Film: Night of the virgin (2016)

The Night of the virgin så jeg på Kosmorama i 2017, hvor den var en del av Ramaskrik-programmet.

Dette er spansk horror med humoristisk tilsnitt, til tider hypnotisk stemming, store mengder kroppsvæsker – og alt for lang.

Det er nyttårsaften, og filmen starter med en laang sekvens med en sånt cheesy TV-program der to stykker står og tørrpreiker om det nye året. Har dere sett de greiene NRK sender på lillejulaften? Litt sånn. Dårlige vitser og flau stemning. Parodien er godt gjennomført, det er bare det at de holder på så jææææææææææævlig lenge. Det skal vise seg å være det største minuset med filmen, som ellers har mye å by på.

Bilderesultat for the night of the virgin movie pics

Det klippes over til en klubb hvor menn i fjonge dresser og teite papirhatter prøver å finne seg en dame. En fyr med stygge tenner ignoreres så grundig av de andre festdeltakerne at han kan stjele drinkene deres i fred og ro. Når han endelig ser ut til å få sjanse på ei fin dame, han blir i hvert fall ikke kontant avvis med en gang, viser det seg at hun bare trenger noen å lene seg mot mens hun spyr på skoene hans.

Godt laget

Nattklubbscenene er kule. Han med tenna er helt utenfor den populære gjengen. Foto og lydspor filmes som om det observeres utenifra, men på nært hold, om dere skjønner. Som en som står midt i folkemengden, men som likevel ser alt fra utsiden. Dette holder de også på med ganske lenge. Filmskaperne burde lære seg at vi ikke trenger så innmari lang tid på å bli forklart eget enkle sammenhenger.

Han med tenna får etter hvert sjans på ei noe eldre dame. De drar hjem til den rare og skitne leiligheten hennes, og her får vi en lang sekvens der en hypnotisk og mystisk stemning bygges opp. Og her brukes de faktisk ikke for lang tid. Her er det helt greit at det varer lenge. Dette er kult.

Det er også mye komikk her, uten at det blir påtrengende.

Body horror – dvs kroppsvæsker…

Filmen blir mer og mer hæslig. Dette er body horror – eller rettere sagt: Kroppsvæskehorror. Etter en meget eksplisitt onaniscene, får vi ting i fullt monn: Sæd, menstruasjonsblod, spy, forstervann, morkake, mer blod, mer spy, brukte kondomer, slim og generell gugge. Det er noen fabelaktig motbydelige scener her.

Klippe litt?

Filmen er god lenge, eller god innimellom. Det er mange flotte scener her. Noen er spennende, andre er fortreffelig gyselig, flere er vellykkede komiske. Men nesten samtlige scener er alt for lange. Filmen blir rett og slett langdryg, hovedsakelig fordi det er så mange enkeltscener og sekvenser som blir langdryge.  To timer er alt for langt. Det er for mange scener som tværes ut. Det burde laget den ca en halvtime kortere.

Advertisements

Night of the living Deb

Night of the living Deb er en zombiekomedie som ble vist under Ramaskrik.

Hun heter Deb, så det er et ordspill. Nesten som i Shaun/Dawn. Jeg har aldri ledd mindre av et ordspill.

Bilderesultat for night of the living deb picsMen Deb herself er ganske sjarmerende, og litt irriterende. Litt quirky, litt slitsom. Hun bærer filmen godt.

Opptakt

Det starter med at Deb sjekker opp en kjekkas på en bar. Han tar henne bare fordi den perfekte kjæresten hans dumpa ham for to minutter siden, så da så. Dagen etter prøver han bare å bli kvitt henne, men hun egler se fast, og så er zombieapokalypsen i gang, så der fikk du for den one night standen. En moralsk advarsel til gutta: Hvis du tar med deg ei dame hjem, så risikerer du at hun snakker med deg dagen etterpå. Hun klenger seg på, og verden går under.

Bilderesultat for night of the living deb pics

Filmen er ikke hylende morsom, men har en del komiske øyeblikk og replikker. Han går ut for å få seg en kopp kaffe, men ender med å si: «Dude, why are you eating a foot?».

Deb er rapp i kjeften, og i en verden der det meste av kommunikasjon har brutt ned, argumenterer hun godt for seg: «you’re gonna feel pretty stupid when the internet’s back up». (ja, myndighetene har stengt ned internett).

Ray Wise

Ray Wise er med. Og for en nydelig skuespiller han er. Alle scenene med ham en fantabulastiske.

Bilderesultat for night of the living deb pics

Sum

Storyen er enkel. Pga zombiegreiene så må de kjøre hit og dit i en bil. Men dette handler mer om komedie enn spenning.

Det er ikke en hylmorsom komedie. Opptakten er ganske kjedelig, og hovedlinjene i storyen er 43,4 på dusinet. Men det er en hel del småting her som er litt festlig, upretensiøst gøy, som gjorde at jeg koste mer under den siste timen av filmen.

Jeg har sett langt bedre horrorkomedier enn dette. Men den kan funke til juletider.

Hatchet: Ikke skummel, men litt trashymorsom.

Halloween ble en forsiktig affære for meg i 2014, pga senkvelds volleyballtrening (som hver fredag holder meg unna Nytt på Nytt, gudskjelov) og kamp tidlig påfølgende dag. Men jeg rakk en film i opptak fra Showtime, den passe korte og passe thrashye Hatchet. Og først nå kom jeg på å legge det ut.

Hatcher begynner med at to tomsinger sitter i en båt. Og så dauer de. Ikke altfor lovende, bortsett fra et humoristisk anslag: Når ene fyren blir revet i to, roper han «It really hurts».

Hatchet

At det kunne ende slik.

Etter fortekstene møte vi noen unge voksne er på heisatur i New Orleans under Halloween.  Han ene har kjærlighetssorg. Kompisene hans vil bare på fylla. Ei random dame blotter puppene, slik de gjør i den byen. Og så videre, jeg gidder ikke ta hele opplegget, du skjønner greia.

Han med kjærlighetssorg og han andre fyren som kan spille forlater resten av fyllebøttene for å dra på en spøkelsesbåttur i sumpene. Filmens andre toppløsscene kommer plutselig ved at to fine damer står i guidebutikken og blotter seg mens en fyr med videokamera forteller dem hva de skal gjøre. Dette er …classy.

Men i alle fall, ut på båttur med dem, så klart en sammensatt gjeng, som det alltid er. Båtturen er en opptur: En fin fin parodi på de cheesy møkkaturene som turister tar, med elendige guider som lirer av seg en masse svada oppi sumprævva. Dette er fornøyelig. Filmen er bedre på det komiske enn på det skumle.

Jeg vet ikke hva dette er, men det dukket opp da jeg googlet hatchet.

Filmen blir aldri særlig skummel, men er til tider morsom. Skuespillerne er sånn passe gode, replikkene de får er ikke så aller verst. Det innavla monsteret ser litt teit ut, og de liksomoppfinnsomme drapene blir i beste fall parodiske, men det er innslag av blodig slapstick og skamløs thrash. For eksempel har de løst puppeproblemet ved at tre av turistene på båten er tidligere nevnte mann med videokamera og de to fine damene, og hver gang han sier at de skal blotte seg, så gjør de det. Slik får vi fire toppløsscener i løpet av den første halvtimen. Slike manus skrives bare av folk som vet hva de vil.

Det er også noen doser humor i toppløsscenene:

(begge blotter puppene og roper)

– Woooowooooo

– Your “woo” is so not in the moment.

– Yeah? Well, your nipples are dumb.

A hatchet.

I det hele tatt fint samspill mellom disse to damene.

– Who are you calling? Your dad?

– No, I’m calling the police, and they’ll send someone

– Who?

– The cops

– The police are going to send the cops?

– Yeah

– They’re the same thing.

Molly Hatchet at Hellfest.jpg

Ja, det var egentlig det. Ikke skummelt, litt gøy, til sammen fire puppeflashinger. Drap som er ment å være oppfinnsomme, men som stort sett bare er dumme, og ikke en gang Monty Python-dumme.

Artig søppel: Beyond Re-Anmator

Yamyam Beyond Re-animator på Showtime midt på natta. Jeg minner på om at her vil det komme masse SPOILERS SPOILERS SPOILERS.

VHS-cover er fint!

Cockfight! COCKFIGHT!!!!!, spoiles det fra Petrobenken, uten at jeg skjønner bæra.

♥♥♥

Akkurat nå er det noen snørrunger i et telt, og torden, men uten regn. Det hadde de vel ikke råd til. Men noe å glede seg til altså? ai ai.

♥♥♥

De har DEN sexy barnevakta, og fankern oppsann, der var det en zombie, gitt.

