Halvt hai, helt dust

Dum som man er fordi man ikke får sove etter volleyballturnering, så blir man sittende og se 3-headed Shark Attack. Førstefilmen, 2-Headed Shark Attack var en drittfilm som hadde sine øyeblikk (bl.a. toppløsgreie, og noe innfødt juba-juba), men var aldri i nærheten av å være like morsomdårlig som Sharktopus.

Mye bikini, but no cigar

3-Headed Shark Attack er begredelig. Mye bikini, but no cigar (det var det Freud som sa). Det starter med noen bikinifolk på en strand. Så er det noen folk på en båt, og så driver haien og spiser, men plutselig er vi på en partybåt hvor handlingen foregår en stund, men så er det enda en båt der Danny Trejo veiver med en machete (hvor lenge kan han tørrjokke den gimmicken?), så er det to andre båter med noen folk som muligens er overlevende fra de andre båtene, jeg aner ikke.

Ich bin ein Machete.

Det er en sånn film jeg ser på mens jeg legger nye plastomslag på vinylen, så det er mulig jeg ikke fikk med meg alt i den intrikate storyen, men jeg tror det handler mer om at produsenten fant ut at skuespillere er billigere enn manus.

A copy of a copy of a copy

Dårlige haifilmer har for lengst blitt en egen sjanger. Få av disse klarer å være nifse, i hvert fall ikke som Jaws og Orca. Og det er som regel ikke det de prøver på heller. De er laget dårlig med vilje; for å gi deg en billig latter, vise fram litt bikini, og kanskje øve seg litt i å lage film (det siste vet jeg ikke, bare en tanke).

Problemet er at disse haifilmene nesten ikke er morsomme lenger. De blir generiske kopier av seg selv. Bare noen få av em innehar kreativitet nok til å bli genuint trashye (og en sjelden gang; politisk ukorrekt).

Sharktopus

Jeg syntes Sharktopus var gøy, men det var også den første tullehaifilmen jeg så. Der virket det som om i hvert fall noen av filmskaperne mente at dette var veien å gå for å få erfaring og å gjøre karriere. Og Eric Roberts virket som om han lenge trodde at dette kom til å bli et comeback for ham, men etter hvert så ble karakteren hans daffere og daffere etter hvert som han skjønte at det ikke var noen vits i å anstrenge seg for dette tøvet.

Jeg så dessverre ikke toppløsversjonen.

Sharknado hadde sine øyeblikk, men var preget av å være mer et mer kalkulerende opplegg for å dra nytte av markedet som finnes for rævva film. Da mister den all sjarm. Og det er grunn nok til at jeg neppe gidder å se de så langt 3 oppfølgerne. Det er kommet mange filmer i det segmentet, og det blir generisk. Drittfilmer er jo artigst når filmskaperne ser ut til å tro at dette er skikkelig bra (og med drittfilmer mener jeg ikke de trashy og politisk ukorrekte b-filmene; den filmarten er en kunst).

Ekstramateriale

I forbindelse med hjemmeskrik-festivalen min så jeg den begredelige Avalanche Sharks. Heldigvis var Shark Night bedre, noen gode drap. Bait på dag to var overraskende bra. den og har et corny utganspunkt, men er en av få filmer i dette segmentet som klarer å være litt guffen.

Jeg gikk dessverre glipp av Sand Sharks, med dattera til Hulk Hogan.

Jeg så litt av Mega Shark vs the Titans. Jeg skrudde av når hun med finest cleavage døde (amatører).

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s