Wolf and sheep (2016)

Wolf and sheep handler om en gjeng unger i Afghanistan og deres jobb som gjetere. Den fikk avslutte Kosmorama-17  for min del, og dette var en fin film. Spesielt hvis du setter pris på flotte naturbilder og fabelaktig banning, og ikke er alt for avhengig av at alle filmer må forklare hva de handler om.’

Vi er i et skrint fjellområde. Det meste av tiden følger vi en gjeng barn som har som jobb å gjete sauer og geiter oppe i fjellene. De leker, prater skit, bader i elva, øver seg på å kaste med slynge, krangler og banner. Og hele tiden må de passe seg for ulven, som både er en mytisk og en reell størrelse på en gang.

Bilderesultat for wolf and sheep movie pics

Det er et vanvittig språk på ungene. Noen eksempler:

«I piss on your dry cheese».

“Your mother’s pussy begs for my cock”.

Relatert bilde

Det er ingen historie som fortelles her. Det er passiv observasjon av dagliglivet, krydret med myter om en farlig ulv som går på to ben, og noen sekvenser med en slags magisk realisme. Det hele er nydelig filmet, der naturen får mye plass. Det er en fascinerende film å se på.

Advertisements

I am not a serial killer (2016)

I am not a serial killer valgte jeg ut fordi Christopher Lloyd er med. Så mye annet visste jeg ikke om filmen. Lloyd er en nydelig skuespiller som har vært Fester Addams og en av gærningene i Gjøkeredet. Han var gammel allerede da han var Doc i Back to the future. Han må ha levd i 200 år.

Opptakt:

Filmen starter drastisk og med subtil gore, da et drap har skjedd i den søvnige småbyen. Hovedpersonen John hjelper mamma med balsameringen på begravelsesbyrået de driver. John ser ut til å være litt for glad i jobben, litt for fascinert av lik.

Tenåringen John er bekymret for at han skal ende opp som seriemorder. Han vet mye om seriemordere, og vet også at han deler mange personlighetstrekk med dem. Som at han liker å spionere på fine damer. Og at terapeuten har diagnostisert ham som sosiopat. For å unngå å drepe har han gitt seg selv en del regler, som å si noe hyggelig til folk han får lyst til på drepe. Det blir mange festlige replikkvekslinger ut av dette. Opptakten av filmen er i det hele tatt veldig bra.

Det skjer en rekke drap i småbyen, og John legger det på seg selv å finne ut av dette. Mest for sin egen del, riktignok.

Uhygge

På sitt beste klarer filmen å bygge opp spenning og uhygge. Men filmen er litt ujevn, og ofte er det uklart hva de vil. Det er mye psykologisering i filmen, men det virker likevel som den ikke har noe egentlig budskap. Så da ser jeg ikke helt vitsen.

Det blir også litt mange personer å forholde seg til. For eksempel nevnes plutselig faren til John, men gjør de det for å etablere et savn etter faren? Vi får ikke vite noe som helt om faren, annet enn at han ikke er til stede. Har han stukket av? Er han i fengsel? Er han død? Hvilket forhold hadde John til faren, og hvor ung var han sist han så faren? Vi får ikke vite noe mer om det, og da blir det underlig å trekke inn faren i det hele tatt. Og plutselig kommer det en storesøster på besøk, og hun gjør absolutt ingen forskjell til eller fra. Så hvorfor er hun med da? Det er også en venninne/kollega av moren som kommer innom av og til, uten at det gjør noen forskjell. De hadde tjent på å kutte ut alle karakterene som ikke har noe med storyen å gjøre. Personene var sikkert viktige i boka som filmen er basert på, men i filmen blir de overflødige.

I sum er det likevel en vellykket film. Tempo er bra, uten at de forhaster seg. Filmen ser bra ut. Kamera er ofte plassert litt lavt, noe som gir utsnitt som er nesten normale, men likevel litt merkelige. En fiffig og underspilt effekt. Det er gode replikker. Filmen starter med en intellektuell spenning, som går over i mer sitrende spenning. Det likte jeg godt.

Skuespillerne er gode over hele fjøla, og samtlige unngår fristelsen som det må ha vært å overspille karakterene sine. Lloyd er fabelaktig, så klart, men også 19-åringen Max Records (gutten fra Huttetuenes land) gjør en imponerende innsats som gutten som forsøker å ikke bli seriemorder.

