Svanesang for Showtime

Min leverandør av TV-greier, cAnal Digital, annonserte nylig at Showtime forsvinner fra 15. juli. Dette er leit. Showtime har vært en fin leverandør av horror og trashy action, fint for oss som liker å se artig søppel midt på natta. Etter at jeg fikk meg sånn opptaksdings under TV-en fikk jeg også øyene opp for at Showtime sender en hel del virkelig gode filmer også.

Akkurat denne bloggposten skal dog handle om de artige dårlige filmene som Showtime viser. En dag jeg hadde hatt en ganske tung uke fikk jeg lyst til bare å sitte i sofaen og se billige actionfilmer fra 90-tallet. Jeg hadde heldigvis tatt opp en fin bukett fra Showtime.

Først ut var Night of the running man (1995)

Plotet er enkelt: En taxisjåfør tar opp en nervøs passasjer, noen gangstere begynner å skyte etter den nervøse passasjeren. Og vips: Taxisjåføren har en koffert med penger. Og han må flykte fra de folkene som vil ha den kofferten. Jakten foregår rett før duppedingstida, så de leter rundt på bussterminaler og togstasjoner.

Dette er en ekte actionfilm fra den delen av 90-tallet som ikke helt fikk med seg at 80-taller gikk over. Det er en veldig VHS-kvalitet over bildet, og det meste annet. Det går i raske synth-trommer under biljakten, og noe Enigma-aktig yoga-techno under sexscenene. Her er det slitne taxier, pupper, neonlys, skurker i dress som ser ut som om de aldri gjør noe morsomt på fritida, og ubrukelige fjompenisser som forsøker å rane folk i bakgatene. De hadde ikke CGI, så e måtte krasje noen bilder i stedet. Og ha boksekamp som sier thumbph thumbph.

Dette er nesten som de Tarantino-inspirerte actionfilmene, bare at man slipper å forholde seg til de kløktige referansene til filmer som det er kult å ha hørt om.

Bounty Hunters

Neste var Bounty Hunters fra 1997.Og den ser faktisk ut som om den er fra 90-tallet. Godt gjort.

Opplegget er enkelt: En fyr går rundt med utskrift av wanted-oppslag i lomma, han bretter ut arket for å bekrefte at fyren ligner, og så begynner de å slåss. Det er litt western over det. Filmen er kjempebillig laget; uten statister, uten effekter, nesten ingen skuespillere, og kun noen få og meget enkle locations.

For å gjøre det litt interessant og moderne, er det ei dame med. Hun er også dusørjeger, og hun kan karate. Dvs, karaten hennes går temmelig sakte for seg, men det gjør alle sloss-scenene. Litt sånn kameratslig lossing, der du nærmest kan se at skuespillerne gir tegn til hverandre før de sender i vei et spark.

Det demonstreres tydelig at dama er kjempetøff, skikkelig kjempetøff, men så klart ikke så tøff som han fyren, der kommer hun til kort hver gang, men det er greit for hun er egentlig litt forelsket i ham. De har for øvrig vært sammen før, og alt er hennes feil. Og hun er kjempesint absolutt hele tiden.

Bounty Hunters (1996) Poster

Når han sloss, er det duket for BOKSEKAMP, selv om han også kan noen karatetriks som han lærte fra å spille karatespill på Commodore 64. Jeg hadde en diskusjon med en kompis (da vi var små) om karate. Han mente vi burde trene på å gå ned i spagaten. Jeg så ikke helt vitsen. Kompisen min mente det var praktisk hvis man skulle slå noen i balla.

Etter hvert dukker det opp ei prostituert dame i full utrustning som overspiller maks, men det kommer heldigvis skurker som overspiller enda mer. Sjefen deres tror jeg er ment å skulle ha en slags sør-amerikansk aksent, men jeg aner ikke hva slag aksent det er meningen at håndlangerne hans skal ha.  Jeg håper ikke det er noen som snakker sånn på ordentlig, for med det språket, er det ikke rart de blir skurker.

En gøyal oversetting kan vi ta med:

Nice set of juggs = hun har fine løker.

Class of 1999

Class of 1999 er fra 1990 ifølge Showime, men fra 1989 ifølge IMDB.

Uansett, en film midt i overgangen mellom 80- og 90-tall. Det merkes godt. Den har de tegneserieinspirerte dommedagareiene fra 90-tallet, men mangler humoren fra 80-talls filmer som RoboCop.

Sånn ut ifra hukommelsen min så var de tegneseireinspirert filmene på 90-tallet stort sett ganske barnslige greier. Jeg husker med gru Judge Dredd med Sylvester Stallone fra 1995. Nå likte jeg Burtons Batman fra 1989, og til en viss grad oppfølgeren fra 1992, men etter det var det bare sorgen før en dystrere Batman dukket opp. Heldigvis har Dredds brutale navn og rykte fått sin rettmessige oppreisning i 2012.

Class of 1999 foregår i en skolesetting, med et autoritært regime, pertentlig byråkrati, alle har våpen, og det er metalldetektorer på alle skolene (er vel ikke helt tullete, er det ikke noen skoler i USA som har det?)

