Krigsfilmer del 2

Etter at første del av krigsfilmraptusen min var unnagjort med Come and see og Ivans Barndom, spurte jeg mine filmnerdevenner om krigsfilmtips. Jeg nevnte at jeg tidligere har sett og likt filmer som Paths of Glory, Full Metal Jacket, M.A.S.H., The Thin Red Line, Platoon (ikke min favoritt egentlig, men representerte et brudd med helteopplegget som dominerte i amerikansk krigsfilm), Livet er herlig, Good Morning Vietnam, Stalingrad og Apocalyose Now. Jeg fikk tips deretter.

Disskleimer: Dette er ikke filmanmeldelser. Bare babbel. Noe av det er teit. Lev med det.

Førstefilm ut ble et gjensyn med Das Boot, i en eller annen superluxeditionutgavecut. Filmen er lang, men det passer godt så er det leggetid når den er over. To ting pleier å skje når jeg ser den: Jeg hylnynner celloriffet med stor patos, og et par timer uti begynner jeg å si bootbott boooot botiboti booooooot. Jeg har flere gode favorittscener i Das Boot, som når de synger Tipperary-sangen og når de dykker ned for å teste hva ubåten tåler. Og den smått absurde scenen når de er om bord i den fine båten og drikker seg dritings i jula.

Tipperary-scenen fant jeg bare dubbet til engelsk i farten, men på et vis passer det bra, for da jeg satte på DVD-en så startet den dubbede versjonen automatisk, og det tok litt tid før jeg begynt å lure på om ikke noe var litt rart her. Er vel så vant med krigsfilmer der folk snakker engelsk med tysk aksent.

Videre er det mange sånne barske ubåt-replikker.

– Han er så anspent at han kan knekke nøtter med rompa.

I det hele tatt mye rumpehumor, og litt fitte, og masse æsjete kroppsgreier, og de kjeder seg noe grundig. Utover i filmen blir replikkene rarere og rarere, i takt med at mannskapet begynner å bli koko.

– Har du hår i nesa?

– Hvordan det?

– Jeg har noen i rompa. Vi kan binde dem sammen.

Var human centipede egentlig et hemmelig nazivåpen?

Senere så jeg Pianisten (2002) av barnepuleren Roman Polanski. Om en jødisk pianist og komponist i Warsawa som må gjemme seg for folk som ikke liker folk som ham.

Åpningsscenen er nifst fin: Pianisten Wladek Szpilman sitter i et radiostudio og spiller piano, men blir avbrutt av bomber som kommer stadig nærmere. Senere er det velstående familiehygge med deilig mat når de feirer at England erklærer krig mot Nazi-Tyskland, men det går stadig nedover med flere restriksjoner, stadig flere ting som jødene ikke får lov til, kafeer og parker de nektes adgang til. Denne snikende utviklingen er godt skildret. Hvordan den jødiske familien diskuterer hvordan de skal håndtere de nye reglene. Gamlingen i huset som mener de må gjemme pengene i bordbenet som under forrige krig. Alle ydmykelsene som også barn og gamle koner må finne seg i. Soldater som herjer med gamle gubber. Polske ikke-jøder som i nødens stund benytter anledningen til å krafse til seg det som jødene ikke lenger har lov til å eie.

Vår venn er optimistisk så lenge han klarer, men det holder ikke lenger når han ser en liten gutt bli slått i hjel fordi han prøver å smugle mat inn i ghettoen. Og så blir det bare enda verre. Selv om det er fælt nok det som foregår av drap og voldelige overgrep, er filmens styrke skildringen av hvordan den menneskelige sjelen forminskes, i takt med hvordan byen Warsawa forvandles til ruiner. Med en gang filmen var ferdig, hørte jeg igjen verket «Kristallnacht» av John Zorn.

Så kom jeg til Rhapsody in August (Kurosawa), en fin film om en eldre frue i Nagasaki som minnes atombomben, 44 år senere, og benytter anledningen til å fortelle barnebarna sine litt om hvordan bestefaren deres døde.

Som Akira Kurosawas filmer gjerne er, er denne nydelig filmet i flotte farger og klare skygger. Mange fine scener her, som når ungene skvetter vann på et minnesmerke, fordi alle tryglet om vann mens de døde. Og kveldsmåltidet der bestemor forteller en fengslende historie om et dobbelt selvmord. Det er plass til humor her og, som for eksempel at de til stadighet spiller startsatsen fra Beethovens 5. symfoni på tramporgel.

«Burnt trees keep standing forever, because they won`t rot” (jeg så filmen med engelsk tekst, fant den ikke med norsk tekst i farten) sier en av ungene på tur i skogen, og dette gjelder så klart minnene til bestemor også. Akira Kurosawa er et morsomt navn å synge i dusjen. Mange ange, fine vokaler som gir fritt utløp for bassen min. Jeg håper jeg får en Kurosawa-fase etter hvert, jeg har ikke sett så mye av ham, men han har laget en del staselige greier. Jeg husker samuraien som hugger ved i De syv samuraier. Den var flott.