As you are (2016)

As you are så jeg under Kosmorama-17.

Dette er en slags coming of age-film, satt til 90-tallet og grøngen. De har rutete flanellskjorter og lange pannelugger som henger foran øyene, fordi at grunsj. Jeg liker ikke begrepet grunsgjh, men jeg gikk på videregående skole på den tiden, og likte noe av musikken som de såkalte grønschjherne lagde, og jeg oppdaget en del band som var nye for meg. Snart kommer hipsterne til å oppdage grungjscg, men de kommer til å kalle de Chegruenschja og det er bare på minidisc.

Hovedpersonen Jack ser egentlig ut til å ha det ganske greit. Han kjeder riktignok rævva av seg. Han er skingrende blottet for entusiasme, og er generelt litt uttafor, men ingenting dramatisk. Han får en ny venn, Mark, som er mer utadvendt, sjarmerende og rampete. Så Jack blir mer opptatt av å like «riktig» musikk, for å tekkes Mark- Mark tør jo å gjøre mye gøyere ting enn det Jack egentlig tør selv.

Så kommer det en laaang del av filmen der det skjer det som skjer i sånne filmer. De skulker skolen, røyker pot, får bank av noen bøller, bader, ser på skyene, prater skit, osv. Det er ikke dårlig laget, det er bare ikke så voldsomt engasjerende. Hørt det før. Videre er det noe med utforsking av seksualitet og undertrykking av seksualitet, som var ganske bra.

Hele filmen er fortalt som flashback, klippet inn med noen avhørssituasjoner som virker illevarslende. Det er i hovedsak disse som bygger opp en spenning om at det skal skje noe.

Filmen er ikke dårlig, det er bare at jeg har sett lignende filmer være gjort mye bedre.

Fine skogsbilder.

My father die

Dette er en flott tittel: My father die. Bare si den et par ganger. Flott. Tittelen var en viktig årsak til at jeg tok en titt på den under Kosmorama-17.

Relatert bilde

Filmen handler om en fyr som vil at faren skal dø. Og det har han god grunn til, skjønner vi. Faren er ikke bare en kødd, med direkte farlig.

White trash, poesi og vold

Filmen starter småpoetisk med to brødre i et sumpete white thrash-land.

Relatert bilde

Hovedpersonen blir i ung alder offer for vonde voldsscener i familien, og vitne til enda verre voldsscener når faren dreper storebroren hans. Derav ønsket om fadermord.

Bilderesultat for my father die film pics

Filmen veksler hele tiden mellom å være poetisk og grotesk og voldelig, men klarer ikke helt å sjonglere det så elegant som den vil. Man får nesten litt Winter’s Bone-vibber i starten, før det beveger seg mer i retning The Devil’s Rejects. Den er mer pretensiøs enn sistnevnte, og det er jo greit nok, men det er litt for mye som skal inn.

Bilderesultat for my father die film picsFor her skal alt med. Svovelpredikanter, innavla hillbillies, politimenn med rare barter, feit white thrash-dame som aldri forlater senga, horer, bikere, skaphomser. Det blir svært mange karakterer, de fleste har du sett før, og de har vært bedre og mer interessant fremstilt før. Ingen scene-stealers her.Bilderesultat for my father die film pics

Tidvis bra, men ujevnt

Filmen har da sitt å by på. Det er noen fortellergrep som funker. F. eks. når de viser en samtale og det som skjer etter samtalen samtidig med parallellklipping (vet ikke om forklaringen min gir mening). Det er flere slike scener der filmen lykkes godt med å skape litt spenning og uhygge.

Bilderesultat for my father die film pics

Men som nevnt er det for mye som skal inn, og for mange karakterer som ikke er så interessante. Vi blir ikke kjent med noen av dem. Og storyen er ikke sååå interessant. På film er det ikke all verdens originalt at far og sønn hater hverandre. Sett mange varianter av det før. Og når faren er en slem jævel simpelthen fordi han er en slem jævel, så engasjerer det ikke all verden.

Bilderesultat for my father die film pics

Filmen er for øvrig regissert av sønnen til Pierce Brosnan. Jeg tok meg litt i å lure på om det er derfor han fikk bruke såpass mye penger på å lage en pretensiøs og småpoetisk film av noe som egentlig er en thrashy b-film. Som thrashy b-film kunne dette vært riktig artig.

Film: Layla M

 

Layla M er en sånn viktig film, om ei muslimsk jente i Amsterdam som blir radikalisert. Den var ganske bra.

Energi og sinne

Layla bor i Amsterdam, går med hijab, er politisk aktiv og har masse ungdommelig sinne og energi. Filmen starter med at hun er linjedommer under en fotballkamp, og begynner å krangle med hoveddommeren. Den type sinne. Lett gjenkjennelig. Og godt skildret.

Videre er det gode skildringer av hvordan hun observerer hatet mot muslimer på nett, og opplever det som noe personlig og direkte. Dette pares med en ungdommelig energi og trass.

Protest

Når et burkaforbud kommer, begynner hun og noen venninner med burka i protest (eller niqab, er det vel). Når de ikke får lov til å samle seg for å protestere, arrangerer de en fotballkamp for å kamuflere protesten.

I starten av filmen er det mye som en lett kan kjenne seg igjen i, alle som har vært unge og (litt) sinte en gang.  Også måten hun med stor overbevisning siterer suraer fra Koranen, mens faren sukker oppgitt og sier at hun må slutte med tilfeldige sitater og heller se Koranen som en helhet.

Radikalisering

Hun treffer en kjekk jihadistfyr på nett. De gifter seg, og stikker av til midtøsten (fikk ikke med meg hvilket land).

Jeg sovnet litt underveis, jeg hadde nettopp fått doktorgradsdiplomet mitt og tatt noen drammer. Men filmen kommer etter hvert inn på at for en ung dame som er sint fordi hun ikke blir hørt, så hjelper det ikke nødvendigvis å flytte til et islamsk land. Der blir hun i hvert fall ikke hørt.

Forklarer bare litt

Filmen er ganske bra men… Det er vrient å forklare hvorfor ungdom i europeiske land velger å dra til land i midtøsten for å drive hellig krig. Denne filmen klarer det ikke helt.

Filmen beskriver godt hvordan hun har et engasjement som ikke bifalles i samfunnet, og at det utvikler seg til et ønske om å forplikte seg 100 % for noe. Men det er fortsatt et stykke til å gjøre noe såpass ekstremt som å gifte seg uten at foreldrene vet det, og stikke av til midtøsten og slutte seg til hellige krigere. Samt å tro at unge kvinners posisjon skal være noe bedre der.

Layla vil forresten ikke drive krig, hun vil bare hjelpe folk, for eksempel i flyktningeleirer og sånt, det er han kjekkasen som er mest ivrig på krige. Og når hun plutselig oppdager at når han sier krig, så mener han krig, så liker hun det ikke. Men hva hadde hun forventet? Her blir jeg litt…jeg vet ikke. Jeg skjønner behovet for å ha en hovedperson som det går an å forholde seg til, så hun blir den snille jihadisten, men samtidig blir hun til en person som så lett ble forledet at en karismatisk kjekkas. Virkelig? Er dette forklaringen på radikalisering de tilbyr? Et enhver engasjert og ungdommelig sinnatagg kan radikaliseres til såpass ekstreme valg som å rømme fra sin stabile og trygge familie, gifte seg uten deres viten og flykte til midtøsten? Så enhver kan bli jihadist? Blir det konklusjonen?

Jeg aner ikke hvorfor europeere blir islamister, så jeg kan ikke klandre filmen for at de helle ikke skjønner det. Men jeg synes ikke at forslagene deres til forklaring var særlig gode. Men filmen lyktes med å få meg til å tenke litt.

We need to talk about Kevin

Føler meg i form for litt heavy shit nå, så jeg se We need to talk about Kevin. Dette er åpenbart en film man ikke bør se om man er langt nede.

Huttetu, denne filmen krever sitt.

Det enkle først: Flott filming og klipp, gode skuespillere. Filmen er lang, men med stram regi: Det er ingen overflødig informasjon i utsnittene eller scenene. Filmen fortelles i en blanding av nåtid og tilbakeblikk. Det er litt jobb å følge med på, men alt nøstes opp.

