Kosmorama 2017 omtrentlig oppsummert

Jeg fikk omsider somlet meg til å samle opp trådene fra Kosmorama 2017. Som vanlig på filmfestival så synes jeg det er morsomst å rable ned de umiddelbare inntrykkene rett etter jeg har sett filmen, og poste det på en egnet filmgruppe på Facebook. Det har jeg gjort i år også, men det tok litt lengre tid enn vanlig å få det sann inn i bloggposter.

Men er her er alle klare, sånn cirka i rekkefølge etter hvor godt jeg likte dem.

Drifting Clouds: En av Aki Kaurismäkis beste filmer.

Goran: En av de morsomste filmene på lenge (selv om det ikke virker sånn i starten)

Nowhere to hide: Dokumentar. En sykepleier i Irak filmer livet sitt. Familielivet på flukt.

Wolf and sheep: Fint og betagende om unge gjetere i Afhganistan.

The Hippopotamus: Morsomt, britisk og loslitt herskapelig. Manus av Stephen Fry.

I am not a serial killer: Christopher Lloyd er strålende som studieobjekt for en ung gutt som ikke har lyst til å bli seriemorder.

Layla M: Om radikalisering blant unge muslimer i Nederland.

Dogs: På ei nedslitt landsbygd i Romania har en byfis arvet et stykke land, og alle hater ham.

The Winter: Nydelig foto.

 

The Night of the Virgin: til tider utmerket og hæslig body horror, men også langtekkelig så det holder.

As you are: Oppvekstdrama lagt til grunsjens tid. Sett det før (men den hadde sine øyeblikk).

My father die: Småpoetisk og brutalt hevndrama. Mye bra her, men en svært ujevn film.

 

 

 

Advertisements

Wolf and sheep (2016)

Wolf and sheep handler om en gjeng unger i Afghanistan og deres jobb som gjetere. Den fikk avslutte Kosmorama-17  for min del, og dette var en fin film. Spesielt hvis du setter pris på flotte naturbilder og fabelaktig banning, og ikke er alt for avhengig av at alle filmer må forklare hva de handler om.’

Vi er i et skrint fjellområde. Det meste av tiden følger vi en gjeng barn som har som jobb å gjete sauer og geiter oppe i fjellene. De leker, prater skit, bader i elva, øver seg på å kaste med slynge, krangler og banner. Og hele tiden må de passe seg for ulven, som både er en mytisk og en reell størrelse på en gang.

Bilderesultat for wolf and sheep movie pics

Det er et vanvittig språk på ungene. Noen eksempler:

«I piss on your dry cheese».

“Your mother’s pussy begs for my cock”.

Relatert bilde

Det er ingen historie som fortelles her. Det er passiv observasjon av dagliglivet, krydret med myter om en farlig ulv som går på to ben, og noen sekvenser med en slags magisk realisme. Det hele er nydelig filmet, der naturen får mye plass. Det er en fascinerende film å se på.

I am not a serial killer (2016)

I am not a serial killer valgte jeg ut fordi Christopher Lloyd er med. Så mye annet visste jeg ikke om filmen. Lloyd er en nydelig skuespiller som har vært Fester Addams og en av gærningene i Gjøkeredet. Han var gammel allerede da han var Doc i Back to the future. Han må ha levd i 200 år.

Opptakt:

Filmen starter drastisk og med subtil gore, da et drap har skjedd i den søvnige småbyen. Hovedpersonen John hjelper mamma med balsameringen på begravelsesbyrået de driver. John ser ut til å være litt for glad i jobben, litt for fascinert av lik.

Tenåringen John er bekymret for at han skal ende opp som seriemorder. Han vet mye om seriemordere, og vet også at han deler mange personlighetstrekk med dem. Som at han liker å spionere på fine damer. Og at terapeuten har diagnostisert ham som sosiopat. For å unngå å drepe har han gitt seg selv en del regler, som å si noe hyggelig til folk han får lyst til på drepe. Det blir mange festlige replikkvekslinger ut av dette. Opptakten av filmen er i det hele tatt veldig bra.

