Nowhere to hide (dokumentar, 2016)

 

Kosmorama har alltid et eget dokumentarfilmprogram, og der er det ofte mye bra. Nowhere to hide så jeg på Kosmorama-17, og det var en svært bra dokumentar.

Sykepleier i Irak

Vi er i Irak. Noen gir et kamera til sykepleieren Nori, og ber ham filme livet sitt over en lengre periode. Slik får vi se litt om hvordan det er å leve i en særdeles utrygg del av Irak, med krig og terror på alle kanter.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori jobber på et sykehus, og er vant med å se en del skader. Han forteller informativt og faglig om hvordan skadene endret seg etter at amerikanerne kom.

Vi får også se ham hjemme, et sted han kaller sin oase, med noen livlige og skjønne barn. «My life is good», sier han tidlig i filmen. Han snakker også om hvor deilig det er å leve i et uavhengig land (filmingen starter rett etter at amerikanerne har trukket seg ut av Irak).

Ingen gjemmesteder

Men de er ingen steder å gjemme seg. Skadene fra konflikten henger tydelig ved. Det er amputerte lemmer, kulehull, sykdom og fattigdom. En av pasientene viser hvor han ble skutt av Al Quaida. Han er nå arbeidsufør, og viser bilder fra tiden han drev et lite kranbilfirma. Nå strever han med å brødfø familien sin.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

En annen forteller om de to sønnene til naboen som ble kidnappet av ISIS. De fant bare hodene.

På flukt fra ISIS

Landsbyen blir tatt over av ISIS. Nori velger å flykte med familien, men krigen følger etter. Det blir bare verre og verre. Det er smertelig å se noen som prøver å holde familielivet ved like, manøvrere barna sine utenom rekkevidden til snikskytterne.

Bilderesultat for nowhere to hide 2016 film pic

Nori vender kamera mot seg selv. Han er sliten. Ansiktet er dradd. Han drar tilbake til sykehuset han jobbet på før, men alt er smadret. Likene til de to irakiske soldatene han ikke rakk å begrave før han flyktet, ligger i full oppløsning.

Lavmælt og grufull

Filmen er gripende, sakte, lavmælt. Uten å ty til sjokkeffekter. Fortellingen er skrekkelig nok uansett.

Jeg blir sittende å undre på hvorfor akkurat dette stedet, Diyalaprovinsen, ble så krigsdominert. Jeg kan ikke så mye om geografien i Irak, men det vi får se i filmen er bare ørkenområder og noen små landsbyer. Hva er vitsen med å krige så innmari hardt her? Filmen gir ingen svar om hvorfor folk kriger, men viser de grufulle resultatene.

Hatten av for Nori. En god mann med Gud i hjertet (eller Allah). Til helvete med ISIS.

Dokumentarfilmfestival

Sånn passe i utakt med tiden mimrer jeg tilbake til dokumentarfilmfestivalen i Trondheim, og dette er skikkeligelendig mimring fordi jeg ikke fikk med meg så mye fordi jeg var opptatt med andre ting.

Jeg fikk sett The Punk Singer, som Feminalen viste i samarbeid med dokumentarfilmfestivalen. En bra film om Kathleen Hanna, som jeg ikke ante hvem var, og riot grrl, som jeg har noe kjennskap til.

Jeg hadde lyst til å se The Act of Killing, etter at The Look of Silence gjorde enormt inntrykk under Kosmorama, men damelaget jeg er trener for hadde kamp da, og ladies first, ikke sant? Derfor ble det en slags dokumentarfilmfestival hjemme i stedet. Jeg så filmer som jeg hadde tatt opp på den opptaksdingsen under TV-en, i litt tilfeldig rekkefølge.

Programmet ble som følger:

Bully. Om barn som mobbes og skolen som ikke gjør noe med det.

The Internet’s Own Boy: The Story of Aaron Swartz (Kampen for et demokratik internet): Om betydningen av fri informasjonsflyt,og en som jobbet hardt for dette.

Cinema Verite: An American Family. Om verdens første realityserie.

Extreme Brat Camp (Leirskole for bråkebøtter): Barn sendes på militæraktige leire for å lære disiplin. Ungene er ikke kriminelle, foreldrene er bare lei av hvordan de oppfører seg.

Min bror islamisten. En engelskmann prøver å forstå hvorfor broren hans har konvertert til en radikal form for islamisme.

Tilbake til Homs. Om borgerkrigen i Syria, og de som forsøker å leve i Homs.

Trøstespor

Det ble litt deprimerende på slutten, med terror og krig og slikt, så jeg går tilbake til den første filmen, The Punk SInger, og en låt av bandet Bikini Kill. Musikk hjelper alltid.

Bikini kill – Rebel Girl

 

 

Dokumentar: Tilbake til Homs

Tilbake til Homs (2013) har lenge ligget i bunken over «har lyst til å se», men jeg vegret meg lenge fordi den virket så dyster. Regissør Talal Derki følger en fotballspiller og en sanger under borgerkrigen i Syria.

Filmen starter med folk som demonstrerer fredelig i 2011, men så begynner militsen å pepre dem med tåregass.

Dette er ikke så lystige greier. Folk begraver barna sine. Skyting høres i bakgrunnen på stort sett alle utendørsscenene. Syria fremstår som relativt moderne, bortsett fra at bygningene er ruiner. De har lap top og HD-kamera og mobiler og alt slikt.

Filmskaperen forteller om da drømmen om en fredelig revolusjon tok slutt, da det ble slutt på dansingen og sangene om fred. De som kunne flykte, flyktet. Før var gatene fulle av liv, nå høres bare fuglekvitter og bombedrønn, og pga snikskyttere er det tryggest å bevege seg mellom husene; med hull i alle veggene har de laget et intrikat nettverk av ganger.

«Drømmene vi hadde ligger bak oss nå», synger de.

Filmen begynner med et smell, og var redd det skulle bli krigssensasjonalisme. Frykten var ubegrunnet. Dette er en lavmælt film, så lavmælt det kan bli når det handler om mennesker som bor i en by som har blitt en krigssone. Bildene er dramatiske nok i seg selv, med alle ruinene, lyden av skyting og granater, folk som dør. I starten er det mer hyling når noen dør. Et stykke ut i filmen virker gjengen sliten, og bare konstaterer «han er død». Motstandsstyrker samles i vanlige leiligheter. I starten er lap top og mobil de mest synlige verktøyene. Etter hvert blir det tyngre bevæpning, og det er også klipp fra rene gatekamper.

En av personene er sanger, og gjennom hele filmen gis fortellingen pause (og dybde) ved at han synger sanger om situasjonen; dels bønner til Gud, dels beskrivelse av situasjonen.

«Du som vokter landet, stopp despotens tyranni

Hærens hjerter har gått i graven»

 

Ikke en film til å bli glad av, men en (stor sett) lavmælt skildring av hvordan borgerkrig endrer et bysamfunn. Bilder av ødeleggelsene i Homs kan også ses i denne bildereportasjen fra 2014.

Dokumentar: Min bror islamisten.

Engelsk tittel: My brother, the Islamist.

En brite, Robb, forsøker å forstå hvorfor halvbroren hans ble en radikal islamist. De er fra en rolig kystby småby i England, og begge virket som alminnelige unge menn. Men halvbroren, Rich, flyttet til London, endret navn til Salahuddin. Nå vil han at England skal styres av sharialover, og han vender familien ryggen.

Dette er interessante greier. Dokumentaristen henger sammen med de unge konvertittene på møter, under måltider, når de er ute på gaten for å overbevise folk om at de har rett, osv.. Han blir også med på en nattlig kjøretur der de leter etter en passende moske å be i. De første moskeene de finner, forkaster de som for liberale. Nyfrelste er bestandig de aller mest frelste, eller hva?

Gjengen framstår som hyggelige og med mye humor. Og med ekstreme holdninger om hva som må endres i samfunnet. Selve handlingene deres er ikke så ekstreme, bortsett fra å rope «mordere» etter soldater. Ellers holder de seg stort sett til siviliserte aktiviteter som møter, diskusjonsgrupper og verving. Men innholdet i det som blir sagt på møtene, er temmelig ekstremt. Det er drastiske samfunnsendringer de ønsker seg. Holdninger en litt sånn «jada, vi ønsker en fredelig løsning, men hvis ikke det går, må vi kjempe», og de lar det ligge litt i lufta akkurat hva det betyr. Det er urovekkende.

Dokumentaristen er litt forsiktig i utspørringen av dem. Mulig han måtte være det for å få lov til å bli med dem i det hele tatt. Det hadde så klart vært interessant med mer dypgående spørsmål om hvorfor de fant på å konvertere, og hvorfor de valgte en såpass revolusjonær tilnærming. De forklarer litt om at de så det moralske forfallet i samfunnet, men jenter som blir voldtatt, dritingse folk overalt, og laber arbeidsmoral. Og at de har fått et mye bedre liv etter at de konverterte. Greit nok.

Men hvorfor valgte de ikke en tilnærming til islam som er mer kompatibel med det samfunnet de lever i? Vi får ikke noe godt svar på dette, kanskje det ikke finnes, annet enn at de er opptatt av å være svært bokstavtro (i hvert fall på den måten de mener det er riktig å være bokstavtro).

I 2014 kom det en oppfølger; Min bror, terroristen. Robb besøker igjen sin halvbror, som nå sitter i fengsel for å ha planlagt terrorhandlinger. Jeg har ikke sett den, men skal nok gjøre det en gang.

Dokumentar: Extreme Brat Camp

 

Extreme Brat Camp hadde tittelen Leirskole for bråkebøtter da NRK sendte den.

Her er vi i Camp Consequence, med høye piggtrådgjerder og beskrivende nok nærmeste nabo til et fengsel. Foreldrene sender ungene sine dit fordi de ikke klarer/orker å ha med dem å gjøre. Noen er der i en uke, noen i måneder, noen i år. Foreldrene betaler dyrt for dette. En 30-dagers spesialcamp koster 2000 dollar.

Slike leire er visst en stor industri i USA, hvor de kjører på hard militærtrening og brøling. Sjefen forklarer at hensikten er å slite ut ungene, for da kan han se dem for hva de virkelig er. Det gir for så vidt mening.

Et interessant trekk ved Camp Consequence  er at de tar for seg foreldrene også. De får ikke bare dumpe ungene sine og dra. Som Sjefen sier «I didn’t mess up your kids, you did», så for å komme noe sted, må han også jobbe med foreldrene.

Men det kommer noen urovekkende utsagn fra de som jobber i leiren (omtrentlig sitat): «If you hit your child, the child can call the police. Who gave the children such power?”. Jøye meg. Er det krig mot barna?

En annen leirskole på vestkysten driver helgeopplegg for unger fra gjengområdene. En drill sergeant virker oppriktig i sitt ønske om å redde unger fra gjengkriminalitet. Han forteller at de i starten jobbet han med eldre ungdommer, men fant ut at når de var 16-17 så hadde de allerede gjengtatoveringer og tjente mer enn ham. Så han begynte å jobbe med barn i alderen 5-14. Dette kan jeg ha sympati med. Metodene undrer jeg litt mer over. Greit at disiplin er et poeng, men da tenker jeg disiplin mer i form av respekt for seg selv og andre. Ikke blind lydighet.

For å presisere: Ungene på disse leirene er ikke kriminelle, de er ikke dømt til dette. Det er foreldrene som har sendt dem dit. Jeg ville likt å høre litt om hvorfor foreldrene sender dem dit, hva er deres motivasjon?

Det kommer også fram at på noen av disse leirene foregår det overgrep og misbruk. Flere av leirene er stengt ned pga dette.

Litt half-assed doku dette. De har et underliggende argument om at denne type kadaverdisiplin ikke er ideell barneoppdragelse – det er jeg med på, men de burde argumentert litt for det. De som driver leirene virker sympatiske nok, det virker som de tror på det de driver med. Jeg skulle likt at dokuskaperne gikk litt nøyere inn på hvordan slike metoder egentlig virker inn på barn. Det nevnes også at i noen av leirene har det vært overgrep og misbruk – dette bare slenges inn, uten å gi noe videre info om hvor utstrakt det er. Det burde være enkelt å researche seg fram til litt bakgrunnsinformasjon om ca. hvor mange leire som finnes og hvilke typer overgrep som er dokumentert. Ikke bare sleng det inn som en uvitende besserwisser i kommentarfeltet.

 

Dokumentar: An American Family

Cinema Verite: An American Family handler om verdens første reality-serie. Den ble laget i 1973, da et filmteam fulgte dagliglivet hjemme hos en familie i flere måneder.

Så vidt jeg husker, gikk det ikke så bra med denne familien. En foreleser på NTNU brukte serien om et eksempel på at hverken deltakere eller publikum var klare for reality-show. Da Big Brother og Robinsonekspedisjonen ble populære mot slutten av 90-tallet, var det mange som mente at den teknologiske utviklingen, med små og billige kamera, var en sentral årsak.

Vel, An American Family viste at det var teknologisk mulig å lage dokusåpe i 1973 også, men markedet var ikke rede. På 90-tallet var det en glidende utvikling der mer intime og private opplysninger om personer ble vanlig i offentligheten , så folk var mer komfortable både med å eksponere seg selv og å bevitne andres eksponering (også viktig for populariteten til sosiale medier).

Den teknologiske utviklingen må likevel få lit av æren/skylda: An American Family var kostbart å lage; de brukte enorme mengder film. Med digitale kameraer spiller det ingen rolle hvor mange timer du tar opp. Samt situasjonen med mange kanaler: Det var mye sendeflate som skulle dekkes, og realityshow og dokusåpe var en rimelig måte å få klemt ut mange tv-timer av det samme materialet.

Historien fortelles litt annerledes enn  jeg hadde forventet. Ikke som en tradisjonell dokumentar, men som en spillefilm. En dramatisering av historien, med Diane Lane, James Gandolfini og Tim Robbins i ledende roller.

“I know you’re upset, but let’s have a drink and will talk about it.” James Gandolfini er the sweet talking regissør. Karakteren hans er i starten Ganske kjedelig, men et stykke uti får han vist hva han kan. Det er liksom alltid godt å se ham igjen. Tim Robbins virker litt ukomfortabel med å framstille faren i An American Family som den utro og manipulerende kødden han er. Diane Lane er strålende som moren som utsettes for manipuleringer fra ektemannen og fra tv-crewet.

Dette er en interessant historie, fortalt på en kjedelig måte.

 

Dokumentar: The Story of Aaron Swartz

The Internet’s Own Boy: The Story of Aaron Swartz

Norsk tittel: Kampen for et demokratisk internett

Jeg visste i utgangspunktet lite om denne filmen. Bare at det handler om Aron Swartz, som var med og starte reddit, og at han tok livet av seg 26 år gammel.

Det er en halveis biografisk film om Aaron Swartz, der det tematisk dreier seg om tilgang på informasjon.

Blant annet tilgang på offentlige dokumenter i USA, rettsdokumneter og slikt, som er offentlig informasjon, men svært vanskelig tilgjengelig. Ett selskap styrer tilgangen, og tar betalt for å gi tilgang til dokumenter som er offentlig. Dette er i strid med offentlighetsprinsippet, men veldig innbringende for dette selskapet.

Aaron ble med på et prosjekt som skulle gjøre de offenlige dokumentene lettere tilgjengelig. Det lyktes de med, og da startet også problemene. FBI begynte for eksempel å overvåke foreldrene til Aaron, uten at det resulterte i noen tltale i første omgang-

Så begynner han å laste ned haugevis med vitenskapelige artikler, og gjør disse tilgjengelig. Da bryter helvete virkelig løs.

Aaron blir arrestert, og truet med fengsel. Først 3 år. Senere trues han med 35 år i fengsel. Det er en kamp uten ende, og i dokumentaren argumenteres det for at dette slet ut Aaron og bidro til at han tok sitt eget liv.

Filmspråket er ikke kjempespennende, men det er en god og interessant historie om gammelt lovverk og gamle institusjoner som møter ny teknologi og ikke vet hvordan de skal forholde seg til den. Det er også overbevisende og effektive argumenter for nøyaktig hvorfor fri tilgang på informasjon er viktig, og hvordan internett og programmerere kan ha en rolle her.

Aaron fortjener å få sin historie fortalt. I samme slengen fungerer filmen også som en effektiv argumentasjon for hvorfor så mye som mulig informasjon bør være fritt tilgjengelig.

Dokumentar: Bully

Bully er en deprimerende dokumentar om unger som blir mobbet. Jeg har hatt den liggende lenge, men drøyd med å se den. Da passer det å se den en dag jeg hadde lykkelige ting på programmet resten av dagen, som roller derby ig black metl-konsert, for å få humøret tilbake.

Bully starter med en kort historie der en far forteller om hvordan han skjønte at sønnen hans, Tyler, kom til å bli plukket ut som offer fordi han skilte seg så mye ut. Faren forteller at når sønnen sluttet å gråte, ble det virkelig vanskelig å forstå hvordan han hadde det. 11 år gammel tok Tyler livet av seg.

I hovedstoryen møter vi en pjokk som de andre kaller «fisketryne». I starten er han hjemme hos familien sin, og det er en typisk familiescene, der de slapper av og tuller ved frokostbordet. Med en gang han går ut av huset, blir pusten hans raskere og nervøs. Mobbingen starter allerede mens de står og venter på skolebussen, fortsetter på skolebussen, og på skolen.

En mor viser hvor på soverommet sønnen hennes hengte seg. De har tatt ned hyllen han hengte seg i, og gjort om rommet til kontor for prosjektet de jobber med, som dreier seg om å få gjort noe med faenskapet.

En scene demonstrerer hvor lite skolen gjør med problemet: Etter et friminutt der en gutt har blitt grundig mobbet, tvinger læreren mobbeofferet til å ta mobberen i handa. Læreren ser det bare som en konflikt: «Shake hands and be done with it», er løsningen. Det er en ydmykende scene. Mobberen står med handa fram, og læreren kjefter på mobbeofferet som nøler med å ta fram handa. Etterpå forteller mobbeofferet hva som skjedde friminuttet. Lærerens respons er «but he said he was sorry».

Mobbernes oppførsel er sjokkerende og deprimerende nok, men å se hvor lite lærere og rektor på skolen skjønner av mobbingens dynamikk, er skremmende. Rektoren tror hun har gjort noe med mobbingen fordi hun har fått den ene mobberen til å slutte å sitte på hodet til offeret. At offeret fortsatt blir lugget og slått hele tiden, registrerer hun ikke.

 

Volden og underholdningen

Jeg liker film, og jeg liker metal, og jeg liker filmer om metal.

En favoritt er dokumentaren Metal: A headbangers Journey (Canada 2005. Dir: Dunn, McFayden, Wise).

Filmen er Sam Dunns personlig beretning om fremveksten av heavy metal, om noen av de ulike sjangrene, om metalfolket, om metalkulturen, om kontroversene osv..

Jeg pleide å bruke den i undervisningen på NTNU, spesielt kapittelet «Death and Violence», fordi filmen berører mange medierelaterte tema som det har vært mye debatt om, og som er svært relevante for mediestudier. Teksten tar hovedsakelig utgangspunkt i denne delen av filmen, som ligger her: https://www.youtube.com/watch?v=jtaAYRuUeBQ&list=PL23882FD25548C054&index=14

Moralsk panikk

Klippet starter med den moralske panikken som showet til Alice Cooper vakte på 70-tallet, da folk trodde han drap babyer på scenen. Hvor vidt folk faktisk trodde dette, er vanskelig å verifisere, men mange var i hvert fall redde. Sånne overdrivelser er et vanlig kjennetegn ved moralske panikker, gjerne blant folk som enten ikke har sett showet i det hele tatt, eller som ikke skjønner sjangeren (den groteske kabareten).

Som Alice sier selv: det er en visuell fremstilling av et mareritt, og mareritt må nødvendigvis se litt fæle ut.

Den moralske panikken førte flere ganger til at showet hans ble forsøkt sensurert og stoppet, og i blant lyktes man i å stoppe det også. Uten at man kunne vise til noen konkret grunn til at man skulle stoppe det. Man kunne ikke vise til nakenhet eller bannskap. Man kunne heller ikke vise til noen dokumenterte skadelige effekter. Så det var en sensur basert på moralsk grunnlag, og hvem skal da bestemme hvilke medieuttrykk som skal ha livets rett?

Høykultur mot lavkultur

Alice Cooper sier; se på Macbeth, det er mer blod i Macbeth enn i showet mitt, og det er pensum på skolen.

Det er et populært argument blant mange; å sette det opp om mot kanoniserte kulturuttrykk. Se på Macbeth, se på Det Gamle Testamentet. Se hvor voldelige de er. Og det er et poeng: Skillet mellom høykultur og lavkultur blir tydelig her, og vi ser ofte at det som anses som lavkultur letter blir sensurert enn det som oppfattes som høykultur. Hvorfor er det greit med blod i Macbeth men ikke på konsertene til Alice Cooper? Hva med torturscenene i The Passion of Christ holdt opp mot torturen i Saw-filmene?

Økonomisk sensur

Mahyem ble nektet å spille i Malaysia. Det er det for så vidt ganske mange som blir, men litt mer uvanlig er det at Mayhem i 1997 ble nektet å spille i Oslo under Oslo Rock Festival. Kulturpersoner og politikere som ikke likte Mayhem truet festivalen med å miste fremtidig støtte. Så økonomiske trusler kan også påtvinge sensur.

mayhem sandnes26

Mayhem, fra en konsert i Sandnes. Da med Maniac som vokalist.

De tre første platene til Cannibal Corpse er forbudt i Tyskland og New Zealand. Jeg vet ikke hvorfor.

Men finnes det overhodet noen grunn til å sensurere media, eller regulere hva folk eksponeres for?

Voldelig underholdning

I filmen intervjues Rose Dyson. Hun peker på det enorme voldsinnslaget i underholdningskulturen. Det er det massivt. Vi bevitner en enorm mengde drap, lemlestelser, tortur – mest fiksjon, men også virkelige, gjennom nyhetssendinger. Og hva gjør det med oss? Gjør det at vi ser på verden som mer voldelig enn hva den egentlig er? Og i så fall skaper det frykt? Og kan den frykten igjen få politiske konsekvenser?

cannibal corpse eaten

Forbudt i Tyskland og New Zealand.

Ulike voldelige medieuttrykk virker inn forskjellig på oss, ut etter hvilken relevans vi mener volden har for vår egen virkelighet, og etter hvordan vi kjenner sjangeren. Jeg blir for eksempel ikke redd av å se coverkunsten til Cannibal Corpse. Dette er ikke ting som kommer til å skje i virkeligheten, kun i fantasien. Dette bildet er altså coveret på Eaten back to life, som er forbudt i bl.a. Tyskland og New Zealand. Og hva enn det er som foregår her, så er jeg ikke redd for at det skal hende meg. Det har ingen relevans overfor den virkeligheten jeg lever i, og det er således lettere å ha en distanse til det.

Rose Dyson reagerer, som mange andre, på at dette blir markedsført som harmløs underholdning overfor tenåringer som mangler kunnskap om voldens plassering i historien, og sitter igjen med glamoriseringen av vold som den ultimate problemløser. Særlig innen actionfilmen så er det jo gjennom voldsbruk at helten redder verden. Gjør det at vi lettere vil godta vold i det virkelige liv, så lenge det er good guys, en av oss, som gjør det?

Et annet spørsmål er: Hvorfor er vi så interessert i voldelig underholdning? Det er en veldig fascinasjon for død og hva som kan skje med kroppen, og samtidig en frykt for det.

Kan hende det er en sammenheng mellom hvor kjent vi er med vår egen dødelighet og i hvilken grad vi ønsker å se fremstillinger av det? Døden er litt fjernet fra resten av livet. Vi har egne venterom for de som venter på å dø, gjemt bort for resten av samfunnet.

Gir det en katarsis, altså en renselse for spenning som vi har i kroppen og som må ut på en eller annen måte?