Vi aner ut i fra nåtidsbildene at ting har gått skikkelig ille, men vi vet ikke hva som har skjedd.

I tilbakeblikkene får vi se at hovedpersonen Eva får en sønn sammen med sin kjærlige mann. Det er starten på helvetet, for dette er en skikkelig djevelunge som terroriserer moren. En film som får deg til å tenke at du aldri vil ha barn.

Hvor tidlig kan man si at et menneske er ondt?

Det er ikke uvanlig at barn har små tilfeller av powertrip overfor foreldrene sine, at de utøver makt over foreldrene for å sjekke om de kan det (jeg er ikke barnepsykolog, altså). Som regel er dette uskyldig, og handler kanskje om å vokse opp, utvikle seg, finne ut av grensene for egen autonomi osv..

Det er ikke noe av dette Kevin driver med. Det er ren terrorisering av moren. Han er grei med faren sin, med det resultat at faren ikke tror på moren når hun sier det er noe i veien med Kevin. Faren avfeier det med at barn har ulike utviklingsprogresjon (som at Kevin ikke snakker før han er tre, og at han bruker bleie til han er 6 eller noe sånt, og ser med triumf på moren som må skifte de gyselige bleiene hans).

For oss som ser på, er det ikke mulig å avfeie noe som helst. Vi ser at det Kevin driver med, ikke kan sammenlignes med guttestreker eller med uttesting av grenser. Det er onde handlinger, ren maktutøvelse overfor moren, og psykopati i måten han setter moren og faren opp mot hverandre (psykopati brukes ikke som diagnose lenger, men dere skjønner sikkert hva jeg mener).

Så nå kan man si at et menneske er ondt?

Moren i filmen prøver å si ifra om at det er noe i veien med Kevin, men kommer ingen vei. Faren er mest opptatt av å være kompis med sønnen, og sønnen stiller villig opp på de greiene. Faren aner ingenting om faenskapet som foregår når han er borte, og får seg heller ikke til å tro på hva moren sier, ettersom Kevin alltid er så grei med ham.  Hun kommer heller ingen vei med helsepersonellet som er inne i bildet. Alle avfeier det som variasjoner innenfor moralen.

En nifs, tung og veldig bra film.

Winter’s Bone: Barn mot voksne.

Det snør for mye til at jeg akter å gå ut i dag, så jeg ser Winter’s Bone isteden.

Det er om noen fattige på landet i Missouri. Ikkeno koselig småbygdgreier her, bare falleferdige gårdshus, rot, og barn i slitte klær. En troverdig skildring av fattigdommen. De faller ikke for fristelsen til å overdrive, hverken i retning elendighet eller i at de begynner å synge om at penger ikke spiller noen rolle så lenge de har hverandre.

Forholdet menneskene imellom er saklig og fint skildret, samt det manglende håpet om å komme noen vei. På skolen lærer de å holde babyer og å marsjere med gevær. Et klart hint om hva som er den mest sannsynlige framtiden for elevene: Enten som unge foreldre og/eller som soldater.

Spenningsmomentet starter raskt: Faren til hovedpersonen Ree har stukket av fra kausjon, og satt huset som sikkerhet. Så de er i fare for å miste det lille de har. Ree drar ut for å finne faren sin.

Ree spilles av Jennifer Lawrence. Hun er i skogen denne gangen også. Den uspektakulære skogen. Den som aldri får være med i naturfilmer. Skrinne høsttrær og skrot som ligger og ruster.

– This is dad’s squirrel gun.

Bare en av replikkene som festet seg. Den virket absurd først, men handler om at å skyte ekorn er en del av matauken for dem.

Hvis man leser omtalene/diskusjonene under filmen på IMdB, så ansees filmen å være dypt mannehatende, fordi alle menn i filmen fremstilles som svin… For min egen del synes jeg det var mange fine, hyperrealistiske menneskeportretter. Og det var da noen skikkelig jævlige kvinnfolk der også, men for så vidt typisk at noen reagerer sånn.

Jeg ser ikke filmen som en historie om kvinner mot menn. Jeg ser det heller som en historie om barn og ungdom mot voksne. Barn som ikke har rukket å bli støpt inn i de voksnes dumskap ennå, men som likevel blir straffet for denne dumskapen.

