Film: Night of the virgin (2016)

The Night of the virgin så jeg på Kosmorama i 2017, hvor den var en del av Ramaskrik-programmet.

Dette er spansk horror med humoristisk tilsnitt, til tider hypnotisk stemming, store mengder kroppsvæsker – og alt for lang.

Det er nyttårsaften, og filmen starter med en laang sekvens med en sånt cheesy TV-program der to stykker står og tørrpreiker om det nye året. Har dere sett de greiene NRK sender på lillejulaften? Litt sånn. Dårlige vitser og flau stemning. Parodien er godt gjennomført, det er bare det at de holder på så jææææææææææævlig lenge. Det skal vise seg å være det største minuset med filmen, som ellers har mye å by på.

Bilderesultat for the night of the virgin movie pics

Det klippes over til en klubb hvor menn i fjonge dresser og teite papirhatter prøver å finne seg en dame. En fyr med stygge tenner ignoreres så grundig av de andre festdeltakerne at han kan stjele drinkene deres i fred og ro. Når han endelig ser ut til å få sjanse på ei fin dame, han blir i hvert fall ikke kontant avvis med en gang, viser det seg at hun bare trenger noen å lene seg mot mens hun spyr på skoene hans.

Godt laget

Nattklubbscenene er kule. Han med tenna er helt utenfor den populære gjengen. Foto og lydspor filmes som om det observeres utenifra, men på nært hold, om dere skjønner. Som en som står midt i folkemengden, men som likevel ser alt fra utsiden. Dette holder de også på med ganske lenge. Filmskaperne burde lære seg at vi ikke trenger så innmari lang tid på å bli forklart eget enkle sammenhenger.

Han med tenna får etter hvert sjans på ei noe eldre dame. De drar hjem til den rare og skitne leiligheten hennes, og her får vi en lang sekvens der en hypnotisk og mystisk stemning bygges opp. Og her brukes de faktisk ikke for lang tid. Her er det helt greit at det varer lenge. Dette er kult.

Det er også mye komikk her, uten at det blir påtrengende.

Body horror – dvs kroppsvæsker…

Filmen blir mer og mer hæslig. Dette er body horror – eller rettere sagt: Kroppsvæskehorror. Etter en meget eksplisitt onaniscene, får vi ting i fullt monn: Sæd, menstruasjonsblod, spy, forstervann, morkake, mer blod, mer spy, brukte kondomer, slim og generell gugge. Det er noen fabelaktig motbydelige scener her.

Klippe litt?

Filmen er god lenge, eller god innimellom. Det er mange flotte scener her. Noen er spennende, andre er fortreffelig gyselig, flere er vellykkede komiske. Men nesten samtlige scener er alt for lange. Filmen blir rett og slett langdryg, hovedsakelig fordi det er så mange enkeltscener og sekvenser som blir langdryge.  To timer er alt for langt. Det er for mange scener som tværes ut. Det burde laget den ca en halvtime kortere.

Advertisements

Ramaskrik 2016 oppsummert

Det var et sterkt filmprogram på Ramaskrik i år. Man blir litt rar i nervene av å se så mange skrekkfilmer på kort tid. Jeg skvatt for eksempel hver gang jeg kom inn på hotellrommet og oppdaget at det hadde vært noen der (de som rydder og vasker), og jeg turte ikke å lukke døra før jeg var helt sikker på at lyset var på (iblant blir man usikker på slikt, nemlig).

Jeg har gitt en liten omtale av alle filmene jeg så, og her er en slags rangering. Her ligger det også linker til hver omtale.

