Voldsfilm: Moralens redningsmenn

Voldsfilmer blir gjerne nedvurdert som uintelligent underholdning. Ta Rambo 4  som eksempel, det var så visst ingen intellektuell opplevelse. Selv om den utspiller seg i Burmesisk jungel med soldater fra militærjuntaen i rollen som den siviliserte verdenes fiende, var det lite kunnskap å hente om Burma her (her kan det innvendes at om du går på kino for å lære om militærdiktatur og demokratiutvikling så er du temmelig på villspor uansett). Men i en kinosal sammen med mine studenter var det en intens følelsesmessig opplevelse som lot oss kjenne på en del følelser som vi vanligvis ikke tillates å gi uttrykk for.

Teksten er litt tankespinn og nestenfaglig synsing om actionheltenes rene moral som gjøre det mulig å nyte volden de utfører, basert på diskusjonen jeg hadde med studentene mine etter at vi gikk på skolekino og så Rambo 4.

Jeg velger bevisst å bruke begrepet effektiv actionfilm, fordi det er vanskelig å kategorisere filmer som Rambo 4 i aksen god eller dårlig film. Det er heller snakk om filmer som ”does exactly what it says on the tin”; de gir publikum det de vil ha, og når actionfilmene lykkes, veksler du mellom å føle redsel, lettelse, sinne, hat, hevnlyst og glede, og et opprømt publikum går ut av kinosalen med en varm følelse i kroppen. I kinoens trygge seter kan du kjenne på følelser som det enten er risikabelt eller uakseptabelt å gi uttrykk for ellers i livet.

Rambo 4 er, i likhet med svært mange andre actionfilmer, bygd opp som en enkel historie med en direkte og tydelig moral, hvor de onde terroriserer de gode inntil helten kommer og redder dagen. De gode, og litt naive, i denne historien er en gjeng kristne misjonærer som reiser inn i Burmas jungel for å gi mat og medisiner til den undertrykte befolkningen i en landsby, etter at Rambo motvillig har gått med på å frakte dem inn over grensen.

Mens misjonærene er i landsbyen, angriper soldater fra militærjuntaen, og misjonærene blir tatt til fange. Et team med leiesoldater blir sendt inn for å redde misjonærene. Rambo blir nok en gang motvillig leid inn som veiviser. Etter hvert blir Rambo også med på redningsoppdraget.

I filmen brukes mye tid på å understreke hvor slemme de burmesiske soldatene er. De dreper små barn ved å hive dem på bålet, de voldtar kvinner og torturer forsvarsløse fanger med sadistisk iver. Øverstkommanderende er i tillegg pedofil, vår tids definitive undermennesker, så her skal det ikke herske noen som helst tvil om at de fortjener all mulig juling. Hvordan kan vi se slike filmer som moralske historier?

Actionheltene er alltid moralske karakterer. Selv om enkelte actionhelter har problemer med livsførselen sin; de kan være fraskilte, alkoholiserte menn som bor i rottereir, så er de alltid moralsk rene i den betydning at de uten å blunke risikerer sitt eget liv for å redde noen de ikke kjenner, og de gir blanke i økonomiske eller andre prestisjemessige gevinster.

I Rambo 4 kommer dette tydeligst frem i kontrasten mellom leiesoldatene og Rambo. Leiesoldatene har tatt oppdraget for pengenes skyld, og snakker om hva de skal gjøre med pengene når dette er over. Selv om Rambo er motvillig med som veiviser, nekter han å motta penger for oppdraget.

Rambos moral er mer direkte og instinktiv, styrt av å gjøre det som føles riktig, om ikke nødvendigvis lønnsomt. I en nøkkelscene i filmen blir dette tydelig. De burmesiske soldatene har en lek hvor de tvinger fangene fra landsbyen til å løpe fram og tilbake over et minefelt, og så vedder de på hvem som kommer til å dø først. Leiesoldatene blir vitne til den makabre underholdningen, men griper ikke inn. De er ikke sendt for å redde landsbyboerne, de er sendt for å redde de hvite misjonærene. En inngripen her kan sette det opprinnelige oppdraget deres i fare, og da blir det ingen bonus.

Moralen deres er kalkulerende og til dels styrt av økonomiske hensyn. Rambo derimot, har en instinktiv moral som ikke tillater ham å se på at uskyldige blir drept. Han griper inn, dreper de burmesiske soldatene og redder de stakkars landsbyboerne. For kinopublikum gir dette en enorm lettelse; først bygges en grufull stemning opp der vi ser torturen av de uskyldige sivile, før lettelsen får tre inn når Rambo griper inn og dreper soldatene så blodet spruter i alle retninger.

Sånn handler en ekte helt; ut i fra en barnlig ren og instinktiv moral. Den kalkulerende moral har ingen plass i actioneventyrene. Hertil kommer at Rambo så klart mestrer det opprinnelige oppdraget også, og vi får således i pose og sekk. At ridderen skulle redde hundevalpen fra å drukne i vollgraven mens jomfruen brenner i hjel i tårnet sitt, er utenkelig. Han redder så klart begge.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s