fotballkamp, og begynner å krangle med hoveddommeren. Den type sinne. Lett gjenkjennelig. Og godt skildret.

Videre er det gode skildringer av hvordan hun observerer hatet mot muslimer på nett, og opplever det som noe personlig og direkte. Dette pares med en ungdommelig energi og trass.

Protest

Når et burkaforbud kommer, begynner hun og noen venninner med burka i protest (eller niqab, er det vel). Når de ikke får lov til å samle seg for å protestere, arrangerer de en fotballkamp for å kamuflere protesten.

I starten av filmen er det mye som en lett kan kjenne seg igjen i, alle som har vært unge og (litt) sinte en gang.  Også måten hun med stor overbevisning siterer suraer fra Koranen, mens faren sukker oppgitt og sier at hun må slutte med tilfeldige sitater og heller se Koranen som en helhet.

Radikalisering

Hun treffer en kjekk jihadistfyr på nett. De gifter seg, og stikker av til midtøsten (fikk ikke med meg hvilket land).

Jeg sovnet litt underveis, jeg hadde nettopp fått doktorgradsdiplomet mitt og tatt noen drammer. Men filmen kommer etter hvert inn på at for en ung dame som er sint fordi hun ikke blir hørt, så hjelper det ikke nødvendigvis å flytte til et islamsk land. Der blir hun i hvert fall ikke hørt.

Forklarer bare litt

Filmen er ganske bra men… Det er vrient å forklare hvorfor ungdom i europeiske land velger å dra til land i midtøsten for å drive hellig krig. Denne filmen klarer det ikke helt.

Filmen beskriver godt hvordan hun har et engasjement som ikke bifalles i samfunnet, og at det utvikler seg til et ønske om å forplikte seg 100 % for noe. Men det er fortsatt et stykke til å gjøre noe såpass ekstremt som å gifte seg uten at foreldrene vet det, og stikke av til midtøsten og slutte seg til hellige krigere. Samt å tro at unge kvinners posisjon skal være noe bedre der.

Layla vil forresten ikke drive krig, hun vil bare hjelpe folk, for eksempel i flyktningeleirer og sånt, det er han kjekkasen som er mest ivrig på krige. Og når hun plutselig oppdager at når han sier krig, så mener han krig, så liker hun det ikke. Men hva hadde hun forventet? Her blir jeg litt…jeg vet ikke. Jeg skjønner behovet for å ha en hovedperson som det går an å forholde seg til, så hun blir den snille jihadisten, men samtidig blir hun til en person som så lett ble forledet at en karismatisk kjekkas. Virkelig? Er dette forklaringen på radikalisering de tilbyr? Et enhver engasjert og ungdommelig sinnatagg kan radikaliseres til såpass ekstreme valg som å rømme fra sin stabile og trygge familie, gifte seg uten deres viten og flykte til midtøsten? Så enhver kan bli jihadist? Blir det konklusjonen?

Jeg aner ikke hvorfor europeere blir islamister, så jeg kan ikke klandre filmen for at de helle ikke skjønner det. Men jeg synes ikke at forslagene deres til forklaring var særlig gode. Men filmen lyktes med å få meg til å tenke litt.

Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

The Wind that shakes the barley (2006)

Fytterakkern så sint det går an å bli av å se en film. Engelskmenn bør bruke resten av evigheten på å gå rundt og si unnskyld til alle de har vært drittsekk mot over hele verden. Bra film.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

The Wind That Shakes the Barley er Ken Loach’s epos om den irske uavhengighetskrigen. Den ble skamrost av massene, men samtidig skammelig nok heftig kritisert av psykopatiske rasshøl i britisk presse som i god drittsekkånd nekter ta innover seg overgrepene til det britiske imperiet.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Som dere skjønner på språkbruken min ovenfor har Loach laget en provoserende effektiv fortelling. Man blir sittende og hytte med neven. Hans realistiske stil av typen “rett-fram-uten-å-pakke-inn-bildene-i-melodrama” tjener historien godt.