Seierspallen

The Autopsy of Jane Doe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-autopsy-of-jane-doe-2016/

The Greasy strangler

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/the-greasy-strangler/

Train to Busan

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/train-to-busan-2016/

Under the shadow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/under-the-shadow-2016/

Honeymoon

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/honeymoon-2015-mexico/

Den andre seierspallen

The Similars

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/the-similars-2015/

Follow

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/follow-2015/

Pet

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/pet-2016/

The Windmill Massacre

https://videowold.wordpress.com/2016/10/26/the-windmill-massacre-2016/

Don’t Breathe

https://videowold.wordpress.com/2016/10/25/dont-breathe/

Den tredje seierspallen

Scare Campaign

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/scare-campaign-2016/

Howl

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/howl-2015/

Ouija – Origin of evil

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/ouija-origin-of-evil-2016/

Bodom

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/bodom-2016/

Utenfor pallen

Seoul Station

https://videowold.wordpress.com/2016/10/27/seoul-station-2016/

Night of the living Deb

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/night-of-the-living-deb/

Blair Witch

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/blair-witch-2016/

Red Christmas

https://videowold.wordpress.com/2016/10/24/red-christmas/

Egen klasse

Kortfilmene

https://videowold.wordpress.com/2016/10/28/kortfilmene-pa-ramaskrik/

The Autopsy of Jane Doe (2016)

Ramaskrik hadde førpremiere på The Autopsy of Jane Doe. Den får norsk kinopremiere i januar 2017.

Dette var en av filmene jeg virkelig gledet meg til. Jeg likte Trolljegeren godt, så jeg hadde store forhåpninger til regissør Andre Øvredal, men samtidig visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente. Jeg ble ikke skuffet!

Denne visningen ble innledet av regissøren selv, Andre Øvredal. Han sa at han ville lage noe helt annet enn Trolljegeren, og det klarte han.

Opptakt

Allerede under fortekstene er Jane Doe en vakker film å se på. Det er bare grus og løv som blåser i en mørk vind, men jaggu så fint det kan være å se på.

Filmen starter i et familiedrevet likhus og krematorium, hvor far og sønn holder på med obduksjon av et lik. Likhuset ser helt fantastisk ut. Det har vært i familien i generasjoner, uten å ha vært særlig fornyet. Det er hold i stand og er rent, men tydelig slitt. Kulissene er nydelige. Det er mye rød-og bruntoner i fargene, en fin avveksling fra grønntonene som slike filmer ofte er holdt i (den trenden er muligens litt over nå?).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Far-sønn-forholdet etableres godt, og spiller en viktig rolle gjennom hele filmen. Det jumper innom en kjæreste også, hun har mindre å si for storyen, men gir oss en heftig jump scare, slik at vi ikke skal gå lei før vi kommer i gang med selveste saken.

Sent på kvelden kommer det en politimann, venn av faren, med et lik av en ukjent kvinne, en såkalt Jane Doe (dette burde ha skjedd litt raskere, men pytt. Alle de fine bildene av likhuset var vel kanskje verdt det. Dessuten var det en del elementer som fikk ny betydning senere i filmen. Filmen som helhet føles ikke for lang, selv om den er 99 min).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Mye av filmen skal så klart handle om obduksjonen av denne kvinnen. Dødsfallet er et mysterium. Politimannen vil gjerne ha noe å si til pressen om morgenen, så det er derfor våre to menn obduserer lik så sent på kvelden og utover natten.

Obduksjonen

Dødsårsaken til Jane Doe er et mysterium. Utad ser kroppen helt fin ut. Ingen synlige sår på kroppen. Men jo mer de leter, jo verre spor finner de etter helt forferdelige ting som har blitt gjort med kvinnen før hun avled med døden. Her bygges historien opp riktig bra, og ut over i obduksjonen får vi hele tiden vite nye elementer, som endrer betydningen av det vi trodde vi visste fra før.

