Ikke råttent nok: Rancid

Filmfestivaler som Ramaskrik byr ofte på muligheter til å se film fra land som man ikke så ofte ser fil fra. Jeg måtte velge mellom Cubanske zombier i Juan of the Dead, og medisinske eksperimenter i Sør-Afrikanske Rancid. Jeg er ikke sikker på om jeg valgte riktig, men lavbudsjettsrullen hadde sine øyeblikk, selv om den ikke nådde opp mot sammenlignbare The Tunnel. 

Sør-Afrika ser ut til å være et filmland på vei opp, som man gjerne sier i filmklubbsammenhenger. District 9 var jo en morsom affære, trass svakheter i manus og en litt slapp regi. Tsotsi var en tett regissert dynamittkubbe, med selveste Athol Fugard på manussiden.

Rancid

Noen mennesker har meldt seg frivillig som deltakere i et medisinsk eksperiment. De får noen piller, det svartner, og plutselig vet vi ikke lenger om eksperimentet gikk til hævlette eller om det er en del av eksperimentet. Det begynner å skje ting med kroppene deres.

Jeg liker nedlagte sykehus, medisinske eksperiment, og filmer som begynner litt midt i det, med karakterer som må forsøke å finne ut av det sammen med publikum.

Filmen er tidvis stilig, med scenario i et nedlagt sykehus med masse rot, selv om jeg aldri skjønte hvorfor dette kyniske og åpenbart pengesterke legemiddelselskapet valgte å utføre sine eksperimenter her. Virker som om filmskaperne fant ut hvilken location de ville bruke først, og så gjaldt det å finne på en story etterpå.

Uinteressante karakterer

Filmens svakheter åpenbarer seg tidlig. Vi har fire personer som ikke kjenner hverandre, som er satt i en ekstrem situasjon sammen, men kammerspillet blir ikke videre utviklet.  De blir jo litt uvenner og sånt, men vi blir ikke særlig kjent med dem og sant og si så gir jeg blanke i hvordan det går med dem.

Filmen klarer heller ikke helt å velge om den skal være dataspillaktig eller kammerspillaktig. Siden kammerspilldelen funket dårlig, skulle vi håpe at dataspilldelen fungerte bedre. Det er noen overvåkningskamera, og en stemme på intercom som sender ut ordre hit og dit, men dette har dataspillene gjort bedre.

De opprinnelige karakterene kommer og går litt. Det kommer til nye karakterer etter hvert, noen forsvinner igjen, og noen blir nye hovedpersoner. Det er visst flere eksperimenter på gang, og alt er så klart mye større enn vi først trodde and all that jazz.

Bedre mot slutten

Filmen skal ha for at det kommer et slags brudd etter rundt en time. Her begynner filmen å bli interessant. Vi får vite litt mer, akkurat nok til å bry oss en tøddel om hva som skjer, og spenningen blir også bygget opp langt bedre i filmens siste halve time. Her er filmen ganske bra. Her får vi også filmens fineste replikk: «I`m a failing lab rat».

Tittelen Rancid spiller på hva som skjer med kroppene til forsøkspersonene som en bieffekt av medisinene de får, men også delvis på hva som skjer med sinnene deres, selv om denne delen ikke er særlig bra skildret. I stedet løper de rundt i rotete sykehusganger mens en eller annen fyr i gudsposisjon slenger ut ordre på intercomen. Og det er grenser for hvor lenge det er spennende, selv om make-upen er bra.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s