Film: Night of the virgin (2016)

The Night of the virgin så jeg på Kosmorama i 2017, hvor den var en del av Ramaskrik-programmet.

Dette er spansk horror med humoristisk tilsnitt, til tider hypnotisk stemming, store mengder kroppsvæsker – og alt for lang.

Det er nyttårsaften, og filmen starter med en laang sekvens med en sånt cheesy TV-program der to stykker står og tørrpreiker om det nye året. Har dere sett de greiene NRK sender på lillejulaften? Litt sånn. Dårlige vitser og flau stemning. Parodien er godt gjennomført, det er bare det at de holder på så jææææææææææævlig lenge. Det skal vise seg å være det største minuset med filmen, som ellers har mye å by på.

Bilderesultat for the night of the virgin movie pics

Det klippes over til en klubb hvor menn i fjonge dresser og teite papirhatter prøver å finne seg en dame. En fyr med stygge tenner ignoreres så grundig av de andre festdeltakerne at han kan stjele drinkene deres i fred og ro. Når han endelig ser ut til å få sjanse på ei fin dame, han blir i hvert fall ikke kontant avvis med en gang, viser det seg at hun bare trenger noen å lene seg mot mens hun spyr på skoene hans.

Godt laget

Nattklubbscenene er kule. Han med tenna er helt utenfor den populære gjengen. Foto og lydspor filmes som om det observeres utenifra, men på nært hold, om dere skjønner. Som en som står midt i folkemengden, men som likevel ser alt fra utsiden. Dette holder de også på med ganske lenge. Filmskaperne burde lære seg at vi ikke trenger så innmari lang tid på å bli forklart eget enkle sammenhenger.

Han med tenna får etter hvert sjans på ei noe eldre dame. De drar hjem til den rare og skitne leiligheten hennes, og her får vi en lang sekvens der en hypnotisk og mystisk stemning bygges opp. Og her brukes de faktisk ikke for lang tid. Her er det helt greit at det varer lenge. Dette er kult.

Det er også mye komikk her, uten at det blir påtrengende.

Body horror – dvs kroppsvæsker…

Filmen blir mer og mer hæslig. Dette er body horror – eller rettere sagt: Kroppsvæskehorror. Etter en meget eksplisitt onaniscene, får vi ting i fullt monn: Sæd, menstruasjonsblod, spy, forstervann, morkake, mer blod, mer spy, brukte kondomer, slim og generell gugge. Det er noen fabelaktig motbydelige scener her.

Klippe litt?

Filmen er god lenge, eller god innimellom. Det er mange flotte scener her. Noen er spennende, andre er fortreffelig gyselig, flere er vellykkede komiske. Men nesten samtlige scener er alt for lange. Filmen blir rett og slett langdryg, hovedsakelig fordi det er så mange enkeltscener og sekvenser som blir langdryge.  To timer er alt for langt. Det er for mange scener som tværes ut. Det burde laget den ca en halvtime kortere.

Boktips: Richard Matheson

I am legend av Richard Matheson er noe av det aller beste innen horror/sci fi jeg har lest. Sjeldent har jeg sett isolasjon og monotoni så godt beskrevet.

Boka er fra 1954, så det er vel ikke spoiler å fortelle at den handler om en mann som muligens er det siste mennesket igjen på jorda, etter at alle andre har blitt til vampyrer. Dvs, han vet ikke sikkert om han er det siste mennesket, men han har ikke hatt kontakt med andre mennesker på svært lenge. Og hver natt blir huset han har barrikadert seg i, omringet av vampyrer.

Dette er så bra skrevet. Humøret og innstillingen til hovedpersonen veksler hele tiden. Han gjør en del praktiske ting for å overleve, og for å ha det litt komfortabel: Han har bl. a. sikret seg et stort lager med sigaretter og whisky, og særlig sistnevnte er kjekk å ha når fortvilelsen tar overhånd og når ropene fra vampyrene om kvelden ikke blir til å holde ut. Han jobber også hardt med å finne ut hva disse vampyrgreiene egentlig er, og dette er stor lesing. Gjennom bokstudier og eksperimenter forsøker han å finne ut hvilke deler av hvitløken som vampyrer ikke tåler, og om det funker med andre typer løk. Innimellom jobbingen er det et sårt savn fra tider som var, flashback om hvordan han og samfunnet ellers taklet den uventede epidemien, avbrutt av desperate fyllekuler, og hele tiden med filosofiske refleksjoner over hva det vil si å være mann/menneske.

Bare sjekk dette utdraget:

”It had slowly dawned upon him that intense hope was not the answer and never had been. In a world of monotonous horror there could be no salvation in wild dreaming. Horror he had adjusted to. But monotony was the greater obstacle, and he realized it now, understood it at last. And understanding it seemed to give him a sort of quiet peace, a sense of having spread all the cards on his mental table, examined them, and settled conclusively on the desired hand.”

