Cemetery Junction: styr unna

Når Ricky Gervis og Stephen Merchant  har manus og regi, forventer jeg noe bra. Cemetery Junction viser at også de beste kan cashe inn på noe lettvint venstrehåndsarbeid iblant.

Cemetery Junction er en sånn coming of age-komedie i ei lita bygd i England på 70-tallet. Tre venner er ferdig på skolen, og hva skal de gjøre nå? Jobbe på fabrikken? Selge forsikringer? Prøve å få seg noe pels på knaggen? De vokser, og har litt ulike ønsker om livet, så da blir det litt krangling, og så er det sånn press fra foreldre og samfunnet and shit.

De er sånne sjarmerende perlevenner, litt aggressive, men mest kompis. Jeg trodde først de var to, for to av dem ligner veldig på hverandre. Så har de med en tjukk teit fyr som de henger med til tross for at han ødelegger alle sjekkeforsøkene deres med å fortelle den samme fittevitsen sin til alle damene de møter.

Han i midten er han med den gøyale fittevitsen.

Så langt er alt vel. Det er gode skuespillere her, og alt virker så kjipt som man forventer at det skal gjøre på 70-tallet. Problemet er at filmen ikke har et eneste originalt fiber.

Resten er derfor ***SPOILERE*** som egentlig ikke er SPOILERE, fordi etter 20 minutter har du stort sett gjettet all handlingen og de fleste vitsene uansett.

Hovedpersonen ene vil gjøre karriere hos et forsikringsselskap. Da blir det konflikt av typen:

– Ække fabbrikk bra nok forræ eller?

– Jeg vil tjene penger.

– Jammen ække fabrikk (osv).

– Jeg vil bli noe.

– Homo!

 

Alle som selger forsikringer er så klart kjipe og ondskapsfulle tørrpinner som liker å klemme den siste livsgnisten ut av gamlinger. De fleste i bygda er ganske kjipe egentlig, så det er litt rart at gamlingene er så hyggelige. Det er sånn engelsk landsbysyndrom der folk blir søte med en gang de blir gamle, samme hvor kjipe de har vært hele livet. Så merker Vår Mann at HAN må ta et valg: Bli en kjip kødd som profiterer på andres ulykke, eller finne ut hva som er viktigst i livet. Hva tror du han velger?

De har også klemt inn en kjedelig kjærlighetshistorie som det går 40 av på dusinet. Hovedpersonen møter ei dame som han ikke har sett på 10 år, og han har stort stett glemt henne. Men nå er hun forlovet, så da bli han forelsket i henne. Hun er forlovet med en sånn kjip og velsituert forsikringsselgerkødd, til tross for at hun er en vakker kunstenersjel som har lyst til å reise rundt i verden og ta bilder. Kan hun virkelig gifte seg med kødden?

Her er de igjen, sammen med hun dama som skal gifte seg med en kjip kødd, men som istedet faller for den første og beste som klatrer inn vinduet hennes.

Vår Mann klatrer gjennom vinduet hennes midt på natta, så da er den saken avgjort. Jeg tuller ikke, det er alt som skal til.

Og han med fittevitsen finner en dame som liker fittevitser.

Det eneste originale med filmen er at de ikke bruket tidsepoken som unnskyldning for å tørrjokke seg gjennom hitlistene fra 70-tallet. Det er litt Bowie, noe Zeppelin, og en eller annen forglemmelig discolåt.

Denne typen feelgood fra de nære gamledager er gjort så innmari ganger før, og som regel bedre enn dette. Den morsomste vitsen er når Vår Mann hører på klassisk, og kompisene sier “er du homo eller, sett på noe skikkelig musikk “, og så setter de på Elton John istedet. Problemet er bare at de ikke har tatt seg bryet med å bygge opp vitsen. Det er helt random at han plutselig sitter og hører på klassisk, så hele vitsen virker bare påklistret. Hele filmen er sånn; et venstrehåndsverk over en velkjent formel.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s