We need to talk about Kevin

Føler meg i form for litt heavy shit nå, så jeg se We need to talk about Kevin. Dette er åpenbart en film man ikke bør se om man er langt nede.

Huttetu, denne filmen krever sitt.

Det enkle først: Flott filming og klipp, gode skuespillere. Filmen er lang, men med stram regi: Det er ingen overflødig informasjon i utsnittene eller scenene. Filmen fortelles i en blanding av nåtid og tilbakeblikk. Det er litt jobb å følge med på, men alt nøstes opp.

Vi aner ut i fra nåtidsbildene at ting har gått skikkelig ille, men vi vet ikke hva som har skjedd.

I tilbakeblikkene får vi se at hovedpersonen Eva får en sønn sammen med sin kjærlige mann. Det er starten på helvetet, for dette er en skikkelig djevelunge som terroriserer moren. En film som får deg til å tenke at du aldri vil ha barn.

Hvor tidlig kan man si at et menneske er ondt?

Det er ikke uvanlig at barn har små tilfeller av powertrip overfor foreldrene sine, at de utøver makt over foreldrene for å sjekke om de kan det (jeg er ikke barnepsykolog, altså). Som regel er dette uskyldig, og handler kanskje om å vokse opp, utvikle seg, finne ut av grensene for egen autonomi osv..

Det er ikke noe av dette Kevin driver med. Det er ren terrorisering av moren. Han er grei med faren sin, med det resultat at faren ikke tror på moren når hun sier det er noe i veien med Kevin. Faren avfeier det med at barn har ulike utviklingsprogresjon (som at Kevin ikke snakker før han er tre, og at han bruker bleie til han er 6 eller noe sånt, og ser med triumf på moren som må skifte de gyselige bleiene hans).

For oss som ser på, er det ikke mulig å avfeie noe som helst. Vi ser at det Kevin driver med, ikke kan sammenlignes med guttestreker eller med uttesting av grenser. Det er onde handlinger, ren maktutøvelse overfor moren, og psykopati i måten han setter moren og faren opp mot hverandre (psykopati brukes ikke som diagnose lenger, men dere skjønner sikkert hva jeg mener).

Så nå kan man si at et menneske er ondt?

Moren i filmen prøver å si ifra om at det er noe i veien med Kevin, men kommer ingen vei. Faren er mest opptatt av å være kompis med sønnen, og sønnen stiller villig opp på de greiene. Faren aner ingenting om faenskapet som foregår når han er borte, og får seg heller ikke til å tro på hva moren sier, ettersom Kevin alltid er så grei med ham.  Hun kommer heller ingen vei med helsepersonellet som er inne i bildet. Alle avfeier det som variasjoner innenfor moralen.

En nifs, tung og veldig bra film.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s