Jeg tror den finnes på norsk, men jeg fant den bare på engelsk. Men den er skrevet på et veldig greit språk, han fatter seg i korthet, så det burde være en grei bok å lese også for de som ikke er veldig vant til å lese bøker på engelsk. Boka er kort (160 sider) og uten dødpunkter. Meget komprimert. Anbefales varmt.

En snodig ting jeg har merket, er at når jeg har lest sånne apokalyptiske bøker, eller sett filmer med lignende tema, så har jeg en tendens til å handle masse hermetikk.

I am Legend er filmatisert flere ganger:

The Last Man on Earth (1964)

The Omega Man (1971)

I am Legend (2007)

Jeg har dessverre ikke sett The Last Man on Earth, men jeg har veldig lyst. Vincent Price i hovedrollen er god nok grunn. Jeg fikk sett The Omega Man, med Charlton Heston, og likte den godt. Stemningen fra boka er godt med her, hvor han streifer rundt i gatene, av og til med en klar plan, og av til på måfå. Han veksler mellom å nyte godt av gledene ve å være alene igjen i byen, og å bli desperat av sorgene ved å være alene igjen i byen.

I am Legend fra 2007 er med Will Smith, og slike filmer har en tendens til å handle litt vel mye om at de har fått Will Smitt i hovedrollen. Will Smith, Will Smith, Will Smith. Filmen har noen lyspunkter, som det post-apokalyptiske bylandskapet, dette er bra laget. Ellers er monstereffektene litt kjedelige, og filmen er litt irriterende.

The Incredible Shrinking Man

Min favoritt-filmatisering av et Richard Matheson-verk er uten tvil The Incredible Shrinking Man fra 1957. Traileren forteller plotet ganske greit: En mann eksponeres for en mystisk tåke, og begynner å krympe. Dette medfører litt praktiske problemer med bekledning og møblement, og etter hvert til farlige møter med en katt. I sin voksende (he he) ensomhet kommer han også med filosofiske betraktninger om hva det vil si å være en mann. Flotte effekter, særlig foto, gjør at hvis du får muligheten til å se denne på stort lerret en gang, så GJØR DET! 

Den ble fulgt opp med Attack of the 50 feet Woman, som ikke har noe med Shrinking Man å gjøre, de syntes vel bare det sikkert var lønnsomt å lage noe med en lignende tittel. Jeg har ikke sett den eller remaken fra 1993, men en diger Daryl Hannah kan jo være fristende.

“Selveste” Joel Schumacher har laget en oppfølger/ripoff, The Incredible Shrinking Woman, hvor det er en dame som krymper for å gi det vri. Det er også med en kidnappingshistorie og noe consumerkritikk. Jeg får lyst til å se den bare for å sjekke hvor prompedårlig den er.

Takk til diverse medlemmer i Skrekkruttskolen, hvor jeg har plukket opp mange gode tips.

Body horror

Dere andre folk har Americas Funniest Home Videos, hvor folk ramler og slår seg til allmenn glede og forlystelse. Vi horrorfans har Body Horror.

Body horror er kort fortalt skrekkfilmer (stort sett, da) som fokuserer på kroppen og hvordan den kan bli ødelagt, deformert, smittet, mutert og så videre, og dette framstilles så grafisk man bare klarer. Jeg skal bare touche innom noen få favoritter her.

I believe I can fly

Jeg får juling av Latoya hvis jeg ikke sier at originalen fra 1958, med Vincent Price, er mye bedre. Men i Cronenbergs 80-tallshallelujaversjon av The Fly får du se Geena Davies nesten naken, så det så. Filmen handler om en litt sær forsker som fikler men en slags teleportør som oppløser alle molekylene i subjektet, og setter den sammen igjen. Alle verdens transportproblemer vil være løst for alltid.

Vår mann, nydelig spilt av Jeff Goldblum, får den bare ikke til å funke med levende vesener. Det går ad undas med alle apene han sender gjennom, på grafisk og grisete vis. Etter litt justering forsøker han med seg selv, men en flue sniker seg inn i kammeret sammen med ham. Uten at han er klar over det, blir molekylene fra flua smeltet sammen med hans egne molekyler. Dermed begynner en sakte metamorfose, der han blir mer og mer lik en flue. Dette er jo gøy. så klart.

Jeg liker hvordan forskeren utforsker de nye sidene ved seg selv. Han morer seg med den fysiske styrken og evnen til å klatre rett opp etter veggene, men ironiserer etter hvert over sin misere når han må gulpe opp spytt på maten sin for å løse den opp (fluer spiser på en litt ekkel måte, vet du), og hva som er igjen av ham som mann når diverse kroppsdeler begynner å ramle av.

NB: Det ble laget noen oppfølgere til The Fly. De heter The Fly2 og 3 og sånt, kan du tro…. og de er skikkelig elendige.

Honey, I shrunk myself

En av mine favoritter, både innen body horror og gamle klasikere: The Incredible Shrinking Man. Jeg hadde sånn flaks å få sett den på Filmklubben for en del år siden. Effektene i filmen er meget bra, og kler er stort lerret.