♥♥♥

Men lille zombie, du kan ikke drikke melk når kjeven din har ramlet av. Dette er humorzombie. Snørrunene er rimelig føkka i pæra nå.

♥♥♥

Fortekstene er bra da, litt sånn Addams family-vibber.

♥♥♥

“Your powers at observations are dubious at best”. Det er 13 år senere, og re-skrullingen West sitter i fengsel og plager rottene til de andre innsatte. (ja, det er han fra første Re-AnimatorJ)

♥♥♥

En av fangene er opprørt fordi rotta hans er borte.

♥♥♥

“Do all doctors have such a personal relationship to their…tool” HÅNK HÅNK, hun dritfine dama som så klart jobber med de aller verste mordergærningene er straks på flørter`n med han kjekke, superflinke unge nye doktoren.

♥♥♥

Sykepleieren i fengselet er også hot som sahara, med cleavage og kooort skjørt.

♥♥♥

Re-animator er en av horrorfavorittene mine fra 80-tallet, mye blod og rølpete, sort horrorhumor. Dette ser ut til å gå i samme retning:)

♥♥♥

West er med på operasjonsstua, litt uvisst hvorfor i og med at han er innsatt, men han kan et par triks som doktoren ikke kan.

♥♥♥

Som for eksempel å få dævvinger til å leve igjen.

♥♥♥

Ha ha, det er blod og to hardt skadde menn, og doktoren sjekker ut leggen til hun blonde snuppa. “There might be a swelling”. This is my kind of doctor.

♥♥♥

Alle pupper er ekte.

♥♥♥

Aha. MEGASPOILER. Doktoren er så klart den ene snørrungen som så søstra si dø, og han har fått dilla på gjenoppliving av dauinger. Da er så klart herr West en nestor på området, så kjekkasen søkte seg til fangehullet for å lære av 80-tallets ekspert på re-animering.

♥♥♥

Nakenscenene er ikke all verden, vi ser mest rumpa til kjekkasen, så skrekkjentene blir vel fornøyde.

♥♥♥

Han ligner jo litt på han der An der van der veeek fra Dawson`s Creek.

♥♥♥

Å, dette er deilig umoralsk. Blondesnuppa sitter i old sparky mens hun intervjuer den strenge og litt forfengelige fengselsdirektøren. Og flørter ham i senk.

♥♥♥

Silikonpupper trenger også kjærlighet (thank you, Benji)

♥♥♥

West er altså gærningen fra Re-Animator (har jeg nevt det før?), og nå viser han legekjekkasen hvordan man kan få en dau tøyrotte til å bli en levende rotte ved å sprøyte noe neongrønt slush inn i den, og å gi den selve LIVET ved hjelp av. .. et radiorør, eller noe.

♥♥♥

Hva faen? Dett er en serrjøst sjuk scene. Blondebaben har kommet seg inn i cellen til an reanimert jævel, som biter øret av fengselsdirektøren. Direktøren dreper sjukingen, og krever at dama skal ned på alle fire og bjeffe som en hund for å overbevise ham om at hun ikke skal tyste. And then some.

Nå er blondie dau og doktoren er lei seg. Men gærning West har en sprøyte. Jadda, dette blir bra!

♥♥♥

Wow, fengselsgangsteren har fått tilbake rotta si, gærningen prøver å spise den, rotta spiser nesa av en fengselsvakt, og nå blir det opptøyer.

♥♥♥

Etisk dilemma i laben: Skal de bruke livskraftvevet, eller hva det var, fra drapsmannen til å gi livet tilbake til drapsofferet? Da får offeret litt av drapsmannen i seg. Hvorfor har ikke stortinget en komite som tar seg av sånne spørsmål?

♥♥♥

Fengselet er merkelig tomt med tanke på at det foregår opptøyer.  Statister er dyrt. Men et lite bål i et hjørne får gjøre susen. Resten av opptøyene må du forestille deg selv.

♥♥♥

Fengselsdirektøren er også re-animert, og spleise med noen rottegreier, så han har tenna litt på tørk og er verre enn noensinne. Og fortsatt kåt på blondebaben.

♥♥♥

Fengselsdirektøren vil så klart bruke re-animeringsserumet på dødsdømte, så de kan henrettes i det uendelige. Å bli henrettet bare en gang er jo lizm ikkeno ordentlig straff.

♥♥♥

Endelig er hun fine sykepleieren tilbake, brunetten. Og plutselig er hun naken. Uten at jeg helt fikk med meg hvorfor, men la oss nå ikke spikke fliser.

