Hunger Games

Jeg er ikke så flink til å late som om jeg følger med på det som er nytt, så derfor skriver jeg om Hunger Games nå.

Jeg har ikke fulgt med på serien, men fikk etter hvert med meg den første filmen fordi jeg ble utledd av de unge idiotene på volleyballaget mitt da jeg sa «bænsert’n», så jeg tenkte jeg skulle vinne tilbake litt av min ungdommelige angst og vitalitet.

Hunger Games blir stort sett utskjelt av folk på min alder samt alle som er hippe, så forventningene var ikke all verden, men filmen er ikke så verst. Som forventet var det en snill fjortisversjon av Battle Royale, med drypp fra The Running Man, men det er greit, fjortiser trenger også film.

Drapene i Battle Royale er langt blodigere, og også mer uforutsigbare; man vet aldri helt hvem som skal drepes. I Hunger Games er det mindre blod, og vi er litt tryggere på hvem som er god og hvem som er slem.

Den er selvsagt strippet for enhver antydning til politiske kommentarer eller mediekritikk, og det er litt synd. I stedet blir det litt baby-sci fi, men med en klassisk eventyrfremstilling av dygd (som jeg liker). Sånn passe dybdepoetiskemosjonelt for folk som ikke er helt ferdige i hjernen ennå.  Sånn sett synes jeg at filmen har sin plass i verden. Den hører til i universet, kan du si. Og så er den ikke så mettet med handling, så man trenger ikke følge så nøye med.

Pluss for fin skog. Jeg liker skog.

Noe som skuffet meg litt var at det futuristiske designet var så kjedelig. Det skal liksom være så over the top, men så tør de ikke ta i skikkelig, og det blir som når Dorthe Skappel skal fortelle det hun mener er en grovis. Man kan si et og annet om The Fifth Element – men designmessig tok de den langt over the top og ut i stratosfæren så det var en fryd å se på.

Angående Battle Royale så fikk jeg boka i gave av en kompis, en bok jeg likte godt. Filmen Battle Royale ligger i stor grad tett opp til boken, rent handlingsmessig, bortsett fra de vanlige grepene så klart: mer oppbygging i boka, flere karakterer og alt det der, men i boka er det mer knyttet opp til et slags militært eksperiment, mens det i filmen er endret til et slags reality-show.

I samme sengen nevner jeg Punishment Park fra 1971. Det er en slag tidlig versjon av Battle Royale, bare veldig politisk.

Hippier og intellektuelle blir dømt til lange fensgelsstraffer for uamerikansk tankegang, og får valget mellom fengsel og Punishment Park. “Parken” er en ørken hvor de skal gå 60 miles eller noe, for å nå fram til et amerikansk flagg. Klarer de det, blir de satt fri. Men purken jager dem…

Det hele med et kamerateam på slep, sikkert inspirert av TV-kameraenes tilstedeværelse i Vietnam, så det blir en slags liksom-dokumentarisk fortelling, som de hopper litt ut av i blant, uten at det gjør så mye. Det veksler mellom scener fra rettsakene og fra tralten i ørkenen. Dette fungerer stort sett bra.

Tematiske SPOILERS i Punishment Park

Enkle effekter til tross, så funker filmen bra. Den er godt fortalt, og det blir litt spenning ut av det, og rettsscenene gir også litt food for thought om hva det vil si å tilhøre en nasjon. Rettssakene er så klart urettferdig, det politiske skinner gjennom, men filmen tjener på at den stort sett klarer å unngå de aller verste demoniseringene av folkene i rettssalen og politiet, de blir ikke framstilt som stokk dumme. Det er mer at de virkelig tror på det de gjør, og er villig til å bruke de midler de har, også midler som går på utsiden av grunnloven.

Advertisements

One thought on “Hunger Games

  1. Pingback: Hjemmeskrik | VideoWold med GladWold

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s