The Conjuring

Huff og jøfyse., sa jeg til meg selv da jeg så The Conjuring. Kortoppsummert: filmen funket. En type film der jeg må sjekke at døra til leiligheten er låst. Mulig jeg er mer skvetten enn andre når det gjelder spøkelsesfilmer, det er ikke så ofte jeg ser slike, men læll. Pluss at jeg ofte synes det er ekstra nifst når det er unger involvert.

Vi som har sett Poltergeist og Malstrøm har lært å være redd for dukker.

Noen av triksene som brukes i filmen har man sett før, men dette var bra laget, og jeg synes stemningen ble godt og nifst bygd opp. Jeg liker også når de nøster opp litt av bakgrunnen for faenskapen som foregår. Jeg gir også et pluss i margen for en skrekkfilm som klarer å ha med noe religionsgreier uten å lage fullstendig kokkoballe av det (noe Devil’s Due faen ikke klarte for fem flate geiteromper).

Det var også en lærerik film: Jeg lærte at jeg ikke skal invitere demoner til bo i Ole Brumm-bamsen min (dette er SPOILER bare til fortekstene, så det går vel bra. Og Ole Brumm er ikke med, det er en dukke som minnet meg om Poltergeist-dukka, men en sånn har jeg ikke, jeg har bare Ole Brumm, men der bor det ingen demoner, ne ikke i det hele tatt).

The Conjuring er ikke en revolusjonerende film, bare ekstremt effektiv på det den gjør.

Og den er basert på et “ekte” tilfelle av et hjemsøkt hus. I hvert fall et tilfelle der folk oppriktig mente at huset var hjemsøkt.

De paranormale etterforskerne i filmen er basert på virkelige personer, navnene er uendrete, og filmskaperne hadde kontakt med dem før de lagde filmen. Huset og familien som bor i det er også tatt fra virkeligheten.

De samme “paranormale etterforskerne” som var involverte i Amityville, som også er en “sann” historie, i den forstand at gjengen trodde at huset var hjemsøkt.

Jeg tror ikke så innmari på ånder/spøkelser/gjenferd eller hva man skal kalle det, selv om jeg er periode i mine yngre år var tilbøyelig til å tro på gjenferd, men jeg liker de moralske aspektene ved spøkelses- og gjenferdshistorier. Det handler ofte om noe ufullendt i livene til gjenferdene, eller en urett, og om sorg og savn. I hvert fall i de gode historiene. Og når de først bruker gjenferd som filmatisk eller litterært virkemiddel, så liker jeg at de lager det som om gjenferdene er ekte. Ikke som den forferdelig kjedelige og selvhøytidelige bruken av gjenferd i boken The Beach (jeg har ikke sett filmatiseringen med Dicaprio, så jeg vet ikke om gjenferdet er med der.)

The Conjuring var uansett en nifs film å se på natta, fikk litt det samme gyset som av Ringu. Jeg måtte først lukke vinduene, men så ble det alt for varmt. Glad for at jeg har sofa som går helt ned til gulvet, ingenting som kan gjemme seg under der. Så måtte jeg roe nervene med western med Burt Reynolds.

Takk til Geir Arne

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s