Effekter og publikums fantasi

Filmen bruker en blanding av gyselige effekter og det du kan forestille deg selv. Det syntes jeg var bra med filmen. Selv om det er gode obduksjonseffekter her, så lener de seg ikke bare på dem, men spiller også på at fantasien din (i hvert fall min) er sykere er hva de klarer å feste på film uansett.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

En stund ser dette nesten ut som et klassiske britisk krimdrama, hvor obdusentene undersøker liket og leker detektiver på samme tid (britisk krim kan jo fleske til med noen rimelig grafiske obduksjonsscener, utført med knusktørr understatement. Det får vi også litt av her). Det er bare det at her blir de ikke klokere. De forferdelige indre skadene er ikke forenlig med likets uplettede ytre.

De oppdager også tegn som tyder på at noe mer enn vanlig kriminalitet har foregått. Noe rituelt.

Nervene mine

Dette bygges så ut, og det er så bra. La gå at nervene mine er litt her og der når jeg ser min femte skrekkfilm på rappen (jeg har vært shaky helt siden Honeymoon som jeg startet dagen med), men dette er spennende. Jeg satt nesten på nåler. Det er noen forutsigbareligheter her og der, men i sum er dette originalt så det holder. Og det er meget godt laget i alle ledd; regi, manus, skuespillere, effekter, kulisser, foto. Jeg vil ikke si så mye mer om hva som skjer, for da blir det spoilers.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Jeg skvatt noe innmari da jeg ble var to skikkelser i der grønne lysskinnet ved døra. Jeg holdt på å rope DET STÅR NOEN VED DØRA, men så var det bare en funksjonær som skulle ut en tur. Jeg levde meg inn i filmen, kan du si.

Skuespiller, proteser og digitalt etterarbeid

Etter filmen pratet regissør Andre Øvredal med publikum igjen. Han bekreftet min mistanke om at liket er en skuespiller som har som jobb å røre seg minst mulig. Dvs, i noen scener er det en dukke, men stort sett er det en skuespiller som ligger der og dominerer filmen, trass i at hun ikke rører seg. De hadde masse etterarbeid med å fjerne muskelrykninger og slikt – ting som er umulig å stoppe i en kropp, samme hvor stille man ligger, men som synes jævlig godt på nærbilder på et digert kinolerret.

Andre Øvredal har nå regissert to filmer som jeg liker godt. Det er to ulike filmer, men begge har masse originalitet. Jane Doe får etter det jeg skjønner premiere på norske kinoer i januar 2017. Se den.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

 

The Greasy Strangler

Keep it greasy so it’ll go down easy.

The Greasy Strangler var det rareste og morsomste jeg så på Ramaskrik 2016.

Bilderesultat for the greasy strangler pics

Far og sønn driver en elendig guidet tour for turister, med vekt på disco. Det er så jævlig at kundene gjør opprør, de vil ha FREE DRINKS. Filmen har knapt vart noen sekunder før jeg sitter og flirer. Og jeg flirer det meste av filmen (dog ikke absolutt bestandig, som han med den rare latteren som satt bakerst i salen, the ungreasy laughter, han kan trenge litt lube i sin tube).

Bilderesultat for the greasy strangler pics

Dette er et drama om en ung voksen mann, som fortsatt bor hos sin dominerende far, men som går skjelvende inn i en autonomiseringsprosess som utfordrer de patriarkalske paradigmene. Og kuk, fis, grease, puling, dreping, disco, bilvask. Dette er den beste komedien jeg har sett siden Heftig og begeistret.

Bilderesultat for the greasy strangler pics

Under onaniscenen begynte kjæresteparet som satt foran meg å kysse. Det er med andre ord en film som krever sitt publikum.

Bilderesultat for the greasy strangler pics

Musikken er dritkul. Fargene er helt jævlig. Alt i filmen er jævlig. Dette er eneste filmen så langt på Ramaskrik som jeg vurderer å se på nytt i morgen. Dette er så blabla bad taste cinema bla bla send blomster til Divine. Steike smultbolle for en fest av en film. Keep it greasy.