Det skjer en rekke drap i småbyen, og John legger det på seg selv å finne ut av dette. Mest for sin egen del, riktignok.

Uhygge

På sitt beste klarer filmen å bygge opp spenning og uhygge. Men filmen er litt ujevn, og ofte er det uklart hva de vil. Det er mye psykologisering i filmen, men det virker likevel som den ikke har noe egentlig budskap. Så da ser jeg ikke helt vitsen.

Det blir også litt mange personer å forholde seg til. For eksempel nevnes plutselig faren til John, men gjør de det for å etablere et savn etter faren? Vi får ikke vite noe som helt om faren, annet enn at han ikke er til stede. Har han stukket av? Er han i fengsel? Er han død? Hvilket forhold hadde John til faren, og hvor ung var han sist han så faren? Vi får ikke vite noe mer om det, og da blir det underlig å trekke inn faren i det hele tatt. Og plutselig kommer det en storesøster på besøk, og hun gjør absolutt ingen forskjell til eller fra. Så hvorfor er hun med da? Det er også en venninne/kollega av moren som kommer innom av og til, uten at det gjør noen forskjell. De hadde tjent på å kutte ut alle karakterene som ikke har noe med storyen å gjøre. Personene var sikkert viktige i boka som filmen er basert på, men i filmen blir de overflødige.

I sum er det likevel en vellykket film. Tempo er bra, uten at de forhaster seg. Filmen ser bra ut. Kamera er ofte plassert litt lavt, noe som gir utsnitt som er nesten normale, men likevel litt merkelige. En fiffig og underspilt effekt. Det er gode replikker. Filmen starter med en intellektuell spenning, som går over i mer sitrende spenning. Det likte jeg godt.

Skuespillerne er gode over hele fjøla, og samtlige unngår fristelsen som det må ha vært å overspille karakterene sine. Lloyd er fabelaktig, så klart, men også 19-åringen Max Records (gutten fra Huttetuenes land) gjør en imponerende innsats som gutten som forsøker å ikke bli seriemorder.

As you are (2016)

As you are så jeg under Kosmorama-17.

Dette er en slags coming of age-film, satt til 90-tallet og grøngen. De har rutete flanellskjorter og lange pannelugger som henger foran øyene, fordi at grunsj. Jeg liker ikke begrepet grunsgjh, men jeg gikk på videregående skole på den tiden, og likte noe av musikken som de såkalte grønschjherne lagde, og jeg oppdaget en del band som var nye for meg. Snart kommer hipsterne til å oppdage grungjscg, men de kommer til å kalle de Chegruenschja og det er bare på minidisc.

Hovedpersonen Jack ser egentlig ut til å ha det ganske greit. Han kjeder riktignok rævva av seg. Han er skingrende blottet for entusiasme, og er generelt litt uttafor, men ingenting dramatisk. Han får en ny venn, Mark, som er mer utadvendt, sjarmerende og rampete. Så Jack blir mer opptatt av å like «riktig» musikk, for å tekkes Mark- Mark tør jo å gjøre mye gøyere ting enn det Jack egentlig tør selv.

Så kommer det en laaang del av filmen der det skjer det som skjer i sånne filmer. De skulker skolen, røyker pot, får bank av noen bøller, bader, ser på skyene, prater skit, osv. Det er ikke dårlig laget, det er bare ikke så voldsomt engasjerende. Hørt det før. Videre er det noe med utforsking av seksualitet og undertrykking av seksualitet, som var ganske bra.

Hele filmen er fortalt som flashback, klippet inn med noen avhørssituasjoner som virker illevarslende. Det er i hovedsak disse som bygger opp en spenning om at det skal skje noe.

Filmen er ikke dårlig, det er bare at jeg har sett lignende filmer være gjort mye bedre.

Fine skogsbilder.

The hippopotamus (2017)

The hippopotamus var en av filmene jeg gledet meg mest til på Kosmorama-17, mye fordi manus er basert på en roman av Stephen Fry. Og det er virkelig a little bit of Fry her. Vel, ganske mye, egentlig: Veltalende utskjellinger, flust med litterære referanser, herskapelige omgivelser, nerdete vitenskapsreferanser, noen groviser og masse whisky.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Whisky og fis i badekaret

Hovedpersonen Ted var en gang en aktet poet. Nå er han en fordrukken journalist, som gjerne tar seg et karbad med like deler whisky og fising. Han ivaretar en loslitt eleganse i en skrukkete dress. Han er belest, veltalende, bitter, arrogant og nedlatende, og meget opptatt av at han alltid er den smarteste personen i rommet.

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

På oppdrag som teateranmelder kan han replikkene bedre enn skuespillerne, og ender opp med å skjelle ut skuespillerne med nedlatende og grov eleganse. Dermed får han sparken, og får i stedet et mystisk oppdrag om å undersøke et mirakel. En bekjent har blir mirakuløst frisk fra kreft etter et opphold på herskapsgods, og sender vår mann på oppdrag for å finne ut hva mirakelet består i.

Erkebritisk

Deretter er det bare å kose seg i de erkebritiske kulissene på herskapsgodset, hvor han strør om deg med replikker som «I bet you never had a wank that wasn’t focus grouped».

Bilderesultat for the hippopotamus movie pics

Det er replikkene, skuespillerne og omgivelsene som gjør filmen til en nytelse. Historien er ikke veldig avansert, men den funker. Og lykkes å si noe fornuftig om alternativ medisin og vitenskap, mirakler og håndverk, inspirasjon og målrettet arbeid.

Absolutt å anbefale.

Men det er en fordel om du liker Stephen Fry-aktige greier.

Film: Night of the virgin (2016)

The Night of the virgin så jeg på Kosmorama i 2017, hvor den var en del av Ramaskrik-programmet.

Dette er spansk horror med humoristisk tilsnitt, til tider hypnotisk stemming, store mengder kroppsvæsker – og alt for lang.

Det er nyttårsaften, og filmen starter med en laang sekvens med en sånt cheesy TV-program der to stykker står og tørrpreiker om det nye året. Har dere sett de greiene NRK sender på lillejulaften? Litt sånn. Dårlige vitser og flau stemning. Parodien er godt gjennomført, det er bare det at de holder på så jææææææææææævlig lenge. Det skal vise seg å være det største minuset med filmen, som ellers har mye å by på.

Bilderesultat for the night of the virgin movie pics

Det klippes over til en klubb hvor menn i fjonge dresser og teite papirhatter prøver å finne seg en dame. En fyr med stygge tenner ignoreres så grundig av de andre festdeltakerne at han kan stjele drinkene deres i fred og ro. Når han endelig ser ut til å få sjanse på ei fin dame, han blir i hvert fall ikke kontant avvis med en gang, viser det seg at hun bare trenger noen å lene seg mot mens hun spyr på skoene hans.

Godt laget

Nattklubbscenene er kule. Han med tenna er helt utenfor den populære gjengen. Foto og lydspor filmes som om det observeres utenifra, men på nært hold, om dere skjønner. Som en som står midt i folkemengden, men som likevel ser alt fra utsiden. Dette holder de også på med ganske lenge. Filmskaperne burde lære seg at vi ikke trenger så innmari lang tid på å bli forklart eget enkle sammenhenger.

Han med tenna får etter hvert sjans på ei noe eldre dame. De drar hjem til den rare og skitne leiligheten hennes, og her får vi en lang sekvens der en hypnotisk og mystisk stemning bygges opp. Og her brukes de faktisk ikke for lang tid. Her er det helt greit at det varer lenge. Dette er kult.

Det er også mye komikk her, uten at det blir påtrengende.

Body horror – dvs kroppsvæsker…

Filmen blir mer og mer hæslig. Dette er body horror – eller rettere sagt: Kroppsvæskehorror. Etter en meget eksplisitt onaniscene, får vi ting i fullt monn: Sæd, menstruasjonsblod, spy, forstervann, morkake, mer blod, mer spy, brukte kondomer, slim og generell gugge. Det er noen fabelaktig motbydelige scener her.

Klippe litt?

Filmen er god lenge, eller god innimellom. Det er mange flotte scener her. Noen er spennende, andre er fortreffelig gyselig, flere er vellykkede komiske. Men nesten samtlige scener er alt for lange. Filmen blir rett og slett langdryg, hovedsakelig fordi det er så mange enkeltscener og sekvenser som blir langdryge.  To timer er alt for langt. Det er for mange scener som tværes ut. Det burde laget den ca en halvtime kortere.

Film: Layla M

 

Layla M er en sånn viktig film, om ei muslimsk jente i Amsterdam som blir radikalisert. Den var ganske bra.

Energi og sinne

Layla bor i Amsterdam, går med hijab, er politisk aktiv og har masse ungdommelig sinne og energi. Filmen starter med at hun er linjedommer under en fotballkamp, og begynner å krangle med hoveddommeren. Den type sinne. Lett gjenkjennelig. Og godt skildret.

Videre er det gode skildringer av hvordan hun observerer hatet mot muslimer på nett, og opplever det som noe personlig og direkte. Dette pares med en ungdommelig energi og trass.

Protest

Når et burkaforbud kommer, begynner hun og noen venninner med burka i protest (eller niqab, er det vel). Når de ikke får lov til å samle seg for å protestere, arrangerer de en fotballkamp for å kamuflere protesten.

I starten av filmen er det mye som en lett kan kjenne seg igjen i, alle som har vært unge og (litt) sinte en gang.  Også måten hun med stor overbevisning siterer suraer fra Koranen, mens faren sukker oppgitt og sier at hun må slutte med tilfeldige sitater og heller se Koranen som en helhet.

Radikalisering

Hun treffer en kjekk jihadistfyr på nett. De gifter seg, og stikker av til midtøsten (fikk ikke med meg hvilket land).

Jeg sovnet litt underveis, jeg hadde nettopp fått doktorgradsdiplomet mitt og tatt noen drammer. Men filmen kommer etter hvert inn på at for en ung dame som er sint fordi hun ikke blir hørt, så hjelper det ikke nødvendigvis å flytte til et islamsk land. Der blir hun i hvert fall ikke hørt.

Forklarer bare litt

Filmen er ganske bra men… Det er vrient å forklare hvorfor ungdom i europeiske land velger å dra til land i midtøsten for å drive hellig krig. Denne filmen klarer det ikke helt.

Filmen beskriver godt hvordan hun har et engasjement som ikke bifalles i samfunnet, og at det utvikler seg til et ønske om å forplikte seg 100 % for noe. Men det er fortsatt et stykke til å gjøre noe såpass ekstremt som å gifte seg uten at foreldrene vet det, og stikke av til midtøsten og slutte seg til hellige krigere. Samt å tro at unge kvinners posisjon skal være noe bedre der.

Layla vil forresten ikke drive krig, hun vil bare hjelpe folk, for eksempel i flyktningeleirer og sånt, det er han kjekkasen som er mest ivrig på krige. Og når hun plutselig oppdager at når han sier krig, så mener han krig, så liker hun det ikke. Men hva hadde hun forventet? Her blir jeg litt…jeg vet ikke. Jeg skjønner behovet for å ha en hovedperson som det går an å forholde seg til, så hun blir den snille jihadisten, men samtidig blir hun til en person som så lett ble forledet at en karismatisk kjekkas. Virkelig? Er dette forklaringen på radikalisering de tilbyr? Et enhver engasjert og ungdommelig sinnatagg kan radikaliseres til såpass ekstreme valg som å rømme fra sin stabile og trygge familie, gifte seg uten deres viten og flykte til midtøsten? Så enhver kan bli jihadist? Blir det konklusjonen?

Jeg aner ikke hvorfor europeere blir islamister, så jeg kan ikke klandre filmen for at de helle ikke skjønner det. Men jeg synes ikke at forslagene deres til forklaring var særlig gode. Men filmen lyktes med å få meg til å tenke litt.

Film:Goran

Goran så jeg under Kosmorama 2017, og helledussan. Dette er selve meningen med filmfestivalen. En kroatisk film som jeg aldri i verden hadde funnet på å se ellers, om det ikke var for filmfestival. Og den var kjempemorsom.

Goran er taxisjåfør i en kroatisk fjellbygd (passende nok, ettersom restauranten Kati Outinen jobbet på i Drifting Clouds het Dubrovnik). Han liker å drikke øl, ta badstu, og prate skit, og er ellers blottet for ambisjoner. Så annonserer hans dukkeaktig vakre (og blinde) kone at hun er gravid, til alles store jubel – bortsett fra Goran som ser det bekymringsløse livet bli skylt ned i dass (det ligger mer under, får vi etter hvert vite).

Bilderesultat for Goran movie pics

I starten er dette så mistrøstig østeuropeisk med mutte, dysfunksjonelle menn at man tenker: Dette kan ta tid.

Jeg ble sittende fordi filmen er fin å se på. Det er snø. Masse snø. Enorme mengder snø. Og trær. Og det er flott filmet. Noe av det fineste jeg har sett av snø og skog i realistiske filmer.

Og filmen er ustyrtelig morsom. Storyen tar noen vendinger som jeg ikke skal røpe, men jeg lo veldig mye under filmen. Og ikke bare meg. Det var gapskratt i hele salen.

Filmen inneholder ulykker (eller drap…?), misforståelser, drøy situasjonskomikk, rølp, og familietragedier. Og de tar den ganske langt, så du får se tissefanter og mye annet.

Jeg er så fornøyd med å ha valgt ut denne filmen. En film jeg aldri hadde kommet til å sett om det ikke var for festivalen.

En perfekt avslutning på torsdagen.

Ramaskrik 2016 oppsummert

Det var et sterkt filmprogram på Ramaskrik i år. Man blir litt rar i nervene av å se så mange skrekkfilmer på kort tid. Jeg skvatt for eksempel hver gang jeg kom inn på hotellrommet og oppdaget at det hadde vært noen der (de som rydder og vasker), og jeg turte ikke å lukke døra før jeg var helt sikker på at lyset var på (iblant blir man usikker på slikt, nemlig).

Jeg har gitt en liten omtale av alle filmene jeg så, og her er en slags rangering. Her ligger det også linker til hver omtale.

Seierspallen

The Autopsy of Jane Doe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-autopsy-of-jane-doe-2016/

The Greasy strangler

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-greasy-strangler/

Train to Busan

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/train-to-busan-2016/

Under the shadow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/under-the-shadow-2016/

Honeymoon

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/honeymoon-2015-mexico/

Den andre seierspallen

The Similars

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/the-similars-2015/

Follow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/follow-2015/

Pet

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/pet-2016/

The Windmill Massacre

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/the-windmill-massacre-2016/

Don’t Breathe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/dont-breathe/

Den tredje seierspallen

Scare Campaign

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/scare-campaign-2016/

Howl

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/howl-2015/

Ouija – Origin of evil

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/ouija-origin-of-evil-2016/

Bodom

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/bodom-2016/

Utenfor pallen

Seoul Station

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/seoul-station-2016/

Night of the living Deb

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/night-of-the-living-deb/

Blair Witch

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/blair-witch-2016/

Red Christmas

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/red-christmas/

Egen klasse

Kortfilmene

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/kortfilmene-pa-ramaskrik/

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Ramaskrik hadde førpremiere på The Autopsy of Jane Doe. Den får norsk kinopremiere i januar 2017.

Dette var en av filmene jeg virkelig gledet meg til. Jeg likte Trolljegeren godt, så jeg hadde store forhåpninger til regissør Andre Øvredal, men samtidig visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente. Jeg ble ikke skuffet!

Denne visningen ble innledet av regissøren selv, Andre Øvredal. Han sa at han ville lage noe helt annet enn Trolljegeren, og det klarte han.

Opptakt

Allerede under fortekstene er Jane Doe en vakker film å se på. Det er bare grus og løv som blåser i en mørk vind, men jaggu så fint det kan være å se på.

