The Miseducation of Cameron Post (filmomtale)

Jeg så The Miseducation of Cameron Post på kino her om dagen (var tre andre i salen), og det var en ganske bra film. Jeg så den mest fordi den hadde fått så god omtale under Biff, jeg rakk ikke å se den da, men fikk muligheten igjen siden den ble satt opp på ordinær kino.

Den mest fremtredende tanken er at filmen nok hadde gjort mye sterkere inntrykk på meg om jeg så den i tenårene. Nå har hørt lignende historier såpass mange ganger, dvs. historier om unge mennesker som presses av dumme voksne til å bli noe de ikke har lyst til å være. Men det betyr ikke at historien er mindre sann. Det betyr vel heller at det er en type historie som stadig trengs å fortelles om igjen. Det kommer stadig nye mennesker til verden, og de trenger sånne historier.

Quinn Shephard and Chloë Grace Moretz in The Miseducation of Cameron Post (2018)

Filmens hovedperson, Cameron, bor i en liten by preget av en kristendom strengt knyttet opp til bibelen (i hvert fall deler av den). Hun er hemmelig kjæreste med ei jente fra bibelbgruppa si, og offisielt kjæreste med en gutt. Det blir oppdaget at hun liker jenter, så hun blir tvangssendt til et evangelisk terapisenter som spesialiserer seg på å kurere «same sex attraction», eller SSA, som er begrepet de bruker der.

Dette gjøres ved bønn, lovsang, håndarbeid og en terapiform hvor de skal finne hva som ligger bak synden. De ser ikke på SSA som en legning, men som en manifestasjon av en synd som ligger i hjertet, og de må derfor pløye dypt inn i sårbare unge sinn for å få fjernet bakgrunnen for synden. Rimelig heavy for en tenåring å bli utsatt for, altså.

Chloë Grace Moretz and Melanie Ehrlich in The Miseducation of Cameron Post (2018)

Filmen er godt laget. Skuespillerne er gode. Musikk og foto er flott. Ikke all verdens mest originale historie, men den virker ekte og troverdig. Dette var jo ting som faktisk skjedde, og som fortsatt foregår (filmen er lagt til 1993).

Filmen får et stort pluss fordi den ikke framstiller de evangeliske terapeutene som ensidige tullinger. De er gode mennesker som oppriktig vil hjelpe ungdommene. De har bare ikke peiling, og aner ikke hvor risikabel terapiformen de bruker er. Det kommer etter hvert fram at de har null terapeutisk bakgrunn. Det er et generelt problem som finnes i mye hjelpearbeid av ulikt slag; at det gjøres av folk som vil så vel, men som mangler kompetanse. Her kunne filmen ha utbrodert mer, men da hadde det sikkert blitt en lengre og kjedeligere film.

Chloë Grace Moretz, Forrest Goodluck, and Sasha Lane in The Miseducation of Cameron Post (2018)

KANSKJE LITT SPOILERS mest på tematikk

For nå er det en ganske morsom film. Nesten litt feelgood, selv om den handler om unge, sårbare mennesker som får høre at kjærligheten de føler er synd mot Gud. Cameron er en flott filmkarakter, glitrende spilt, og det er lett å bli glad i henne. Hun er ikke en sint og opprørsk ungdom, bare en som (med rette) stiller noen betimelig spørsmål til de vedtatte sannheter. Det er en nydelig sårbar scene, hvor hun begynner å lure på om kanskje terapeutene har rett, kanskje hun vil få et bedre liv om hun klarer å bekjempe sin SSA. Igjen er dette et punkt filmen godt kunne ha utbrodert videre, denne tvilen som det er naturlig at ungdom føler nå terapeuter med makt over dem forteller dem at det de føler er synd.

Chloë Grace Moretz in The Miseducation of Cameron Post (2018)

Det forblir litt uklart i filmen hvor kristen Cameron er. Hun er jo med i en bibelgruppe, men hun er også en som tviler, som tillater seg å stille spørsmål til det som står i Bibelen (denne tvilen blir ikke vel mottatt i miljøet hennes). Likevel blir det uklart hvorvidt hun egentlig tror, eller om hun bare virker som kristen fordi alle rundt henne er det og alt av sosialt liv er knyttet til kristne aktiviteter. Her kunne filmen vært modigere, og latt henne tydeligere fremstå som kristen. Det hadde dog blitt en vanskeligere historie å selge.

På terapisenteret er det for eksempel flere ungdommer som virkelig tror på opplegget, som prøver så godt de kan å bli kvitt sin SSA fordi de er overbevist om at da får de et bedre forhold til Gud og et bedre liv. Ei av jentene sier at hennes største ønske er å synge lovsang for å glede Gud, men det kan hun ikke gjøre så lenge hun har synd i hjertet (altså SSA). Hvor sårt er ikke det?

Som mann i 40-årene og storkonsument av film er det en del temaer her jeg gjerne skulle sett bli utforsket dypere. Men for all del: Filmen er bra, og de valgene filmskaperne har gjort, er lett å forstå. Hadde jeg sett den for 20-25 år siden, hadde den sikkert gjort et mye større inntrykk.

Advertisements

American Animals (2018)

NB en liten SPOILER nederst i teksten.

American Animals så jeg på Biff, litt fordi det var lenge å vente til neste film jeg skulle se. Visste ikke så mye om filmen annet enn at det var en ransfilm. Men dette var en fornøyelig ransfilm.

Bilderesultat for american animals movie

Filmen forteller en sann historie om fire studenter som ville rane sjeldne bøker fra biblioteket på universitetet. Den fortelles som spillefilm med dokumentariske innslag. Blant annet med intervju med de ekte personene, som kryssklippes med iscenesettelser av det de forteller. Noen scener bli fortalt i flere versjoner, ettersom de involverte husker ting litt ulikt.

Dette fungerer godt, og er veldig vittig. Et eksempel: En samtale som den ene mener foregikk på en veranda, men den andre mener den foregikk i bilen; vel, der er samtalen iscenesatt vekselsvis i en bil og på en veranda.

Det første timen går unna i en fei, mens deretter blir det noen tempoproblemer, den andre timen kunne sikkert vært strammere redigert.

Ingen av de involverte klarer helt å forklare hvorfor de bestemte seg for å utføre ranet. De hadde lyst til å gjøre seg bemerket, være spesielle, men bortsett fra det vet de ikke helt hvordan dette utviklet seg fra løst prat over en øl/joint til å bli en reell plan. Dette er noe ved filmen jeg synes funket godt.

Bilderesultat for american animals movie

SPOILER
Og bibliotekaren får siste ord. Meget kloke ord. Bibliotekarer er helter.

Det ser dessverre ikke ut til at American Animals blir satt opp på vanlig kino i Norge. Det er synd. Jeg kan for så vidt skjønne det, det er ikke en veldig profilert film, men jeg tror mange ville likt den.

 

 

Kill List (Ben Wheatley)

Kill List overrasket meg litt. Jeg trodde det skulle være litt mer hurra-meg-rundt skyting med litt sånn macho-emo-greier…Men jeg hadde oversett at den er regissert av Ben Wheatley…

Kill List (2011)

Kill List er en film som mange sikkert hater, men som mange digger. Jeg likte A field in England, og selv om den er i svart-hvitt og foregår på et jorde etter et slag i en borgerkrig på 1700-tallet, er det lett å se at de er laget av samme regissør. Jeg har ikke sett Sightseers, men den står på lista.

Neil Maskell and MyAnna Buring in Kill List (2011)

 

Kill List starter som et sosialrealistisk samlivsdrama. Et ektepar krangler om økonomi. Han har ikke jobbet på 8 måneder, og nå er både feriepengene og pengene de hadde spart opp til boblebad brukt opp. Han mener han trenger boblebad fordi han har vondt i ryggen. Skikkelig middelklassekrangling.  Hun ringer til mor og gråter. Han forsøker å trøste ungen. Ganske standard – bare at det er noe som er helt off. En helt ordinær gjeng, bare at ingenting stemmer.

Neil Maskell and Michael Smiley in Kill List (2011)

De får et vennepar på middagsbesøk. Han blir sur når hun serverer sausen i en kolbe, når de har et kjempefint sausenebb. Det er anspent under middagen. Gjestene forsøker å late som om de ikke merker noe. Men det blir mer krangling.  Og drikking. Og gode stunder. Det er ikke en norsk film, så de er faktisk glade i hverandre.

Det er i det hele tatt en haug med hverdagslige ting som er litt…off. Den kvinnelige gjesten risser inn et mystisk tegn på baksiden av speilet på badet. Hvorfor gjør hun det Musikken er illevarslende. En lav, metallisk rumling, som inne i et rør. Han er visst ikke selger likevel…

Hovedpersonen jobber som leiemorder.  Men han og kompiser er kollegaer, og nå skal de ut på jobb igjen. Han har ikke jobbet på lenge, for det gikk ikke så bra sist. Han mottar et oppdrag som først virker greit nok, men som bare knoter seg mer og mer til.

Ute på jobb både ser de ut som og oppfører seg som arrogante forretningsreisende.

Det blir iblant litt vrient å holde rede på hva som foregår, men jeg synes det var en bra film. Det er lenge usikkert hvordan hovedpersonen forstår sein egen rolle som leiemorder og ektemann, og hvor mye de rundt ham vet om hva som foregår.

Det er en uhyggelig film. Noe av uhyggen skapes ved snodige utsnitt – det ser greit ut, men er liksom litt på skeiva, en blanding av sylskarpt og uklart. Nydelig filmet. Utsnittene og kameravinklene er alltid litt merkelige, som gjør at dagligdagse scener hele tiden virker litt off. Det er også noen ufyselige scener som får selv en garvet skrekkrutt til å holde for ørene ( ja, ørene).

En blanding av realisme og mystikk og det okkulte, som gjerne er en greie i filmene til Ben Wheatley.

Kill List (2011)

Heat (1995, Michael Mann)

Som søndagsmatine valgte jeg Heat.

En stilig laget film om kjempeflinke ranere og politiet som jakter på dem. Men dævven så lang den er, uten å si så mye mer enn at ranerne raner og spanerne spaner.

Bilderesultat for heat movie pics

TO – 2 – skuespillere i SAMME FILM

Jeg gadd ikke se den da den gikk på kino, litt fordi alle anmelderne fappet så innmari over at De Niro og Pacino var med I SAMME FILM. DÆVEN DØTTE FITTEGURI FOR EN GENIAL IDE Å HA TO KJENTE SKUESPILLERE I SAMME FILMEN. Jeg syntes det virket som et billig triks, og dessuten så foretrakk jeg Arnold for my action pleasure.

Bilderesultat for heat movie pics

Men for all del: Det er en knallsterk bukett med skuespillere her, og alle overspiller sånn akkurat avdempet, slik man skal i ransfilmer der alle er helproffe bortsett fra han ene idioten som kløner til alt sammen. Funksjonen hans er vel å understreke at ingenting av det som går galt ikke er De Niros feil, for han er egentlig snill.

Ikke tidløs. Bare ubestemmelig.

Det sies om Michael Mann at han har en evne til å lage filmer som ser hypermoderne ut når de kommer, og så fem år etterpå ser de håpløst gammeldagse ut (jeg husker ikke hvem som har sagt det, kanskje det var meg). I dag ser Heat hverken moderne eller gammeldags ut. Den ser ut som om den foregår i en egen dimensjon, i en verden som ligner litt på vår, men som er rensket for all personlighet og tidskoloritt. Før jeg sjekket årstallet, var det faktisk litt vanskelig å gjette når det er meningen at filmen skal foregå. De har en del moderne utstyr her, stål og glass interiør, men ting er fortsatt klumpete og mekanisk. Filmen forholder seg ikke til noe tidsbilde, ingenting presenteres som cutting edge teknologi i sin samtid.

Bilderesultat for heat movie pics

Alt av design i filmen er gjennomført upersonlig og anonymt. Alt av møbler, klær og slikt ser ut som om det kommer rett fra en mellomdyr designerbutikk som alle har hørt om, men som ingen husker hvor ligger. Alt er rent. Det er ikke et støvkorn noe sted, ikke en gang i de mørke barene der de tvilsomme karene vanker. Dette fungerer ganske bra med filmen, det gjør ranerne så anonyme som de forsøker å være.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er ingenting som røper noe som helst om karakterenes personlighet. Det er like greit, for det er jævlig mange karakterer med i filmen, så om vi skulle begynne å bry oss om personlighetene deres i tillegg, ville det rett og slett bli for mye. Da er det bedre med lett gjenkjennelige filmkarakterer. Dette blir dog en svakhet etter hvert. Vi blir jo ikke kjent med dem heller.

Streit story, lang film

Selve storyen er streit ransfilm. En superproff ransgjeng blir jaget av de beste etterforskerne i verden. Det står om liv og død, likevel virket de underlig…detached eller distant, ville jeg sagt på engelsk. Hva sier man på norsk? Avsondret? Distansierte? De er liksom ikke helt til stede, men er opptatt av å betrakte. Dramaet som foregår, går ikke inn på dem for fem flate øre. Al Pacino tygger tyggis mens han trøster den desperat sørgende moren til et drapsoffer.

Bilderesultat for heat movie pics

Det er en behagelig film å se på. Bildet er hele tiden soft, og det er masse flotte utsnitt. Særlig oversiktsbildene over et mørkt Los Angeles er flotte. Tempoet er perfekt; det skjer hele tiden noe, uten at det blir masete. Det er alltid noe interessant å se på, uten at det blir for mye informasjon å holde styr på.

God ransfilm i to timer. Kjedelig som “epos”

Svakhetene kommer til syne et par timer uti. Filmen er lang, og når Michael Mann skal lage et epos ut av et enkelt politi og røver-manus, så blir det en svakhet at karakterene er så endimensjonale, for jeg driter litt i hvordan det går med dem.

Filmens moneyshot, der Al Pacino møter De Niro, fikk anmelderne til å gå bananas. PACINO OG DE NIRO ER MED I SAMME FILM OG DE ER MED I SAMME SCENE OG ER PÅ SKJERMEN SAMTIDIG ÅHÆRREGUTTAMEDHVÆÆ.

Relatert bilde

I dag fremstår scenen bare som et billig triks, for den er så uinteressant. De drikker kaffe og snakker om at det er jaggu ikke lett å ha et privatliv. Hensikten er så klart at den hardbarka etterforskeren Pacino får en slags forståelse og respekt for ransmannen De Niro, at de liksom er litt av samme alen, bare på hver sin side av loven. Det virker bare så innmari ulogisk når De Niro er skyldig i drap på flere politifolk.

Relatert bilde

De Niro får seg også en kjæreste, en søt og litt nerdete designer og bokorm som heldigvis ikke har noen venner. Hun blir forskrekket  når hun finner ut at De Niro tjener pengene sine på ran og drap, men finner ut at han er da ganske søt allikevel.

Det er noen sånne logiske brister som gjør det ikke henger helt på grep når filmen skal ta steget fra en streit og vellaget politi og røver-film, til et epos.

Men absolutt en fin film for en søndagsmatine.

Hit IT

Jeg har nettopp sett den nye IT på kino, og er glad jeg så den på kino, for jeg er ikke sikker på om jeg hadde orket å se den på TV.

For å si det kort: Filmen irriterte med i starten, det gikk så tregt, men filmen kom seg betraktelig underveis, og ble til slutt ganske bra.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg har selvfølgelig tenkt å sammenligne den med 1990-versjonen. Den var heller ikke er noe mesterverk, men var særlig god på to ting: Å skildre vennskapet mellom outsiderungene, og klovnen Pennywise.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Goonies var bra.

Det er jo særlig delen med ungene som er bra i 1990-versjonen, mens delen der de er voksne, er litt langdryg. Pennywise er gøy så lenge han er Pennywise, men mot avslutningen av filmen blir det litt teit. Der er nyversjonen faktisk bedre.

For å ta det jeg ikke likte med filmen først:

Ungene er kjedelige og stereotypiske. Jeg ble ikke imponert over skuespillerprestasjonene, og karakterene er pappfigurer. Ikke sånn at det ødela filmen, men det irriterte meg.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Alle ungene som pleier å være med i film, er med her.

Klovnen Pennywise minner om en tilbakestående påskehare. Greit at de ikke vil kopiere den kreative hedonisten til Tim Curry, men å gjøre ham til en lallende åndspygme ble bare teit. Skummel er han heller ikke. Han har bare det knurretrikset og det trikset med de hylende tennene.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg kan knytte skolissene mine selv.

Og så det jeg likte:

Pennywise forbedrer seg utover filmen. Vi får se mer av ham som klovn etter hvert, og det fungerer bedre. Han forblir riktignok et skuffende uinteressant monster, men avslutningen av filmen er ikke så verst (en stor forbedring fra 1990-versjonen).

Tempoet i filmen er bra. De tar seg sånn passe tid, så selv om karakterene er litt uinteressante, så blir det en grei historie. Filmen varer i 2 timer og 15 min, uten å bli langdryg. Det er godt gjort.

Bilderesultat for IT 2017 movie

Jeg husker ikke alt fra 1990-versjonen, men jeg synes at det videre temaet kommer tydeligere fram i nyversjonen, uten at de mater det inn med teskje. Det tok f. eks. en stund før jeg koblet at alle ungene på ulike vis ble holdt unna samfunnet; noen av sine egne foreldre, som prøvde å holde dem innendørs på ulike måter, andre av samfunnet selv (en av dem hadde ingen venner, en annen ble holdt utenfor pga rasisme). Er dette fordi foreldrene selv har gjort koblingen som ene ungen har, om at mange unger forsvinner i sykluser på 27 år?

Bilderesultat for IT 2017 movie

Vi må bare gjette nøyaktig hvor mye de voksne i samfunnet vet om dette. Det er uansett en kunnskap de vil holde unna ungene, og som de ikke har tenkt å gjøre noe med.

De voksnes motvilje mot å gripe inn er et viktig tema. Det blir tydelig i ene mobbesekvensen, hvor den ene gutten blir mishandlet på åpen gate av tre større ungdommer. En bil kjører sakte forbi, de to voksne i bilen ser og skjønner hva som foregår, men kjører videre. De voksne er ubrukelige, så ungene må ordne opp selv.

Så da må de møte sin frykt, på samme måte som samfunnet nekter å ta et oppgjør med det de selv frykter. Dette funket bra.

Bilderesultat for IT 2017 movie

PS: Om skuespillet i filmen ikke er all verden, så er castingen bra. De 15 år gamle bøllene ser faktisk ut som de er 15 år gamle. Jeg har sett nok filmer der elevene på ungdomsskolen ser ut som om de er i 20-åra et sted, men her bruker de folk som er cirka på samme alder som karakteren de skal spille.

The Allins (dokumentar, 2017)

Skulle du ha sett, Bergen har også en filmfestival, og den heter BIFF. Vedder på at alle andre filmfestivaler er misunnelige på det navnet, og prøver å komme på et navn som kan forkortes til BACON.

Jeg så The Allins, en dokumentar som handler om noen som heter Allin til etternavn. Lillebroren i familien, Kevin Michael, aka Jesus Christ, aka GG. Allin, er muligens den mest sjokkerende skapningen som har besøkt planeten vår. Jeg (og mange andre) kjenner ham best fra dokumentaren «Hated: GG Allin and the Murder Junkies « fra 1993, av Todd Philips (Road Trip, Hangover 2 og 3).

Bilderesultat for the allins documentary

«Hated» er mer av en sjokkumentar, der det leges vekt på slåssing, bæsj, piss, shit eating osv. Jeg tror Todd Philips er sånn passe kynisk.

The Allins er mer nyansert. Dvs, det mangler ikke på sjokkerende scener her heller, men de blir brukt mer for å fortelle en historie, ikke for sjokkeffekten i seg selv. Scener av folk som bæsjer på gravstøtta til GG Allin er jo sjokkerende nok i seg selv, så filmskaperne bryr seg ikke om å hyle opp om hvor sjokkerende dette er.

GG Allin døde i 1993, og i The Allins er det fokus på storebroren hans, Merle, som spilte i band med broren sin (The Murder Junkies), og som nå linværer seg på å selge CDer, klær og kjøleskapsmagneter med navnet til lillebroren på. Huset hans er en frydefull studie i punk og bad taste merch. Visuet sett er filmen en fest.

Bilderesultat for the allins documentary

GG Allin har nemlig fortsatt en fanatisk fanskare, og det betaler dyrt for en t-skjorte som GG har hatt på seg. Filmen tar for seg hvordan det er for storebroren og moren å leve med ettermælet til en så sjokkerende person, med så hengivne fans. Merle har gjort butikk på det, selger merch, og spiller fortsatt konserter med The Murder Junkies. Moren er mer opptatt av å fortelle at GG også var en god gutt. Vi får også litt mer forståelse for GGs hensikt med det han gjorde.

Bilderesultat for the allins documentary

I The Allins får vi vite litt mer om familien og bakgrunnen. At de i de ti første årene bodde i en skogshytte uten vann og elektrisitet, at faren var en jævel som moren endelig klarte å stikke av i fra (altså: han døpte sønnen sin Jesus Christ…og det var langt fra det verste han gjorde).

Merle er en rolig kar, bortsett fra når han knuser en gitar i hodet på en som har pisset på grava til GG, og har funnet seg et rimelig greit liv. Vi møter også moren, en elskelig eldre dame som snakker om at GG og Merle «are good boys». Hobbyen hennes er kunstmaling, og Merle selger maleriene på nett.

Det er noen fine scener med mor og sønn, blant annen en hvor hun undrer seg over hvordan akkurat guttene hennes kunne bli så rare. Merle mener hun bør være stolt: Det er ikke mange som har klart å oppdra to gutter som oss, sier han nesten i triumf. Nei, takke meg faen, svarer mor (sånn cirka).

Bilderesultat for the allins documentary

Det er et varmt forhold mellom moren og hennes voksne sønn Merle, med mye humor. Hun er veldig opptatt av at folk også skal gå se at GG var et varmt menneske, godgutten hennes, og ikke bare en galning. Hun lykkes bare sånn delvis med det da, men bidrar i hvert fall sterkt til at «The Allins» blir en langt mer nyansert og reflekterende dokumentar enn «Hated».

Bilderesultat for the allins documentary

Som nevnt mangler det uansett ikke på scener som… skiller seg litt ut. Vi får se noen konsertopptak fra gamle dager. Og Merle er fortsatt aktiv med Murder Junkies. Når de drar på turne, møter vi igjen trommisen Dino Sex, som fortsatt sitter kliss naken bak trommesettet.

Bilderesultat for the allins documentary

Og etter en vellykket trommesolo får han hjelp av servitrisen til å stikke trommstikkene oppi rompa. Og Merle selger dem på nett. Lurer på om Gene Simmons har sett filmen?

Trailer, med dansk tekst Continue reading

Byfis på landet: The Grand Seduction (med**SPOILERS**)

Jeg driver og ser en del feelgod og lettbeint action for tiden. Fordi jeg vil. The Grand Seduction er nok en film der en byfis må lære seg å like livet på landet.

***SPOLOLOLOILER*** følger lenger ned.

Bilderesultat for the grand seduction movie

En lege må mot sin vilje jobbe i en måned i en forblåst havnebygd på ei lita øy, med cirka 2-300 fastboende, alle arbeidsledige. Noen luringer på øya jobber for å få et selskap til å legge en fabrikk hit, men da trenger de en fastboende lege, så de lager masse planer for å «forføre» legen så han skal bestemme seg for å bli for da løses alle problemene. De gjør masse research på ham, avlytter telefonen osv., for å skreddersy øya for hans preferanser. De lærer seg å lage maten han liker, de lider seg gjennom cricket-kamper for å få ham til på tro at de liker cricket, de prøver å få ei fin dame til å bli forelsket i ham på sånn sjarmerende bygdehallikvis, osv..

Relatert bilde

Joda, dette er ganske så generisk, med en god bukett klisjeer, men også en del genuint lune og hjertevarmende scener. Man lurer iblant på hvor lettlurt denne legen er, men pytt. Det er en enkel film, men som feelgood er dette en film som funker. The Guardian kalte filmen ” a soppy waste of Brendan Gleeson’s talent”, men pytt. Jeg ble i godt humør av å se den (og jeg vet egentlig ikke hvem Brendan Gleeson er, uansett).

Relatert bilde

***SPOLOILER***

Dette er egentlig ikke spoiler. Vi vet hvordan sånne filmer ender, ikke sant? Han blir så glad i folka på bygda, de er så mye bedre enn de falske byfolka som bare lyver hele tiden. Så finner han så klart ut alle på øya har løyet for ham hele tiden. Så han bestemmer seg for å dra. Men blir han likevel? Hva skjer nå? Det var litt interessant hvordan de valgte å gjøre det på slutten. De gadd ikke lage noen spesiell forklaring på hvorfor han velger å bli. Han simpelthen bare velger å bli på øya, fordi det er sånn slike filmer slutter, det vet vi jo alle.

Enkelt og greit.

Bilderesultat for the grand seduction movie

Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.

 

 

 

I am not a serial killer (2016)

I am not a serial killer valgte jeg ut fordi Christopher Lloyd er med. Så mye annet visste jeg ikke om filmen. Lloyd er en nydelig skuespiller som har vært Fester Addams og en av gærningene i Gjøkeredet. Han var gammel allerede da han var Doc i Back to the future. Han må ha levd i 200 år.

Opptakt:

Filmen starter drastisk og med subtil gore, da et drap har skjedd i den søvnige småbyen. Hovedpersonen John hjelper mamma med balsameringen på begravelsesbyrået de driver. John ser ut til å være litt for glad i jobben, litt for fascinert av lik.

Tenåringen John er bekymret for at han skal ende opp som seriemorder. Han vet mye om seriemordere, og vet også at han deler mange personlighetstrekk med dem. Som at han liker å spionere på fine damer. Og at terapeuten har diagnostisert ham som sosiopat. For å unngå å drepe har han gitt seg selv en del regler, som å si noe hyggelig til folk han får lyst til på drepe. Det blir mange festlige replikkvekslinger ut av dette. Opptakten av filmen er i det hele tatt veldig bra.

Det skjer en rekke drap i småbyen, og John legger det på seg selv å finne ut av dette. Mest for sin egen del, riktignok.

Uhygge

På sitt beste klarer filmen å bygge opp spenning og uhygge. Men filmen er litt ujevn, og ofte er det uklart hva de vil. Det er mye psykologisering i filmen, men det virker likevel som den ikke har noe egentlig budskap. Så da ser jeg ikke helt vitsen.

Det blir også litt mange personer å forholde seg til. For eksempel nevnes plutselig faren til John, men gjør de det for å etablere et savn etter faren? Vi får ikke vite noe som helt om faren, annet enn at han ikke er til stede. Har han stukket av? Er han i fengsel? Er han død? Hvilket forhold hadde John til faren, og hvor ung var han sist han så faren? Vi får ikke vite noe mer om det, og da blir det underlig å trekke inn faren i det hele tatt. Og plutselig kommer det en storesøster på besøk, og hun gjør absolutt ingen forskjell til eller fra. Så hvorfor er hun med da? Det er også en venninne/kollega av moren som kommer innom av og til, uten at det gjør noen forskjell. De hadde tjent på å kutte ut alle karakterene som ikke har noe med storyen å gjøre. Personene var sikkert viktige i boka som filmen er basert på, men i filmen blir de overflødige.

I sum er det likevel en vellykket film. Tempo er bra, uten at de forhaster seg. Filmen ser bra ut. Kamera er ofte plassert litt lavt, noe som gir utsnitt som er nesten normale, men likevel litt merkelige. En fiffig og underspilt effekt. Det er gode replikker. Filmen starter med en intellektuell spenning, som går over i mer sitrende spenning. Det likte jeg godt.

Skuespillerne er gode over hele fjøla, og samtlige unngår fristelsen som det må ha vært å overspille karakterene sine. Lloyd er fabelaktig, så klart, men også 19-åringen Max Records (gutten fra Huttetuenes land) gjør en imponerende innsats som gutten som forsøker å ikke bli seriemorder.

As you are (2016)

As you are så jeg under Kosmorama-17.

Dette er en slags coming of age-film, satt til 90-tallet og grøngen. De har rutete flanellskjorter og lange pannelugger som henger foran øyene, fordi at grunsj. Jeg liker ikke begrepet grunsgjh, men jeg gikk på videregående skole på den tiden, og likte noe av musikken som de såkalte grønschjherne lagde, og jeg oppdaget en del band som var nye for meg. Snart kommer hipsterne til å oppdage grungjscg, men de kommer til å kalle de Chegruenschja og det er bare på minidisc.

Hovedpersonen Jack ser egentlig ut til å ha det ganske greit. Han kjeder riktignok rævva av seg. Han er skingrende blottet for entusiasme, og er generelt litt uttafor, men ingenting dramatisk. Han får en ny venn, Mark, som er mer utadvendt, sjarmerende og rampete. Så Jack blir mer opptatt av å like «riktig» musikk, for å tekkes Mark- Mark tør jo å gjøre mye gøyere ting enn det Jack egentlig tør selv.

Så kommer det en laaang del av filmen der det skjer det som skjer i sånne filmer. De skulker skolen, røyker pot, får bank av noen bøller, bader, ser på skyene, prater skit, osv. Det er ikke dårlig laget, det er bare ikke så voldsomt engasjerende. Hørt det før. Videre er det noe med utforsking av seksualitet og undertrykking av seksualitet, som var ganske bra.

Hele filmen er fortalt som flashback, klippet inn med noen avhørssituasjoner som virker illevarslende. Det er i hovedsak disse som bygger opp en spenning om at det skal skje noe.

Filmen er ikke dårlig, det er bare at jeg har sett lignende filmer være gjort mye bedre.

Fine skogsbilder.