Her får vi se mye om engelske soldaters brutale framferd mot irsk sivilbefolkning. Soldatene var mer vandt med krig enn fred.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Irene gjør ulike former for motstand, gerilja, de forsøker å gå rettslig vei. Motstandsfolkene er helle ikke enig innad om hva som er beste vei å gå, hvilke metoder som vil fungere best, og om de skal holde fast på idealismen eller finne mer pragmatiske løsninger.

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Halvveis inn i filmen får man lyst til å avlyse alle fremtidige ferieturer til London eller eventuelt sprenge det britiske Parlamentet i lufta, alternativt kaste opp på statuer av den feite grisen Churchill – som man i andre filmer får lyst til å kysse – før man så får lyst til og bare sparke inn ballene på halve Irland og gråte over bror-mot-bror-konfliktene som etter hvert utviklet seg… men nok om det. STERK FILM! (men greit å se med norsk eller engelsk tekst, for de som ikke er stødig i irsk).

Bilderesultat for the wind that shakes the barley pics

Land and Freedom (1995)

De flest krigsfilmene jeg har sett har handlet om 2. verdenskrig eller vietnamkrigen, med diverse arabiske land på tredjeplass.

Den spanske borgerkrigen har jeg ikke sett så mange filmer om.

Land and Freedom av Ken Loach forteller raskt om hvordan sosialistene vant valgt i 1936, og gjennomførte en rekke sosiale reformer. Så kuppet Franco kuppet, og drepte folk som var medlem av fagforeningene.

Bilderesultat for land and freedom pics

Filmens hovedperson er en arbeidsledig engelskmann som drar til Spania for å delta i motstandskampen. Han kan ikke spansk, men bli tatt varmt imot av sine nye kamerater.

I starten er det nesten litt Robin Hood over dette, med muntre menn (og noen kvinnfolk) ute i skogen med mat og skravling og vitser.

Det blir så klart mer dramatisk.

Bilderesultat for land and freedom pics

Det er mange gode scener her, og en spennende historie. De ulike motstandskjemperne er ikke alltid helt enige om hvor dogmatiske de skal være. Og de ideologiske dilemmaene vies mye tid.

Dette er relativt lavmælt krigsrealisme. En meget bra film.

Mad Max 1-4

Jeg har ferie, det regner, og jeg har allerede vært på Rockheim. Kan man bruke tiden bedre enn å se Mad Max-trilogien?

Lista er:

Mad Max – 1979

Mad Max 2: The Road Warrior 1981 – Norsk tittel: Landeveiens kriger.

Mad Max beyond Thunderdome (1985)

Og Mad Max: Fury Road (2015)

For meg har det alltid vært nr 2 som ER Mad Max. Litt fordi jeg ikke visste at førstefilmen eksisterte. Jeg leide «Landeveiens kriger», som den het på norsk, på videosjappa på Levanger, og det sto ikke noe på coveret om at det var en oppfølger. Og filmen fungerer godt på egne ben, man trenger ikke å kjenne forhistorien. Det tok lang tid før jeg oppdaget at det fantes en førstefilm. Så vidt jeg husker var den gøyal nok, en artig b-film. Så vi får se.

Bilderesultat for mad max the road warrior pics

Dette kommer så klart fordi jeg så Fury Road på kino med bruttern, og vi storkoste oss. Samme regissør, George Miller, og selv om Mad Max ikke er så viktig i Fury Road, så er filmen en festlig effektfilm med flott kombo av kulisser, stunt og CGI. Og en ildsprutende elgitar. Jeg gjentar: En ildsprutende elgitar. Hvis du ikke liker ildsprutende elgitarer, er du muligens litt teit.

Mad Max – 1979

Men for å starte med den offisielle starten: Mad Max.

Fortekstene er i 80-tallsbit-gøyale, så sånn sett er filmen forut for sin tid (er fra 1979).