Etter alle de seriøse og tunge krigsfilmene var det nesten litt godt å se en film med masse dreping og heroisk patriotisme. Budskapet i Saving Private Ryan er at det er best å sende alle ungene dine i krigen, før da øker du sjansen for at i hvert fall en av dem kommer hjem i live. Bare at han vil ikke, han synes det er mye bedre å passe på en eller annen bro enn å dra hjem til de jævla kjøttkakene til mamma. Uncle Sam Wants YOU!

Det er en slags variant av lignelsen Jesus forteller om gjeteren som har hundre sauer: Når han oppdager at det mangler ett lam, går han på leting helt til han finner lammet, for det ene lammet er like viktig som hele flokken. Varianten her er at resten av saueflokken må gjerne bli massakrert, så lenge det ene lammet berger. Tom Hanks spiller Hansomerflinkestialt i denne grimme krigen der nazistene er kanonføde og vi har Gud på vår side. Slagscenene er effektiv action, skikkelig horrorshow. Dette er spielbergrealisme med fioliner og basuner, han trykker på alle emosjonsknappene samtidig, og i scenen med bondekona fungerer det på meg. Og Edith Piaf-scenen er litt fin, da. Det er for øvrig første gang jeg ble klar over at Vin Diesel og Paul Giamatti er med, og han rundbrenneren fra Cheers. Og omtrent to timer uti ligner Saving Private Ryan på opplegget i Aliens.

Så kom turen til Flammen og Citronen. Filmen foregår i 1944, Danmark er okkupert av Nazze Nazi og det er ikke særlig populært. De to hovedpersonene med, tilnavn Flammen og Citronen, er med i en motstandsgruppe som har hjelpende hender i politiet, blant ambulansefolkene, på bilverksteder. «Alle som tør, hjelper til».

Jeg liker stemningen filmen slår an i starten, først med svart-hvitt bilder av 9. juli og en desillusjonert voice over, før vi får se våre menn i aksjon. De er en anelse kjepphøye, fulle av forakt for dansker i naziuniform, men også konstant nervøse.

Våre menn liker best å skyte forhatte nazier, men det er uenigheter innad i gruppen om hva som den mest taktiske framgangsmåten i motstandskampen. Noen har vikarierende motiver, og det viser seg at i en krig så kan du faen ikke stole på fienden en gang. Den paranoide og litt virkelighetsfjerne stemningen i filmen fungerer bra. Jeg får litt mark i avtrekkerfingeren når det blir veldig krimintrigivistisk, men så er jeg litt lat når det kommer til intriger (jeg aner ikke hvem som er venn og fiende i Game of Thrones, jeg bare ser på hestene og borgene og sverdene og puppene og alt det der).

Filmen er gjennomført flott laget. Klær og møbler og utendørsscener ser veldig 1944 ut, og hun dama er vanvittig fin. Kan forresten slenge på at i Israel er de veldig begeistret for danskene, for når de fikk beskjed fra nazzene om å sende jødene «til oss, så kan vi passe på dem», så sa danskene nei. Guiden kom inn på dette flere ganger, og på Holocaust-museet i Jerusalem hang en kopi av brevet som danskekongen sendte, der han forklarte at de danske jødene også var hans borgere, så dem får du ikke lov til å drepe sånn uten videre din teite nazifis (gjengitt etter kreativ hukommelse). Danskene klarte å få sendt ut en god bukett jøder uten at naziene fikk tak i dem, så kudos til Danmark.

Nå er  jeg litt ferdig med krigsfilmer på en stund, men om lysten kommer over meg igjen så er disse på lista:

Grave of the Fireflies (1988) http://m.imdb.com/title/tt0095327/

The Winter War (1989) http://m.imdb.com/title/tt0098437/

Patton

Charlotte Gray

Enigma

Ice cold in Alex

The odd angry shot

12 o’clock high

Kampen om Algerie

I fiendens nærhet (L’ennemi intime)

Beaufort

Harrison’s flowers

Ambush (Rukojärven tie)

Land and freedom, Framom främsta linjen

A bridge too far

A bright shining lie,

Vals med Bashir (denne har jeg sett på NRK, men sovnet innimellom)

Merry Christmas Mr Lawrence

From Here To Eternity

“The beast of war”

Kurosawa: Kagemusha og Ran.

Av Tv-serier så likte jeg Generation Kill og Band of Brothers. Jeg har The Pacific liggende, og skal få sett den etter hvert. Men først skal jeg se ferdig Sopranos og jeg skal se Star Wars-trilogiene igjen, og snart er det advent så da må jeg se Ringenes Herre. Detta travle livet.

Takk til Jo le Taxi, renneløkka, Jah-Jah, Miss Jackson, Kat K.O.,  Bjørka and The Føkking.

Flere krigsfilmer her: https://videowold.wordpress.com/2015/03/23/krigsfilmer-come-and-see-og-ivans-barndom/

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s