Huset

Huset var en oppløftende norsk horror som jeg så under Kosmorama. Nå er den snart klar for norske kinoer.

I starten: Tre tyske soldater og en nordmann er inne i skogen et sted under den andre verdenskrig. Den ene tyskeren er hardt skadet, og dør. Nordmannen er skadet, men ikke livstruende. Han blir med de to tyskerne videre i skogen. De finner ikke frem til dit de skal. Kartet stemmer ikke, og kompasset er bare tulliball. Så når de kommer til et hus som ser veldig bebodd ut, tar de seg inn der. I huset står radioen på, og maten putrer på ovnen. De to tyskerne antar at beboerne stakk av når de så dem komme, så de slår seg ned der.

I huset hører de en blanding av lyder som gamle trehus gjerne lager, men også lyder som tyder på at det er noen på loftet. Eller utenfor huset. Eller i kjelleren.  De leter, men finner ingen.

De mystiske lydene fortsetter. Dører er plutselig åpne, selv om de er nesten helt sikre på at de lukket den. Og så videre. Mye klassisk spøkelseshus her, nifse dukker med åpne øyen (fikk meg til å tenke på Malstrøm) og spilledåser og gamle symboler. Og det funker.

Det er ikke en typisk twist her. Stemningen bygges sakte opp, både gjennom den første fasen der de går seg vill i skogen og vi blir litt kjent med karakterene, og gjennom en sakte overbevisning om at ikke alt er som det skal i huset. Tid og rom fungerer ikke som normalt, for å si det sånn.

En snedig ting med filmen er alle gjentagelsene i huset. I starten skjønte jeg det ikke helt, jeg tenkte først det var mer de typiske gjentagelsene som kommer i filmer om hjemsøkte hus. I alle sånn filmer har de en del sånne faste triks som de gjentar flere ganger; radioer som slår seg på, dører som åpner eller lukker seg, skritt eller andre lyder i en tom etasje. Etter hvert oppdaget jeg at det er små detaljer, etter hvert større detaljer, som er annerledes for hver gjentagelse. Det henger sammen med plotet i filmen, så jeg kan ikke si for mye om det uten å spoile, men når jeg begynte å få grepet på hva som foregikk, likte jeg det godt.

Traileren og filmplakaten har fått mange til å tro at det er en slags Exorcist-kopi. Det er det ikke. Det med den besatte jentungen fungerer mer som en bakgrunn for storyen. Selve filmen er mer i gata hjemsøkt hus. Det religiøse aspektet virker litt klistret på, men greit nok.

Filmen er flott å se på. Det er gjort en god jobb med interiøret i huset; det er tungt, gammelt og mørkt. Med mage dagligdagse gjenstander, som blir litt skumlere når man ser nærmere etter. Og en del symboler som hverken vi eller karakterene oppdager med en gang.

Scenene der de vasser rundt i vinterskogen uten å ane hvor de er, er veldig bra. Skuespillerne gjør en god jobb her, og skogen er vakkert og smånifst filmet. Etter hvert får de til en stemning der det å være i skogen er vel så klaustrofobisk som å være inne i huset.

Jeg ble sittende med på sluttekstene. Det var lurt, for der kom det noen snedige detaljer.

Norgespremiere 14. april.

Det var forresten en eller annen slags horrorkomedie (tror jeg) fra sent 80-tall, muligens 90, som het House 2 – og som hadde den flotte taglinen Ding dong du er død.Håper jeg finner ut nøyaltg hvilken film det var, houser er et ubrukelig søkeord, for det er så mange filmer som heter et eller annet med house.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s