Dette er en riktig godbit. Jeg liker skrekkfilmer som klarer å ta utgangspunkt i en diffus frykt i samtiden. I denne perlen fra 1957 blir han eksponert for en mystisk sky, så klart koblet til frykten for atomkraft og industriell forurensning. Det er vel ingen spoiler å si at han begynner å krympe – og dette er så snasent skildret, alt fra praktiske hverdagsutfordringer til filosofiske betraktninger om hva det vil si å være en mann, og nervepirrende scener med f. eks. en katt som angriper. Det hele er fabelaktig fint filmet.
JUN

29

What horror…body horror!

The joy of Body Horror, skrekkfilmversjonen for oss som liker å se på at folk ramler og slår seg. Body horror er kort fortalt skrekkfilmer (stort sett, da) som fokuserer på kroppen og hvordan den kan bli ødelagt, deformert, smittet, mutert og så videre, og dette framstilles så grafisk man bare klarer. Jeg skal bare touche innom noen få favoritter her.

I belive I can fly

Jeg får juling av Latoya hvis jeg ikke sier at originalen fra 1958, med Vincent Price, er mye bedre. Men i Cronenbergs 80-tallshalleluja The Fly får du se Geena Davies nesten naken, så det så. Filmen handler om en litt sær forsker som fikler men en slags teleportør som oppløser alle molekylene i subjektet, og setter den sammen igjen.

Han får den bare ikke til å funke med levende subjekter; det går ad undas mel alle apene han sender gjennom, på grafisk og grisete vis. Etter litt justering forsøker han med seg selv, men en flue sniker seg inn i kammeret sammen med ham. Uten at han er klar over det, blir molekylene fra flua smeltet sammen med hans egne molekyler. Dermed begynner en sakte metamorfose, der han blir mer og mer lik en flue. Dette er jo gøy. så klart.

Jeg liker hvordan forskeren, nydelig spilt av Jeff Goldblum, utforsker de nye sidene ved seg selv. Han morer seg med den fysiske styrken og evnen til å klatre rett opp etter veggene, men ironiserer etter hvert over sin misere når han må gulpe opp spytt på maten sin for å løse den opp (fluer spiser på en litt ekkel måte, vet du), og hva som er igjen av ham som mann når diverse kroppsdeler begynner å ramle av.

NB: Det ble laget noen oppfølgere til The Fly. De heter The Fly2 og 3 og sånt, kan du tro…. og de er skikkelig elendige.

NB2: Originalen fra 1958 ligger i sin helhet på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=VyIZ4wh_9Kg&feature=related

Honey, I shrunk myself

En av mine favoritter, både innen body horror og gamle klasikere: The Incredible Shrinking Man. Jeg hadde sånn flaks å få sett den på Filmklubben for en del år siden, effektene i filmen er meget bra, og kler er stort lerret.

Dette er en riktig godbit. Jeg liker skrekkfilmer som klarer å ta utgangspunkt i en diffus frykt i samtiden. I denne perlen fra 1957 blir han eksponert for en mystisk sky, så klart linket til frykten for atomkraft og industriell forurensning. Det er vel ingen spoiler å si at han begynner å krympe – og dette er så snasent skildret, alt fra praktiske hverdagsutfordringer, til filosofiske betraktninger om hva det vil si å være en mann, til nervepirrende scener med f. eks. en katt som angriper. Det hele er fabelaktig fint filmet.

Stay away from the moores

Arne minte meg på “An American Werewolf in London”. Det er vel den varulvfilmen jeg har sett som formidler den forvirrede frykten og smerten subjektet føler i forbindelse med sin forvandling.  Wolf? Gå hem..

Re-Animator er en annen favoritt fra 80-tallet, selv om det var mest på sent 90-tall jeg pleide å se den, gjerne som et slags nachspiel. På VHS, så klart. Filmen har noe av det fineste innen gore make up, og er i tillegg basert på en historie av H. P. Lovecraft, så her er alle credibilia i skjønneste orden.

Body horror for barn

Heksene (The Witches) er en meet god filmatisering av Roald Dahls flotte roman med samme navn. Den handler om en liten gutt hvis bestemor advarer ham om heksene; forkledd som gamle kvinner bortfører de barn og dreper dem. De hater nemlig barn. Yppersteheksa spilles an den stilige Anjelica Houston. Hun har laget et serum som forvandler ungene til mus. Planen er å blande dette i godteri, slik at alle ungene i landet blir forvandlet til mus. Så er det bare å lene seg tilbake og nye synet når landets fedre og mødre setter ut musefeller for å drepe sine egne barn. I scenen vises den første forvandlingen, fra ca 2 minutter ut i klippet.

Filmens protagonist blir etter hvert også forvandlet til en mus, men klarer likevel å ta opp kampen med de gamle hurpene.

Horrors of malformed men

All film er bra hvis det er asiatisk og sært. Så lyder horrornerdenes ord. Så takk til Henning for denne snasne obskuriteten. Asiatisk og sært så det holder.
Bonus tracks
Ikke film, men Aphex Twin er body horror freak show så det holder: