The Autopsy of Jane Doe (2016)

Ramaskrik hadde førpremiere på The Autopsy of Jane Doe. Den får norsk kinopremiere i januar 2017.

Dette var en av filmene jeg virkelig gledet meg til. Jeg likte Trolljegeren godt, så jeg hadde store forhåpninger til regissør Andre Øvredal, men samtidig visste jeg ikke helt hva jeg kunne forvente. Jeg ble ikke skuffet!

Denne visningen ble innledet av regissøren selv, Andre Øvredal. Han sa at han ville lage noe helt annet enn Trolljegeren, og det klarte han.

Opptakt

Allerede under fortekstene er Jane Doe en vakker film å se på. Det er bare grus og løv som blåser i en mørk vind, men jaggu så fint det kan være å se på.

Filmen starter i et familiedrevet likhus og krematorium, hvor far og sønn holder på med obduksjon av et lik. Likhuset ser helt fantastisk ut. Det har vært i familien i generasjoner, uten å ha vært særlig fornyet. Det er hold i stand og er rent, men tydelig slitt. Kulissene er nydelige. Det er mye rød-og bruntoner i fargene, en fin avveksling fra grønntonene som slike filmer ofte er holdt i (den trenden er muligens litt over nå?).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Far-sønn-forholdet etableres godt, og spiller en viktig rolle gjennom hele filmen. Det jumper innom en kjæreste også, hun har mindre å si for storyen, men gir oss en heftig jump scare, slik at vi ikke skal gå lei før vi kommer i gang med selveste saken.

Sent på kvelden kommer det en politimann, venn av faren, med et lik av en ukjent kvinne, en såkalt Jane Doe (dette burde ha skjedd litt raskere, men pytt. Alle de fine bildene av likhuset var vel kanskje verdt det. Dessuten var det en del elementer som fikk ny betydning senere i filmen. Filmen som helhet føles ikke for lang, selv om den er 99 min).

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Mye av filmen skal så klart handle om obduksjonen av denne kvinnen. Dødsfallet er et mysterium. Politimannen vil gjerne ha noe å si til pressen om morgenen, så det er derfor våre to menn obduserer lik så sent på kvelden og utover natten.

Obduksjonen

Dødsårsaken til Jane Doe er et mysterium. Utad ser kroppen helt fin ut. Ingen synlige sår på kroppen. Men jo mer de leter, jo verre spor finner de etter helt forferdelige ting som har blitt gjort med kvinnen før hun avled med døden. Her bygges historien opp riktig bra, og ut over i obduksjonen får vi hele tiden vite nye elementer, som endrer betydningen av det vi trodde vi visste fra før.

Effekter og publikums fantasi

Filmen bruker en blanding av gyselige effekter og det du kan forestille deg selv. Det syntes jeg var bra med filmen. Selv om det er gode obduksjonseffekter her, så lener de seg ikke bare på dem, men spiller også på at fantasien din (i hvert fall min) er sykere er hva de klarer å feste på film uansett.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

En stund ser dette nesten ut som et klassiske britisk krimdrama, hvor obdusentene undersøker liket og leker detektiver på samme tid (britisk krim kan jo fleske til med noen rimelig grafiske obduksjonsscener, utført med knusktørr understatement. Det får vi også litt av her). Det er bare det at her blir de ikke klokere. De forferdelige indre skadene er ikke forenlig med likets uplettede ytre.

De oppdager også tegn som tyder på at noe mer enn vanlig kriminalitet har foregått. Noe rituelt.

Nervene mine

Dette bygges så ut, og det er så bra. La gå at nervene mine er litt her og der når jeg ser min femte skrekkfilm på rappen (jeg har vært shaky helt siden Honeymoon som jeg startet dagen med), men dette er spennende. Jeg satt nesten på nåler. Det er noen forutsigbareligheter her og der, men i sum er dette originalt så det holder. Og det er meget godt laget i alle ledd; regi, manus, skuespillere, effekter, kulisser, foto. Jeg vil ikke si så mye mer om hva som skjer, for da blir det spoilers.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

Jeg skvatt noe innmari da jeg ble var to skikkelser i der grønne lysskinnet ved døra. Jeg holdt på å rope DET STÅR NOEN VED DØRA, men så var det bare en funksjonær som skulle ut en tur. Jeg levde meg inn i filmen, kan du si.

Skuespiller, proteser og digitalt etterarbeid

Etter filmen pratet regissør Andre Øvredal med publikum igjen. Han bekreftet min mistanke om at liket er en skuespiller som har som jobb å røre seg minst mulig. Dvs, i noen scener er det en dukke, men stort sett er det en skuespiller som ligger der og dominerer filmen, trass i at hun ikke rører seg. De hadde masse etterarbeid med å fjerne muskelrykninger og slikt – ting som er umulig å stoppe i en kropp, samme hvor stille man ligger, men som synes jævlig godt på nærbilder på et digert kinolerret.

Andre Øvredal har nå regissert to filmer som jeg liker godt. Det er to ulike filmer, men begge har masse originalitet. Jane Doe får etter det jeg skjønner premiere på norske kinoer i januar 2017. Se den.

Bilderesultat for the autopsy of jane doe pics

 

Advertisements

Hatchet: Ikke skummel, men litt trashymorsom.

Halloween ble en forsiktig affære for meg i 2014, pga senkvelds volleyballtrening (som hver fredag holder meg unna Nytt på Nytt, gudskjelov) og kamp tidlig påfølgende dag. Men jeg rakk en film i opptak fra Showtime, den passe korte og passe thrashye Hatchet. Og først nå kom jeg på å legge det ut.