En bra ting med Class of 1999 er at punkerne ser helt vanvittige ut. Dette er bra, nesten like bra som punkerne i starten på Terminator. Gjengvolden er ikke helt Clockwork Orange eller the Warriors-style, men vi tar det vi får. Malcolm McDowell spiller lærer trestamme, men jeg liker ham åkkesom.

Spoiler

Neida, det er ikke spoilers, men en film som heter Spoiler. Teit tittel.

I Spoiler havner vi fluksens i et bedritent et futuristisk fengsel. Både fengselet og rettsvesenet for øvrig er skittent, bedritent og kjempebyråkratisk.

Vår mann ved navn Mason, er en Spoiler. Det betyr at han driver og rømmer fra fengselet hele tiden, og så blir han fanget og banket opp av slemme jævlinger. Og så rømmer han igjen, og alt gjentar seg. Han blir litt av en kulthelt på grunn av dette, og de andre fangene forguder ham (minner meg bittelitt om Cool Hand Luke, bare at den er mye bedre).

Det er en del gøyalt her, om enn noe repetitivt. Jeffrey Combs er med, hurra.

Storytellingen er heller svak. Vår mann sitter i et slags nedfrysningsfengsel, i hvert fall i starten, slik at han blir ikke eldre, det er bare menneskene rundt ham som blir eldre. Derfor har han et bilde av ei ung jente, sikkert dattera, i lommen. Og et bilde av ei gammel dame, som vel også er den samme dattera. Så mye mer får vi ikke vite om han. Han fortsetter nå å rømme og bli tatt igjen, og jult opp, og sånn går no dagan. Noen ganger framstår han som en edelmodig stakkar som kun er opptatt av å bli frifunnet for sin datters skyld (før han blir fanget igjen og jult opp). Andre ganger framstår han som en slumsete levemann som blir massert av toppløse kvinner på et bordell (før han blir fanget igjen og jult opp). Det virker som om filmen er spilt inn over så langt tid at hverken regissør eller skuespiller husker hvem han derre faens hovedpersonen var for en kar, egentlig.

Hider in the house med Gary Busey

Først og fremst: Fortekstene er kjempefine. Det beste med hele filmen.

Gary Busey spiller en mann som har hatt en bedriten barndom, og livet ellers sliter også temmelig hardt på ham. Han liker å gjemme seg, så han finner et digert hus som en familie skal flytte inn i. Han lager et hemmelig rom ved den ene kortveggen på loftet, og gjemmer seg der.

Hider in the House (1989) Poster

Jeg liker scenene der Busey lusker rundt i huset, enten det er om kvelden og han spionerer på det søte familielivet, eller om natta. Den viktigste, og eneste, grunnen til at jeg så Hider in the house i det hele tatt, er Gary Busey. Jeg liker Gary Busey på samme måte som jeg like Jens Lehmann. Tullinger, begge to. Det er noen gøyale, overtydelige scener der den koselige familien sitter inne og gjør koselige familieting må mørke kvelder, mens Gary Busey henger utenfor vinduet med hele Gary Busey-trynet sitt og ser på. Herrejemini, som jeg lo.

Det er noen store logiske tullballeligheter her, men la gå (nesten). En ting er at familien aldri oppdager at huset mangler noen kvadratmeter på loftet, det går helt sikkert an med et så stort hus. Det som er litt verre er at han har et vindu på kortveggen i gjemmestedet sitt. Og en skulle tro at familien oppdaget at det vinduet bare finnes på utsiden av loftveggen og ikke på innsiden.

Det er også litt corny at han har et gitter han kan se gjennom, som sikkert er ment å være kamuflert som en lufteventil. Men samma det. Han dreper alle som oppdager noe uansett.

Det er noen gøye scener der Gary Busey går rundt i huset mens de beboerne er borte, spiser opp matrester han finner på kjøkkenbenken, prater med seg selv og overspiller. Dvs, når Gary Busey overspiller, så virker det ikke som overspill, det virker som det er sånn har oppfører seg når han skal være helt naturlig.

I filmen er han er en nervøs og følsom einstøing med hang til voldelige løsninger, og dette løser Busey greit. Mye av filmen går ut på at han står og er nervøs og klønete.

Sånn mer totalt sett er filmen noe halvrumpete vås. På en møkkaskala fra kurompe til eselbæsj er denne sånn cirka en kamelpung.

Det er fascinerende hvordan det er mulig å lage en hel film uten det minste snev av oppfinnsomhet eller kreativitet. Dette er laget av folk som kun fargelegger innenfor strekene, for alt skjer nøyaktig som du forventer, på aller kjedeligste vis. Drittfilm.

Annet snadder og skit Showtime har servert meg opp gjennom de få å rene jeg har hatt kanalen:

JCVD

Right at your door

Shutter

Cube 1,2 og 3

The Woman

Arctic Blue

Beyond Re-Animator

Hatchet

Trailer park of terror

Detention

Repo the genetic opera

Dog soldiers

Halloween 6

Flying Monkeys

The Wicked

Something beneath

The Blair Witch Project 2

Hvordan skal jeg klare meg uten alt dette? God help us in the future!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s