A Girl Walks Home Alone At Night (2014)

Kosmorama har en egen avdeling med utvalgte filmer fra Ramaskrik, og A Girl Walks Alone Home At Night tilhørte det programmet.

Filmen starter (dette er fortekstene, så ingen spoiler) med en klassisk filmklisjekjekkas med hvit t-skjorte, dongeribukse, rufsete lugg, kinnskjegg og solbriller som laidback røyker en sigg (etter hvert får han også en svart skinnjakke, denne gjengen vet hva de gjør). Han knipser sneipen slik slike kjekkaser gjør, plukker opp en katt og vandrer langs en vei til kul musikk. Han slentrer nonsjalant forbi en haug med lik. Allerede under fortekstene var jeg solgt. Alt funket så bra!

Filmen foregår i et ikke spesifisert iransk område. Det er forfallent. Vi møter junkier, horer, doplangere. Og en kvinnelig vampyr som trasker gatelangs om natta, iført hijab. Språket i filmen er farsi – et glimrende språk for en vampyr, noe vi får demonstrert tidlig i filmen når hun irettesetter en liten pjokk (og stjeler skateboardet hans).

Filmen er i svart-hvitt. I starten skuffet det meg litt, for jeg hadde gledet meg til et persisk fargespekter (men så er filmen spilt inn i California, så det hadde kanskje ikke funket med farger). Skuffelsen la seg raskt, for dæven døtte de var flinke til å bruke svart-hvitt. Skygge, mørke og lys, og alle nyansene imellom. Noen av scenene var utrolig vakre.

Musikkbruken i filmen var avsindig bra. Det vekslet fra 80-tallsaktig kunstpop med masse tristesse, til noe techno som jeg et øyeblikk trodde var Aphex Twin, men det var det visst ikke, og så en lang sekvens med spagettiwestern-aktige trompeter, og så litt iransk pop, osv. Og bestandig passet det så jævlig bra, jeg fikk helt frysninger av hvor flinke de var til å bruke musikk til å formidle stemningen i en sekvens. Og den katten som var med under fortekstene var en gjennomgangsfigur i filmen, også særdeles effektivt brukt.

I festivalprogrammet namedroppet de Jim Jarmusch og Aki Kaurismäki som referanser til hva slags film det er. Jarmusch-referansen kan jeg forstå, bl.a. med svart-hvitt bildene, de kule folkene på nedsiden av samfunnet, og musikkbruken som forteller vel så mye som replikkene. Kaurismäki-referansen virket mer søkt. I formspråket lignet det ikke særlig på det vår finske venn driver med, selv om filmen gikk i et sakte tempo, men det er vel noe med at det skildres ensomhet og kjærlighet blant mennesker som man vanligvis ikke bryr seg om, men nuvel.

Jeg synes i hvert fall at filmen er knallbra. Anbefales.

Advertisements

One thought on “A Girl Walks Home Alone At Night (2014)

  1. Pingback: Horror og drama på Kosmorama | VideoWold med GladWold

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s