The Idol – Kosmorama

Det eneste som gikk etter planen i dag, var at jeg fikk sett den palestinske filmen The Idol. Om en gutt fra Palestina som vinner Arab Idol 2013. Den er basert på, eller inspirert av, en sann historie, med litt dikting attåt.

Mye av det som skjer i filmen er kjent og fjernt på en gang. I starten er det nesten som et feelgood-drama fra amerikansk suburbia, der fire barndomsvenner sykler rundt og drømmer om å starte band.  Ruiner og piggtråd minner om alt ikke er helt som vi er vant med. Samt deres bestrebelser med å få tak i ekte musikkinstrumenter, som iblant medfører livsfare. Etter litt miksing og triksing klarer de å skrape sammen noe som ligner på instrumenter. De er komisk dårlig til å spille, men finner en som er interessert i å lære dem. De øver hardt og gjør framskritt. Særlig vokalisten.

Det er flere kjente og ukjente elementer her. Vennskapet mellom barna er fint skildret. Jenta i venneflokken får stadig høre at hun ikke er jentete nok. Ene gutten vil slutte i bandet fordi imamen har sagt at det er synd. De får noen komiske bryllupsjobber. Hele tide med Gaza som et dramatisk bakteppe som gjør ungene bråvoksne.

Filmer har to deler: En der de er barn, og en der de har blitt unge voksne. Her har de gått litt sine egne veier, men det eksisterer fortsatt et slags bånd mellom dem. I håpløsheten og ruinene har hovedpersonen gitt opp å synge, og dessuten er det umulig å få tillatelse til å reise til Ramallah der første runde i Idol holdes.

Iblant ser man såkalt viktige filmer for å føle seg litt grei. Litt av årsaken til at jeg valgte denne filmen, er så klart at den er fra Palestina. Det er ikke ofte jeg får sett filmer derfra på kino (eller andre steder), og det var så visst fint å se en slik film med Gaza som bakteppe. Idolkonkurransen er ikke så interessant i seg selv, men det var interessant å se hvordan en konkurranse jeg vanligvis ser på som litt tøvete, kan få en helt annen betydning i en annen kontekst.

Filmen er godt fortalt, skuespillerne gjør en god jobb, og det er en humoristisk tome gjennom filmen som hjelper med å fordøye tragediene vi blir vitne til. En del klisjeer er det, men de er fortalt på et sånt vis at det ikke spiller noen rolle.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s