Her er det rett på med masse bilkjøring og dreping. Ingen vits å gjøre det komplisert. Så er det en sekvens der Mad Max lever det økologiske liv med kone og barn, skikkelig landidyll. Og så er det mer kjøring og dreping, men med motorsykler denne gangen, for variasjonens skyld.

Bilderesultat for mad max 1979 pics

Skurkene er hysteriske. Det er lær og hjelm og krom og dingeldangel i alle retninger. De må ha hatt det gøy når de designet dette. Og det er vel gjennomgangstonen i alle Mad Max-filmene. Jeg har ikke sett Heldiggrisen Babe av samme regissør, så jeg kan ikke si om det samme gjelder der.

Relatert bilde

Og ja; Pluss at de har tatt vekk alle de kjedelige greiene imellom, og bare har med de greiene som er gøy. Unntatt den økologiidyllen i starten, men det bærer vi over med.

Oversetteren bidrar også til underholdningen: chickenshit = kyllingdritt.

You scumsucking trash – ditt søppelsugende krek.

Dette er dritbra. Jeg elsker sånne oversettere.

Mad Max 2: The Road Warrior (1981)

Her har det skjedd mye siden sist. Her er det ørken og sand, og ellers mangel på alt.

Det var et hevnmotiv i Mad Max, de drepte ungen og kona, og han tok hevn. I Mad Max 2 er det mangel på drivstoff som er problemet. Det er noe babbel i starten om hvilken plaget mann Max er, før vi kommer i gang med hva dette virkelig handler om: En fyr som kjører langs en øde vei i Australia, forfulgt av en gjeng med hurra-meg-rundt lær-og-bensin-banditter.

Bilderesultat for mad max the road warrior pics

Her er vi i det Mad Max som jeg kjenner og digger: Sand, mangel på bensin, og han tullingen i gule strømpebukser og Petter Smart-flyet (som jeg en stund trodde var Tom Waits, men det er det altså ikke).

Det er mange biroller som er bra i Mad Max 2. Allerede nevnt er han fjompen i gule strømpebukser, du vet, han som sier «L-O-W». Ellers har vi det mannlige kjæresteparet som hater Mad Max, han idioten som får kappet av seg fingrene, han som sier «O-KAY» og selvfølgelig ulveungen med hyenelatteren.

Bilderesultat for mad max the road warrior pics

Jeg har sikkert glemt noen. Det er uansett biljakt som teller her. Og filmen ser flott ut.

Mad Max beyond Thunderdome (1985)

I den tredje filmen er ørkentemaet videreført. Han fjolla i gyrokopteret raner en kamelkaravane, uvisst hvorfor, men han er en moralsk uangripelig mann fordi han har med seg sønnen sin overalt, og han har fått mye finere tenner siden sist.

Bilderesultat for mad max beyond thunderdome pics

Mad Max er fortsatt helt ute å kjøre. Han blir fanget, og må høre på at en fyr spiller på saksofon Jeg tuller ikke. Det sitter en fyr og spiller på saksofon.

Bilderesultat for mad max beyond thunderdome pics

Her er det post-apokalyptiske temaet tatt videre, og vi befinner oss i en slags by. Og Mel Gibson har større hår enn Tina Turner. Og en gjeng unger sitter i en hule og messer noe blabla.

Bilderesultat for mad max beyond thunderdome pics

Mad Max3 er ikke like gøyal som de to første filmene. Den engasjerte meg ikke all verden.

Mad Max Fury Road

Mer Max i monitor. Her er det tilbake til hurra-meg-rundt action.

Her har de stjålet underplotet om pingvinene i Madagaskar. Du vet, de som kaprer et skip og seiler til Antarktis. Der finner de ut at de suger, så de stikker igjen med en gang.

Sånn er det i Fury Road også: «Kom, vi stikker til et myyye bedre sted. Nei, forresten, dette stedet var noe dritt, vi drar tilbake».