Hatcher begynner med at to tomsinger sitter i en båt. Og så dauer de. Ikke altfor lovende, bortsett fra et humoristisk anslag: Når ene fyren blir revet i to, roper han «It really hurts».

Hatchet

At det kunne ende slik.

Etter fortekstene møte vi noen unge voksne er på heisatur i New Orleans under Halloween.  Han ene har kjærlighetssorg. Kompisene hans vil bare på fylla. Ei random dame blotter puppene, slik de gjør i den byen. Og så videre, jeg gidder ikke ta hele opplegget, du skjønner greia.

Han med kjærlighetssorg og han andre fyren som kan spille forlater resten av fyllebøttene for å dra på en spøkelsesbåttur i sumpene. Filmens andre toppløsscene kommer plutselig ved at to fine damer står i guidebutikken og blotter seg mens en fyr med videokamera forteller dem hva de skal gjøre. Dette er …classy.

Men i alle fall, ut på båttur med dem, så klart en sammensatt gjeng, som det alltid er. Båtturen er en opptur: En fin fin parodi på de cheesy møkkaturene som turister tar, med elendige guider som lirer av seg en masse svada oppi sumprævva. Dette er fornøyelig. Filmen er bedre på det komiske enn på det skumle.

Jeg vet ikke hva dette er, men det dukket opp da jeg googlet hatchet.

Filmen blir aldri særlig skummel, men er til tider morsom. Skuespillerne er sånn passe gode, replikkene de får er ikke så aller verst. Det innavla monsteret ser litt teit ut, og de liksomoppfinnsomme drapene blir i beste fall parodiske, men det er innslag av blodig slapstick og skamløs thrash. For eksempel har de løst puppeproblemet ved at tre av turistene på båten er tidligere nevnte mann med videokamera og de to fine damene, og hver gang han sier at de skal blotte seg, så gjør de det. Slik får vi fire toppløsscener i løpet av den første halvtimen. Slike manus skrives bare av folk som vet hva de vil.

Det er også noen doser humor i toppløsscenene:

(begge blotter puppene og roper)

– Woooowooooo

– Your “woo” is so not in the moment.

– Yeah? Well, your nipples are dumb.

A hatchet.

I det hele tatt fint samspill mellom disse to damene.

– Who are you calling? Your dad?

– No, I’m calling the police, and they’ll send someone

– Who?

– The cops

– The police are going to send the cops?

– Yeah

– They’re the same thing.

Molly Hatchet at Hellfest.jpg

Ja, det var egentlig det. Ikke skummelt, litt gøy, til sammen fire puppeflashinger. Drap som er ment å være oppfinnsomme, men som stort sett bare er dumme, og ikke en gang Monty Python-dumme.

It’s a portable video unit

Jepp. Ser du gammel sci-fi horror så får du høre sånne setninger. Riktig snasent. Å se han søte, lille advokaten fra ”L.A. Law” i alt blodstyret er også gøy.

”The Thing” var en av de filmene som virkelig klarte å skremme vannet av meg i mine glade ungdomsår. John Carpenters film er fra 1982, men jeg så den første gang mens jeg var glad og ubekymret fjortis (og det var jeg på slutten av 80-tallet. Eller kanskje det var 1990?).

Filmen handler om en gruppe amerikanske forskere i Antarktis som møter et mystisk romvesen som kan innta formen til personene den dreper. Dette gir rom for mange festlige mutasjoner og kreativt blodsøl. Filmen representerer noe av de beste innen monstersminke fra sin tid, og det var mye kul monstersminke på 80-tallet (Re-Animator, Pet Sematary, The Fly og diverse zombiefilmer).

Jeg husker med gru (feil type gru) skrekkfilmene fra tidlig 90-tall, hvor alle hadde funnet ut at datagrafikk er tingen. Og ingenting er så trist som billig datagrafikk. Og så, etter ”Seven” og ”Fight Club”, skulle alle nifse filmer ha grønn lyssetting.

Greit at jeg ikke ble like redd nå som for hundre år siden, men jeg synes at filmen holder seg godt. En viktig grunn til det er at personen i filmen ikke er stokk dumme.

Akkurat som i ”Alien” er folkene i ”The Thing” smarte. De analyserer situasjonen og velger løsninger som ut i fra ressurstilgangen er logiske, men sørgelig inadekvate i møtet med trusselen. Skuespillerne og replikkvekslingene er gode. Det bygges effektivt opp en uhyggelig stemning der ingen stoler på hverandre, og alle går mer eller mindre på veggen av frykt.

Grunnen til at jeg så igjen ”The Thing” var en diskusjon på Facebook, hvor vi ikke var helt sikre på om vi egentlig gledet oss til nyinnspillingen med et godt knippe norske skuespillere i Hollywood (eller et sted som ligner på Hollywood, jeg gidder ikke sjekke).

Jeg føler meg jo forpliktet til å se 2011-versjonen av ”The Thing”. Carpenters film fra 1982 starter med at et norsk helikopter jager en hund bort til den amerikanske forskningsbasen. Nordmennene dør på klønete vis og med rar dialekt uten at de rekker å fortelle amerikanerne hva som har skjedd.

Så 2011-versjonen forteller historien om hva som skjedde på den norske forskningsbasen da de fant et romskip begravd i isen.

Sånn sett ligner det mer på en remake av ”The Thing from Another World” fra 1951. Remake meg her og prequel meg der. I blant er det godt å se en helt original film. En av de nifseste filmene av nyere dato jeg har sett, er for øvrig er den finske filmen ”Sauna” – fattig på effekter, men rik på surrealistisk og nitrist ødemark. Anbefales.

I ettertid har jeg også sett Thingen med de norske skuespillerne. Jeg likte den ganske godt, selv om den ikke får samme klassikerstatus som Carpenters dings.