Ghost Dog

Så igjen Ghost Dog: The Way of the Samurai. Hvis Jim Jarmusch kommer på besøk til meg, skal han få sitte i godstolen. For en nydelig film.

Ghost Dog på et vis om Amateur, som  regissør Hal Hartley selv beskrev som «an action movie with a flat tire».  Ghost Dog går også ganske sakte fremover, og grunnstoryen er ganske enkel, om enn litt rar. Samt at vennskapet mellom Ghost Dog og den tahitiske iskremfyren som bare snakker fransk, er nydelig skildret. Minner litt om det underlige vennskapet mellom den frafalne nonnen og drittsekken med hukommelsestap i Amateur.

Jeg liker musikken i filmen, av RZA fra Wu Tang Clan, og hvordan den er nydelig avstemt til bildene. Det er audiovisuell poesi.  Det er også noe poetisk over synet av en italiensk mafioso i slåbroken som digger Public Enemy og synger med til Flavor Flava mens han smører inn rumpa si med krem. Er ikke mange regissører som kommer unna med den så elegant.

Det er også rasende festlig at Gary Farmer, som spiller indianeren Nobody i Dead Man, er med her også. Som Nobody. Replikken hans er så klart «stupidfuckingwhiteman», uttalt i ett ord.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s