Som barn har de en naiv energi og trass som de setter inn for å gjøre det riktige, men for å få til det må de ut i de voksnes verden, og må lære seg å håndtere de voksnes dumskap, og å vite når de kan stole på de voksne og når de ikke kan. Sånn sett likt det barna i Roald Dahl-bøkene må jobbe med , og Harry Potter, for den del.

Menneskeportrettene er realistiske, der de voksne ikke er kun onde eller kun snille. Og det gjør barnas navigering i voksenverdenen mer krevende. De må finne ut hvem de kan stole og, og når de kan stole på dem.

 

Takk til KK-Olsen for innspill.

HJEMMESKRIK dag 2 og 3, inkludert Barneskrik

HJEMMESKRIK kjører videre, i dag med BARNESKRIK. Det er viktig at slike festivaler har noe for de små også.

Les om dag 1 her.

BRØDRENE LØVEHJERTE fra 1977 er en klassiker i nordisk barnefilm.  Muttern leste boka for meg da jeg var liten, og den var så spennende. Jeg levde meg nn i den, med meg som Kavring og storebroren min som Jonatan. Jeg så også filmen, den gikk som TV-serie på NRK. Sverige har lang tradisjon for ypperlig TV- og filmproduksjon for barn og ungdom, så Astrid Lindgren var en prima forfatter. Hvis gjenferdet hennes kommer på besøk til meg, skal hun få sitte i godstolen.

Filmen begynner rimelig heavy. Kavring er 9 år, og venter på døden.

«Det er jo hemskt, bare ligge i jorden og være død».

Jonatan trøster ham med at da kommer han til Nangijala, og der kommer han til å være frisk og sterk. Tidlig i filmen, no spoiler, dør Jonatan i stedet. Nå gleder Kavring seg til å dø også. Det er nesten litt dødsforherligende over det. Vi får til og med se dødsøyeblikket. Dette var før vi trengte mental skuddsikkerhjelm for å se på TV. De havner i det fantastiske riket Nangijala, hvor alt er bra. De er friske, de svømmer og fisker og har kaniner.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen i Nangijala heller. I Kirsebærdalen er livet godt, men i nabodalen holder den onde Tengil en hard hånd over befolkningen. Brødrene Løvehjerte blir med i kampen for friheten, og Kavring mp vise hva mot betyr.

Brødrene Løvehjerte er en knallfilm. Historien er bra, kulisser og kostymer er nydelige, en flott film å leve seg inn i. Sånn passe skummelt, kanskje litt for skummelt for de aller minste. Selve drageeffektene er litt preget av at filmen er fra 1977, men det ødelegger ikke spenningen.

The Wave

Nå blir det pedagogisk skrik med The Wave. Vi så en tv-versjon av denne historien da vi gikk på ungdomsskolen og lærerne ikke visste andre måter for å forklare at vi ikke måtte bli nazister. Jeg har ikke blitt nazist, så sånn sett kan man si at det funker. Filmen er vel basert på et av disse sosialpsykologiske eksperimentene fra 60-tallet som kunne demonstrere at også du kan bli en sadistisk, totalitær drittsekk.

The-Wave-03-1

The Wave var en helt grei filmatisering av et undervisningsopplegg. Det tekniske er godt gjennomført, og de demonstrerer greit hva et autokrati er. Jeg blir alltid litt anspent når en film skal være så tydelig pedagogisk, og et par ganger faller de for fristelsen til å gjøre det overtydelig. Men ikke det verste jeg har sett. Og hva vet jeg, kanskje det er lærerikt for noen, slik som «En tørr hvit årstid lærte» meg om apartheid i min ungdom.

Nå blir det Bait, den siste filmen i bikini-and-biting.

Jeg er litt spent på denne. Plotet skal være at et kjøpesenter blir oversvømt, og så svømmer det masse haier rundt i vannet. Jeg lurer på hvordan de har tenkt å få til det. Vi har vært gjennom den obligatoriske startscenen, der badende ungdom blir spist. Nå sitter en banditt og overspiller så det ljomer. Jeg liker det når skuespillerne overspiller samtidig som de åpenbart tror at dette er knallbra. Hun uregjerlige tenåringsdatteren tar også i så det synger. Dette lover bra.

Aha, en tsumani. Den var faktisk ikke så ille laget. Noen steder er CGI-en tydelig (mange steder), men også blandet med noen fine «ekte» scener, eller hva man skal kalle det. Ikke så verst for en sånn film. Undervannsbildene fra det oversvømte kjøpesentret er heller ikke så dumme.

Det oversvømte kjøpesenteret var ikke så dum ide. Her er de ikke avhengig av CGI for å få det til å funke. Antydning til humor også, når haien svømmer rundt med er barnedukke på finnen.

He he, dårlig hai-CGI comin’ up.

Bait var ikke så verst. Fort sett, fort glemt. De innestengte rommene gjorde at de ikke var så avhengige av CGI-en, for den var dårlig når den kom. Dessverre ingen bikinier. De prøvde å lage en ordentlig spenningsfilm av dette. Og da blir det litt sånn…øhm, hvis jeg skal se en skikkelig spennende film, så velger jo annet enn en hai som svømmer rundt i et kjøpesenter, for spenningssekvensene var ganske oppskriftsmessige.

Phone Booth

Da rigger jeg opp til HJEMMESKRIK-festivalens andre venement: Utendørsvisning . Jeg var litt usikker på hvilken film om passet til dette, og har litt begrenset utvalg. Så det ble Phone Booth, soden jeg skal sitte på verandaen så passet det bra med en film som foregår på en begrenset område. Senere skal jeg gjemme med under bordet og se Panic Room.

Phone booth er effektivt bygd opp, og spennende. Politiet er litt dumme, de har ennå ikke lurt på hvordan det et mulig å skyte en mann i ryggen forfra. Bortsett fra det er filmen ganske bra.

Forest Whittaker er bra da, som alltid.

Phone Booth var bra. Det moralske plotet var ganske enkelt, men det funket. Storytellingen var effektiv, smuk klipping og musikk. Likte den.

Det var gøy å se skrekkfilm på pc på verandaen med øl og kyllingvinger, tror jeg tar en til, rekker det før jeg skal ivei og se volleyballkamp.

HJEMMESKRIKs andre verandafilm blir Severance. Aldri hørt om den, men nå står noen jenter nede i et hull og kler av seg.

Litt tilfeldig valgt, måtte være noe jeg hadde på DVD og som varte maks 90 min. Det er noen briter som drar på firmatur til Tsjekkia, og så blir de vel drept, antar jeg. Tsjekkia er et billig land å spill inn film i, så det gir mening.

De er i skogen, det er småvittig. Denne filmen passer bra på verandaen.

På neste date:

-så Thomas, er du et friluftsmenneske?

– ja, jeg liker å sitte på verandaen og se skrekkfilm.

Så blir det Panic Room, festivalens siste spesialvisning. Under bordet.

Forest Whittaker er med her og. Kult. Jeg liker forest. Good morning Vietnam, Smoke, Ghost Dog er noen favoritter der han er med. Og Bird. Jodie Foster har jeg også alltid likt, selv om det er en stund jeg har sett henne. Taxi Driver og Bugsy Malone er dritbra, og Nattsvermeren og det der rettsdramagreia.

Btw hvor pk må man være på festival? Er det innafor å si milf? For Jodie n dat singlet mit da cle…filmen handler for øvrig om at du kødder faen ikke med mødre.

Du kan si mye om David Fincher, men han kan være tydelig når han vil. Og det vil han. Jeg lo litt av det iblant, men panic room er en bra film, meget severdig.

Dag 3

Etter en lang dag med MØRBANK i volleyballhallen er det endelig klart for horror igjen. I dag har jeg bare ork til guinness, kyllingvinger og The Walking Dead, er på episode 11 sesong 5. Håper å nå igjen sesong 6 som har begynt på Fox.

Kyllingvingene skyldes at da jeg var på butikken for å kjøpe ostepop, så hadde de finnbiff på tilbud. Det er kjempegodt, så jeg kjøpte masse av det. Da ble det fullt i fryseboksen, så jeg måtte ta ut kyllingvingene (de to mest plass) og steke dem. Det er mye logistikk som skal på plass når man arrangerer festival.Thw

Hjemmefilmfestival

Jeg har jobbet som en galleblære i det siste, men i går leverte jeg andreutkastet av doktorgraden til veileder. Nå har jeg 1-3 dager med ferie. Så i dag blir det hjemmefilmfestival. Jeg liker å stå tidlig opp på en hverdag for å se film.

Jeg lar alfabetet bestemme filmvalget. Jeg har en del filmer liggende på den dingsen som ligger under TV-en og tar opp program. Første film blir 3:10 to Yuma. Jeg skal også legge sammen klær. Det er ikke like gøy, men sånn er det å være voksen.

3:10 to Yuma var bra. Litt sånn moderneskitten western, der hovedpersonen bare vil drive den lille farmen sin og sitte og være bekymret sammen med kona og ungen. Men slemme folk er slemme, så banditten Wade gjør ting surt. Vår man gjør så klart hva som hest for å berge familien sin. Det er fin farge i filmen, og musikken funker cowboybra.

Her er det revolvermenn, sheriffer, banditter, ran av pengetransport, prærie, fjellpass, indianere, forsinkede tog, shoot out, og sånne buddygreier hvor to menn som er kjempeulike forstår at de kanskje ikke er så ulike likevel, justisen er arbitrær, og de får en slags respekt for hverandre selv om de er fiender fordi de har ryggrad. Den barske underdrivelsene til revolvermennene passer Russel Crowe bra; han er bedre når han får underspille enn når halve filmen skal handle om hvor macho han er. Christian Bale er sterk på utsida, og plaget på innsida.

Teksting på nynorsk er moro:

I hate possies – Eg misliker oppbod.

Søtt.

Dagens andre film er Alice doesn’t live her anymore (1974). Av Martin Scorsese. Jeg ante ikke at han hadde laget denne filmen, den forsvinner liksom litt i all ganstergreiene han har laget.

Innledningen er nydelig. Knallrøde maleri-aktige farger fra en liten farm, der ei jente går alene mens hun synger og drømmer. Drømmene tar raskt slutt, og hun er husmor med en sønn og en ektemann som bare bryr seg om når middagen er på bordet. Det skjer såpass tidlig i filmen at det er ikke spoiler å nevne at mannen hennes dør, og da endres livet hennes helt. De har ingen inntekt lenger, og nesten ingen penger, så noe må de finne på.  Hun begynner å synge igjen. Så de første 15 minuttene handler i hvert fall om at drømmene til går til hevete om du gifter deg med en egoistisk rasstapp.

Videre tematiserer filmen hvor sårbare man blir hvis man kun har ektefellens inntekt, og denne faller bort. Som husmor har hun heller ingen erfaring som arbeidsgivere verdsetter. Hun må selge eiendeler, flytte ut av huset, reise til et mindre sted, og gå desperate runder rundt på ulike klubber for å se om noen trenger en sangerinne, men de vil stort sett ha yngre babes.

I will always love you er med her.

Og Harvey Keitel. Og Krist Kristofferson som jeg alltid har likt siden NRK sendte Convoy da jeg var liten pjokk. Ellen Burstyn styrer filmen, hun fikk Oscar og Bafta for beste hovedrolle. Vel fortjent.

Denne likte jeg. God realisme, med godt driv i storyen og replikkene. Solid på alle måter.

Dagens tredje er Anatomy of surrender. Jeg har aldri hørt om den før. Tatt opp fra ViaSat Crime. Alle filmfestivaler bør ha noen filmer du aldri har hørt om. Den er tysk., med originaltittel «Spuren den Bösen – Liebe». Den presenteres som krim/grøsser. Så vi får se.

Dette er dritkjedelig. Standard krim av kjedeligste merke, tv-håndverk. Noen er drept, og alle er mutte og har dype hemmeligheter bla bla bla. Gidder ikke se ferdig.

Den tyske krimmen var så generisk og kjedelig at jeg måtte gå ut en tur og se på en grav med russiske og jugoslaviske straffanger fra krigen. De har satt opp et fint minnesmerke for dem. Rett i nabolaget mitt. Det er også et fint klatretre der, men det er litt høyt opp til den første grena, så jeg tok ikke sjansen på å anstrenge knærne for mye, de gjør litt vondt og jeg sal spille turnering i helga.

Så er det Tempted fra 2001. Jeg har aldri hørt om den, men i hovedrollen …BURTBurt er rik, forfengelig, sjalu og slem. Han er fortreffelig.

Jøss, de namedropper R. L. Burnside. Han får så vidt være med i filmen også, men vi får ikke høre musikken.

Denne var ikke så verst. Litt sånn midt-på-treet noir thriller, hvor alle vil pule og drepe hverandre. Ingen er uskyldige. Burde vært mer Burt.

Festivalen går videre med danske Bleeder fra 1999. Kim Bodnia er med. Han var fast inventar i norske filmer en stund, så da blir det nesten en norsk film. Jeg trodde først dette var en oppfølger til Pusher, men det er bare mye av de samme folka. Jeg likte Pusher. Etter å ha sett den gikk jeg og kompisene og sa «do fåkkr mai, Franke, do ær min vhen, men du fåkkr mai». Det var kjempegøy.

I starten: ei videosjappe, masse VHS-kassetter.. Han som jobber der, er en livstrøtt besserwisser som ser på voldsfilmer hele tide. Alle som jobbet i videosjapper er sånn.

Den minner for så vidt litt om Pusher. Det er ikke dop her da, men det er den skitne byen og litt ymse småshady karakterer som gjør at det minner litt.

Hm, vel vel. Skittenrealismen er grei nok. De bor i skrale leiligheter, har kjipe jobber og det er graffiti overalt. Og noe rasismegreier. Men det hele blir litt generisk. Disse vennene ser ut til å bare ha det kjedelig hele tiden. Hvorfor er de venner? De forteller aldri vitser sammen, de prater knapt sammen. De bare sitter i en bar og ser voldsfilmer. «Giid se så følelsesmessig avstumpede vi er», lizm. De er liksom voksne folk. Så går de på en destruktiv spiral og bla bla.

Festivalens siste film blir Carlito’s Way Al Pacino, Brian De Palma, ganstergreier. Sikkerstikk. Penelope Ann Miller er sånn passe drop dead gorgeus også.

Music supervisor: Jellybean Benitez. Det var et fint navn.

Og det er gøy med 70-talls New York-gangstere.

Hmm, dramatisk sluttsekvens på en jernbanestasjon i en DePalma-film…det funker,da

Egentlig en svært typisk gangsterhistorie, ikke mye nytt her. Men vellaget.

Home: En film som får deg til å hate biler

Home av Ursula Meier er en intens isolasjonsfilm. Dette er ikke horror, men mange horrorfans vil nok sette pris på den innestengte stemningen og klamme desperasjonen som utvikles.

Vi møter en familie som lever i sus og boller og brus slik bare franske filmfamilier kan. De bor på landet, langt vekk fra alle andre folk. Rett ved huset er det en motorvei som ikke er i bruk. Dette gir familien stor plass, de boltrer seg og lever livets glade dager, men en falsk bevissthet i bakhodet om at det sikkert blir kjempelenge til før motorveien åpnes.

Så åpner motorveien, og alt endrer seg. Først er det ikke så ille, de klarer tolerere trafikken som passerer huset. Men det blir verre. Og verre. Familien blir beleiret av konstant trafikk.

Trafikken øker. De får en intens og vedvarende trafikkstøy rundt seg hele tiden, også om kvelden og natten. Bevegelsesrommet deres blir innskrenket, både fysisk og mentalt. Flere av deres favorittsteder blir gjort vanskelig tilgjengelig av en brølende motorvei. For eksempel: To av ungene har vært og badet, og i en ydmykende sekvens må de krype gjennom et skittent rør under veien for å komme seg hjem igjen.

Mentalt blir de isolert ved at hele tilværelsen deres nå handler om dette brølende monsteret, uten at de kan gjøre noe med det. Jeg kjenner det litt igjen fra skrekkfilmer; det er noe i utgangspunktet hverdagslig som utvikler seg til å bli et ødeleggende monster, og det er akk så lite de kan gjøre med trusselen. De kan bare forsøke å gjemme seg. Så de begynner å isolere huset, og blir en slags fanger i sitt eget hus. I den klamme isolasjonen går de på veggene, og blir sprøere og sprøere.

Home gjorde stort inntrykk på meg da jeg så den på Kosmorama (har glemt hvilket år det var).