Volden og underholdningen

Jeg liker film, og jeg liker metal, og jeg liker filmer om metal.

En favoritt er dokumentaren Metal: A headbangers Journey (Canada 2005. Dir: Dunn, McFayden, Wise).

Filmen er Sam Dunns personlig beretning om fremveksten av heavy metal, om noen av de ulike sjangrene, om metalfolket, om metalkulturen, om kontroversene osv..

Jeg pleide å bruke den i undervisningen på NTNU, spesielt kapittelet «Death and Violence», fordi filmen berører mange medierelaterte tema som det har vært mye debatt om, og som er svært relevante for mediestudier. Teksten tar hovedsakelig utgangspunkt i denne delen av filmen, som ligger her: https://www.youtube.com/watch?v=jtaAYRuUeBQ&list=PL23882FD25548C054&index=14

Moralsk panikk

Klippet starter med den moralske panikken som showet til Alice Cooper vakte på 70-tallet, da folk trodde han drap babyer på scenen. Hvor vidt folk faktisk trodde dette, er vanskelig å verifisere, men mange var i hvert fall redde. Sånne overdrivelser er et vanlig kjennetegn ved moralske panikker, gjerne blant folk som enten ikke har sett showet i det hele tatt, eller som ikke skjønner sjangeren (den groteske kabareten).

Som Alice sier selv: det er en visuell fremstilling av et mareritt, og mareritt må nødvendigvis se litt fæle ut.

Den moralske panikken førte flere ganger til at showet hans ble forsøkt sensurert og stoppet, og i blant lyktes man i å stoppe det også. Uten at man kunne vise til noen konkret grunn til at man skulle stoppe det. Man kunne ikke vise til nakenhet eller bannskap. Man kunne heller ikke vise til noen dokumenterte skadelige effekter. Så det var en sensur basert på moralsk grunnlag, og hvem skal da bestemme hvilke medieuttrykk som skal ha livets rett?

Høykultur mot lavkultur

Alice Cooper sier; se på Macbeth, det er mer blod i Macbeth enn i showet mitt, og det er pensum på skolen.

Det er et populært argument blant mange; å sette det opp om mot kanoniserte kulturuttrykk. Se på Macbeth, se på Det Gamle Testamentet. Se hvor voldelige de er. Og det er et poeng: Skillet mellom høykultur og lavkultur blir tydelig her, og vi ser ofte at det som anses som lavkultur letter blir sensurert enn det som oppfattes som høykultur. Hvorfor er det greit med blod i Macbeth men ikke på konsertene til Alice Cooper? Hva med torturscenene i The Passion of Christ holdt opp mot torturen i Saw-filmene?

Økonomisk sensur

Mahyem ble nektet å spille i Malaysia. Det er det for så vidt ganske mange som blir, men litt mer uvanlig er det at Mayhem i 1997 ble nektet å spille i Oslo under Oslo Rock Festival. Kulturpersoner og politikere som ikke likte Mayhem truet festivalen med å miste fremtidig støtte. Så økonomiske trusler kan også påtvinge sensur.

mayhem sandnes26

Mayhem, fra en konsert i Sandnes. Da med Maniac som vokalist.

De tre første platene til Cannibal Corpse er forbudt i Tyskland og New Zealand. Jeg vet ikke hvorfor.

Men finnes det overhodet noen grunn til å sensurere media, eller regulere hva folk eksponeres for?

Voldelig underholdning

I filmen intervjues Rose Dyson. Hun peker på det enorme voldsinnslaget i underholdningskulturen. Det er det massivt. Vi bevitner en enorm mengde drap, lemlestelser, tortur – mest fiksjon, men også virkelige, gjennom nyhetssendinger. Og hva gjør det med oss? Gjør det at vi ser på verden som mer voldelig enn hva den egentlig er? Og i så fall skaper det frykt? Og kan den frykten igjen få politiske konsekvenser?

cannibal corpse eaten

Forbudt i Tyskland og New Zealand.

Ulike voldelige medieuttrykk virker inn forskjellig på oss, ut etter hvilken relevans vi mener volden har for vår egen virkelighet, og etter hvordan vi kjenner sjangeren. Jeg blir for eksempel ikke redd av å se coverkunsten til Cannibal Corpse. Dette er ikke ting som kommer til å skje i virkeligheten, kun i fantasien. Dette bildet er altså coveret på Eaten back to life, som er forbudt i bl.a. Tyskland og New Zealand. Og hva enn det er som foregår her, så er jeg ikke redd for at det skal hende meg. Det har ingen relevans overfor den virkeligheten jeg lever i, og det er således lettere å ha en distanse til det.