♥♥♥

Endelig noe Jesus-greier også. Det hører med.

♥♥♥

Ha ha, en fengselsgangster med BARE overkropp tar seg frem med hendende. Han er sprek til å være bare armer og brystkasse, og med åpen buk attpå. Manndommen hans fikk ikke bein å gå på.

♥♥♥

Dette er ikke enkelt. Kjekkasen må slåss mot sin avdøde gjenopplivede ekskjæreste. Som tatt ut av sex og samlivsspaltene i Adresseavisen.

♥♥♥

Har jeg nevnt kastreringen? Vel, blow job, kastrering, you know the drill.

♥♥♥

Nice. Dette er god skitt for kjennere.

♥♥♥

Sluttekstende er helt fabelaktige, der en penis sloss mot en rotte,

♥♥♥

Cockfight! COCKFIGHT!!!!, insisterer Pepsiboy, så jeg skjønte den til slutt.

Eddie the Sleepwalking Cannibal

Jeg visste ikke så mye om denne danske/canadiske horrorkomedien før jeg så den på Ramaskrik. Den ble kalt coensk og art-core i programmet. Jeg liker Coen-filmene, men blir fort skeptisk når andre filmer blir kalt «coensk». Jeg hadde ikke kjempeforventninger, men ble positivt overrasket.

Plotet går ut på at en en dansk maler med inspirasjonstørke havner i en liten by i Canada for å undervise ved en kunstskole, og må på et vis dele bolig med Eddie, en tilbakestående bamse hvis tante er en viktig finansieringskilde for skolen.

De sovende sultne

Jeg liker at filen kommer kjapt i gang. Den bruker ikke kjempelang tid på å fortelle oss hvorfor dansken har havnet i Canada, eller hvorfor han må dele bolig med Eddie. Det fortelles kjapt og effektivt, så vi kan komme i gang med filmen på ordentlig.

Tematiske SPOILERS under bildet

Han er snill, altså. Han blir bare litt fysen midt på natta.

Som tittelen «antyder» går altså Eddie i søvne, og han spiser levende vesener han finner, mest smådyr, kaniner og slikt. Maleren, Lars, blir litt forferdet over dette, men finner ut at det er en grei måte å bli kvitt den irriterende nabobikkja som bjeffer hele tiden. Det er vel ikke å røpe for mye å si at han blir kvitt litt mer enn bare bikkja. Blodbadet gjør at Lars blir inspirert til å male igjen, og lager sitt første maleri på mange år. Dermed baller det på seg.

Egoistisk offer

Dette er ikke en hysterisk kannibalkomedie, som enkelte i salen tydeligvis trodde (jeg kan se at tittelen kan gi sånne assosiasjoner). Det er absolutt elementer av svart og absurd humor her, men det er hele tiden spenningen som er hovedtema. Noe ytre spenning, så klart, men vel så mye indre spenning i kammerspillet som oppstår, og hos Lars, som er innstilt på å ofre seg for kunsten, men som mister kontrollen over kreftene han har utløst. Han blir også avkledd, da hans ideer om «å ofre seg for kunsten» egentlig viser seg å være ren egoisme, og han er mer interessert i at det er andre som skal ofres.

Det handler om de mørke kreftene maleren Lars trenger for å kunne skape, heftig ironisert ved en stadig tilbakevendende radioprater som tar for seg de vakreste blodbadene i operahistorien. Samtidig er Lars avhengig av Eddie for å skape disse mørke spenningene, og mister på et vis det kreative eierskapet til sin egen kunst. Derfor blir han også blodig misunnelig når han møter en kunster som lager kunst «ut i fra inspirasjon».

Høk over høk

Maleriene han selger blir økonomisk viktige for skolen, som får inntekter av salget. Lars nyter tydelig hederen og champagnen, igjen en avkledning av hans uttalt oppofrende forhold til kunsten. Flere aktører er involvert her, og det er flere åpninger med tanke på hvem som utnytter hvem. Det blir mindre og mindre igjen av den autonome kunstner, han styrer etter hvert svært lite av sin egen kreative prosess. Det eneste svaret han har, er å gå på med total selvutslettelsesdrift. For å lage enda bedre kunst, må han ofre seg enda mer. Dvs, det er fortsatt andre som i praksis må gjøre ofrene for ham.

