Aliens: To be or not to be a trilogy

Etter en krevende whiskyfestival som ble avsluttet med koteletter og Aliens, som jo alltid er morsomt, følte jeg dypt behov for å se igjen Alien 3. Det har jeg tydeligvis gjort før, for PS3-maskina setter filmen automatisk i gang fra det punktet der jeg sovnet sist jeg så den. Men det var “special edition”, den er rundt 30 minutter lengre enn kinoversjonen. Jeg går for kinoversjonen denne gang, litt fordi jeg synes 1 time og 50 minutter er lenge nok. Jeg skal se special edition senere, har fått høre at den er noe annerledes enn kinoversjonen.

Jeg liker Alien 3. Jeg mener, en egen planet med bare mordere og fantepakk som jobber i et stålverk av noe slag, og en alien. What`s not to like? I tillegg til en generelt kul stemning så har filmen en del krydder med flotte bikarakterer og replikker som:

– It kills on sight and is generally unpleasant.

og

– It`s okay to say shit, it is not against God.

Dessuten: trusa til Ripley!

Alien 3 er den perfekte avslutningen på en trilogi. Jeg anerkjenner nemlig ikke Alien Ressurrection som en del av Alien-serien. Den får stå for seg selv.

Når det var sagt, så måtte jeg selvsagt se Alien Resurrection også, bare for å sjekke om den var så jævlig som jeg husket. De utspekulerte svina hadde jo lagt den med i Alien-pakken jeg kjøpte en gang i tiden. Og, okay, så jævlig var den ikke. Litt tøvete, men severdig nok.

Alien Resurrection er jo laget av selveste Jeunet, som ga oss Delicatessen (sammen med Caro, riktignok), og jeg liker han skuespilleren som sitter i rullestol. Flott karakter, flott skuespiller (Dominique Pinon). De andre karakterene var ikke fullt så spennende.

Vår alles kjære Ripley er fortsatt med, hun har blitt litt eldre, så en annen dame må ta trusescenen denne gangen, og gjør det med bravur i en fullstendig random halvnakenscene som de smetter inn der det er plass.


De fortsetter tematikken om eierskap til egen kropp. Ripley får ikke eie sin egen kropp selv etter at hun er dau, et tema de durer videre på i prompetufsen, jeg begynte å tenke på de siste dagers debatt om surrogati. Filmen gaper over alt for mye, og det er en del rare ting her. Som at androiden har blitt litt emo, og Ripley er knallgod i basketball. Hæ?

Alienmonstrene er også litt mindre fryktinngytende enn tidligere. I tidligere filmer var det sånn at om den kom nær deg, så var du dau. Her er det mer standardmonstergreie, hvor de stiller seg opp foran offeret og hveser, slik at noen kan komme og redde dem i siste liten.

Snookie?

Det som suger mest med filmen, er at den absolutt skal være en del av Alien-serien. Jeg synes at Alien 3 rundet det hele fint av. Alien-trilogien er best som trilogi. Resurrection kunne vært en okay film på egen hånd, med griske leiesoldater, hensynsløse militærbyråkrater og vitenskapsmenn som leker Gud, men de hadde neppe fått det samme budsjettet uten å klistre på Aliens-navnet.

Takk til Petromax og Geir Arne for innspill, innkast og oppkast.

Dance like nobody’s watching.

Advertisements

One thought on “Aliens: To be or not to be a trilogy

  1. Pingback: Trilogimeter | VideoWold med GladWold

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s