Filmen starter i et familiedrevet likhus og krematorium, hvor far og sønn holder på med obduksjon av et lik. Likhuset ser helt fantastisk ut. Det har vært i familien i generasjoner, uten å ha vært særlig fornyet. Det er hold i stand og er rent, men tydelig slitt. Kulissene er nydelige. Det er mye rød-og bruntoner i fargene, en fin avveksling fra grønntonene som slike filmer ofte er holdt i (den trenden er muligens litt over nå?).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Far-sønn-forholdet etableres godt, og spiller en viktig rolle gjennom hele filmen. Det jumper innom en kjæreste også, hun har mindre å si for storyen, men gir oss en heftig jump scare, slik at vi ikke skal gå lei før vi kommer i gang med selveste saken.

Sent på kvelden kommer det en politimann, venn av faren, med et lik av en ukjent kvinne, en såkalt Jane Doe (dette burde ha skjedd litt raskere, men pytt. Alle de fine bildene av likhuset var vel kanskje verdt det. Dessuten var det en del elementer som fikk ny betydning senere i filmen. Filmen som helhet føles ikke for lang, selv om den er 99 min).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Mye av filmen skal så klart handle om obduksjonen av denne kvinnen. Dødsfallet er et mysterium. Politimannen vil gjerne ha noe å si til pressen om morgenen, så det er derfor våre to menn obduserer lik så sent på kvelden og utover natten.

Obduksjonen

Dødsårsaken til Jane Doe er et mysterium. Utad ser kroppen helt fin ut. Ingen synlige sår på kroppen. Men jo mer de leter, jo verre spor finner de etter helt forferdelige ting som har blitt gjort med kvinnen før hun avled med døden. Her bygges historien opp riktig bra, og ut over i obduksjonen får vi hele tiden vite nye elementer, som endrer betydningen av det vi trodde vi visste fra før.

Effekter og publikums fantasi

Filmen bruker en blanding av gyselige effekter og det du kan forestille deg selv. Det syntes jeg var bra med filmen. Selv om det er gode obduksjonseffekter her, så lener de seg ikke bare på dem, men spiller også på at fantasien din (i hvert fall min) er sykere er hva de klarer å feste på film uansett.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

En stund ser dette nesten ut som et klassiske britisk krimdrama, hvor obdusentene undersøker liket og leker detektiver på samme tid (britisk krim kan jo fleske til med noen rimelig grafiske obduksjonsscener, utført med knusktørr understatement. Det får vi også litt av her). Det er bare det at her blir de ikke klokere. De forferdelige indre skadene er ikke forenlig med likets uplettede ytre.

De oppdager også tegn som tyder på at noe mer enn vanlig kriminalitet har foregått. Noe rituelt.

Nervene mine

Dette bygges så ut, og det er så bra. La gå at nervene mine er litt her og der når jeg ser min femte skrekkfilm på rappen (jeg har vært shaky helt siden Honeymoon som jeg startet dagen med), men dette er spennende. Jeg satt nesten på nåler. Det er noen forutsigbareligheter her og der, men i sum er dette originalt så det holder. Og det er meget godt laget i alle ledd; regi, manus, skuespillere, effekter, kulisser, foto. Jeg vil ikke si så mye mer om hva som skjer, for da blir det spoilers.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Jeg skvatt noe innmari da jeg ble var to skikkelser i der grønne lysskinnet ved døra. Jeg holdt på å rope DET STÅR NOEN VED DØRA, men så var det bare en funksjonær som skulle ut en tur. Jeg levde meg inn i filmen, kan du si.

Skuespiller, proteser og digitalt etterarbeid

Etter filmen pratet regissør Andre Øvredal med publikum igjen. Han bekreftet min mistanke om at liket er en skuespiller som har som jobb å røre seg minst mulig. Dvs, i noen scener er det en dukke, men stort sett er det en skuespiller som ligger der og dominerer filmen, trass i at hun ikke rører seg. De hadde masse etterarbeid med å fjerne muskelrykninger og slikt – ting som er umulig å stoppe i en kropp, samme hvor stille man ligger, men som synes jævlig godt på nærbilder på et digert kinolerret.

Andre Øvredal har nå regissert to filmer som jeg liker godt. Det er to ulike filmer, men begge har masse originalitet. Jane Doe får etter det jeg skjønner premiere på norske kinoer i januar 2017. Se den.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics