Dead-trilogien av Romero

Jeg hadde endelig et gjensyn med Day of the Dead. Lenge siden sist.

Jeg hadde den på VHS (ligger vel fortsatt i boden), og så den haugevis av ganger på 90-tallet. Var en film jeg likte å se etter at jeg kom hjem fra byen. Jeg har alltid likt musikken. Så det gjør jeg i kveld også – selv om jeg egentlig ikke har vært på byen, bare tatt noen øl med volleyballaget jeg er trener for. Planen var å se Dead-trilogien i rekkefølge, men så fikk jeg så innmari lyst til å se Day of the Dead først, så da blir det sånn.

Day of the Dead

Dette er en storfilm, selv om mange holder Dawn of the Dead som en bedre film. Det må de gjerne, men Day of the Dead har en viktig plass i min personlige filmhistorie. Så vidt jeg husker var det første zombiefilmen jeg så, og den ble en inngangsfilm til mye annet. Jeg så den mange ganger, gjerne med noen kyllingvinger som jeg hadde kjøpt med meg på vei hjem fra byen. Det er nok derfor jeg fortsatt liker å spise kyllingvinger mens jeg ser zombiefilm.

Bub salutes you.

Day of the Dead var et særdeles gledelig gjensyn, dette var kos! Jeg liker sånne innestengt-greier, og jeg synes det funker bra hvordan de ulike typene i bunkeren stadig gnisser mot hverandre, mye frustrasjon, desperasjon og ulike grader av moralsk forfall.

Night of the Living Dead

Jeg fulgte opp zombiekvelden med Night of the Living Dead (1968). Når man som ung person begynner å like zombiefilmer (eller horror generelt), så er dette en referansefilm som man hører så mye om at man bare er nødt til å se den før eller siden. Jeg grep muligheten da Filmklubben viste den for en del år siden, og det var moro å ha sett den på kino.

Fordelen med å se den på DVD i stedet, er at man kan sitte i helsetrøye og slåbrok og drikke kaffe.

Night of the Livind Dead er knallbra. Like skummel nå som den var i gamle dager: “they’re coming to get you barbara”

Starten er jo så stilig, når de er på gravlunden. Btw jeg driter i ***SPOILERS***, filmen er fra 1968.

Første zombien som kommer er dritnifs, jeg skvatt skikkelig. Det er nesten som å være på bøgdafest i Nord-Trøndelag når det plutselig dukker opp en kar som bare skal slåss, uten noen grunn. Brytekampen mellom de to er effektiv, og langt mer skummel enn alle halshuggingene i mange andre zombiefilmer. Zombien ser mye mer menneskelig ut enn i mange andre zombiefilmer.

De brukte $114,000 på å lage filmen, ifølge IMDB. Det er lite. De har få skuespillere, få statister, et lite sett, null spesialeffekter. Det er lys og skygge, og musikk, som bygger stemning, og noen flotte kameravinkler. Det er effektiv bruk av pengene. Sometimes less is more.

Ihvertfall når det er så bra gjort, Ta zombiesminken som eksempel. Jeg har sett litervis med blodsminke og zombiehærer; ofte godt utført. Her er zombiesminken minimal, om det er gjort av budsjetthensyn eller fordi filmen er så gammel, vet jeg ikke, men det har den effekt at zombiene ligner mer på oss, og det gjør det hele mer skremmende, man ser litt tydeligere hvor zombiene kommer fra.

Jeg oppdaget også at en Dr. Grimes er med i Night of the Living Dead. Er det der The Walking Dead har Grimes-navnet fra? Jeg vet ikke, men det nikkes ettertrykkelig til zombiehistorien i TWD, så det er ikke umulig.

I Night of the Living Dead er Dr. Grimes en fyr på TV som usentimentalt forklarer hvordan lik må brennes for ikke å bli til zombier. Passer bra til TWD; hvordan de låner fra andre zombiefilmer uten å plagiere. TWD virker tydelig inspirert av disse filmene med tanke på hvordan de framstiller zombiene som nær-menneskelig, og skildringene av hvordan samfunnet og ulike mennesker forsøker å forstå og håndtere hva som foregår. Uten at det på noen måte virker som rip off. Heller at de tar noen ideer derfra som de spinner videre på (pluss fra en mengde andre steder, så klart).

Slutten på Night of the Living Dead

Wow, slutten på Night… var heftig. En tydelig parallell til lynsjingene av svarte i USA. Dette hadde jeg helt glemt.

Jeg liker det når zombiefilmer åpner muligheten for politisk eller samfunnskritisk tolkning. Altså, det er ikke aktivistfilm ala Michael Moore akkurat, men hele Trilogy of the Dead åpner for muligheten til å bruke zombiene til å si noe om oss selv eller vår egen tid og historie, uten at det blir agiterende.

Jeg foretrekker det fremfor f. eks. filmer der det ikke spiller noen rolle at de er zombier, de er bare creature of the day, og det kunne vært et hvilket som helst annet monster.

Sånn er det med vampyrfilmer også. Stake Land er en sånn film der det ikke spiller noen rolle at det er vampyrer, det var bare trendy med vampyrer akkurat da. monstrene blir fullstendig uinteressante i sånne filmer.

Jeg kom forresten på at de ikke bruker ordet zombie i Night of the Living Dead. De kaller dem ghouls.

Dawn of the Dead

En naturlig fortsettelse er å se Dawn of the Dead (1978). Det er den filmen i trilogien jeg har minst kjennskap til, har bare sett den en gang før.

Her har de kommet videre fra Night; der skulle de så kjekt utrydde alle svina, men det klarte de tydeligvis ikke, og nå er det flere av dem en noensinne.

Rasismekritikken er tydelig med fra starten; noen SWAT-folk gleder seg til å drepe puertoricanere og niggas. Det er et voldelig samfunn i oppløsning.

På bøgda er det rednecks som storkoser seg med å skyte zombier. Var vel noen som lagde en film basert på den ideen?

Det er en ritbra scene med en zombie som blir skalpert av rotorbladene på helikopteret. GwAHAHA,Min form for zombiehumor.

Sivilisasjonskritikk

I Dawn er sivilisasjonskritikken også subtilt, men tydelig nok til stede. I kjøpesenteret undrer en av karakterene seg over hvorfor zombiene har funnet veien dit. En av de andre svarer:

– “Instinct. Remembering what they used to do. This was an important place for them”.

Omtrent som når det er supersalg på ettellerannet.

Tydelig rettet mot konsumkulturen, og zombien som den viljeløse konsumenten. Dette blir enda tydeligere, og ganske komisk, når de setter på musikken og alt av fontener og slikt i kjøpesenteret, og zombiene vagger meningsløst omkring mens muzaken spilles. De bruker forresten ikke zombie-ordet her heller.

Bonus

Day if the  Dead 2008 – Drit.

Etter å ha gjort unna Romeros Dead-trilogi, blir det Day of the Dead fra 2008. Jeg forventer meg ikke samme klassikernivå, og husker ikke helt om jeg har sett den før. Den har tagline «The Beginning», er tidsatt til 1986, og skal visst skildre opptakten til det som skjer i Romeros trilogi. Da skjønner jeg ikke at de kaller den Day of the Dead, som er den siste filmen i trilogien. Teit.

Day 2008 er en drittfilm.Skuespillerne er rævva, alt går råtreigt, oppbyggingen er kjedelig – til nå har de fått uren hud lizm. Jeg husker ikke om jeg gadd å se den ferdig.

 

Det viser seg etter hvert at det er  Dawn of the Dead fra 2004 jeg har sett før. Den var jo gøyal 🙂

The Walking Dead – noen ord

The Walking Dead har jeg så klart kost meg med, men jeg håper sesong sju blir siste. På tide å wrap it up for å unngå tørrjokking av konseptet (selv om jada penger blabla). The Waking Dead har også litt dette med at man ser hvor zombiene kommer fra, man ser hva de en gang har vært. Det liker jeg. Fikk sett igjen hele serien i løpet av sommerens reiser (nattog Trondheim-Bodø, dagtog Trondheim- Oslo og Oslo-Bergen, og hurtigruta til Trondheim. Man rekker mye film på slike turer.

Takk til

Takk til Geir Arne, Rudi og Henning fra Skrekkruttskolen for innspill.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s