Bilderesultat for the greasy strangler pics

Kortfilmene på Ramaskrik

På skrekkfilmfestivalen Ramaskrik viser de ofte kortfilmer før hovedfilmene. Jeg er bare sånn passe fornøyd med det. Noen av dem var gode, men det var også mye fullstendig uinteressant ræl. Noen av kortfilmene var også såpass lange, opptil 14 minutter, og da ble jeg bare utålmodig etter å se den filmen jeg hadde kommet for å se. Skjønt, ingen regel uten unntak. Hunden, som varte ca 10 minutter, var knallbra.

Jeg har delt opp filmene i to. De jeg likte, og de jeg ikke likte. Flere av disse ligger ute på youtube.

De jeg likte:

Closet space – Ligger på youtube

Fantastisk. Enkelt og godt laget.

Attic Panic – https://www.youtube.com/watch?v=fjck1TNXXhI

En fornøyelig greie på loftet, der spøkelser går i hvite lakener. Samme som lagde closet space.

The Procedure

Den var dritbra (fniz).

Hunden

Løst basert på en tekst av Jon Fosse. Om mutte menn med hagle. Dette er nydelig filmet. Og vi får en av de tregeste skuddscenene jeg har sett. En flott film.

Death Metal

Om en demonbesatt gitar. Den er 100 % fjollete, veldig blodig og kjempegøy. MY BABY. Dette er Ren & Stimpy og anyone for tennis i vakker kombinasjon.

Spikkjipærs (spekepølse)

De delte ut spekepølse ved inngangen, så jeg er solgt. Jeg liker alle som gir meg mat. Filmen er laget av en ung gjeng som lager Ramaskrik-TV. Den handler om tre ungdommer som bryter seg inn i et nedlagt slakteri for å ta kule bilder. Det er bare at det er noen andre der. Og det er vrient å komme seg ut igjen. Det er en stilig location, og veldig bra lydbruk i filmen. Og vi får en meget god jump scare. En kjempefin oppvarming til Blair Witch (som var forutsigelig skuffende)

De jeg ikke likte:

Super

Super handler vel egentlig mest om at de som lagde filmen ville øve seg på å lage sånne kule utsnitt av falleferdige bygg. Storyen er ei slags gothjente og en gammel gris, og en forutsigbar vits. Heldigvis var denne kortfilmen kort – 4 minutter, hvorav det meste var rulletekst.

The abscence of Eddy Table

Jeg aner ikke hva den handler om. Den var fin å se på. En slags surrealistisk elelr absurd animasjonsfilm.  Det var noen damer som pisset i skogen. Og whatever. Mike Patton har noen av stemmene, og Kaada har laget musikken. Det hjelper ikke. Jeg aner ikke hvorfor filmen eksisterer. Er det barne-TV på NRK som har traumatisert folk slik at de ikke klarer å lage noe annet enn dette? Jeg har senere blitt fortalt at de handler om kjærlighet. Muligens derfor jeg ikke skjønte noe. Mange andre folk liker den.

Night of the slasher

Night of the slasher handler om ei jente som viser fram trusa si, og det var interessant i cirka ett minutt. Men så varer filmen i ti minutter til. Ti jævlig lange minutter. Dette er sånn ironisk metahorror, laget for folk som ikke vet at Scream og parodier av Scream har blitt laget for lenge siden. De har til og med en liste de krysser av, så ironisk er det. Filmen er bare kjedelig. Hvorfor plager de meg med så lange forfilmer? Jeg kan jo ikke bare gå ut heller, når jeg venter på å få en ordentlig film.

Dawn of the deaf. En vellaget men ellers ubrukelig greie som handler om at døve mennesker også kan bli drept av zombier, og at du ikke må voldta dattera di. Jeg ser ikke helt sammenhengen. Skitfilm.

