Nowhere to hide (dokumentar, 2016)

 

Kosmorama har alltid et eget dokumentarfilmprogram, og der er det ofte mye bra. Nowhere to hide så jeg på Kosmorama-17, og det var en svært bra dokumentar.

Sykepleier i Irak

Vi er i Irak. Noen gir et kamera til sykepleieren Nori, og ber ham filme livet sitt over en lengre periode. Slik får vi se litt om hvordan det er å leve i en særdeles utrygg del av Irak, med krig og terror på alle kanter.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori jobber på et sykehus, og er vant med å se en del skader. Han forteller informativt og faglig om hvordan skadene endret seg etter at amerikanerne kom.

Vi får også se ham hjemme, et sted han kaller sin oase, med noen livlige og skjønne barn. «My life is good», sier han tidlig i filmen. Han snakker også om hvor deilig det er å leve i et uavhengig land (filmingen starter rett etter at amerikanerne har trukket seg ut av Irak).

Ingen gjemmesteder

Men de er ingen steder å gjemme seg. Skadene fra konflikten henger tydelig ved. Det er amputerte lemmer, kulehull, sykdom og fattigdom. En av pasientene viser hvor han ble skutt av Al Quaida. Han er nå arbeidsufør, og viser bilder fra tiden han drev et lite kranbilfirma. Nå strever han med å brødfø familien sin.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

En annen forteller om de to sønnene til naboen som ble kidnappet av ISIS. De fant bare hodene.

På flukt fra ISIS

Landsbyen blir tatt over av ISIS. Nori velger å flykte med familien, men krigen følger etter. Det blir bare verre og verre. Det er smertelig å se noen som prøver å holde familielivet ved like, manøvrere barna sine utenom rekkevidden til snikskytterne.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori vender kamera mot seg selv. Han er sliten. Ansiktet er dradd. Han drar tilbake til sykehuset han jobbet på før, men alt er smadret. Likene til de to irakiske soldatene han ikke rakk å begrave før han flyktet, ligger i full oppløsning.

Lavmælt og grufull

Filmen er gripende, sakte, lavmælt. Uten å ty til sjokkeffekter. Fortellingen er skrekkelig nok uansett.

Jeg blir sittende å undre på hvorfor akkurat dette stedet, Diyalaprovinsen, ble så krigsdominert. Jeg kan ikke så mye om geografien i Irak, men det vi får se i filmen er bare ørkenområder og noen små landsbyer. Hva er vitsen med å krige så innmari hardt her? Filmen gir ingen svar om hvorfor folk kriger, men viser de grufulle resultatene.

Hatten av for Nori. En god mann med Gud i hjertet (eller Allah). Til helvete med ISIS.