Perfekt kunst i et forstyrret sinn

Det er ballhardt å lage en film om kunstens kreative skaperkraft, om jaget etter det perfekte maleri, og om hangen til å prise den mørke kunsten, laget av et forstyrret sinn, i rammene til en sort komedie om kannibalisme, med visse thriller- og splatterinnslag. Filmen er pirrende, spennende, og kunstfilosofisk interessant.

Det er laget haugevis av filmer om den introverte kunstneren som ofrer alt for det ene, perfekte kunstverket. Dette var en av de bedre, og de lykkes også med å avsløre at kunstneren er mest ivrig etter å gjøre offer på vegne av andre, og å gjøre litt narr av ideen om at man må være gal for å lage god kunst.

Grabbers: Dodraugen hain tyykje!

Grabbers er en festlig fyllevise av en horrorkomedie som jeg så under Ramaskrik et år. Da var manusforfatter Kevin Lehane på besøk, så det var riktig trivelig.

Filmen passer fint for folk som liker filmer som Gremlins, Tremors, Critters og Jaws. Filmen ligger litt i det landskapet, og det passer meg utmerket.

Grabbers starter sjangertro. Noen fiskere er ute på en skøyte i mørket. De ser et lysglimt på himmelen, noe ser ut til å styrte i vannet. Når de forsøker å finne ut hva det er, går det til hælvette.

Sjarmerende bygdealkiser

Etter fortekstene er vi på en liten, irsk øy. En veldig søt og litt stram politikvinne fra storbyen skal jobbe på øya en liten stund, jeg fikk ikke helt med meg hvorfor. Kollegaen som motvillig tar i mot henne, er en forfyllet bygdepurk. Ja, vi vet hvordan dette vil gå.

På havna finner en fisker noe rart i en hummerteine, og tar det med hjem. Mystiske ting skjer. En rekke døde hvaler blir funnet på stranda, med dype flerrer. Joda, dette lille lokalsamfunnet skal snart gå til hælvette. Spenningen bygges fint opp over et kjent formular, og med et vittig manus. “He`s a marine psychologist, or something”. Nais. Mange småpene replikker pynter opp filmen. Og så klart de sjarmerende irske landsbyfyllikene.

Våpenutvalget tyder på at de ikke er helt forberedt på trusselen.

Jeg møtte en litauisk landsbyfyllik en gang. Det var utenfor Vilnius. Jeg hadde beskt Europas Parkas, som er en skulpturpark de har anlagt på det som er Europas geografiske midtpunkt.  Etter at de hadde bygd parken, fant de ut at midtpunktet lå et par mil til høyre, men nærme nok. Dette var litt på landsbygda utenfor Vilnius, og jeg satt på en bussholdeplass og håpet at det kom en buss snart. Det var en stund å vente, men kiosken ved bussholdeplassen solgte øl.  Etter hvert kom det andre folk der, som også så ut til å vente på bussen. Det var fredag, og en kar som jeg antok hadde startet drikkingen rett etter at han var ferdig på åkeren, holdt oss med selskap med lange taler og utlegninger, som jeg ikke skjønte et kvekk av, men etter ansiktsuttrykket hans å dømme var det umåtelig kloke ord som ble ytret.

Antabusstur?

Dette bringer oss inn på tvisten i filmen. Alle slike gremlins/critters/tremors-aktige katastrofefilmer i lokalsamfunn må ha en tvist.

De finner ut at dette vesenet ikke tåler alkohol. Så irer gjør hva irer kan: De samles på puben og sørger for at alle drikker så mye at blodet deres blir giftig for monsteret. Det blir et hiva liv i puben. Og riktig festlig når den ikke fullt så stramme politikvinnen må drikke seg full for første gang. Pent spilt.

Den eneste ulempen med planen er at alle andre handlinger som en kriseplan krever, er litt vanskelig å utføre når hele gjengen er dritings. Som å håndtere en hjemmelaget flammekaster, en spikerpistol, kjøre bil, snakke.

Metusalems dangelbær

Filmen bygger seg pent opp, med gruen over det vi ikke får se.  Relativt tidlig får vi se smakebiter av monsteret, og etter hvert hele sulamitten.  Det er pent laget, som en blekksprutlignende vagina med tenner. Det er passe skummelt, passe stilig, og passe vrient å drepe.

Noen av skuespillerne i filmen ble et par på ordentlig. Så det er en slags romantisk komedie.

Til slutt skjønte jeg ordspillet i taglinen… Og ja takk, whisky!