Heir

Før vi fikk se Honeymoon måtte jeg lide meg gjennom den fullstendig intetsigende forfilmen Heir. Dette var en klisjefylt smørje av sjokkeffekter iblandet et slags farskompleks, eller storebrorkompleks, og en demon som så helt latterlig ut. Dette pompøse våset varte i 14 minutter, men føltes lengre enn en handletur på IKEA. Det er sikkert filmpolitisk korrekt å anerkjenne betydningen av kortfilmer, men hva er vitsen med å plage festivalpublikummet med dette våset?

Pet (2016)

Pet var den andre gisselhorroren jeg så under Ramaskrik. Den første var Honeymoon. Det var gode filmer på litt ulike måter.

Opptakt

Pet handler om Seth som jobber i en hundekennel med masse søte voffiser. Han er en ensom og grå mus. Ikke en gang kollegene gidder å prate med ham, de synes bare at han er for dumsnill med dyrene.

Han spiser på kafeen hun jobber på, i håp om at hun skal huske ham. Ingen suksess.

Plutselig en dag møter han ei dame han gikk på skole sammen med på bussen. Hun aner riktignok hvem han er, men har føler en gnist, så han begynner å stalke henne, samtidig som han forberede seg på å bli den perfekte kjæreste.

Han fremstår først som en sånn passe real fyr, bare med dårlig selvtillit. Han har ikke de helt store sosiale ferdighetene, noe vi aner henger sammen med ensomhet, så det går an å få litt sympati med ham i starten. Han blir mer innbitt etter hvert. Han viser stor dedikasjon og har mye tid til overs.

***SPOILERS*** angående første halvtime av filmen

Så han kidnapper henne og har henne i bur.

Her skal han lære henne om kjærlighet og sånn, litt som han driver med hundene.

Kammerspill med to personer

Det blir et kammerspill hvor de to kjemper om å manipulere hverandre, og vi vet aldri helt hvem som har overtaket (jo, noen ganger vet vi det, men da og kommer det noen overraskelser i deres taktiske tenkning).

Dette er ikke like blodig som Honeymoon, men kjelleren gisselet er plassert i, funker godt. Det er et risikabelt sted; i en underkjeller på jobben, så Seth får etter hvert problemer med å holde dette skjult. Det gir også noen spinn på storyen når vi kommer så langt.

Sum

Filmen er ikke hesblesende nervepirrende som f. eks. Don’t Breathe, men klarer å gjøre det interessant ved at vi utover i filmen får vite mer om karakterene, ting som endrer vårt syn på dem og handlingene deres. Men det kan ikke forklares her uten å spoile hele greia.

Jeg likte den. Ikke en desidert høydare, men absolutt severdig.

 

 

Honeymoon (2015, Mexico)

Mexicanske Honeymoon var den første filmen jeg så på Ramaskrik 2016 – og også den filmen jeg måtte snu meg vekk fra.

Opptakt

Honeymoon introduserer oss for det perfekt vellykkede ekteparet som lever det idylliske livet, og den creepy stalkeren som står og følger med på alt de gjør. Vi ble advart mot slem wold her, men jeg er snill, altså.

Dette kunne nesten handlet om den ensomme mannen som er så ulykkelig forelsket i den perfekte dama at han vil gjøre hva som helst for at hun skal legge merke til ham.

I starten virker han nervøs. Han pynter seg i håp om at hun skal legge merke til det. Han følger med på klokka slik at han tilfeldigvis kan gå ut med søpla akkurat i det hun jogger forbi…okay, nå begynner det å bli litt psycho. Og han sørger for at han alltid tilfeldigvis er på butikken samtidig som henne.

Det er guffent helt i fra starten, også i de fine, hverdagslige scenene. Det sørger musikken for. Det er dermed ingen spoiler å si at han kidnapper henne – det er det hele filmen handler om. Og lenge er dette klassisk gisselhorror, hvor han skal «bearbeide» gisselet til å bli underdanig ham, og etter hvert til å bli glad i ham. Men det kommer noen vrier som gjør at filmen fortsetter å være interessant hele veien.

Tortur

Filmen lykkes godt i å skape en usikkerhet hos publikum. Dama er i starten aggressiv mot kidnapperen, men føyer hun seg etter hvert? Er det Stocholm-syndrom? Er hun taktisk?

Filmen har noen vellykkede vrier som gjør at den skiller seg ut fra vanlig gisselhorror, samtidig som den holder fanen høyt.

Det er noen scener her som gjorde at jeg måtte snu meg vekk. Det er gode tortureffekter. Ikke i retning gøyal gore, men i retning jævlig.

Sum

En bra film. Jeg var litt gåen etter visningen, så jeg fikk ikke notert så mye.

Seoul Station (2016)

Seoul Station er en animasjonsfilm, og en slags prequel tilden meget gode Train to Busan (samme regissør, Sang-ho Yeon). Den foregår natten før personene i Train To Busan setter seg på toget. Dette var en snedig vri som jeg likte godt.

Opptakt

Bilderesultat for seoul station movie pics

Vi er ved en t-banestasjon sent på kvelden, hvor de hjemløse samles. Noen av dem er i verre forfatning enn vanlig, men har ingen steder å gå for å få hjelp. Samtidig prøver en gutt å tjene penger ved å få kjæresten til å posere som prostituert, slik at hun kan rane kundene (hun har rømt hjemmefra). Menneskene på undersiden av samfunnet begynner etter hvert å møte på folk som oppfører seg rart og voldelig mot dem, uten at politiet eller noen andre gidder å bry seg.

Tematikk

Et tydelig tema i filmen er menneskene på undersiden av samfunnet, de som ingen bryr seg om, de som rammes først og som må klare seg selv. De hjemløse ber om hjelp av politiet, men blir jaget vekk av dem også. Politiet skjønner ikke engang at zombiene er zombier; de tror det bare er noen vanlig, stinkende boms.

Det er et far-datter-tema her også, som i Busan, men med en twist.

Bilderesultat for seoul station movie pics

Sum

Det meste av storyen er ganske generell. Sett det meste før. Jeg ble for det meste sittende og se på tegningene, som var fine, og høre på musikken. Jeg likte musikken. Det er kult at filmen foregår over en natt – og jeg likte at dette antagelig er natta før de setter seg på toget i Train to Busan. Men totalt sett så var ikke filmen helt min greie.

Bilderesultat for seoul station movie pics

Train to Busan (2016)

Denne Sør-Koreanske zombiegreia er absolutt å anbefale. Det er riktignok mer en katastrofefilm enn zombiefilm, men det funker uansett.

Dette var åpningsfilmen på Ramaskrik 2016, og an klar publikumsvinner.

Opptakt

Hovedpersonen er en arbeidsom og kjip kar i hvit skjorte som lever av å selge aksjer som andre taper på. Jobben hans er så viktig at på datterens bursdag kommer han ikke hjem før rett før leggetid, til en meget bebreidende datter. Han prøver å rette på det ved å kjøpe en kjempefin Wii-spillkonsoll til henne, men oppdager at hun allerede han en fra forrige gang han hadde dårlig samvittighet. Hun vil mye heller ta tog til Busan, hvor hennes mor bor (som er fraseparert fra far). Så han finner ut at han kan ta fri fram til lunsj for å være med henne på toget.

Bilderesultat for train to busan pics

På toget går ting til helvete.

Hintene starter subtilt. Vi har allerede fått en advarsel om noe biomasse-bla-bla, så vi er forberedt. I det toget kjører ser dessuten datteren noe dramatisk som foregår på perrongen. Far ser ingenting, han prater i telefonen til han sovner.

Bilderesultat for train to busan pics

Far-datter-forholdet bygges effektivt opp, uten for mye ståhei. Lenger ut i filmen kommer det også en diskusjon om farsrollen i sør-asiatiske samfunn, og her aner jeg at filmen er noe progressiv, men også tilgivende overfor de hardt arbeidende fedre.

Men tilbake til action: En infisert person har kommet seg på toget. Så mens passasjerene ser på direkteoverførte nyheter som noe som virker som store opptøyer i byene, begynner smitten å spre seg også på toget.

Katastrofefilm

Filmen forholder seg ikke til noen zombiemyte. Dette er mer en katastrofefilm, hvor en zombie-epidemi er katastrofen. I togsettet er det folk fra ulike samfunnslag og aldersgrupper som må gå sammen for å løse oppgaven. Og de må hele tiden vurdere om det lønner seg å være egoistisk eller om det lønner seg å samarbeide. Filmen inneholder noen klare utsagn om hva som er god dygd.
Bilderesultat for train to busan pics

Zombiene er kjappe (ikke min favoritt), men ikke så sterke. Det åpner for en del meget spennende sekvenser med slossing og jaging. Passasjerene lærer seg også hvordan de kan manipulere sansene til zombiene – f. eks. at de ikke ser så godt i mørket (tunnel) og at de kan manipuleres ved bruk av lyd. Dette åpner for noen intenst spennende scener.

Moralsk dygd

Hovedpersonen er vant til å tenke mest på seg selv, mens datteren er mer opptatt av å ha omtanke for andre. Han må lære seg verdien i å tenke på andre, mens hun må lære seg at å tenke på seg selv iblant kan være essensielt for å overleve.

Bilderesultat for train to busan pics

Å ha en slik film inne i et langt tog fungerer utmerket. Passasjerene i toget er isolert fra samfunnet, så de vet bare bruddstykker av hva som foregår på en større plan. De får også bare sporadisk kontakt med verden utenfor, og kan ikke stole på hjelp.

Train to Busan har gode effekter, både blodeffektene og dataeffektene. CGI som ikke ser ut som CGI. Vi er jo mest inne i toget, men også oversiktsbildene over byen i krise, og områder tømt for folk, er flotte.

Bilderesultat for train to busan pics

Train to Busan er nydelig filmet, uten å briefe med det. Det er krystallklare farger og presise utsnitt. Både på nært hold og langt hold. Og det er mange scener der noe viktig skjer på nært hold, mens vi også får med oss hva som foregår i bakgrunnen. Slik holdes spenningen hele tiden oppe, og de klarer å fortelle mye på en gang, uten å virke masete.

Bilderesultat for train to busan pics Det er også noen humoristiske poeng, som underspilles med stor treffsikkerhet.

Dette var en film jeg likte svært godt. En skikkelig popcornfilm i alle positive betydninger av ordet.

En gjenganger i diskusjonene blant folk etter filmen er hva som kommer til å bli tatt vekk i den amerikanske remaken som sikkert kommer. Så se heller originalen.

Bilderesultat for train to busan pics

Follow (2015)

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se Follow på Ramaskrik, men det ble litt endringer i mitt eget hode, så jeg hev meg på. Det er jeg glad for.

Dette er en skikkelig B-film. B-FILM. I love it.

Opptakt

En litt taperaktig kunsterfyr har ei kjempefin og litt sprø samboer. Han jobber i en bar, hvor ei kjempefin dame gjør alt hun kan for å sjekke ham opp. En dag våkner han opp med en pistol i hånda. Og samboeren han er blitt skutt.

Follow

Her blir det puling og blod og drap og vold.

Det gir ingen mening i å skulle beskrive handlingen. Vår mann prøver stort sett å dekke over tabbene sine, men gjør bare nye tabber i prosessen. Stadig avbrutt av diverse uønskede besøk, og en tilbakestående gutt som står utenfor huset og synger julesanger.

Filmen er befriende blottet for symbolikk og psykoanalyse. Det handler bare om en kis som har en sprø kjæreste, og som etter hvert begynner å bli skikkelig usikker på hva som er virkelighet og hva som er innbilning.

Follow

Follow er en film for folk som liker voldelig b-film. Jeg likte den. Den er også deilig kort.