Rose Dyson reagerer, som mange andre, på at dette blir markedsført som harmløs underholdning overfor tenåringer som mangler kunnskap om voldens plassering i historien, og sitter igjen med glamoriseringen av vold som den ultimate problemløser. Særlig innen actionfilmen så er det jo gjennom voldsbruk at helten redder verden. Gjør det at vi lettere vil godta vold i det virkelige liv, så lenge det er good guys, en av oss, som gjør det?

Et annet spørsmål er: Hvorfor er vi så interessert i voldelig underholdning? Det er en veldig fascinasjon for død og hva som kan skje med kroppen, og samtidig en frykt for det.

Kan hende det er en sammenheng mellom hvor kjent vi er med vår egen dødelighet og i hvilken grad vi ønsker å se fremstillinger av det? Døden er litt fjernet fra resten av livet. Vi har egne venterom for de som venter på å dø, gjemt bort for resten av samfunnet.

Gir det en katarsis, altså en renselse for spenning som vi har i kroppen og som må ut på en eller annen måte?

Konkurranse i fælhet

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen til regissør Sam Dunn om å lete opp brutale tekster. Jeg hadde det litt sånn med skrekkfilmer. Det gjaldt å se de fæleste skrekkfilmene, både for å få det frydefulle gys og også for å tøffe seg litt. Jeg husker det gikk rykter om at flere folk i Stavanger hadde besvimt under Pet Semetary! Det var sikkert bare tull, men vi syntes det var dritkult.

Syndebukk

Dee Snider fra Twisted Sister snakker om at hver gang en eller annen som har drept noen, hver gang det viser seg at han hørt på metal, blir det brukt til å forklare hvorfor han gjorde dette. Som i massakren ved Columbine High School, der to unge gutter skjøt og drepte flere av sine medelever, før de begikk selvmord. Og disse likte musikken til Marilyn Manson.

childs play 3

Filmer benyttes også som syndebukk. Den mest kjente saken er de to tiåringene som drepte to år gamle James Bulger i England. De hadde sett filmen Childs Play III – og dette ble da brukt til å forklare hvordan to unger kunne gjøre noe så uforklarlig brutalt.

Det impliserer en tro på at media har enorm makt – at en sang eller en film kan få noen til å bli mordere.

Spiller sjanger noen rolle her? Childs Play III har undertittelen “Look who`s stalking”, et ordpsill på filmen Look Who`s talking. Den svenske versjonen jeg har heter “se hvem døljaren er”, eller noe sånt. Det er et hint om at ikke alle er klar over at Childs Play er en horrorkomedie. Og den sjangerforvirringen kan ofte føre til misforståelser. Men den har mye å si for vår opplevelse. Childs Play er uansett ikke ment for 10-åringer. Ansvarlige foreldre er som regel i stand til å finne filmer som er bedre egnet, men disse to guttene manglet dette, og det er nok noen slike faktorer i guttenes oppvekstmiljø som hadde større betydning enn filmen.

Sjanger meg her og sjanger meg der

Vi reagerer ulikt på ulike voldsfilmer, selv om den overfladiske beskrivelsen av volden i filmene kan være ganske lik. Når vi ler av volden i Pulp Fiction, så er ikke det fordi vi er blottet for empatiske evner eller at vi er følelsesmessig avstumpet, men fordi sjangeren tillater oss det. Vi ser den ikke som et skremmende bilde av organisert kriminalitet, men som en lek med filmatiske stereotyper.

Så kan vi gå over til en evig diskusjon: Betyr sjangerkunnskap at man media ikke har noen påvirkning? Derom krangles det videre.

Videre lesning

Dette er tema som jeg har vært inne på før, og sikkert kommer tilbake til senere. Noen bloggposter kan du finne her:

Hvorfor horror.

Medievold

Advertisements

Voldsfilm: Moralens redningsmenn

Voldsfilmer blir gjerne nedvurdert som uintelligent underholdning. Ta Rambo 4  som eksempel, det var så visst ingen intellektuell opplevelse. Selv om den utspiller seg i Burmesisk jungel med soldater fra militærjuntaen i rollen som den siviliserte verdenes fiende, var det lite kunnskap å hente om Burma her (her kan det innvendes at om du går på kino for å lære om militærdiktatur og demokratiutvikling så er du temmelig på villspor uansett). Men i en kinosal sammen med mine studenter var det en intens følelsesmessig opplevelse som lot oss kjenne på en del følelser som vi vanligvis ikke tillates å gi uttrykk for.

Teksten er litt tankespinn og nestenfaglig synsing om actionheltenes rene moral som gjøre det mulig å nyte volden de utfører, basert på diskusjonen jeg hadde med studentene mine etter at vi gikk på skolekino og så Rambo 4.

Jeg velger bevisst å bruke begrepet effektiv actionfilm, fordi det er vanskelig å kategorisere filmer som Rambo 4 i aksen god eller dårlig film. Det er heller snakk om filmer som ”does exactly what it says on the tin”; de gir publikum det de vil ha, og når actionfilmene lykkes, veksler du mellom å føle redsel, lettelse, sinne, hat, hevnlyst og glede, og et opprømt publikum går ut av kinosalen med en varm følelse i kroppen. I kinoens trygge seter kan du kjenne på følelser som det enten er risikabelt eller uakseptabelt å gi uttrykk for ellers i livet.

Rambo 4 er, i likhet med svært mange andre actionfilmer, bygd opp som en enkel historie med en direkte og tydelig moral, hvor de onde terroriserer de gode inntil helten kommer og redder dagen. De gode, og litt naive, i denne historien er en gjeng kristne misjonærer som reiser inn i Burmas jungel for å gi mat og medisiner til den undertrykte befolkningen i en landsby, etter at Rambo motvillig har gått med på å frakte dem inn over grensen.

Mens misjonærene er i landsbyen, angriper soldater fra militærjuntaen, og misjonærene blir tatt til fange. Et team med leiesoldater blir sendt inn for å redde misjonærene. Rambo blir nok en gang motvillig leid inn som veiviser. Etter hvert blir Rambo også med på redningsoppdraget.

I filmen brukes mye tid på å understreke hvor slemme de burmesiske soldatene er. De dreper små barn ved å hive dem på bålet, de voldtar kvinner og torturer forsvarsløse fanger med sadistisk iver. Øverstkommanderende er i tillegg pedofil, vår tids definitive undermennesker, så her skal det ikke herske noen som helst tvil om at de fortjener all mulig juling. Hvordan kan vi se slike filmer som moralske historier?

Actionheltene er alltid moralske karakterer. Selv om enkelte actionhelter har problemer med livsførselen sin; de kan være fraskilte, alkoholiserte menn som bor i rottereir, så er de alltid moralsk rene i den betydning at de uten å blunke risikerer sitt eget liv for å redde noen de ikke kjenner, og de gir blanke i økonomiske eller andre prestisjemessige gevinster.

I Rambo 4 kommer dette tydeligst frem i kontrasten mellom leiesoldatene og Rambo. Leiesoldatene har tatt oppdraget for pengenes skyld, og snakker om hva de skal gjøre med pengene når dette er over. Selv om Rambo er motvillig med som veiviser, nekter han å motta penger for oppdraget.

Rambos moral er mer direkte og instinktiv, styrt av å gjøre det som føles riktig, om ikke nødvendigvis lønnsomt. I en nøkkelscene i filmen blir dette tydelig. De burmesiske soldatene har en lek hvor de tvinger fangene fra landsbyen til å løpe fram og tilbake over et minefelt, og så vedder de på hvem som kommer til å dø først. Leiesoldatene blir vitne til den makabre underholdningen, men griper ikke inn. De er ikke sendt for å redde landsbyboerne, de er sendt for å redde de hvite misjonærene. En inngripen her kan sette det opprinnelige oppdraget deres i fare, og da blir det ingen bonus.

Moralen deres er kalkulerende og til dels styrt av økonomiske hensyn. Rambo derimot, har en instinktiv moral som ikke tillater ham å se på at uskyldige blir drept. Han griper inn, dreper de burmesiske soldatene og redder de stakkars landsbyboerne. For kinopublikum gir dette en enorm lettelse; først bygges en grufull stemning opp der vi ser torturen av de uskyldige sivile, før lettelsen får tre inn når Rambo griper inn og dreper soldatene så blodet spruter i alle retninger.

Sånn handler en ekte helt; ut i fra en barnlig ren og instinktiv moral. Den kalkulerende moral har ingen plass i actioneventyrene. Hertil kommer at Rambo så klart mestrer det opprinnelige oppdraget også, og vi får således i pose og sekk. At ridderen skulle redde hundevalpen fra å drukne i vollgraven mens jomfruen brenner i hjel i tårnet sitt, er utenkelig. Han redder så klart begge.