Bilderesultat for mad max fury road pics

Her er Mad Max fortsatt ensom, fortsatt i ørkenen – bare at han er tatt til fange av en gjeng bleike gærninger som bor inne i fjellet. Her har de laget sitt eget brutale samfunn, styrt av en totalitær leder som ser helt latterlig flott ut, og som babler i vei om Valhall. Han heter Joe (fnis). Han er en krigsherre, som iblant deler ut litt av mangelvaren vann til sine hundsete undersåtter. Han har en bunt med avlskvinner, og når disse stikker av, sender han sine beste soldater etter dem: og en gjeng som er mest opptatt av å dø på flottest mulig måte.

Den pinlige saksofonen i Thunderdome er her erstattet med herlige krigstrommer og en ildsprutende gitar. Og det er ikke en prop, ei heller CGI. Det henger en fyr i seler og spiller på en gitar med innebygd flammekaster. Steike fyrstekake, noe så stilig.

Relatert bilde

Det er litt stilig det kammerspillet, selv om de er ute i det fri da, men at de ikke aldri vet om de kan stole på hverandre, eller hvem det lønner seg å samarbeide med.

«you rely on the gratitude of a very bad man». Ja, sånn kan man si det.

Filmen er stort sett en lang biljakt, med masse flotte stunts, steampunk og en deilig blanding av kulisser og CGI.

Relatert bilde

Det er litt lite Mad Max i filmen. Han er bundet fast i store deler av filmen.

Og når han kommer seg fri, handler det vel så mye om hun tøffe dama og utviklingen til han gale soldaten.

Men en strålende underholdende tullballfilm.

Bilderesultat for mad max fury road pics

Hobbiten og Smaug

Jeg fikk plutselig lyst til å se Hobbit-trilogien om igjen. Har ikke sett dem siden de gikk på kino. Ringenes Herre-trilogien er et fast adventsrituale (for Tolkien var katolikk, nemlig), og det er en fabelaktig trilogi. Hobbit-filmene er litt mer barnslig, det er jo en barnebok. Ringenes Herre er mer dyster, hele veden er jo i ferd med å gå ad undas.

Det er en god stund siden jeg leste boka, men en venn av meg med nærmere kjennskap til Hobbiten mente at det er elementene fra selve hovedboka som funker best i filmen, mens alle elementene som de har tatt med fra diverse tillegg og slikt, ikke fungerer like bra. Det kan godt være.  Det er i hvert fall en ujevn trilogi, hvor en bok på 300 sider skal tværes ut til å bli tre filmer. To filmer som konsentrerer seg om selve hovedverket ville nok blitt bedre, eventuelt tre filmer på to timer. Boka er ikke så intrikat at de trengs ni timer for å fortelle hva som skjer, men griskheten til studioet matcher jo dvergene godt.

Dverg vs alv

I starten får vi litt mer om bakgrunnen for hvorfor dvergene og alvene hater hverandre. I Ringenes Herre blir ikke dette skikkelig utbygd, det bare «er sånn», og særlig Gimli virker som en arvelig belastet rasist, mens Legolas er småarrogant og overbærende med ham. Men med innledningen i Hobbiten gir det mer mening. Og det får stor betydning senere i filmen.

Bilderesultat for The hobbit pics

Nydelig Hobsyssel

Hobsyssel ser fortsatt nydelig ut, og ordkløveriet til Gandalv er kostelig. «God morgen, hva mener du med det?» Martin Freeman gjør en god jobb som Bilbo; en forsiktig, konservativ landsbyboer som kan styre sin begeistring for folk flest, og som får det koselige hjemmet sitt invadert av en gjeng sultne dverger. Det går litt i surr for meg hvem som er hvem av dvergene, men det spiller ikke så stor rolle. Det er stort sett Thorin og Balin vi trenger å vite om i starten.

Bilderesultat for The hobbit pics

Et stort pluss med Hobbiten er sangene. Da jeg leste Ringenes Herre likte jeg sangene veldig godt, og hadde håpet at de var med i filmen. Jeg kan godt skjønne at de ble tatt vekk, sikkert av hensyn til fremdriften i historien, filmen kunne jo blitt førti timer lang. Men; sangen om tåkefjellene som er tidlig i Hobbiten er flott.

