The Devil’s Candy – Kosmorama

The Devil’s Candy var litt creepy, litt rock’n’roll, litt generisk.

Jeg så den på Kosmorama, hvor den var en del av horrorprogrammet som Ramaskrik leverer.

Ei gammal dame dauer i starten, og etter det følger vi en ung familie hvor faren er kunster som liker Metallica. Dattera liker Slayer og går på skole, og kona driver med et eller annet, vi får vite lite om henne. Hun er bare med når de skal hyle litt etter hvert. De flytter inn på en gård hvor hun gamla daua, og snart får de besøk av han imbesile kjempen som drepte henne. Det blir det så klart film av.

Filmen har sine gode og svake sider.

Busemannen er bra, om enn litt typisk: En tilbakestående koloss, som liker å spille gitar kjempehøyt. Og så dreper han noen fordi en eller annen kraft ber ham om å gjøre det. Men det er bra utført, og han blir ganske skummel etter hvert. Han er også såpass barnlig fremstilt av skuespilleren at det går an å få litt sympati med ham. Det er f. eks. en scene på motellrommet som tydeliggjør at det er ikke med glede han gjør de fæle tingene han gjør. Men det skulle vært bra å få vite mer om bakgrunnen for denne kraften som styrer ham.

Filming og farger og sånt er bra, en del kule kameravinkler, og fin rumling på lydsiden. Og det er noen genuint gufne og spennende sekvenser her, der jeg hoppet litt i stolen.

Den kunstneriske metalfaren er litt…øhm…han ser mer ut som en fyr de fant på treningsstudioet, og så limte de på litt hår og noen tattiser. Jeg trodde ikke helt på ham. Og så kunne de funnet på noe mer kreativt enn Metallica og Slayer.  Mulig det er favorittene til filmskaperne, men det blir litt som å spille MC HaTattis, oppnedkormmer for å vise at han liker rap.

Tattis, krusifiks og oppned-kors, og definerte magemuskler. Det er metaahl.

Ute på gården blir han grepet av noe ondt som befinner seg i huset, så han begynner så kart å male dystre bilder, skikkelig metall. Dette funker faktisk; bildene er ganske bra, selv om jeg ikke helt kjøper historien om at verden mest fasjonable galleri vil ha dem (så bra er de ikke, de er litt generiske).

Dessverre blir ikke det onde nærværet bygget ut noe særlig. Ondskapen har tatt bolig i han koseklumpen, det har vi fått med oss, men jeg skulle sett at de bygget ut storyen litt mer her, slik at vi fikk vite litt mer om bakgrunn til det som foregår.

Filmen oppgis å være 90 minutter lang, men det kan umulig stemme, for jeg var ute av salen ca 1 time og 16 minutter etter filmstart. Så det er en kort film. Det virket som om de bare avsluttet filmen når de ikke klarte å finne på mer. Det er jo greit nok. Litt som i Naboer, der hele storyen er: Naboene hans er koko – men, nei: det er han som er koko. Og så er filmen slutt.

Velvel. Det mest spennende var om jeg klarte å sitte gjennom hele filmen uten å rive halsen av hun som satt bak meg et sted og hostet gjennom absolutt hele forbanna filmen. Mulig jeg hadde likt den bedre uten henne til stede. Men hva kan man si? Mulig det var en film hun gledet seg veldig til, og dette var tross alt eneste muligheten til å se den på kino i Trondheim.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s