Konkurranse i fælhet

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen til regissør Sam Dunn om å lete opp brutale tekster. Jeg hadde det litt sånn med skrekkfilmer. Det gjaldt å se de fæleste skrekkfilmene, både for å få det frydefulle gys og også for å tøffe seg litt. Jeg husker det gikk rykter om at flere folk i Stavanger hadde besvimt under Pet Semetary! Det var sikkert bare tull, men vi syntes det var dritkult.

Syndebukk

Dee Snider fra Twisted Sister snakker om at hver gang en eller annen som har drept noen, hver gang det viser seg at han hørt på metal, blir det brukt til å forklare hvorfor han gjorde dette. Som i massakren ved Columbine High School, der to unge gutter skjøt og drepte flere av sine medelever, før de begikk selvmord. Og disse likte musikken til Marilyn Manson.

childs play 3

Filmer benyttes også som syndebukk. Den mest kjente saken er de to tiåringene som drepte to år gamle James Bulger i England. De hadde sett filmen Childs Play III – og dette ble da brukt til å forklare hvordan to unger kunne gjøre noe så uforklarlig brutalt.

Det impliserer en tro på at media har enorm makt – at en sang eller en film kan få noen til å bli mordere.

Spiller sjanger noen rolle her? Childs Play III har undertittelen “Look who`s stalking”, et ordpsill på filmen Look Who`s talking. Den svenske versjonen jeg har heter “se hvem døljaren er”, eller noe sånt. Det er et hint om at ikke alle er klar over at Childs Play er en horrorkomedie. Og den sjangerforvirringen kan ofte føre til misforståelser. Men den har mye å si for vår opplevelse. Childs Play er uansett ikke ment for 10-åringer. Ansvarlige foreldre er som regel i stand til å finne filmer som er bedre egnet, men disse to guttene manglet dette, og det er nok noen slike faktorer i guttenes oppvekstmiljø som hadde større betydning enn filmen.

Sjanger meg her og sjanger meg der

Vi reagerer ulikt på ulike voldsfilmer, selv om den overfladiske beskrivelsen av volden i filmene kan være ganske lik. Når vi ler av volden i Pulp Fiction, så er ikke det fordi vi er blottet for empatiske evner eller at vi er følelsesmessig avstumpet, men fordi sjangeren tillater oss det. Vi ser den ikke som et skremmende bilde av organisert kriminalitet, men som en lek med filmatiske stereotyper.

Så kan vi gå over til en evig diskusjon: Betyr sjangerkunnskap at man media ikke har noen påvirkning? Derom krangles det videre.

Videre lesning

Dette er tema som jeg har vært inne på før, og sikkert kommer tilbake til senere. Noen bloggposter kan du finne her:

Hvorfor horror.

Medievold

The Look of Silence (2014)

Dokumentaren The look of silence er heavy stuff. En bra film, men man kan bli litt nedfor av å se den.

Dette er en oppføger til The act of killing (som jeg ikke har sett), der folk tilhørende drapsbrigadene forteller om hvordan de drepte folk etter militærkuppet i Indonesia i 1965. I The Look of Silence er det familien til en av de drepte som får si sitt, og som får konfrontere de ansvarlige bak all drepingen med noen spørsmål.

Vi følger Adi, og vi møter hans eldgamle foreldre og hans sjarmerende fnisedatter. Han tilpasser briller til folk, også til de som torturerte og drepte storebroren hans Han stiller dem spørsmål. Flere av morderne erkjenner hendelsene, noen av dem skryter av hvor flinke de var til å drepe, men avviser ansvar, de bare utførte det som noen andre hadde bestemt.

Han møter også etterkommerne til morderne. Reaksjonene varierer. Flere av dem sier at de ikke visste hva som foregikk. Noen blir mistenksomme og til og med aggressive over for Adi; hvorfor kommer han med dette nå? Hva er han ute etter? I en rørende scene sier en kvinne unnskyld for det hennes nå senile far har gjort. Adi sier at du er ikke skyld i din fars drap. De sier til hverandre at de er som familie for hverandre nå. I andre familier blir han nærmest truet.

Filmen er sammensatt og vanskelig, den er tung å se på. Den er knallbra.