En skikkelig Radagast

Radagast den brune er fornøyelig der han bestreber seg for å redde et pinnsvin. Skogen hans ser flott ut, jeg liker trær. Og kaninsleden hans er en fest. Han er en godhjertet og litt skvetten fyr. Gandalv ber ham røyke pipe for å roe nervene…

Bilderesultat for The hobbit pics radagast

Tolkien likte godt å røyke pipe selv, men jeg tror mange av hans fans liker å se for seg at Radagasts pipe inneholder mer enn bare vanlig tobakk. Tolkien var i det hele tatt svært ulik mange av sine fans.

Klassisk eventyrhelt

Tolkien kunne sine greier. Bilbo er en klassisk eventyrhelt – en ordinær, anonym fyr som blir innblandet i omstendigheter han ikke er herre over. Han blir stadig undervurdert og underkjent, både av fiender og av venner. Dvergene ser ned på ham fordi han ikke er sterk, og mangler erfaring. Men han viser gang på gang at han duger; han er smart, og klarer å tenke i flere trekk fremover. Dvergene er fryktløse i kamp, mens Bilbo er skjelvende modig i møte med fare. Og han sutrer ikke – han handler.

Jeg liker også nå det pekes fra mot Ringenes Herre. Gandalv sier til Bilbo at ekte mot handler ikke om å vite når man skal ta liv, men når man skal spare liv. Dette har stor betydning for Frodo og Gollum i Ringenes Herre. Også musikken brukes til å koble de to filmseriene sammen. Det synes jeg er gjort på en god måte. Liker det godt.

Gollum

Sekvensene med Gollum var det aller beste med førstefilmen. I Ringenes Herre legges det mye vekt på hans plagede sjel (med rette). Her er han beint frem brutal og ond. Og han bedriver en slags kannibalisme (usikker på hvor grensen går ved kannibalisme her, med så mange ulike skapninger).

Bilderesultat for The hobbit pics gollum

Han er en barnslig psykopat som tvinger Bilbo til å være med på den teite gjetteleken under trussel om juling og drap. Han virker snodig gjenkjennelig, som den bortskjemte drittungen som ingen vil besøke fordi han insisterer på og alltid ha konkurranser hvor han bestemmer alle reglene selv. Så klart Bilbo må jukse for å vinne.

Langtekkelig action

Actionscenene er av litt blandet kvalitet. Jeg storkoser meg med hele sekvensen hos Deres Onskapsfullhet Tussekongen, både hvor teit og hovmodig han er, og de kvikke slagvekslingene. Mot slutten av filmen blir følget vårt angrepet av orker og ulvebeist, og de må klatre opp i noen trær. På kino satt jeg bare og ventet på at de skulle bli ferdige. Det samme skjedde nå. Det er en langdryg og dritkjedelig kampsekvens.

Hobbiten er en morsom, men ikke det samme kicket som LOTR. Storyen er enklere og mer barnslig, det er jo en barnebok, så Hobbiten er mye mer av en komedie. Den blir også overtydelig iblant, spesielt de sentimentale delene, og det er noen sekvenser som er sånn “se, nå stiller jeg meg opp på merket mitt og sier en kjempeviktig replikk”. Men det var og mye snadder her. Skogen til Radagast. Fjellhallene til dvergene.

Orkene er litt kjedelige. De ligner litt for mye på han med den teite nesa i Harry Potter. Greit at rollen deres er å være onde, men må de være så umælende? I Ringenes Herre er det jo i hvert fall noen av dem som får et snev av egen personlighet, og også de onde karakterene blir mer interessante da. Her er det jo de onde trollene som er mest sammensatte (den sekvensen var bra, «gi meg fileteringskniven»).

SMAUG

Siden jeg er en lean green washing machine og jeg er forkjøla på en fredagskveld, går jeg Bilderesultat for peter jackson eating carrot desolation of smaugrett på film nummer 2: Smaugs Ødemark. Vi er i Bree hvor det ALLTID regner, og alle er på vertshus (bortsett fra han fulle fyren som vagger rundt i gata og spiser gulrot. En snedig cameo av Peter Jackson Jeg lo godt av den).

 

Her får vi se noen flotte alvesaler. Og noen temmelig arrogante alver. Det kommer enda tydeligere fram at dvergenes forakt for alver en gjensidig. Alvene ser foraktfullt på dvergene som grådige, og mener de selv er skyld i sin misere.

Hun alven er utrolig vakker. Tolkien er jo veldig opptatt av konger og slikt. Sterke ledere, bestemt av blodlinje, er i hans fortellerunivers avgjørende for et samfunn. Og vi kommer dermed inn på temaet om kvinner skal gifte seg av kjærlighet eller av politikk. Dette er vi inne på i Ringenes Herre også. Et klassisk eventyrtema.

Bilderesultat for The hobbit pics smaug

Dvergene er litt klønete, de blir tatt til fange hele tiden. Og orken var litt Harry Potter-ish. Men en flott film. Elveflukten var digg, og det var kule huler og sånne greier. Og krangelen mellom Bilbo og Smaug er fin. Og Stephen Fry var makeløs.

Femhærslaget

Da jeg så Femhærerslaget på kino ble jeg muligens grepet av litt Hobbit-fatigue. Filmen var dog kul. Og jeg sa til de to snørrungene som satt ved siden av meg og skravlet: “Kan dere tie stille, dere er slitsomme å høre på”, og da mumlet de noe om “mumlmulm fyr da..”, og så ble de jaggu stille på seg.

Filmen er litt uvanlig oppbygd i starten: De dreper dragen med en gang, så man får litt følelse a at nå er det orden, dvergene har fått tilbake fjellet sitt og landsbyen er trygg. Mei nei. Det er fortsatt onde krefter som samler seg til krig. Og alver og dverger er fiender. Og det er mange innviklinger om grådighet og materielt begjær; hos dverger og mennesker, og jaggu meg hos ene alven også.

Bilderesultat for five army battle city

Den mistrøstige landsbyen er flott. Det er lett å se den grådige karakteren til Stephen Fry og den feige hjelperen hans som klisjeer. Jeg ser dem heller som klassiske eventyrkarakterer. Eventyr og sang skal alltid dypest sett handle om hvilke personlige egenskaper som verdsettes, og de tjener som motsetningene til heltenes dygd: Dumme, feige, løgnaktige, griske.

Dvergene er mer sammensatte. Bilbo oppsummerer: de er sta, forstokkede, mistroiske og har elendige manerer. Men de er også modige, snille og lojale. Litt som nordmenn? Eller folk generelt… Jeg er sikker på at hvis Ringenes Herre hadde blitt dubbet til norsk, så hadde Gimli snakket trøndersk.

Staheten til dvergene blir også et problem. Thorin blir tatt av havesyke, og endrer karakter inne i fjellet. Han blir syk av å eie så mye, og mistror vennene sine. Han er også for stolt til å gå inn en avtale med alvene. Han vil heller ha krig. Det virker som hærføreren til alvene også helst vil ha krig, for gammelt og nedarvet hats skyld.

Bilderesultat for five army battle the hobbit

Femhærslaget var den filmen som engasjerte meg minst av de tre. Jeg strevde jeg litt med å holde styr på hvem de fem hærene egentlig var. Akkurat det er ikke så nøye. De store slagscenen er ikke så bra her, ikke like bra som i LOTR i hvert fall, litt for my CGI i monitor. Men det er mange gode detaljscener og enkeltkamper og sånt. Visuelt er det fortsatt en del flotte vinterfjell og fjellsaler. Men der jeg synes at Ringenes Herre lagde en perfekt miks av kulisser og CGI, så blir iblant litt preget av CGI i Hobbit-trilogien.